Om lag 150 jøder innlagt i sykehus under aksjonene

Før aksjonene mot jødene høsten 1942 besto den jødiske befolkningsgruppa i landet av drøyt 2100 personer.^{*I tillegg kom om lag 470 personer med bare én eller to jødiske besteforeldre, såkalte «kvartjøder» og «halvjøder». Disse ble ikke omfattet av aksjonene høsten 1942, men det var frykt for at de kunne bli utsatt for tiltak senere.} Under krigen ble over 770 deportert og om lag 1200 rømte til Sverige. Gjennomgang av en rekke kilder kan tyde på at ca. 170 jøder var innlagt i sykehus under aksjonene fra høsten 1942. Av disse var en del innlagt av åpenbart medisinske grunner. Enkelte hadde f.eks. i mange år vært innlagt som pasienter ved asyl, mens andre var kronisk syke eller var gamle og lå for døden. Slike pasienter var altså ikke blitt innlagt for å unngå å bli tatt ved aksjonene. Om de heller ikke utnyttet situasjonen ved å forsøke å rømme eller forlenge sykehusoppholdet for ikke å bli tatt, er de ikke regnet med her.

Det kan i noen tilfeller være vanskelig å skille, men etter vurdering av enkeltsaker har jeg konkludert med at i løpet av perioden oktober 1942 til januar 1943 ble minst 150 jøder innlagt i et forsøk på å redde dem. Enkelte var innlagt med reelle diagnoser, men var likevel så friske at det var aktuelt å nytte innleggelsen som et utgangspunkt for å forsøke å flykte eller på annet vis unngå å bli tatt.

Det er påfallende at en så stor andel av denne befolkningsgruppa var innlagt i sykehus innen en så kort periode. Dette blir enda mer påfallende om en ser nøyere på tidspunktet for innleggelsen. De nøyaktige datoene for innleggelse er sikkert dokumentert for 110 av jødene. For 18 av dem fant innleggelsen sted i månedene like før og etter den mest intense tida for aksjonene mot jødene. Innleggelsene for de øvrige 92 fordelte seg slik i løpet av de ni ukene fra 9. oktober til 10. desember 1942:

Det ble gjennomført to store aksjoner mot de norske jødene høsten 1942. Den første, som var rettet mot voksne menn, ble innledet den 26. oktober 1942. Den neste, der også eldre menn, kvinner og barn skulle tas, ble satt i verk en måned senere, den 26. november. Med kjennskap til disse to datoene blir også mønsteret for sykehusinnleggelsene påfallende. Hele 42 jøder ble innlagt i sykehus i uka rundt den første aksjonen, mens det ble en ny og noe mindre topp i antall innleggelser ved den neste aksjonen.

De 42 innleggelsene som fant sted i uka rundt den første aksjonen, følger også et klart mønster. De tre dagene i forkant av storaksjonen var det ti jøder som ble innlagt. På selve aksjonsdagen ble det innlagt 16 pasienter, mens det til sammen ble innlagt like mange fordelt på de tre neste dagene.

Foruten de 92 tilfellene fra 9. oktober til 10. desember 1942, var det altså ytterligere 18 innleggelser med dokumentert dato både litt tidligere og senere. Av disse var seks blitt innlagt før 9. oktober 1942. Jo lengre tid før aksjonene mot jødene innleggelsene skjedde, dess større sannsynlighet er det trolig for at det var tale om ordinære innleggelser av medisinske grunner. For enkelte finnes det likevel opplysninger som tyder på at innleggelsene inngikk som del av fluktplan. For de øvrige kan det synes som at de forsøkte å utnytte situasjonen som sykehuspasienter til å unngå å bli arrestert. Det samme kan synes å gjelde for 12 pasienter som ble innlagt i perioden 11. desember til 27. januar, i etterkant av de mest hektiske aksjonene mot jødene.

Datoen for sykehusinnleggelsen er altså kjent for 110 jøder fra 29. september 1942 til 27. januar 1943. I tillegg var minst 40 jøder innlagt ved forskjellige sykehus uten at det har latt seg gjøre å dokumentere nøyaktig dato for innleggelsene. Jeg har sikre opplysninger om at disse var innlagt i sykehus i den aktuelle tida. Dette framgår f.eks. i brev og meldinger fra sykehus til Statspolitiet eller i avhørsrapporter etter flukt og ankomst til Sverige, men uten at dato for innleggelse oppgis. Av ulike grunner har det heller ikke latt seg gjøre å få fastslått innleggelsestidspunktene for disse sakene i sykehusarkivene. Det er fortsatt en del aktuelle kilder som ikke er undersøkt, og det er grunn til å anta at det fantes ytterligere noen i tillegg til de kjente 150 som var innlagt i sykehus på denne tida.

Det blir også for enkelt å hevde at alle innleggelser i tida rundt aksjonene fra høsten 1942, ble foretatt som ledd i fluktplaner. I slike saker skapte legene falske pasientjournaler. Målet med å forfalske journalene var selvsagt å unngå at det ble avslørt at det ikke dreide seg om virkelige pasienter. Derfor er det i dag vanskelig å avsløre slike falske pasientjournaler. Om det ikke framgår av andre sikre kilder, er det vanskelig å vite om en jøde innlagt i sykehus på denne tida, virkelig var syk eller bare opptrådte som syk som ledd i fluktplan.

En del av dem som ble innlagt, var faktisk syke eller var muligens blitt syke på grunn av påkjenninger ved aksjonene der kanskje nære familiemedlemmer ble tatt og de levde i sterk uvisshet og frykt for seg selv og sine. Selv om det kan være vanskelig å skjelne mellom virkelige og fiktive pasienter, kan det synes som om også en del virkelige pasienter frisknet til i løpet av sykehusoppholdet, i hvert fall såpass at de fikk bistand til å rømme og å komme seg i sikkerhet over grensa til Sverige.

En skulle tro at størstedelen av de som eventuelt var blitt syke på grunn av påkjenninger ved aksjonene mot jødene, ble innlagt med diagnoser som gjaldt psykiske lidelser eller kanskje hjerteproblemer. Dette var da også tilfelle for en del, men mange ble innlagt for lidelser som vanskelig kan sies å ha direkte tilknytning til frykt for å bli utsatt for tiltak under aksjonene. Dette gjelder lidelser som brokk, nyreproblem, lungesykdom, ryggsmerter m.v.

Gjennomgang av pasientjournaler og øvrige sykehuskilder gir inntrykk av at legene ofte forsøkte å finne noe i «pasientens» tidligere helsehistorikk å gripe fatt i. Mange som hadde levd noen tiår, hadde trolig hatt visse lidelser og hadde kanskje også vært innlagt i sykehus tidligere. Da kan det synes som om en ofte tok utgangspunkt i slike lidelser for å begrunne innleggelsene. Det er dessuten påfallende at jøder som f.eks. hadde gått med ubehandlet brokk i lengre tid, ble innlagt for operasjon akkurat i dagene rundt aksjonene mot jødene. Det store omfanget av sykehusinnleggelser tyder da også i seg selv på at de fleste innleggelsene skjedde med falske eller overdrevne diagnoser.

På selve dagen for den første aksjonen mot jødene 26. oktober 1942 ble minst 16 jøder innlagt i sykehus. Ved systematisk gjennomgang av innskrivingsprotokollen for et tilfeldig sykehus, Rikshospitalet, framkommer at det i løpet av september 1942, altså før aksjonene, bare ble innlagt én jødisk pasient.^{*Ved gjennomgang av bl.a. sykehusenes pasientregistre er de sjekket opp mot et omfattende personregister over jøder. Registeret er utarbeidet av meg og er basert på bl.a. Statspolitiets Spørreskjema for jøder i Norge fra vinteren 1942 og opplysninger om jøder i arkivet etter Innenriksdepartementet som nå er innordnet i arkiv RA/S-1708 Sosialdepartementet, Våre falne, Ee-171–197} Det kan tenkes at denne innleggelsen skyldes virkelig sykdom. Gjennomgang av samme protokoll for måneden mellom de to store aksjonene, fra 26. oktober til 26. november 1942, viser at det i den perioden ble innlagt 11 jødiske pasienter ved Rikshospitalet. Mønsteret er såpass klart at det neppe kan være tilfeldig, og det er grunn til å anta at de fleste av disse innleggelsene ikke skyldes virkelig sykdom. I mange tilfeller finnes det også dokumentasjon for at innleggelsene var «falske». Dette kan f.eks. framgå av forklaringer jødiske flyktninger avga etter å ha rømt til Sverige eller senere i livet.