Styrker og svakheter

En svakhet ved studien er den lave responsraten. Det gjør at responsskjevhet ikke kan utelukkes. Lave responsrater et problem i mange spørreundersøkelser (11), men analyser indikerer at svarene likevel kan være representative (12). Utvalget ble trukket fra et panel som er representativt for befolkningen, og svarene ble vektet ut fra demografiske parametere.

Sammenlikning med andre studier

I 2019 ble det utført to opinionsundersøkelser om holdninger til dødshjelp. I en undersøkelse var 51 % for (13) og i en meningsmåling var 77 % for å tillate «aktiv dødshjelp» i Norge (2). Undersøkelsene hadde ett enkeltstående spørsmål om legalisering samt enkle svarkategorier: ja/nei/vet ikke. Vår undersøkelse tillot respondentene å nyansere og kvalifisere sitt syn. Det kunne de gjøre på to måter: Ved å nyansere sin støtte til eller motstand mot legalisering med svaralternativene «litt enig» og «litt uenig», og ved å skjelne mellom de ulike situasjonene og kvalifisere sin støtte til legalisering til å gjelde noen situasjoner, men ikke andre.

Vi har i denne undersøkelsen lagt oss tett opp til spørsmålene og definisjonene fra en undersøkelse utført i 2015 (1), men bruker termen «dødshjelp» i stedet for «aktiv dødshjelp». De samme spørsmålene ble brukt i en undersøkelse av legers holdninger fra 2016 (5). I likhet med undersøkelsen fra 2015 viser vår undersøkelse at dødshjelp får støtte særlig ved dødelig sykdom med kort forventet levetid. Som før, er det lavere grad av støtte til legalisering for dødshjelp i andre situasjoner.

Befolkningen er klart mer positive til legalisering av dødshjelp enn det legene er (tabell 4). Mulige forklaringer kan være legeprofesjonens tradisjonelle motstand mot dødshjelp, og legers erfaringer med hvordan livets siste fase forløper og at det ofte er mulig å gi god lindrende behandling.

Befolkningens støtte til legalisering synes å ha gått noe ned, eller i hvert fall ikke økt, siden 2015. Men siden begge undersøkelser hadde lav svarprosent, må forskjeller tolkes med forsiktighet.

I internasjonale studier er det en tendens til at respondenter som er yngre, høyere utdannet, menn og ikke-religiøse oftere oppgir å støtte legalisering av dødshjelp (14). I vår studie var ikke-religiøse oftere for legalisering, mens vi ikke fant kjønnsforskjeller (tabell 3). Aldersgruppen 30–44 år var mest positive til legalisering, og mer positive enn den yngste gruppen (< 30 år). Det sistnevnte var et overraskende funn.

Konsekvenser av funnene

Nyansene i svaralternativene åpner for ulike fortolkninger av resultatene. En mye brukt fortolkning ville være å slå sammen de som er svært og litt enig i én gruppe av enige, mens man slår sammen de som er svært og litt uenige i én gruppe av uenige. Da fremgår det blant annet at 68 % er positive til legeassistert selvmord til personer med dødelig sykdom og kort forventet levetid. For eutanasi er tallet 59 %.

Det er imidlertid også en annen måte å fortolke svarene på: Trolig kan kun de som er «svært enig» og «svært uenig» tas til sikker inntekt for henholdsvis legalisering og fortsatt forbud. Respondentene i de tre kategoriene i midten – «litt uenig», «verken enig eller uenig» og «litt enig» – har det til felles at de ikke har et helt avgjort syn på spørsmålet. Med denne fortolkningen deles respondentene i tre: de som er henholdsvis klart for og klart mot legalisering, og den store gruppen i midten. Våre tall viser at størrelsen på denne gruppen i midten varierer avhengig av detaljer i spørsmålsstillingen, med henhold til hva slags dødshjelp det spørres om, og hva slags pasienter det skal gjelde for. På de tre første spørsmålene i undersøkelsen utgjør denne ubestemte gruppen fra 56 til 67 % (tabell 2).

Kanskje gir denne tredelingen av respondentene i   klart for, klart mot, og verken klart for eller mot, et vel så riktig bilde som den tradisjonelle todelingen i for/mot. Ikke minst gir tredelingen bedre innsikt i hva som styrer befolkningens holdning til dødshjelp, og hvilke betingelser en eventuell dødshjelpslov vil måtte oppfylle for å få støtte fra et flertall i befolkningen.

En tredel av befolkningen er klart for dødshjelp, og vil neppe la seg påvirke av den offentlige debatten, eller av detaljer i et lovforslag. I denne kategorien kan det tenkes at man finner personer som har hatt sterke negative erfaringer som pårørende til vanskelige dødsleier, eller personer som har et prinsipielt standpunkt dypt festet i frihetsverdier. En mindre gruppe, 10 %, er klart mot dødshjelp, og vil neppe la seg overtale til å gå inn for dødshjelp. I denne kategorien kan man finne personer med en sterkt religiøst fundert motstand mot dødshjelp (14), men også mange leger (5). Hvilket endelig standpunkt den store gruppen i midten vil ende opp på, vil kunne ha betydning for eventuell lovgivning på området. Her finner vi trolig mennesker som ser argumenter mot og argumenter for legalisering av dødshjelp. De vil trolig stille ulike krav til hvordan en dødshjelpslov skulle være utformet, hvem den skulle gjelde for, hvordan den skal håndheves. Dette kommer til syne i spørsmålene vi har stilt om holdningen til dødshjelp i ulike situasjoner.Det betyr noe for respondentene hva slags dødshjelp det spørres om.

Sterkest kommer dette til uttrykk i spørsmålene om dødshjelp til pasienter med psykisk sykdom alene, eller pasienter som er livstrette uten noen alvorlig sykdom. Der er 45–50 % svært uenige, mens bare 3–4 % er svært enige i at dødshjelp bør legaliseres i disse situasjonene. Det er altså hovedsakelig ved dødelig sykdom med kort forventet levetid at nordmenn støtter en åpning for dødshjelp, ikke i andre situasjoner. I lys av dette er det interessant at eksisterende dødshjelpslover i noen land, slik som i Nederland, tillater dødshjelp ved psykisk sykdom alene (15). Det pågår også en debatt i Nederland om hvorvidt dødshjelp skal kunne gis til eldre mennesker som har levd det som kalles «completed lives» (16). I Canada, som innførte dødshjelp i 2016, pågår nå en debatt om hvorvidt psykisk lidelse alene skal kunne kvalifisere for dødshjelp (17). Det er ingen selvfølge at dødshjelp, dersom det først blir legalisert, vil kunne begrenses til personer med somatisk lidelse med dødelig utgang og kort forventet levetid.