Den kristne tradisjonen om abort

I den kristne tradisjonen har abort vært regnet som galt, og som en alvorlig synd (2, s. 74). Den første kristne teksten som eksplisitt omtaler og avviser abort, er Didache eller «De tolv apostlers lære» fra det første århundret e. Kr. De første offisielle avvisningene av abort kom på synodemøter (kirkemøter) på 300-tallet.

Først fra sent i det fjerde århundret begynte teologer å vise til et skille mellom «formede» og «uformede» fostre. Dette skillet, som ofte ble tidfestet til 40 dager etter befruktning, fikk i middelalderen stor innflytelse i vestkirken (men ikke i østkirken). Abort av et formet foster ble ofte ansett som en enda mer alvorlig synd enn abort mens fosteret var uformet. Men også abort av uformede fostre ble altså oftest avvist som synd, for om det ikke var et menneske som ble tatt livet av, var det like fullt et potensielt menneske (2, s. 73).

En beslektet diskusjon handlet om på hvilket stadium fosteret fikk sjel. Ifølge reformatorene Martin Luther (1483–1546) og Jean Calvin (1509–1564) skjedde dette ved befruktningen (2, s. 154).

Selv om den kristne tradisjonen har avvist abort unntatt for å redde den gravides liv, har den pastorale omsorgen for kvinner som har fått utført abort, like fullt vært viktig. Kirken har vært opptatt av å holde frem fosterets verdi, samtidig som den ville legge til rette for anger, tilgivelse og forsoning for den som hadde tatt abort (2, s. 73).

Teolog og bioetiker David Albert Jones viser til at den kristne tradisjonen om fosterets natur, sjel og moralske verdi ble til i lys av oppfatninger om fosterutviklingen, oppfatninger som vi nå vet var svært mangelfulle og misvisende. Tradisjonen må korrigeres i lys av moderne naturvitenskap, som har vist at det nye livet i biologisk forstand begynner ved befruktningen, og at fosterets genetiske «oppskrift» for utvikling i retning av et fullvoksent menneske er på plass allerede da (3, 4).

Det er rimelig å hevde at kristendommen brakte med seg en revolusjon i synet på ufødte og nyfødte (1, s. 234). Kristendommen konfronterte en romersk kultur der ufødte og nyfødte stod lavt i kurs, og der pater familias hadde rett til å bestemme om de skulle leve eller dø. Men kristendommen insisterte på at alle mennesker var skapt av Gud og av uendelig verdi i Guds øyne. Det gjaldt også de svakeste av de svake, uønskede barn. Kristne begynte å ta til seg barn som var forlatt eller satt ut for å dø. Også i Norge fikk den nye kristentroen denne konsekvensen da innføringen av kristenretten i 1024 gjorde det ulovlig å sette ut nyfødte barn (5). Idéhistorisk har den kristne oppvurderingen av tidlig menneskeliv bidratt til at abort også i vår tid ikke oppfattes som en ren privatsak, men som et vanskelig etisk dilemma som angår hele samfunnet.

Den norske kirke om abort

Da Kirkerådet i 2006 avga høringsuttalelse om bioteknologiloven, oppsummerte man synet Den norske kirkes organer hadde gitt uttrykk for i uttalelser de foregående tiårene. Disse uttalelsene var samstemte om at menneskelivet og menneskeverdet begynner ved befruktningen. Dette sitatet fra 1989 ble vist til som representativt (6):

Samtidig har det de siste tiårene skjedd en utvikling i Den norske kirkes syn på abort. Det kommer til uttrykk i en kortfattet uttalelse fra Bispemøtet fra 2019 (7). Samtidig som biskopene fastholder kirkens tradisjonelle holdning om at «Fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern», er deres hovedanliggende nå at den gravides perspektiv har vært for lite vektlagt (7):

En rimelig tolkning av uttalelsen som helhet er at den uttrykker støtte til selvbestemt abort.

I vår tid er kristne splittet om abort, og tradisjonens relative konsensus er for lengst brutt. Også i et eksplisitt kristent perspektiv finnes det vektige argumenter for adgang til abort: Det handler om den kristne frihet til selv å ta moralske valg, respekt for kvinners selvbestemmelse, rett til kroppslig integritet og autonomi, og ikke minst skadebegrensning, ved at tilgang til legal abort forebygger utrygge aborter og dermed komplikasjoner og dødsfall.

Likevel vil jeg hevde at denne argumentasjonen blir ensidig når hensynet til fosterets gudgitte menneskeverd – som har vært så viktig i tradisjonen – ikke tillegges særlig vekt. Det mener jeg skjer i en del feministisk kristen etikk (1, s. 226–231), og det skjer også i den nevnte bispemøteuttalelsen, som ikke har noe særlig å si om fosteret (7).

I internasjonale pro-life-organisasjoner har «love them both» blitt et slagord. Det gir uttrykk for at en kamp for fosterets rett til liv ikke blir troverdig med mindre den også tar kvinners rettigheter, velferd og interesser på alvor. En autentisk kristen tilnærming til abort kan ikke bare ha øye for fosteret. Men den må altså heller ikke miste fosteret av syne.

Fem spørsmål i abortdebatten

I min bok om kristne perspektiver på medisinsk etikk og bioteknologi (1) argumenterer jeg for at aborttemaet involverer fem grunnleggende spørsmål som med fordel kan holdes fra hverandre og diskuteres hver for seg (tabell 1). De fem spørsmålene utgjør et rammeverk for diskusjon av abort som er ment å være allment, ikke «spesifikt kristent».

Mer enn gener (1989)

I vår sammenheng er det relevant å avlegge den 34 år gamle rapporten Mer enn gener fra Kirkerådets arbeidsgruppe en kort visitt (9). Utredningen ble ledet av Svein Aage Christoffersen, nå professor emeritus ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo, mens sekretær for arbeidsgruppen var Olav Fykse Tveit, som nå er Bispemøtets preses. Jeg mener rapporten har to svakheter som den deler med mange andre diskusjoner om fosteret, og som det derfor er instruktivt å peke på.

Mer enn gener handler om bioteknologi i et kristent perspektiv, og har et sentralt kapittel om embryoets og fosterets moralske status (9, s. 45–51). Dette behandler spørsmål 1–3 i mitt rammeverk introdusert over. Min første innvending er at Mer enn gener ikke holder de tre spørsmål skarpt fra hverandre. Man reflekterer over spørsmålet om når fosteret blir et individ, en person og et menneske, men uten at disse tre nøkkelbegrepene defineres. Forholdet mellom spørsmål 2 og 3 – mellom det å være et individ eller menneske i deskriptiv forstand og det å ha moralsk status i normativ forstand – er ikke klart. Mitt rammeverk er ment å gi en hjelp til å holde abortdiskusjoner «på sporet». Koblet med presise definisjoner av sentrale begreper legger det til rette for høyere presisjon i formulering og kritisk vurdering av standpunkter i abortdebatten.

Min andre innvending er at til å være en utredning for Kirkerådet er det overraskende hvor lite plass Mer enn gener vier den spesifikt teologiske argumentasjonen om fosterets natur og moralske verdi. Skapelsen i Guds bilde vektlegges, men ikke betydningen av inkarnasjonen for hvordan vi kan tenke om fosteret i et kristent perspektiv. Kapitlet avslutter med å vise til at to syn på fosteret er representert i arbeidsgruppen: Det ene er at allerede det befruktede egget er et menneske, og at den etiske vurderingen må bygge på dette faktum; det andre vil «også legge en viss vekt på den utvikling som finner sted fra det befruktede egg til det fødte menneske» (9, s. 51). Min vurdering er at om utredningen hadde gitt den teologiske tenkningen om fosteret den plassen den fortjener, ville det andre synet vært vanskeligere å forsvare. Det er en slik teologisk dybde jeg savner også i Bispemøtets uttalelse nevnt over (7).

Fire konklusjoner

Jeg har skissert et syn på fosteret som står i kontinuitet med hovedstrømninger i den kristne tradisjonen, men som også er informert av moderne naturvitenskap og det bildet denne gir oss av fosteret som et eget individ allerede fra befruktningen.

[1] Den overordnede etiske slutningen jeg trekker av dette er at vi bør ha respekt for fosteret gjennom hele svangerskapet, slik vi også skal ha for alle øvrige medlemmer av menneskearten gjennom hele livsløpet. Denne slutningen legger føringer for hvordan abort kan vurderes etisk i ulike situasjoner. Men den endrer ikke på at abort noen ganger innebærer vanskelige etiske dilemmaer.

[2] Men i et kristent perspektiv gjelder også dette: Uønsket graviditet kan sette kvinnen i en krisesituasjon. Viktigere enn å «ha de rette meninger» om abort, er det da å kunne vise nestekjærlighet i praksis. Det som her er en ettertanke, har jeg gjort til et hovedpoeng i presentasjonen av en kristen abortetikk i min bok (1, s. 211–214).

[3] «Fosterets gradvis økende rettsvern» er nærmest et dogme i norsk abortdebatt. Politikere og andre deltakere i offentlig debatt er særlig opptatt av senaborter og nemnder og problematiserer ikke de tidlige abortene. Det gjelder også det regjeringsoppnevnte abortutvalget, der det fremgår av mandatet at selvbestemt abort frem til uke 12 skal legges til grunn. Men fra mitt kristen-etiske perspektiv – der fosteret har krav på respekt gjennom hele svangerskapet – er det ikke klart at sene aborter er mer moralsk problematiske enn tidlige. Av de ca. 500 senabortene (etter uke 12) årlig er ca. 300 begrunnet i sykdom eller avvik hos fosteret, mens de fleste av de resterende innvilges fordi kvinnen ellers settes i en vanskelig livssituasjon. Dette kan være tungtveiende begrunnelser. Paradoksalt nok kan derfor de 11000–12000 tidlige abortene være mer problematiske, fordi det ikke er noe lovkrav om begrunnelse og det også her er et foster skapt i Guds bilde som går til grunne.

[4] Som nevnt er det ikke mulig eller tilrådelig å slutte direkte fra etiske overveielser til juss. Det er heller ikke opp til det mindretallet av nordmenn som holder en kristen abortetikk som min, å bestemme hvordan den norske abortloven skal se ut. Men min argumentasjon peker i retning av at fosterets vern bør styrkes snarere enn svekkes (1, s. 313–322). Fosterets faktiske vern kan styrkes gjennom å bedre økonomiske ordninger og permisjons- og arbeidslivsordninger slik at flere opplever det som mulig å fullføre svangerskapet. Fosterets rettsvern kan styrkes. Det kan også gjøres på måter som ikke rokker ved kvinnens selvbestemmelse. Viktigst er da å styrke veiledningen, slik at den blir en reell beslutningsstøtte. Den kan eventuelt gjøres obligatorisk. Abortloven bør også få en ny formålsparagraf som fremhever at fosteret har verdi – og at abort er en verdikonflikt.