Medisinen i tiden – hele tiden

I 1840 begynte Norsk Magazin for Lægevidenskaben å komme ut. Lægeforeningen i Christiania, den som skiftet navn til Det norske medicinske Selskab i 1847, sto bak.^{*Larsen Ø. Det norske medicinske Selskab – aktør og arena. Michael 2019; 16: 351–425. Personer i det medisinske miljøet, i hovedsak i Christiania, hadde i 1826 dannet et «Læseselskab», en lesesirkel som abonnerte på utenlandske fagtidsskrifter. I 1833 utløste kolerapandemien nye grep for å sikre medisinsk informasjonsutveksling. Det var da stort sett de samme personene som formaliserte sitt samarbeid ved å stifte foreningen som ble til Det norske medicinske Selskab.}Magazinet ble det førende informasjonsorganet i og om norsk medisin i 99 år – fra 1840 til 1938. Da ble Magazinet fusjonert med andre tidsskrifter til Nordisk Medicin. Det norske stoffet ble lite i forhold til det øvrige nordiske. Nordisk Medicin tok aldri pulsen på norsk medisin, slik Magazinet trofast hadde gjort. I 1972 var det slutt på fellesabonnementet til Det norske medicinske Selskabs medlemmer, og i 1999 opphørte Nordisk Medicin.

Kunnskapskilde og informasjonsmedium

Magazinet ble etter hvert utfordret ved at legestanden vokste. Det ble et behov for mer informasjonsutveksling tilpasset praktikernes yrkesutøvelse.^{*Tidsskrift for praktisk Medicin ble opprettet og kom ut 1881–1889. Det ble overtatt av Den norske Lægeforening da den ble stiftet i 1886 som en avlegger av Det norske medicinske Selskab. Tidsskriftet fikk navnet Tidsskrift for Den norske Lægeforening.}Tidsskrift for Den norske legeforening, med røtter fra 1881, har siden Magazinets exit i 1938 hatt lederposisjonen blant norske, allmenne medisinske tidsskrifter.

Ole K. Harlem (1917–2003), Tidsskriftets redaktør fra 1962–1987, var en vidsynt mann. Det gjaldt både innen medisinen som fag og for samspillet mellom medisin og samfunn, herunder kunst og historie. I 1984 etablerte han et konsept som knesatte bredden for mange år framover. Hvert nummer, den gang opp til 36 hvert år, skulle ha en forside med en tilhørende tekst, gjerne hentet fra medisinens, folkehelsens, kunstens eller samfunnets generelle historie.^{*Larsen Ø. Forsiderefleksjoner. Michael 2013; 10: Supplement 12.} Konseptet ble videreutviklet under Harlems etterfølger Magne Nylenna (f. 1952, redaktør 1987–2002). Det ble også mer av annet stoff som hadde historisk og samfunnsfaglig interesse i Tidsskriftet. Ikke minst var det fyldige «julenummeret» viet medisinsk humaniora.

Etter at vi begge hadde forlatt Tidsskriftet i 2003, ønsket vi å gå videre med denne tradisjonen. Vi så også et publiseringsmessig tomrom der tre interessenter manglet en formidlingskanal: Det norske medicinske Selskab, samfunnsmedisinen i Norge og de som arbeidet med medisinsk historie.

Det norske medicinske Selskab

Vitenskapelige tidsskrifter har flere funksjoner.^{* Nylenna M. Scientific Literature and the Shaping of a Medical Profession in Norway. I: Larsen Ø red. The Shaping of a Profession. Canton, MA: Science History Publications USA, 1996: 229–257.} De formidler kvalitetssikret kunnskap og er møteplasser for informasjonsutveksling og debatt. Men de definerer også fagfelt, og er viktige identitetsskapere som gir tilhørighet, for eksempel til organisasjoner som Det norske medicinske Selskab.

I årene etter 1939 og spesielt etter 1972, da medlemmene ikke lenger fikk det ukentlige Nordisk medicin i postkassen, ble det stadig mer tydelig at en organisasjon som Selskabet savnet en egen publikasjonskanal. Det har med synliggjøring og profilering overfor omverdenen å gjøre. Like viktig er «magasinfunksjonen», nemlig å etterlate seg gjenfinnbar dokumentasjon om aktivitetene.

Selskabets oppgave er å fremme fagutviklingen. Dette er ikke bare å fortelle hva som har foregått, men også å publisere stoff som en ansvarlig redaksjon mener bør ut til medlemmer og andre lesere. Uten et tidsskrift er dette vanskelig.^{*Se Larsen op. cit. 2019. Det norske medicinske Selskab driftet fra 1935 sin riktignok elegante, men egentlig uhensiktsmessige eiendom Drammensveien 44 i Oslo. Etter hvert ble Selskabet assosiert med å være et lokale for møter, kurs, konferanser og doktormiddager, ikke å være en aktør i det medisinske organisasjonslivet.}

Samfunnsmedisinen

Det er et paradoks at samfunnsmedisinen, fagområdet som arbeider med helsespørsmål i samfunnsmessig kontekst, periodevis har hatt problemer med å kommunisere med det samme samfunnet. Faget trenger en bred kontaktflate for å kunne oppfylle ambisjonene om å tilrettelegge for helse på gruppenivå.^{*Samfunnsmedisinen vokste fram som et stort og sterkt medisinsk fagområde i Mellom-Europa fra siste del av 1700-tallet i form av den nærmest altomfattende «medicinische Polizey», senere betegnet statsmedisin, hygiene og sosialhygiene.}

Denne kontakten har to sider. Den ene er den tverrfaglige og flerfaglige presentasjonen av stoff på samme intensjonsnivå som de andre fagene. Eksempelvis bør samfunnsmedisinske undersøkelser av sosiologisk art publiseres overfor sosiologer, samfunnsgeografer, statsvitere, historikere etc. i en form som harmonerer med disse fagenes egne publiseringstradisjoner. Via en slik kontaktflate utvikles også nødvendig flerfaglig kompetanse.

Samfunnsmedisinens tverrfaglighet kunne være et problem vis a vis forskningslitteraturen. Fra midt på 1900-tallet kom dette særlig til syne. Etterkrigsårenes fagreduksjonisme og fagoppsplitting passet ikke så godt for samfunnsmedisinen. Det var bra for alle parter når for eksempel mikrobiologiske artikler fra samfunnsmedisinere ble publisert i gode mikrobiologiske tidsskrifter, epidemiologiske i anerkjente epidemiologiske tidsskrifter osv. Men dette ga ikke norsk samfunnsmedisin en egen profil. Vinklingen mot norsk kontekst kunne svekkes, og appellen til en tverrfaglig leserkrets gå tapt. Presentasjonen av selv store og viktige prosjekter fra etterkrigstidens Hygienisk Institutt ved Universitetet i Oslo foregikk flere ganger gjennom egenutgitte trykksaker eller frittstående bøker, der spredningen var usystematisk og bibliografisk gjenfinning problematisk.^{*Eksempler: Hygienisk Institutts studier av høyde-vekt-forhold i befolkningen og Hygienisk institutts kostholdsundersøkelser.}

Den andre siden av kontakten er overfor brukerne av kunnskapen i det alminnelige samfunnet, det vil si folk flest, politikere, skoleverk og media. Bladet Liv og helse hadde hatt en slik funksjon siden 1934. Norsk tidsskrift for arbeidsmedisin med forgjengere, utgitt fra Norsk bedriftslegeforening, det samfunnsmedisinske og medisinhistoriske miljøet i Oslo fra 1975, var også variert, men opphørte i denne formen i 1993.^{*I Norsk tidsskrift for arbeidsmedisin 1993; 14: 282-373 finnes en oversikt over tidsskriftets 90 utgivelser 1975-1993, heriblant fire doktoravhandlinger ((Erik Falkum 1988, Bente E. Moen 1991, Johny Kongerud 1991, Knut Skyberg 1992) og et større arbeid om bedriftshelsetjenestens historie (Haakon Natvig og Eyvind Thiis-Evensen sen. 1983).}

Allmennmedisinernes tidsskrift Utposten^{*Wium P. Utpostens betydning for norsk samfunnsmedisin. Michael 2011; 8: 154–168.} som er kommet ut siden 1972, har hatt stor betydning for oppbyggingen av allmennmedisin og for den kommunale samfunnsmedisinen, men tidsskriftet er først og fremst klinisk orientert.

Det manglet en tverrfaglig, norsk formidlingskanal for kvalitetssikrede og fagdefinerende tekster i samfunnsmedisin.

Medisinsk historie

Medisinsk historie som fag opplevde de samme faglige kontaktproblemene som samfunnsmedisinen gjorde.^{*Siden 1960-årene har medisinsk historie som akademisk fag ved Universitetet i Oslo det meste av tiden vært tematisk og organisatorisk tilknyttet samfunnsmedisinen. Dosenturet i medisinsk historie fra 1971 var definert slik.} Publiseringsvanskelighetene gjaldt især arbeider som ikke passet i eksisterende fagtidsskrifter eller forlag. Det var uheldig. Også her setter et fagtidsskrift standarder og har samlende kraft. Vi har hatt tunge medisinhistoriske forskere i Norge fra langt tilbake, men søkbarheten for mange av deres arbeider kan være komplisert.^{*Tidlige eksempler er Bendix Ebbell (1865–1941), Edvard Schønberg (1831–1905), Adolf Fonahn (1873–1940), Fredrik Grøn (1871–1947), Ingjald Reichborn-Kjennerud (1865–1949) og Isak Kobro (1867–1953).} Helt opp til siste århundreskifte har man måttet ty til ad hoc-utgivelser når manuskripter ikke egnet seg for noe tidsskrift eller forlag.^{*Publiseringssituasjonen var en hemsko, f.eks. når man var vertskap for internasjonale møter. Eksempel: Larsen Ø. red. Synet på sykdom. Foredrag fra VII nordiske kongress for medisinsk historie. Oslo: Universitetet i Oslo, 1979.}

Fagreduksjonismen i siste halvdel av 1900-tallet berørte også avstanden mellom medisin, historie og andre samfunnsfag. Skillene mellom fag ble større. Derfor ble manuskripter som handlet om interaksjonen mellom medisin og samfunn, ofte fremmede fugler både i medisinske og samfunnsfaglige tidsskriftredaksjoner.^{*Dette ga seg også utslag i studentundervisningen. Se: Larsen Ø. Time and space perspectives in medical teaching in Oslo. Norsk Epidemiologi 2015; 25 (1–2): 11–19.} Det samme gjaldt medisinhistoriske prosjekter som penset inn på for eksempel idéhistorie eller filosofi.^{*Blant annet i Tyskland er mange medisinhistoriske universitetsenheter blitt slått sammen med medisinsk etikk, hvilket former faget og rekrutteringen på en annen måte enn der f. eks. den samfunnsgeografiske orienteringen er sterkest.}

Medisinhistoriske publikasjonsserier på nordisk nivå er bare blitt delvis vellykkede, i det minste for norske behov. Det er ulike tilnærminger til historie om medisin og helse. Noen miljøer tar utgangspunkt i det museale, noen i det kulturhistoriske eller filosofiske, andre i det epidemiologiske, folkemedisinske eller farmakologiske. Ulike interessenter tiltrekkes. Det blir for forskjellig.^{*Eksempler: Nordisk medicinhistorisk årsbok 1973–1980: översikt och register. I: Nordisk medicinhistorisk årsbok. - Stockholm: Medicinhistoriska museet, 1968–1996. - ISSN 0303-6480; 1980, s. 177–186; og Sydsvenska medicinhistoriska sällskapets årsskrift. Disse to årbøkene fikk en viss spredning i Norge fordi daværende Norsk medisinhistorisk forening, som gikk opp i Det norske medicinske Selskab, i noen år hadde et fellesabonnement for medlemmene.} Et forsøk på å lage en felles nordisk studentlærebok i medisinsk historie strandet av samme grunn.

Hvis samfunnsmedisinen har problemer med å forene alminnelig folkeopplysning med formidling til andre fagfolk, er dette langt større for faget medisinsk historie, der anekdoter og «funfacts» kan ta overhånd og virke faglig destruktivt.

Kort sagt: En fagdefinerende publikasjonsserie har manglet.

Michaels styrtfødsel i 2003

Det offentlige helsevesenet i Norge feiret sitt 400-årsjubileum med brask, bram og bokutgivelse^{*Schiøtz A. red. Det offentlige helsevesen i Norge 1603–2003. I-II. Oslo: Universitetsforlaget, 2003.} i 2003. En arbeidsgruppe hadde stått for det landsomfattende jubileet. Gruppen hadde laget en rapport. Hvordan burde denne distribueres for å nå flest mulig interesserte?

Samme år ble det avholdt en stor, internasjonal medisinhistorisk konferanse i Oslo med et tema som tangerte jubileet: Health between the private and the public – shifting approaches.^{*Kvisvik M, Larsen Ø. red. Health between the private and the public – shifting approaches. Oslo: The Norwegian Medical Society, 2003. Arrangementet var en sammenslåing av den biannuale nordiske medisinhistoriske nordiske konferansen som går på omgang blant de nordiske land, og en tilsvarende konferanse i Oslo for European Association for the History of Medicine and Health (EAHMH), stiftet i 1989.} Det norske medicinske Selskab hadde vært sentral arrangør, men hadde ikke noe tidsskrift som kunne publisere kongressbidragene. Heller ikke samarbeidspartnerne European Association for the History of Medicine and Health (EAHMH) eller de nordiske foreningene for medisinhistorie hadde slike fora.

I 1990-årene var gamle tanker om et frittstående, offentlig medisinsk historisk museum blitt konkretisert, og planene hadde kommet langt. Å ta vare på og å synliggjøre historien til helse og helsearbeid i samfunnet var den overordnede ideen. Alt var klart, men prosjektet i den form det var lansert, ble ikke noe av. Men det alminnelige engasjementet for helsehistorie, ikke minst blant museumsforkjemperne, var blitt vekket. Det var sterkt i 2003, og interessen vedvarte.^{*Statsråd Tore Tønne (1948–2002) bestemte at museet skulle inngå i Norsk Teknisk Museum, hvilket skjedde i 2001. Det fikk en annen profil enn forutsatt. Stiftelsen nasjonalt medisinsk museum, ledet av professor Jacob Birger Natvig(1934–2021) ble opprettet for å videreføre planene om et selvstendig museum. Stiftelsen ble etter hvert omdannet til det meget aktive Helsehistorisk forum som er i full drift i 2024.} Bølgen av entusiasme var på topp. Hvor skulle artikler om medisinsk museumsstoff publiseres?^{*Enkelte medisinhistoriske samlinger og foreninger har årbøker m.v., men spredningen er ofte begrenset.}

Da det viste seg at det fantes noen økonomiske midler til formidling både fra jubileet og kongressen, ble det plutselig klart at akkurat nå var sjansen der til å dra i gang et nytt tidsskrift.

Nå måtte ting skje fort. Det måtte etableres et tidsskrift som var «modent» fra starten. Det måtte ha en faglig og grafisk standard og en profil som ville være varig.^{*Vi kontaktet trykkeriet vi begge hadde mangeårig erfaring med, daværende PDC Tangen, nå Aksell, der grafisk designer Unni Fjærestad har hatt ansvaret for Michaels utforming gjennom 20 år.} Vi hadde begge lang publiseringserfaring og var klare for nye oppdrag.^{*Magne Nylenna hadde vært sjefredaktør i Tidsskrift for Den norske legeforening, og Øivind Larsen hadde hatt ansvaret for forsidekonseptet, se Larsen Ø. Forsiderefleksjoner. Michael 2013; 10: Supplement 12.}

Det norske medicinske Selskab stilte opp som eier og garantist for en nykomling. Navnet Michael ble valgt for å minnes Norges første medisinske professor og en av stifterne av Norges første medisinske fagtidsskrift Eyr, anatomen Michael Skjelderup (1769–1852).^{*Å velge navnet Eyr, eventuelt Eir, altså å lansere en fortsettelse av det gamle tidsskriftet Eyr, var et alternativ. Ideen falt bort fordi navnet allerede var i bruk for et medisinsk nettsted for allmennleger med base i Bergen. Eyr ble gitt ut i årene 1826–1837, se Nylenna M., Larsen Ø. Eyr – portrett av et tidsskrift. Michael 2015; 12: Supplement 17.}

I en fei var alt klart for Michael nr. 1 for 2004.

Medisinen rundt på 80 hefter

Michael var i gang. Da tidsskriftet rundet 20 år ved utgangen av 2023, hadde Michael 80 kvartalsutgivelser med til sammen 9 530 sider bak seg.

Første hefte inneholdt rapporten om 400-årsjubileet for det offentlige helsevesenet (figur 1). I de påfølgende numrene kom foredrag fra medisinhistoriekongressen i Oslo i 2003 (figur 2). Etter hvert kom det annet stoff, og snart kunne også alt leses på nettet. Selskabets medlemmer og andre betalende abonnenter får papirutgaven i posten, mens nettversjonen på www.michaeljournal.no eller www.dnms.no er kostnadsfri og åpen for alle (open access).

Gradvis ble det slik at alt innhold, både ordinære utgaver og de fleste supplementer, publiseres under Creative Commons-lisensen CC BY-ND 4.0. og er registrert i DOAJ (Directory of Open Access Journals). Michael redigeres etter redaktørplakaten og er medlem av Committee on Publication Ethics (COPE), og følger retningslinjene derfra og fra International Committee of Medical Journals (Vancouvergruppen). Michael er medlem av Fagpressen og Norsk tidsskriftforening.

Redaksjonen har gitt hvert nummer et hovedtema basert på innholdet. Temaene er ofte basert på mottatte artikler om beslektede emner, av og til supplert med inviterte manuskripter som utfyller temaet.

Iblant har også Det norske medicinske Selskab invitert til temamøter der bearbeidede innlegg er blitt til Michael-hefter etterpå.^{*Eksempler: hefte 2017; 14: nr. 4 om Frederik Holst, 2021; 18, nr. 4 om Christen Smith, 2023; 20, nr. 4 om abort.} Temaene har, som tabell 1 viser, stor faglig spredning.

Michael og aktørseminarene

Aktørseminarer om temaer fra nyere norsk medisinhistorie har betydd mye for Michaels utvikling.

I løpet av 1980- og 1990-årene var det innenfor norsk medisinhistorie etablert mange gode og varige internasjonale kontakter.^{*Øivind Larsen var medstifter av European Association for the History of Medicine and Health (EAHMH) i 1989, og i en periode var han formann i organisasjonens Scientific Board.} Et faglig problem som syntes allment, var at det kunne være vanskelig å arbeide med medisinsk samtidshistorie, særlig med temaer som hadde politisk ladning, for eksempel forholdet mellom helse og levekår. Det var ofte stor faglig uenighet om slike temaer, og fortidens aktører var fortsatt hørbare.^{*En metode var å invitere toppaktører og be dem fortelle selv. Et slikt seminar i Liverpool i 2005 om viktige utviklingstrekk i britisk helsevesen inspirerte de nordiske tilstedeværende sterkt.}

Ved et seminar i London i 2006^{* Larsen Ø. Social determinants of health past and present – impressions from a conference. Michael 2006; 3: 157–168.} om sosiale helsedeterminanter presenterte dr. Tilli Tansey fra Wellcome Trust teknikk og erfaringer ved å holde såkalte «witness seminars», på norsk aktørseminar^{*Vi valgte ordet «aktørseminar», fordi «vitne» på norsk ikke angir at vi primært ville ha med aktørene.}, for å sikre muntlig kildestoff fra folk som hadde vært med på viktige hendelser. I 2007 var det en medisinhistorisk konferanse i London. Norske deltakere der hadde avtalt et møte med Tilli Tansey for å høre nærmere om metoden.^{* Tansey EM. Witnessing the witnesses. Potential and pitfalls of the witness seminar in the history of twentieth – century medicine. I: Doel RE, Soderqvist T red. The historiography of contemporary science, technology and medicine. Writing recent science. London/New York: Routledge, 2006.} Tilbake i Oslo ble det opprettet en styringsgruppe som strukturerte arbeidet videre.^{*Evensen SA. Aktørseminarer fra medisinsk samtidshistorie. Michael 2008; 5; 240–244.}

Å bruke aktørseminar som kildesikring er egentlig sosialantropologisk kunnskap omsatt i praksis (figur 3). Det må tas en rekke hensyn, blant annet til valg av tema, møtelokale, invitasjon av deltakere, plassering rundt bordet, gjennomføring av møtet, lydopptak (eventuelt videoopptak) – og noe så spesielt som håndtering av problemet hvis gamle konflikter mellom deltakere blusser opp.^{*Vi var advart i England, men dette skjedde også her. Aktørseminarer skal i henhold til den etablerte metoden avrundes med en god middag slik at deltakerne kan “wind down”. Ved et av våre seminarer gikk diskusjonen på seminaret så høyt at flere nektet å delta i middagen.} Dertil kommer transkripsjon og annet omfattende etterarbeid. Hovedansvarlige for gjennomføringen av de fleste aktørseminarer var Stein A. Evensen, Jacob Birger Natvig og Christoph Gradmann, foruten Michaels redaktører (tabell 3).

Magasinfunksjon, meninger og meddelelser

Enkeltartiklene i Michaels hefter var i begynnelsen stort sett inviterte bidrag, men tilgangen av spontant innsendte manuskripter er økende. Det gjelder også kvaliteten på disse. Stofftilgangen forsvarer at vi har kvartalsutgivelser. Alle vitenskapelige artikler gjennomgår fagfellevurdering.

Karakteristisk for Michael er tverrfagligheten og flerfagligheten. Flere publiseringstradisjoner får plass i samme tidsskrift. Det betyr at vi ved behov kan gi plass til lengre tekster enn medisinske tidsskrifter gjerne tillater. Endatil ulike referansesystemer (Vancouver, Harvard og fotnoter) aksepteres, ettersom de er innarbeidede verktøy for forskjellige fagfelt.

Fire hovedområder dominerer:

• medisinsk historie

• medisinsk humaniora

• samfunnsmedisin

• helsepolitikk

Inndeling i artikkeltyper fikk først betydning da forskningsinstitusjonenes registreringssystemer begynte å forlange dette. Derfor er artiklene i økende grad gitt kategori av redaksjonen. Tabell 2 viser hvordan de 819 artiklene fra Michaels første 20 år fordeler seg.^{*Før 2017 ble det ikke foretatt noen forhåndskategorisering. Det som senere er kalt kronikker, er i tabell 2 skjønnsmessig fordelt i ettertid på «originalartikler» og «annet».}

Artikler i Michael

Stoffet i Michael er stort sett av tre typer, uansett tema.^{*Se programerklæringen i Michael 2021; 18: 7–11.}

1. Presentasjon av ny kunnskap, det vil si originalartikler basert på egen vitenskapelig innsats, inkludert vitenskapelige oversiktsartikler. For eksempel er to doktoravhandlinger utgitt i Michael (se tabell 1). Michael er godkjent som vitenskapelig publikasjonskanal på nivå 1 i det norske universitets- og høgskolesystemet. Graden av original innsats er avgjørende for kategoriseringen.^{*Det hender at viktige, eldre originalarbeider fortjener nyutgivelse, f. eks. Lizzie Knarberg Hansens stensilerte doktoravhandling om koleraen i 1853: Hansen LK. Koleraen i Christiania i 1853. Michael 2020; 17: 660–911.}

   For originalarbeidene fyller Michael samme funksjon som tidligere tiders magasiner. Her oppbevares vitenskapen, her hører den hjemme, her kan den oppsøkes. Et eksempel på dette er Jostein Holmens analyse av Olav Duuns dikting sett gjennom en leges øyne, publisert som et vanlig, men utvidet Michael-nummer (figur 4).^{*Holmen J. Dagar til å leva, og dagar til å døy… Michael 2020; 17: 1-437.}

2. Michaels spalter er åpne for artikler der anliggendet er å drøfte synspunkter, å komme med meninger i form av kronikker. Forfatterne må få lov å mene hva de vil, bare resonnementene er klare og logiske. Meningsbrytning hører med både til vitenskapens vesen og i det offentlige ordskiftet. Redaksjonen benytter ofte fagfellevurdering også her. Akkurat som i Selskabets månedlige møter avspeiler kronikkene dagsaktuelle problemstillinger i norsk medisin og i norsk helsetjeneste.

3. Michael er også et meddelelsesblad som holder leserne orientert om møter og aktiviteter i Det norske medicinske Selskab og saker fra fagfeltene tidsskriftet dekker. Bokanmeldelser er blitt en viktig del av meddelelsesoppdraget. Til tross for mange bokutgivelser innen Michaels tematiske interesseområder er det få andre tidsskrifter som satser på kommisjonerte, kvalifiserte anmeldelser. Bokanmeldelsene er blitt populære blant leserne.

Supplementene

Det er særlig de 31 supplementene som har dekket behovet for magasinfunksjon. Michael tilbyr en kanal for å bringe kvalitetsmessig gode, men vanskelig publiserbare arbeider ut til fagmiljøet og inn i biblioteksystemet, slik at de blir gjenfinnbare og allment tilgjengelige. Michael kan tilby en formidlingsstruktur. De 31 supplementene i Michaels første 20 år vises i figur 5 a og b, og boktitlene går fram av bildene. Her går skalaen fra erindringsbøker til større vitenskapelige arbeider.

Drift og økonomi

Selv om Michael i form og innhold har vært relativt uforandret gjennom 20 år, og det redaksjonelle arbeidet hele tiden er blitt utført på dugnad, har det likevel skjedd en betydelig faglig og funksjonell profesjonalisering.

Øivind Larsen og Magne Nylenna var alene om redaktøransvaret fra 2004 til 2020, da Erlend Hem sluttet seg til redaksjonen. I 2023 kom også Jan Frich og Nina Husom inn som redaktører. Alle fem redaktører har lang redaksjonell erfaring, først og fremst fra Tidsskrift for Den norske legeforening, men også fra andre nasjonale og internasjonale publikasjoner.

I 2022 ble det opprettet en tverrfaglig, nasjonal redaksjonskomité som skal bistå redaktørene i å:

• gjøre Michael kjent blant mulige forfattere og lesere

• oppfordre relevante fagmiljøer til å bruke Michael som publiseringskanal

• foreslå lederskribenter, fagfellevurderere og bokanmeldere ved behov

• komme med ideer til innholdstemaer og finansieringskilder

• evaluere utgitte nummer og foreslå forbedringer

I 2024 består redaksjonskomiteen av:

• professor Geir Sverre Braut, Stavanger

• professor Kari Tove Elvbakken, Bergen

• professor Linn Okkenhaug Getz, Trondheim

• professor Christoph Gradmann, Oslo

• kommuneoverlege Cato Innerdal, Molde

• professor Hilde L. Sommerseth, Tromsø

Et samarbeid med tekstallmenningen.no i Bergen sikrer salgsmulighet for enkelthefter og supplementer. I 2023 ble det arbeidet med å få Michael inkludert i Universitet i Oslo sin publiseringsplattform FRITT for open access-tidsskrifter, og dette ble iverksatt i 2024. Systemet gir støtte til manuskripthåndtering og tildeling av doi (digital object identifier) som identifikator for enkeltartikler.

Økonomien er Michaels hovedutfordring. Medlemskontingenten fra rundt 300 abonnenter på papirutgaven dekker en brøkdel av produksjonskostnadene. Utgiftene har dessuten økt kraftig med stigende papir- og distribusjonspriser. Michael søker økonomisk støtte der det er mulig, men med vekslende hell. Det norske medicinske Selskab har hittil sikret utgivelsen.

Balanse og levedyktighet

Gjennom 20 år er Michael etablert som et vitenskapelig tidsskrift med egen identitet. Ved årsmøtet i Norsk tidsskriftforening 30. mars 2023 ble Michael endatil hedret med årets pris for språk og formidling, basert på Michael-årgangen 2022.^{*Se Michael 2023; 20: 268}

I løpet av to årtier er det mye i samfunnet som forandrer seg og kan virke inn på betingelsene for å gi ut et tidsskrift. Det er ikke sjelden at tidsskrifter avgår ved en stille død når fag og fagmiljø har endret seg, entusiasmen fra startfasen har gitt seg og utgiverne er blitt slitne. Eyr (1826–1837) er det første eksemplet på dette i Norge fra den medisinske verden. Det er mulig at Michael har klart å motvirke denne stagnasjonstendensen ved å ha en kontinuerlig fornyelse og tilpasning. Ikke minst har det vist seg verdifullt å ha en redaksjonskomité med representanter fra fagmiljøer over hele landet. Tilbakemeldingene derfra har gitt nyttige kurskorreksjoner.

Det har trolig vært klokt å satse på Michael som et i hovedsak norskspråklig tidsskrift. Vi forstår ønsket om å skrive på engelsk i et tidsskrift med internasjonale abonnenter for å nå et større publikum. Det er imidlertid ikke alle temaer som egner seg for dette. Dessuten er det internasjonale tidsskriftmarkedet nådeløst. Kanskje er det norskspråklige en nisje som bør fastholdes og utvikles?

Sannsynligvis har Michaels styrke vært at bladet har funnet fram til en balanse mellom ulike presentasjonsformer på et tverrfaglig område.