Byform, modernisme og bærekraft

Plassering av bygningene i Wien i et åpent bylandskap uten tydelige romdannelser kan tolkes som en forløper for modernismens byform hvor bygningene er frittstående objekter med frie fasader. Drabantbyene bygget rundt de store byene er typiske eksempler, for eksempel Ammerud, Romsås og Tveita i Oslo. Modernismens byrom rundt byggene skulle være åpent og tilgjengelig for alle. De ulike transportformene skulle skilles fra hverandre med fotgjengere og biler på hvert sitt system, slik at konflikter ikke skulle oppstå (figur 2 og 3).

Konsekvensene kjenner vi etter hvert godt – stort arealforbruk, bilen som premissgiver for utformingen av transportsystemet og et stort transportbehov for å nå byens ulike funksjoner. Mange av de utfordringene vi står overfor når vi skal bidra til en bærekraftig utvikling, er skapt av byplanleggerne.

Bærekraft som konsept og begrep ble satt på dagsordenen gjennom boken Limits to Growth (Meadows et al. 1972) og Our Common Future i 1987, også kjent som Brundtland-rapporten (World Commission on Environment and Development 1987). Budskapet i begge er at vi må bruke mindre av de ikke-fornybare ressursene, blant annet arealer, og forvalte både de ikke-fornybare og de fornybare ressursene på en slik måte at også fremtidige generasjoner får nytte av dem.

Å jobbe for bærekraft innenfor arealplanlegging og byforming innebar en reversering av modernismens prinsipper om å spre funksjonene gjennom et stadig økende forbruk av arealer. Å unngå forbruk av arealer medførte at eneboligen som gullstandarden for en god bolig ble utfordret, samtidig som mange av de økonomiske virkemidlene staten hadde opprettet for god boligbygging etter tidens idealer, ble avviklet. Byutviklingen endret seg fra å være planstyrt til å bli markedsstyrt.

De nye prinsippene for arealplanlegging og byutvikling ble fastlagt i Stortingsmelding nr. 31 (1992–1993) Den regionale planleggingen og arealpolitikken. Fra å spre funksjoner utover skulle utvikling av byene nå skje som fortetting. Det ville kreve nye metoder, nye konsepter og nye prinsipper i byformingen, noe Miljøverndepartementet var klar over:

«En fortettingsplanlegging vil være langt mer krevende enn planlegging av nye utbyggingsområder, fordi det på detaljnivå må arbeides med etablerte fysiske miljøer, beboere og bruks- og eierinteresser. I mange tilfeller kan det være nødvendig at kommunene engasjerer seg på samme måte i fortettingsområder som de gjør ved feltutbygging på ubebygde områder. Vi har lite kunnskap om de fysiske, sosiale og økonomiske konsekvensene av fortetting. Departementet vil legge vekt på å få samlet erfaringer på dette området. Det er viktig at kommunene får et hensiktsmessig verktøy for gjennomføring av god fortetting, og departementet vil se nærmere på muligheter og flaskehalser for å få til gode samordnede løsninger.»

(Miljøverndepartementet 1993, s. 72–73).

Nå er det over 30 år siden stortingsmeldingen kom. Prinsippet om fortetting er opprettholdt i alle senere meldinger, veiledere og forventninger fra regjeringen, senest i de nasjonale forventningene til regional og kommunal planlegging:

«Det settes av tilstrekkelige arealer av god kvalitet til grønnstruktur, uterom og møteplasser som stimulerer til fysisk aktivitet, naturopplevelser og sosialt fellesskap, samtidig som byer og tettsteder utvikles gjennom fortetting og transformasjon»

(Kommunal- og distriktsdepartementet 2023, pkt. 25).

En litteraturstudie av kunnskapen omkring helse, trivsel og opplevelse av bymiljøer viste at det finnes utbredte preferanser, men at det ofte er vanskelig å få gjennomslag for disse ønskene (Larsen, Ridderstrøm, Nylenna 2018).

Trivselsmessig balansert fortetting

Det er viktige skiller mellom byplanlegging (urban planning), byforming (urban design) og arkitektur. Byplanlegging dreier seg primært om de funksjonelle forholdene i byene, hvordan transport, infrastruktur, rekreasjon, boliger, handel, næringsvirksomhet m.m. organiseres i forhold til hverandre. Byforming handler om de romlige forholdene i byen, hvilke arealer som bebygges og på hvilken måte. Byformingen strekker seg inn til hvor mange leiligheter hver etasje skal eller bør ha (Curdes 1995). Dette har betydning for hvordan leilighetene bør orienteres. Eksempel: For leilighetene i en frittstående bygning må bygget orienteres slik at solinnfallet blir optimalt for flest mulig leiligheter. Hvordan bygningene utformes er et spørsmål om arkitektonisk utforming som omfatter alt fra organisering internt, materialbruk, fasadeutforming til energisystem m.m.

De som ikke bruker bygningene selv, vil bare forholde seg til den estetiske utformingen. Det er dette som ofte skaper størst engasjement i befolkningen, for eksempel det såkalte «arkitekturopprøret», som fra en arkitekts perspektiv heller burde kalles et «fasade-estetikkopprør».

De historiske og tette byene har en felles struktur: De er organisert i kvartaler som avgrenser tydelige gate- og plassrom. Noen byer har gater som følger terrenget, og som gir organisk utformede kvartaler. Andre er organisert i rutenett, men prinsippet er det samme; kvartaler og tydelige gater og plasser. Det gjør det klart hva som er offentlige og hva som er private arealer. Det påvirker hvordan vi forholder oss når vi er på ulike typer arealer. Men vi bygger ikke byer på den måten lenger. Prinsippet for urban arkitektur er fortsatt basert på deler av modernismens måte å tenke arkitektur på: Bygningene er fortsatt frittstående objekter. Vi plasserer dem bare litt tettere og gjør dem litt høyere enn før for å øke tettheten. Det er ikke byrom for å leve i som er viktigst. Det kan være grunn til å ta fram Camillo Sitte igjen.

Byrom der det er by fra før

Det er utfordrende med fortetting og transformasjon innenfor eksisterende bebygde arealer. Modernismens planprinsipper var at man bygde på jomfruelige arealer, eventuelt at eksisterende bebyggelser ble revet. Dette er langt enklere enn å plassere ny bebyggelse inn i eksisterende strukturer. Med en vedvarende urbanisering vil stadig flere bo i byer og tettsteder i tiårene som kommer (United Nations 2019). Å finne byplanmessige løsninger for hvordan byene kan bli mindre belastende på helsa, både menneskenes og planetens helse, er derfor en påtrengende oppgave.

Det pågår en omfattende diskusjon blant ulike fagdisipliner om hvordan fortetting og transformasjon av byene bør skje (se f.eks. Lowe et al. 2022, WHO 2020, Nieuwenhuijsen 2020 og Giles-Corti et al. 2016). Diskusjonen foregår imidlertid primært på et byplannivå, det vil si hvordan de ulike funksjonene som byene består av, kan organiseres i forhold til hverandre for å skape gunstigere forhold overfor blant annet helse, klimaendringer, reduserte utslipp og arealforbruk.

Med alle de funksjonene en moderne by inneholder innenfor transport, energi, telekommunikasjon og med et mangfold av ulike funksjoner knyttet til spesialiserte bygg, blir den eksisterende bystrukturen ofte en utfordring. Kvartalene er for små, gatene for smale og plassene for små til å romme alle funksjonene i en moderne by. Dette er byformingens utfordring: Hvordan innpasse alle funksjonene i en byform som tar hensyn til de menneskelige behovene. Det savnes en diskusjon om hvordan byformen kan bidra til helse og trivsel samtidig som alle funksjonene som må håndteres, ivaretas (Monschein, Steiner og Zeininger 2023). Diskusjonen om byene foregår på et byplannivå med fokus på enkelttemaer, hvordan håndtere overvann, klimaendringene, smart by med teknologi som løsning m.m.

Urban design and public health share a common mission: both manage complex social systems, aim to improve human well-being, focus on the population level and rely on community-based participatory approaches, with an emphasis on needs assessment and service delivery. The emergence of modern urban planning and design has a considerable part of the important reason is to alleviate the urban management lag caused by urban population agglomeration and the ensuing public health, citizen health and a series of urban problems

(Liu og Wang 2021).

Helsehensyn, byplan, byforming og arkitektur

Hvis vi skal ta vare på helsedimensjonen i byutviklingen, må helse og trivsel for menneskene som skal bo, arbeide og bruke byen være en premiss, og ikke bare noe som vurderes som et resultat av prinsipper som skal løse andre utfordringer. Det er behov for en byplanlegging som ses i sammenheng med byformingen, slik at byplanleggingen ikke bare er basert på tekniske, funksjonelle og økonomiske faktorer, men også tar menneskelige behov i betraktning, og utvikler en byform som ivaretar menneskelige behov (Monschein, Steiner og Zeininger 2023).

I fortettingsprosjekter tas det ofte mer hensyn til bilens behov enn fotgjengernes. De offentlige og halvoffentlige arealene er mange ganger uklart avgrenset og av dårlig kvalitet. Altfor ofte blir uterommene det som ble til overs etter at bygningene og veisystemet er anlagt.

Camillo Sittes løsning var å bygge kvartaler med åpne arealer i midten fylt med vegetasjon (figur 4 og 5). Han skilte mellom «sanitäres Grün» til forskjell fra «dekoratives Grün» som bare hadde en begrenset hygienisk funksjon (Monschein, Steiner og Zeininger 2023). Det kan bygges kvartaler i dag, men det gjøres sjelden. Bare se på prosjektene som er bygget i ditt nærområde i det siste.

De aller fleste holder fast på modernismens arkitekturkonsept – frittstående objekter i et utflytende rom hvor det er vanskelig å vurdere hva som er offentlig, halvoffentlig, halvprivat og privat. Det gjør det vanskeligere enn nødvendig å vite hva en kan gjøre hvor, og hva som er akseptabel oppførsel i det offentlige rom. Rommene i byen skal hjelpe oss til å trives, å skape og holde kontakt med andre, og å etablere en forståelig sammenheng mellom hva som er offentlig, og hva som er privat.

Rom og dimensjoner må ikke være for store slik at de disponerer for mistrivsel på grunn av agorafobe eller kenofobe følelser. Det må heller ikke være for trangt og høyt, slik at klaustrofobe personlighetstrekk aktiveres. Dagens byform bidrar ikke til dette.

En plassmessig nøktern leilighet høyt oppe i etasjene i en modernistisk, frittstående boligblokk kan føles klaustrofobisk på grunn av størrelsen, men paradoksalt nok også agorafobisk på grunn av høyden og manglende tilhørighetsfølelse til arealene omkring.

Vi vet en del om hva og hvor mye som fører til agorafobisk fremmedgjøring og klaustrofobisk mistrivsel i et boligområde, men foreløpig neppe nok til å la kunnskapen om dette nedfelles i et forpliktende regelverk. Dette er imidlertid nødvendig dersom man skal sikre gode og stabile bymiljøer som møter kravene til arealpolitikk og bærekraft.