Profesjon og profesjonskamp

Den vanskelige termen profesjon kan sies å ha like mange betydninger som det finnes oppskrifter på bacalao (altså nær antallet portugisiske husmødre). Her er forfatteren på hjemmebane i kapittel 2 og balanserer mellom de tradisjonelle akademiske forståelsene og de som ble utformet for å tilpasses de nye helsearbeiderprofesjonene som ble utviklet i etterkrigstida. Samtidig gjør han det prisverdig klart at en organisasjon som Norsk sykepleierskeforbund drev profesjonskamp lenge før termen ble en del av vokabularet: «… [sykepleierne utviklet] et eget kunnskaps- og verdigrunnlag med basis i den praktiske utførelsen av faget.» (s. 67). Det var snakk om å sikre kvaliteten på sykepleien, noe som helt fra utgangspunktet i 1912 var knyttet til det beinharde kravet om treårig utdanning. Samtidig polemiserer han mot en tradisjonell forståelse av mange av de nye fagfeltene som semiprofesjoner – som har vært fremmet langt inn på 1990-tallet, for eksempel innen helsearbeid som sykepleie, vernepleie og fysioterapi – og knytter denne til former for kjønnsdiskriminerende holdninger overfor de kvinnedominerte profesjonene. De tradisjonelle profesjonene juss, medisin, ingeniørfag og teologi var forbeholdt menn.

Endringene av rammene for høyere utdanning knyttes helst til reformene rundt slutten av 1960-årene, da ideene om distriktshøgskoler ble lansert, og til den såkalte kvalitetsreformen fra 1994, som dannet grunnlaget for etablering av statlige, vitenskapelige høgskoler i stort omfang. En konfliktlinje som flere av helseprofesjonene engasjerte seg i, var reforminitiativene omkring 1972, først og fremst knyttet til Bjørnson-komiteen, som tok til orde for et fleksibelt utdanningssystem uten vanntette skott mellom fagene. Det førte til opprør blant flere av helseprofesjonene. Særlig sykepleierne var aktive i denne konflikten. Profesjonaliseringsprosessene hadde kommet langt innenfor helsefagene, og sykepleierne fryktet med rette at den lange og intense kampen for enhetlig treårig utdanning skulle knuses. Etter et knapt tiår lyktes sykepleierne like fullt i kravet om at sykepleierutdanningen skulle ligge på høyskolenivå. Messel påviser at helseprofesjonene kunne ha betydelig gjennomslag om de la tyngde bak kravene.

Kvinner og menn

De store forskjellene i kjønnsbalansen mellom de ulike fagene blir tatt opp i kapittel 8. Messel fastslår at andelen kvinnelige studenter ved OsloMet i dag er over 70 prosent, som et resultat av kvinnekampen. Samtidig er det store ulikheter mellom de ulike disiplinene. Helse- og sosialfagene har i dag en kvinneandel på mellom 70 og 80 prosent, med sykepleie på en tvilsom topp med bare 10 prosent menn og fysioterapi på 30 prosent. For ingeniørutdanningen er det omvendt, med rundt 80 prosent menn – dog den eneste med mannlig overvekt. Dette forholdet forklarer Messel med at utdanningene rundt forrige århundreskifte var kjønnet, ut fra forståelser av at kvinner skulle skoleres til sykepleiere, sykegymnaster og husstellærerinner, menn til ingeniører. Altså gamle holdninger som skal ha blitt videreført gjennom generasjonene. Her er det nok et felt som hadde fortjent grundigere og mer oppdaterte analyser.

Dog framholder forfatteren at den største og viktigste av de nye profesjonene, sykepleie, vokste fram og fikk styrke som del av et feministisk prosjekt. Sykepleierskene klarte gjennom intens kamp å etablere faget sitt som et kunnskapsbasert kvinneyrke, der kvinner hadde kontroll over de fleste sidene av det. Samtidig er det noe uforklart i at situasjonen fortsatt er den samme etter 60–70 år. Kan det ha noe å gjøre med at feministiske ideer ennå preger faget, og at menn blir oppfattet som fremmede?

Kanskje har utviklingen av premisser og målsettinger rundt høgskoler og universiteter dreid seg om en sirkelbevegelse, eller en spiral? Distriktshøgskolene som ble etablert i kjølvannet av Ottosen-komiteen (1965–1970) var ment å gi tilbud om profesjonsutdanning som sykepleiere, lærere og ingeniører til ungdom der de bodde – mens universitetene tok seg av de vitenskapelige feltene. Etter høgskolereformen i 1994 regnet vitenskapeliggjøringen ikke bare inn som nye undervisningstilbud på de statlige høgskolene, men irrigerte også profesjonsstudiene – med rett og plikt til å forske. Det ble mulig å ta doktorgrad i sykepleievitenskap (som Kjersti Nesje som den første ved Høgskolen i Oslo og Akershus i 2017). De seinere årene har enkelte av de nye universitetene, som Universitetet i Sørøst-Norge og OsloMet – som Jan Messel også tematiserer i avslutningskapitlet – profilert seg som profesjonsuniversiteter med vekt på det entreprenørielle og det yrkesrettete. På tross av at det ikke er snakk om å vende tilbake til det gamle, kan det like fullt forstås som et tankekors. Er praksisnær forskning og praksisrettet akademisering en ønsket hybrid? Dette var et konfliktfelt som kom sterkt til overflaten også for 50–60 år siden, under Helga Dagslands (1910–2003) ledelse (1967–1973) av Norsk sykepleierforbund, da mange mente, blant andre Kari Martinsen, at teoretiseringen hadde tatt overhånd i forhold til omsorgen – men altså med motsatt fortegn, på den måten at praksisnærhet nå igjen blir forstått som en målsetting.

Jan Messels store og vidtfavnende bok om profesjonsutdanningene i Oslo framstår som et verdifullt arbeid, ikke minst fordi den ambisiøst legger opp vide rammer for forståelse. Det er ambisjoner som i stor grad blir tilfredsstilt. Boka er krevende, på tross av at språket er forbilledlig presist, enkelt og godt. Den er krevende fordi den er så omfattende og rik. Det er verdt det.