Manglet data for å studere isoleringshypotesen i 2003

For 20 år siden studerte jeg betydningen av etnisitet for dødeligheten av spanskesyken i Norge (9). Jeg fant at dødeligheten i (delvis) isolerte urfolksområder var 3–5 ganger høyere enn landsgjennomsnittet. Den høyere risikoen forsvant ikke ved å kontrollere for eksponering for viruset sommeren 1918, om man bodde ved kysten eller i innlandet, trangboddhet og tre andre sosioøkonomiske indikatorer.

Jeg konkluderte i 2003 med at det å bo avsides, med antatt mindre eksponering for influensa i fortiden og dermed mindre preeksisterende immunitet, kunne bidra til å forstå noe av den uforklarte høyere dødeligheten av spanskesyken i områder i Norge dominert av den samiske befolkningen.

Den studien benyttet imidlertid aggregerte data for antall døde av influensa og lungebetennelse i legedistrikter per år, og ikke data for dødelighet av disse dødsårsakene på individnivå fordelt på alder, etnisk gruppe, bosted og ulike bølger av pandemien.

Uten data på individnivå og kontroll for prepandemisk normaldødelighet var det ikke mulig å teste hypotesen om betydningen av avsidesliggende bosted for aldersspesifikk dødelighet assosiert med spanskesyken.

Bedre data og andre metoder i 2023

I vår nye studie har vi samlet data på individnivå fra begravelseslistene i kirkebøkene 1907–1923 og informasjon om antall innbyggere fordelt på alder fra folketellingene i 1910 og 1920 og benyttet modeller for å beregne aldersspesifikk overdødelighet for alle dødsårsaker i prosent av folketallet i den enkelte aldersgruppe (1).

Kautokeino og Karasjok er arealmessig blant Norges største kommuner på henholdsvis 8690 og 5261 km². Samtidig var det kun omkring 1000 innbyggere i hver av kommune i 1918 og befolkningstettheten var derfor svært lav (0,1–0,2 innbyggere per km²). Veier som knyttet kysten til de to områdene av Finnmarksvidda var ennå ikke bygget i 1918. I tillegg var de fleste i dette området reindriftsnomader med relativt lite kontakt med andre grupper.

I sum er dette miljømessige og sosiale forhold som kan antas å ha gitt lavere sannsynlighet for import av influensa på Finnmarksvidda i tiden før spanskesyken.

Ingen tydelig sommerbølge, senere utbrudd og høyere dødelighet for alle

Spanskesyken startet 15. juni 1918 i hovedstaden Kristiania og spredte seg nordover med passasjerer som reiste med jernbanen til Trondheim og videre med hurtigruten. Kystområdene i Finnmark fikk noen få spredte tilfeller sommeren 1918, men det var ingen egentlige utbrudd av sykdommen i Kautokeino og Karasjok på dette tidspunktet.

Det kom to bølger av spanskesyken i Karasjok, en i oktober-november 1918, og en i februar 1920. I Kautokeino kom det kun et utbrudd av sykdommen, i januar 1919. I motsetning til ikke-isolerte og mer urbane områder av Norge, hvor unge voksne (20–40 år) hadde høyere og de eldre (over 70 år) hadde lavere dødelighet enn forventet, hadde Kautokeino og Karasjok høyere dødelighet enn forventet for alle aldersgrupper, inkludert de eldre. Den generelle overdødeligheten i Norge var 0,6 %, men nær 3 % i de to studieområdene i Finnmark.

De tre funnene – ingen tydelig sommerbølge, senere utbrudd og høyere dødelighet enn forventet for alle, inkludert eldre – er alle forenlig med avsidesliggende bosted, og antatt mindre smitteeksponering i fortiden og mindre preeksisterende immunitet.

Avsidesliggende områder hardt rammet

Også andre avsidesliggende områder i Arktis, som Alaska og Labrador, var hardt rammet under spanskesyken (10). Dødeligheten i områder av Alaska og Labrador hvor vi vet at spanskesyken kom, var i gjennomsnitt på henholdsvis 8 % og 30 %. Men i ekstremtilfellene var dødeligheten enda høyere. I Brevig i Alaska var dødeligheten 90 % og i Okak i Labrador var den 78 % (11).

Kautokeino og Karasjok, som hadde en dødelighet på 3 % representerer således en blanding av hva man kan forvente i et mer urbant og ikke-isolert samfunn (under 1 %), og i samfunn som Brevig og Okak (78–90 %), som var del av massive landområder og som hadde lavere befolkningstetthet og som var betydelig mer isolert enn Finnmarksvidda (1).

Som del av vårt CAS-prosjekt, har vi også begynt å analysere individdata fra Alaska, men arbeidet er når dette skrives i juli 2023, ennå ikke avsluttet.

Kan avsidesliggende bosted også være en velsignelse og beskyttelse?

Det er ingen tvil om at spanskesyken var en forbannelse for Seward-halvøya i Alaska hvor blant annet Brevig ligger. Det var den siste båten før isen la seg i Bering-havet som brakte sykdommen dit høsten 1918. Den høye sykeligheten og dødeligheten, samt at alle elvene var frosne, gjorde at sykdommen ikke spredte seg videre innover fra kysten. Opp mot 20 % av Alaska slapp derfor unna spanskesyken totalt (11). Men alt tyder på at også slike områder hadde blitt hardt rammet om sykdommen hadde kommet inn.

Paradoksalt nok var altså avsidesliggende bosted både en forbannelse og en velsignelse under spanskesyken i Alaska. Dette kan også forklare hvorfor det å bo på landsbygda i Norge, men ikke nødvendigvis svært isolert, hvor man hadde hatt en viss eksponering for influensa i fortiden, men hvor eksponeringen for spanskesykeviruset i 1918 var mindre, var en fordel som ga lavere dødelighet enn det å bo i byene (12).

Tidligere forskning på forskjeller i dødelighet mellom kyst- og innlandsstrøk i Norge på 1700-tallet har også vist at dualismen velsignelse-forbannelse ved avsidesliggende bosted har noe for seg. I Rendalen var for eksempel dødeligheten jevnt over lavere enn for landsgjennomsnittet, og særlig sammenliknet med kyststrøkene. Kyststrøkene var mer tettbodde og fikk epidemier oftere og mer intenst enn innlandsstrøkene. Men når først epidemiene nådde innlandet, slik som i Rendalen i 1773, var innlandsbefolkningen svært sårbar, med tre ganger høyere dødelighet enn landsgjennomsnittet det året (13).

De historiske influensapandemiene henger sammen

I byene og ikke-isolerte samfunn hadde personer over 30 år, og særlig de over 70 år, god beskyttelse mot spanskesyken (10). Under svineinfluensaen i 2009, som var forårsaket av en etterkommer av H1N1 viruset som skapte spanskesyken, skjedde noe av det samme. Det var nok en gang de unge voksne som ble hardest rammet, mens eldre og særlig de som var født omkring 1918 og i årene etter på 1920-tallet, hadde mest antistoffer i blodet som ga beskyttelse mot H1-viruset. Også i 2009 kan en av grunnene til at isolerte urfolk verden over hadde høyere dødelighet enn majoritetsbefolkningen som bodde i byer og ikke-isolerte områder, skyldes et skjebnesvangert sammenfall mellom etnisitet og (avsidesliggende) bosted og geografi – som dermed ga mindre tidligere eksponering og mindre pre-eksisterende immunitet for å beskytte seg mot svineinfluensaen i 2009.

Risikoen for neste pandemi er ukjent

Hvilket virus som vil skape den neste pandemien og konsekvensene av denne, er ukjent. Historien har imidlertid vist oss at pandemiene har noen særtrekk. For eksempel kommer de ofte i bølger og kan vare i flere år, og enkelte medisinske, sosiale og etniske grupper har høyere risiko for alvorlig sykdom og død.

Vår nye studie av spanskesyken, en av historiens verste pandemier, har vist at risikogruppene kan variere med bosted. Vi har også vist hvor viktig det er å ha gode data på individnivå for å dokumentere hvem som blir alvorlig syke når og hvor, og hvilke risikogrupper vi i beredskapsøyemed må ha et ekstra øye på.