Diagnosevariablene

Diagnosesetting ble et krav i IPLOS-registeret fra 2018, og vi avgrenser analysene av diagnosevariablene til perioden 2018–2021 for å sikre oss mot skjevheter mellom kommunene i diagnosesetting i 2017. Ifølge Helsedirektoratets retningslinjer for koding i IPLOS skal diagnose kodes dersom den foreligger.^{*Rapportering av diagnose. Helsedirektoratet: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/registrering-av-iplos-data-i-kommunen/rapportering-av-diagnose (lest 4.2.2024)} Tidspunkt for sykdomsdebut registreres med dato og årstall når dette er kjent. Relevant(e) diagnose(r) skal registreres ved siste versjon av International Classification of Primary Care (ICPC) eller International Classification of Diseases (ICD). Opplysninger om diagnoser innhentes fra lege eller fra meldingsutvekslingen mellom sykehus og kommunen. Tabell 1 gir oversikt over diagnosene og beskrivelse av hvilke koder fra ICD-10 og ICPC-2 som er benyttet i klassifiseringen. Det kan registreres flere diagnoser per pasient per år. I datafilene vi har tilgang til, er det registrert inntil fem diagnoser per år.

Funksjonsevne

Funksjonsevne beskrives ved fem variabler/samlemål etablert av Helsedirektoratet: 1) Sosial fungering, 2) kognitiv svikt, 3) evne til å ivareta egen helse, 4) husholdsfunksjoner og 5) evne til egenomsorg. Samlemålene har verdiene 1,5 (definert som lite/avgrenset bistandsbehov), 3 (definert som middels til stort bistandsbehov) og 4,5 (definert som omfattende bistandsbehov).^{*Beregning av delmål og samlemål. Helsedirektoratet. https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/registrering-av-iplos-data-i-kommunen/om-funksjonsvurdering-og-skarinndeling/beregning-av-delmal-og-samlemal (lest 4.2.2024).}

Samlemålene sammenfatter resultatene fra et utvalg av 15 funksjonsvariabler (Tabell 2).^{*Funksjonsvariablene. Helsedirektoratet. https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/registrering-av-iplos-data-i-kommunen/funksjonsvariablene (lest 4.2.2024)} Syn og hørsel er holdt utenfor fordi variablene ikke hadde tilstrekkelig signifikans i faktoranalysene som la grunnlaget for samlemålene, da disse ble utarbeidet i 2010. Samlemålene skal være en indikator som sier noe om de store trekkene i behovsfordeling blant tjenestemottakere, og benyttes i den nasjonale statistikken.

Det benyttes i hovedsak enkel beskrivende statistikk. For å teste om forskjellene i funksjonsevne mellom grupper er signifikante, benyttes ‘Wilcoxon rank test’ som er en ikke-parametrisk test som hensyntar at variablene er på ordinalt målenivå. Vi benytter tosidig test.

Kommunal ressursbruk

Det siste spørsmålet vi studerer, er om økningen i antall pasienter i de yngre aldersgruppene medfører høyere ressursbruk i sykehjem. Ideelt bør en slik analyse gjennomføres på et paneldatasett der en analyserer endringer i kommunenes ressursbruk over tid. Foreløpig gir ikke KPR-data muligheter for en slik analyse. Vi har derfor gjort en tverrsnittsanalyse av kommunenes kostnader til institusjoner (KOSTRA-funksjon 253) per innbygger i 2021. Som forklaringsvariabler benytter vi liggedager i aldersgruppene 0–49 år og 50–79 år som andel av totalt antall liggedager i institusjon, samt kommunenes inntektsnivå per innbygger og befolkningsandeler i aldersgruppene 0–15 år og 80 år og over. De siste tre variablene antas da å kontrollere for tilbuds- og etterspørselsvariasjoner mellom kommunene (15, 16).

Antall i langtidsopphold og aldersfordeling

I gjennomsnitt var det rundt 32 000 pasienter per uke i langtidsopphold i sykehjem i perioden fra januar 2017 til utgangen av desember 2021 (Figur 1). Det var en mindre reduksjon i antall pasienter over tid. I november 2021 var det for eksempel i gjennomsnitt 31 500 pasienter i langtidsopphold. Tallene på årsbasis er naturligvis høyere; 47 100 i 2017 og 45 500 i 2021.

BILDE

Gjennomsnittsalderen var fallende, fra 85 år i starten av 2017 til 82,8 år ved utgangen av 2021. Om lag 77 % av pasientene var 80 år eller eldre ved inngangen til 2017. Prosentandelen i denne aldersgruppen faller til om lag 70 % ved utgangen av analyseperioden. I relative endringer er dette en reduksjon på om lag 10 %.

Det var registrert 46 700 unike pasienter i 2018. Antallet reduseres til 46 300 pasienter i 2021, som er en nedgang på 342 pasienter. Dette er årsbasistall. Det forteller oss hvor mange unike personer som har vært i kommunale institusjoner på langtidsopphold gjennom hele året. At det er en sterkere reduksjon i antall pasienter per år enn per uke, indikerer at pasientene i gjennomsnitt ligger lenger på sykehjem i 2021 enn i 2017. Vi har ikke analysert dette nærmere, men økningen i yngre pasienter som har lavere dødelighet, kan bidra til å forklare endringen.

Pasientenes diagnoser

Tabell 3 viser diagnoser blant pasienter i langtidsopphold i kommunale institusjoner i 2018 og 2021. Det er en generell økning i antall pasienter der det er satt diagnose, fra 2018 til 2021. I 2018 har 85,5 % av pasientene som er i langtidsopphold, registrerte diagnoser. I 2021 har tallet økt til 87,6 %, en relativ økning på 2,5 %. Det er flest uten diagnoser i den høyeste aldersgruppen (> 90 år). Endringer i diagnosesetting utgjør en feilkilde når vi vurderer om det har skjedd endringer i pasientenes diagnoser. Imidlertid mener vi det er uproblematisk å betrakte de største endringene som uttrykk for reelle endringer.

De største diagnosegruppene blant pasienter i langtidsopphold er hjertelidelser (46–47 % av alle pasienter), demens (41–44 % av alle pasienter) og nevrologiske lidelser som slag og hjerneblødning (19–24 % av alle pasienter) (17). Dette er diagnoser som alle har en klar aldersgradient, og som tradisjonelt har vært de viktigste diagnosegruppene i kommunale sykehjem (13). Den sterkeste veksten fra 2018 til 2021 har vi blant pasienter med lungelidelser (Kols med mer), psykiske lidelser, rusmisbruk og psykisk utviklingshemming. I 2018 er antallet med rusmisbruk og psykisk utviklingshemming på et lavt nivå. Dette må en ta hensyn til når en fortolker de relative endringene. Det er også økning i pasienter med ulike former for kreft.

Tabell 4 viser fordelingen av diagnosene etter aldersgrupper basert på 2021-data. Vi merker oss at psykiske lidelser er de største diagnosegruppene i aldersgruppene 18–39 år, 40–59 år og 60–69 år. I de eldste aldersgruppene er hjertelidelser og demens de to største gruppene.

En nærmere analyse av endringene i sykehjemspopulasjonen får vi ved å studere de nyinnlagte i 2018 og 2021 (Tabell 5). Nyinnlagte defineres her som at pasienten ikke har vært innlagt i langtidsopphold tidligere. Det er til sammen 14 312 nyinnlagte pasienter i 2018 og 14 346 nyinnlagte i 2021. Det er en svak reduksjon i antall nyinnlagte som mangler diagnoser, fra 2667 (18,6 %) i 2018 til 2312 (16,1 %) i 2021.

Blant nyinnlagte pasienter er det fortsatt hjertelidelser, demens og nevrologiske lidelser som dominerer. Det er en viss økning i andelen med demens fra 2018 til 2021. Den sterkeste økningen i diagnoser blant de nyinnlagte finner vi imidlertid for pasienter med rusmisbruk, lungelidelser og psykiske lidelser. Som tidligere nevnt er antall med rusmisbruk som diagnose på et lavt nivå. Relativt små endringer i absolutte tall gir derfor store prosentvise endringer. Det er en reduksjon i antall med psykisk utviklingshemming som henvises til langtidsopphold. Fordeling av pasientenes diagnoser på aldersgrupper og år (ikke vist i tabeller) indikerer ikke større endringer mellom de to årgangene. Om lag 70 % av de nyinnlagte er i aldersgruppen 80 år og eldre.

Funksjonsnivå – heves terskelen for å få langtidsplass?

Resultatene over indikerer at konkurransen om langtidsplassene blir hardere ved at et økende antall yngre pasienter (< 80 år) nå får langtidsopphold. Betyr dette at terskelen for å få langtidsplass i sykehjem heves, og kanskje særlig for de eldre pasientene? Betyr det at behovene for langtidsplass faktisk er høyere i de yngre aldersgruppene?

En måte å undersøke dette på er å sammenlikne de nyinnlagte pasientenes funksjonsevne mellom ulike tidsperioder og mellom aldersgrupper (Tabell 6).

Høye verdier på disse variablene indikerer lavt funksjonsnivå og stort behov for hjelp. Vi deler de nyinnlagte pasientene i aldersgruppene 0–59 år, 60–79 år og 80 år og over og sammenlikner funksjonsevnen for nyinnlagte i 2018 og 2021. Variablene som beskriver funksjonsevne, er basert på data fra året før henvisningen, det vil si fra 2017 for de som var nyinnlagt i 2018, og fra 2020 for de som var nyinnlagt i 2021.

Det er en signifikant reduksjon i funksjonsevnen (høyere verdier på funksjonsmålene) til de nyinnlagte pasientene i den eldste aldersgruppen fra 2018 til 2021. Endringen er signifikant for fire av de fem funksjonsmålene. Det er også en reduksjon i funksjonsevne i den nest yngste gruppen, men ikke alle endringene i funksjonsmålene er signifikante. For den yngste aldersgruppen er det ingen signifikante endringer over tid.

Dette indikerer at terskelen for å få langtidsplass for de eldre har blitt høyere over tid når vi betrakter landet som helhet. Vi ser imidlertid at funksjonsevnen er dårligere og hjelpebehovet større jo lavere aldersgruppene er. Selv om terskelen for å få langtidsplass blir høyere for de eldre pasientene, er den enda høyere for de yngre gruppene. Dette gjelder også for funksjonsmålet ‘kognitiv svikt’ der vi i utgangspunktet hadde forventning om at den eldste aldersgruppen hadde de høyeste verdiene (dårligst funksjonsevne).

Gir flere yngre pasienter høyere ressursbruk i sykehjem?

Det siste spørsmålet vi ser på, er om økningen i antall pasienter i de yngre aldersgruppene medfører høyere ressursbruk i sykehjem (Tabell 7).

Kommunenes utgifter til institusjonsplasser per innbygger øker med kommunenes inntektsnivå og med andelen innbyggere i aldersgruppen over 80 år. Dette er robuste sammenhenger som også er dokumentert tidligere (15). Assosiasjonen med inntektsnivå er betydelig. Når kommunens inntektsnivå øker med 1000 kroner per innbygger og alt annet er konstant, øker utgiftene til institusjonsplasser med 290 kroner per innbygger. Assosiasjonen med økningen i andelen eldre er også sterkt. Når andelen eldre øker med 1 %, øker utgiftene til institusjonsplasser med 288 kroner per innbygger. Folketall har ikke signifikant effekt.

Variablene som beskriver andelen liggedager i de yngre og midlere aldersgruppene, har statistiske effekter, men i ulike retninger, og variablene er ikke signifikante. I en alternativ spesifisering har vi slått sammen alle liggedager blant pasienter under 80 år. Heller ikke den spesifiseringen gir signifikante resultater. Konklusjonen er med andre ord at så langt som dagens data rekker, finner vi ikke indikasjoner på at økningen i yngre pasienter i sykehjemmene trekker opp kommunenes kostnader på dette feltet.