Burde vært pensum

Signe Veierud Busch

Senabort: den usynlige sorgen

Oslo: Humanist forlag, 2023

279 s.

ISBN 9788282822428

Denne boken burde vært pensum for alle som mener noe om abort. Forfatter Signe Veierud Busch setter lovtekst, praktisk informasjon og gripende opplevelser sammen til en konstruktiv helhet som fremmer kunnskap og empati hos leseren. Utgivelsen kan være en nyttig veileder for mennesker som selv opplever senabort, men også for pårørende, fagfolk og lovgivere.

Busch er selv jurist og gjennomgikk senabort da hun var gravid med sitt femte barn. Det gjør inntrykk å lese om forfatterens tvil, skam og sorg. Teksten styrkes av at opplevelser fra ytterligere seks informanter er flettet inn som sitater. Slik får boken preg av en kvalitativ studie, hvor kvinnenes egne beskrivelser får tale for seg selv. Dette er erfaringer som alle kan lære av.

Boken har en kronologisk inndeling i tre hovedoverskrifter: Graviditet og ventetid, Abortfødselen og barnet og Når sykehusdørene lukkes. I alt sytten underkapitler angir tydelige tema, som Abortbegjæring og abortnemnd, Abortfødselen og Obduksjon og genetiske undersøkelser. Bruk av faktabokser og kildehenvisninger understøtter informasjonen og gjør den lett å finne frem i. Busch redegjør for lovverk, medisinske prosedyrer og forskning, samtidig som hun slipper til de personlige historiene. Slik bidrar hun til å øke forståelsen for hva senabort er, uten at det tar form som en moralsk eller politisk diskusjon.

Boken inneholder mange viktige tilbakemeldinger om både samfunn og system. Flere av kvinnene angir at opphetet offentlig abortdebatt er en ekstra belastning. Og det er trist å lese om en helsetjeneste som distanserer seg gjennom ordbruk og rutiner – kanskje som et misforstått forsøk på å skjerme foreldrene eller helsepersonell? Forfatteren velger å bruke ord som «barnet» og «fødselen», fordi «foster» og «å kvittere graviditetsprodukter» er fremmedgjørende. Selv om informantene selv har begjært svangerskapsavbrudd fordi fosteret har fått påvist en alvorlig diagnose, opplever kvinnene at de har mistet et barn. Dette gjør sorgen mer kompleks. Behovet for hensynsfull kommunikasjon, både i debatter og i møte med kvinnene, er stort.

Heldigvis nyanseres bildet av møter med fagfolk som har både kunnskap, varme og omsorg. Kvinnene forteller at senaborten likevel er en ensom erfaring. Busch har ønsket å bidra til et fellesskap, og en mulighet for å bryte ned tabu. Dette lykkes hun med, sammen med de modige kvinnene som i boken deler sine tanker og følelser.

Abortutvalget skal se på abortlovens bestemmelser, oppfølgingen etter abort og alternativer til dagens abortnemnder. Mens vi venter på utredningen og den påfølgende debatten, anbefales denne boken. Den er konkret og følsom, slik debatten også bør være.