Hvorfor ble en slik ære en ukjent medisinerstudent til del?

Begravelsen ble grundig omtalt i flere av samtidens aviser og tidsskrifter^{*Avisene: Fædrelandet s. 1, 05.05.1890 og Bergens Aftenblad s. 1, 14.05.1890, ukemagasinet Hjemmets og Arbeiderens Ven 1890 s. 241 og Tidsskrift for Den norske lægeforening 1890; 10: 239}. Her ble det gjort forsøk på å forklare hvorfor en for allmennheten ukjent ung mann, ble hedret med noe så uvanlig som en offentlig begravelse^{*Det hadde bare vært én slik begravelse tidligere i Norge. Det var i 1881. Da ble Thomas Konow (1796–1881) begravet på statens bekostning. Konow var 17 år gammel den yngste av eidsvollsmennene. Han var den siste gjenlevende da han døde.}. «Evald Pauss satte sit unge Liv til under Opfyldelsen af sit opofrende Kald som Læge», skrev Fædrelandet i sin omtale. Og det fremheves at han plikttro og modig tok kampen opp mot en fiende som krevde vel så mange ofre som «Krigens Kugler». Omtalen i Fædrelandet ble gjengitt ordrett både i Bergens Aftenblad og i Hjemmets og Arbeiderens Ven noen dager senere. Oppslagene inneholdt også en utdypende forklaring til på den ære som var vist den unge medisinerstudenten. Denne forklaring var av det mer moraliserende slaget: Pauss kan stå som et «manende og lysende Exempel for enhver norsk Student, ja for enhver ung Mand», skrev avisene. Begravelsen kunne minne dem om at de nytelser som ungdommen gjerne trakter etter, var uten verdi sammenliknet med den ære som var vist Evald Pauss.«Der behøves ikke et langt Liv for at udrette noget blivende godt og stort»,påpekes det – «dertil er ogsaa et kort Liv tilstrekkelig, naar Ævighedens Glorie hviler over det og dets Afslutning.»

En medisinsk forklaring på æresbegravelsen?

At en lege blir smittet og dør på sin post, har skjedd både før og etter 1890 uten å utløse en offentlig begravelse. Det virker også lite trolig at den æresbevisningen Evald Pauss ble vist, kom i stand for å tjene som eksempel til etterfølgelse for norsk ungdom. Så kanskje forklaringen heller henger sammen med paradigmeskiftet medisinen i Norge var inne i rundt 1890.

Da Evald Pauss startet sine legestudier i 1884 var norsk medisin i åpen strid. Fakultetets lærerstab ble kritisert av medisinstudenter og praktiserende leger. Det teoretiske og det praktiske sto mot hverandre. Ny viten og nye metoder, ikke minst fra den raskt utviklende mikrobiologien, kom sterkere inn enn før. Mange av professorene la fortsatt et medisinsk helhetssyn til grunn for sin undervisning, hvilket ble ansett som konservativt. Men i tillegg forelå det også betydelige standsinteresser. Legene ville ha både praktisk kunnskap og bedre muligheter for å bruke dem. Legeforeningen var blitt startet i 1886 og ble en kraftfull forkjemper for sine medlemmers arbeidsbetingelser og anseelse.^{*Larsen Ø, Berg O, Hodne F. Legene og samfunnet. Oslo: Den norske lægeforening, 1986.}

For den pågående konsolideringen av legestanden var det viktig å synliggjøre legenes samfunnsmessige betydning. Den storstilte, offentlige begravelsen av Evald Pauss kan også tolkes mot en slik bakgrunn.