Akademi og praksis hand i hand? Strategi og personalpolitikk

Fugelli innså at instituttet hadde skjøttet kontakten med klinikken godt, både internt gjennom legesenteret og med stor kontaktflate til de lokale legene. Likevel mente han at noe var galt i forholdet mellom akademi og praksis: Instituttene var for teoretiske og for mye preget av andre fagområders forskningsmetoder og interesseområder. De måtte dessuten gjøres mer kliniske, og større fokus måtte settes på den klinikken en møter utenfor sykehusmiljøene.

Med «klinisk» mente han to ting: Akademisk allmennmedisin var tematisk i ferd med å fjerne seg fra pasientene og dermed skjevutvikle seg i retning av teoretisk helsetjenesteforskning og samfunnsmedisin. Og de vitenskapelig ansatte ved de andre allmennmedisinske instituttene hadde ingen eller ubetydelig klinisk praksis. Faresignalene var tydelige i form av for mye teoretisk undervisning, for lite klinisk relatert forskning og ideologisk avstand mellom instituttene og praksisfeltet. For å minske avstanden mellom akademi og grasrot, mente Fugelli det var nødvendig med følgende tiltak:

• Mange vitenskapelig ansatte måtte ha kombinerte stillinger

• Det må legges stor vekt på kliniske emner i undervisningen

• Fulltids allmennpraktikere må brukes i undervisningen

• Instituttansatte måtte bli enda flinkere til å møte kollegene på møter og kurs

Denne politikken ble utformet allerede i 1984, og har vært en rettesnor for instituttet i Bergen i alle år siden.

Som første ledd i denne planen var det derfor logisk at det nye legesenteret skulle bemannes av kombileger (se nedenfor). Men ved diskusjonen om nye stillinger på 1980- og 1990-tallet, ble spørsmålet om kombinerte stillinger stadig et tema, også nasjonalt. Det var stor enighet om at den neste stillingen ved instituttet (fra 1987/1988) skulle være en full amanuensisstilling. For det første var det kompetente interessenter til en slik stilling, for det andre var rekrutteringssituasjonen og kontinuiteten i kombistillingene dårligere enn ønsket, og for det tredje var erfaringene fra instituttets indre liv at det trengtes personer som var til stede i universitetsfunksjonen hele uken. I alle stillingsutlysninger senere har man lagt vekt på klinisk erfaring fra allmennmedisin, samtidig klinisk virksomhet inntil 50 % har vært ønskelig, men det er ikke satt absolutt krav om spesialitet. Dette har vært en klok politikk, både prinsipielt og reelt.

Rekrutteringen av personer til hele stillinger har variert mye opp gjennom årene. Et mønster har vært at personer man hadde kvalifisert for universitetsstillinger gjennom doktorgrad og stipendperioder, rett og slett ikke ville forlate sine kliniske stillinger fullstendig. Ved innføringen av fastlegeordningen hadde 10 av 11 fast ansatte ved allmennmedisinseksjonen gjort avtale om fastlegeavtale. Ved utgangen av 2021 har 12 av de 18 ansatte allmennlegene fastlegeavtale, og alle i fulle stillinger er spesialister i allmennmedisin. Bergensmiljøets fast ansatte er altså fortsatt sterkt involvert i klinisk arbeid, helt i tråd med målsettingene fra 1984.

Debatten om det rette forholdet mellom teori og praksis for universitetsansatte har likevel vært levende i alle år. Dag Bruusgaard (UiO) utfordret i Utposten i 1986 synet om at man måtte ha halv praksis for å være en «ekte akademisk lærer» i allmennmedisin. Han stilte spørsmål om dette var rett bruk av sparsomme ressurser, og svarte selv nei på dette. Teorifattigdom var et større problem en praksisfattigdom for instituttene, og for stor praksisandel ville føre til manglende konsentrasjon om teori og langsgående og penetrerende forskning. Teoretisk allmennpraksis måtte styrkes på andre måter enn med mer praksis, mente Bruusgaard. I ettertid kan man si at motsetningene har vært der, men har ført til få konflikter. Det er ikke tvil om at enkeltpersoner har drevet penetrerende og avansert teoriutvikling og god forskning selv om de har vært i halv tids praksis, på samme måten som andre forskere har opprettholdt spesialiteten og hatt god praksiskontakt med en liten klinisk stilling.

Fra universitetspraksis til kommunalt legekontor

Gruppepraksisen i instituttet hadde altså fungert godt siden starten, gitt premissene, med lite turnover blant leger og medarbeidere og god tilgang på pasienter. Men det var mørke skyer i horisonten allerede i Humerfelts tid. For det første var det signaler på at legeforenings sterke subsidiering av driften ikke ville bli forlenget i det uendelige. For det andre var det store utfordringer med å tilpasse denne praksismodellen i forbindelse med den nye Kommunehelsetjenesteloven som ble satt i verk i 1984, med kommunalt, og ikke statlig, ansvar for primærlegetjenestene. Fugelli mente dessuten allerede før tiltredelsen at gruppepraksisen ikke i tilstrekkelig grad hadde klart å skjøtte undervisning og forskning, og mente hovedårsaken var at selvstendig næringsdrift og stykkprissystem ikke lot seg forene med universitetsoppgaver på det ønskelige nivå.

Det ble derfor i 1984 først arbeidet for å omforme legepraksisen til en universitetsdrevet, fastlønnet praksis. Fugelli hadde blitt lovet en ny amanuensisstilling fra fakultetet, og sammen med den eksisterende kunne den gi grunnlag for fem deltids amanuensisstillinger, hver med 40% på universitetet og 60% som allmennlege. Bergen kommune var positive til et samarbeid om det som skulle bli Ulriksdal legesenter, men avtalen gikk til slutt ut på fire amanuensisstillinger/bydelslegestillinger med fordeling 50/50 %. Disse ble lyst ut sent i 1985. Samme år ble de nedslitte lokalene pusset opp, slik at det nye legesenteret fremsto som nytt og trivelig.

Når det gjelder videre omtale av Ulriksdal legesenter og senere legekontor tilknyttet instituttet, så vises det til et eget kapittel senere i boken.

Stillinger, folk styring og areal 1984–1991

De fire kombinerte stillingene ble utlyst ved årsskiftet 1985/86. Det meldte seg en rekke søkere med ganske uensartet bakgrunn. Fugelli forsvarte alltid bredde i vitenskapelig skolering som en styrke for miljøet. Mange var skeptiske til at historien skulle gjenta seg, ved at personer fra andre miljøer enn de allmennmedisinske skulle komme i ledende posisjoner i allmennmedisinen. Fugelli hadde to hovedsynspunkter på dette: Andre fagområder kunne bidra med mye god, generell forskningskompetanse som allmennmedisin ikke hadde, og det var lettere å lage allmennpraktikere av «ferdige», unge forskere enn å lage gode forskere av allmennpraktikere med mange års klinisk erfaring. Unge personer med god progresjon i sin forskerkarriere, nesten uansett tema, måtte være av interesse for et allmennmedisinsk miljø med store oppgaver foran seg. Ettertiden har vist at denne strategien har fungert godt i Bergen både da og siden. Noen har kommet for å bli, andre har vært innom og snust, men funnet at allmennmedisin ikke var deres felt. Doktorgradskandidater har også vært forsøkt rekruttert tidlig, gjerne allerede fra studietiden, som uttrykk for den samme opprinnelige ide om «å bringe de gode hjernene til vårt fag», som Fugelli engang uttrykte det.

Det var en rekke søkere til de nye kombinerte stillingene, og i løpet av 1986 ble de fire tilsatt og startet opp før og etter årsskiftet 1986/1987: Kjell Haug, Kirsti Malterud, Steinar Hunskår og Pål Voltersvik. Sist i 1987 ble instituttet tildelt enda en amanuensistilling og også en stilling som universitetsstipendiat. Senere kom en professor II-stilling, slik at ved inngangen til 1991 hadde de faste stillingene økt til 4,2 fra 2,0 i 1984. I tillegg var det i 1990 hele ti personer i vitenskapelige og administrative stillinger finansiert av UiB, NAVF, Kreftforeningen og andre eksterne kilder.

Forskningen 1984–1991

Allerede første året presenterte Fugelli en ambisiøs femårsplan for instituttets forskningsvirksomhet. Hovedprinsippet var at de framtidige forskningsprosjektene skulle rettes inn mot den genuine, allmennmedisinske klinikken: De vanlige sykdommers forekomst, ytringsformer, forløp, utredning og behandling i førstelinjetjenesten. I 1986 ble omtalen spisset, og tre områder skulle prioriteres:

1. Forskning i konsultasjonsteknikk og lege-pasient-kommunikasjon.

2. Pasientrettet forebyggende helsearbeid på allmennpraktikerkontoret.

3. Forskning rettet mot de hyppige hverdagssykdommenes forekomst, sykdomsbilde, utredning og behandling i første linjetjenesten.

Interessant nok ble dette skrevet på et tidspunkt da man visste hvem som hadde fått kombi-amanuensisstillingene, og temaene var tydelig tilpasset interessefeltene til Malterud, Haug (figur 2) og Hunskår.

Forskningsstrategien forandres 1989–1990

Det er interessant å se hvordan forskningsaktivitetene og forskningsstrategiene omtales fire-fem år senere. I løpet av få år hadde instituttet fått flere forskere, ambisjonene var høyere og noen var i gang med doktorgradsarbeider. Fugelli sine overordnede målsettinger var nå knadd til mer spesifikke problemstillinger, der mange ansatte hadde gitt sine bidrag. Både fast ansatte og eksternt finansierte personer var godt i gang med doktorgradsprosjekter. Det var etablert samarbeid med andre forskningsmiljøer, og NAVF-programmet hadde tilført betydelige ressurser.

En spesielt interessant og viktig debatt intern ved instituttet på slutten av 1980-tallet, var spørsmålet om allmennmedisinsk forsknings skulle organiseres tematisk knyttet til en eller flere seniorforskere, enten omkring en metode (kvalitativ metode, klinisk-kontrollerte forsøk, epidemiologi etc.) eller omkring et klinisk tema (laboratoriet, medikamentforskrivning, hjertesykdommer, urinveislidelser etc.). Dette var viktige og prinsipielle diskusjoner som foregikk i bergensmiljøet og også delvis på nasjonalt nivå. Fugelli var på vei mot en slik tenkning, og i en artikkel i 1988 formulerte han seg i kjent retorisk stil: «Den allmennmedisinske forskningen må disiplineres ved å styre de ensomme ulvene inn i grupper og legge bort haglgeværene og finne frem riflene».

Hunskår, som kom til instituttet fra eksperimentell forskning der forskningsgrupper og tematiske satsinger var den rådende modellen, var en tidlig og tydelig stemme for forskningsgrupper, også i allmennmedisin. På denne måten ville kvaliteten på forskningen øke og kompetansen bedres over tid både hos veilederne og kandidatene. Det var sterke motkrefter, som mente at den allmennmedisinske naturen var å drive med alle slags temaer, for å øke kunnskapene på mange hvite flekker på det allmennmedisinske kartet. Man måtte kunne veilede bredt, det lå i allmennmedisinens natur å drive billig, lavteknologisk og med relativ enkel metodologi.

På det felles allmennmedisinske instituttmøtet i 1989 på Utstein kloster var dette spørsmålet et hovedtema (figur 3 og 4). Hunskår holdt innledning om hvordan allmennmedisinsk forskning burde organiseres i 1990-årene. Per Andersen, verdenskjent hjerneforsker og professor i nevrofysiologi ved Universitetet i Oslo, var invitert for å fortelle om hvordan man organiserte forskningen basert på forskningsgrupper (Andersen var seinere hovedveileder for Moser-paret, som fikk Nobelprisen i 2014). Innleggene utløste stort engasjement og mange følelser.

Hjemme i Bergen var det ingen tvil om at Fugelli lot seg inspirere av gruppemodellen. Årsmeldingen for 1990 viser dette tydelig, der både Fugelli, Hunskår og Malterud var ansvarlige for teksten som styrere og visestyrere:

«Forskningsaktiviteten ved instituttet har i 1990 vært konsentrert om følgende forskningsområder:

1. Utforskning av kommunikasjonen i lege-pasient-forholdet, hovedsakelig ned kvalitativ tilnærming og tverrvitenskapelig teorigrunnlag.

2. Individrettet, forebyggende helsearbeid på allmennpraktikerkontoret, eksemplifisert med prosjekter innen tobakk, hjerte-kar-risiko og tidlig intervensjon ved alkoholmisbruk.

3. Utforsking av klinikk, diagnostikk og terapi ved urinveislidelser.

4. Praksisanalyser og kvalitetssikring ved legemiddelbehandling og laboratoriebruk i allmennpraksis.

Det arbeides med langsiktige mål innen alle disse forskningsfeltene. Arbeidet består av metodeutvikling, presisering og fordypning, oppretting av forskningsgrupper og samarbeide med andre forskningsmiljøer. Innen alle forskningsområdene er det nå prosjekter på doktorgradsnivå. Ved rekruttering av nye forskere til instituttet har disse blitt forsøkt koblet til pågående prosjekter. Forskning er gitt første prioritet for fast tilsatte i vitenskapelige stillinger. Dette resulterer i at andre engasjementer har vært forsøkt trappet ned. Dette gjelder først fremst deltakelse i kursvirksomhet og populærvitenskapelig arbeid. Selvstendig forskning vurderes som en forutsetning for å kunne gi god undervisning.»

De nye punktene 3 og 4 ovenfor peker fremover mot en stor forskningsaktivitet ved instituttet de neste par tiårene. Hunskår var i ferd med å starte sin forskningsaktivitet innen urininkontinens og Anders Bærheim om urinveisinfeksjoner. Kirsten Skinlo Rokstad og Jørund Straand hadde begge doktorgradsprosjekter om legemiddelbruk og -forskrivning, et interessefelt som har hatt aktivitet helt til våre dager. Og sist, men ikke minst, laboratoriebruk i allmennpraksis, der Geir Thue arbeidet sammen med Sverre Sandberg og Fugelli. Fugelli argumenterte sterkt for samarbeid med laboratoriemiljøet på Haukeland om dette feltet, og fikk overbevist fakultetet om å opprette en bistilling som professor II for Sverre Sandberg fra 1990. Dermed var det opprettet en allianse mellom allmennmedisin og klinisk kjemi som skulle få store konsekvenser både akademisk og klinisk siden, ikke minst gjennom opprettelsen av Noklus. Men mer om dette i senere kapitler.

Å lage gode leger: Høye ambisjoner for undervisningen

Etter 12 år med allmennmedisin som akademisk fag i Bergen, var situasjonen i 1984 at undervisningen i allmennmedisin var sterkt tilbakestående målt mot de andre fakultetene. Som det eneste universitetet hadde Bergen ikke innlemmet faget som fast og obligatorisk fag med egen studieplan. Det var ingen ordnet uketjeneste, og integrert undervisning i kliniske emner var så godt som fraværende. Professor Humerfelt hadde utarbeidet et nytt forslag til studieplan, og ved professorskiftet ble dette arbeidet overtatt og bearbeidet videre av Fugelli og medarbeiderne Jens Eskerud, Kjell Haug og Kjell Johansen. Planen ble lagt fram for fakultetet i 1985 og ble i omarbeidet form også trykt som et 31 siders hefte i Almenpraktikerbiblioteket under tittelen «Å lage gode leger» (figur 5).

Fugelli gikk med stor glød inn i arbeidet med å lage en ny studieplan. Ikke bare var det behov for studieplanen lokalt, men prosessen ble benyttet til en viktig nasjonal diskusjon på de årlige instituttmøtene om hva faget skulle inneholde, hva som måtte prioriteres undervisningsmessig, og hva som var argumentene og premissene for at allmennmedisin skal og må være et obligatorisk fag i studiet.

Dokumentet har vært brukt i samtlige studieplanrevisjoner siden, ikke som en fasit eller en bibel, men som en eksempelsamling og inspirasjonskilde. Ikke minst var argumentene for en lengre praksisperiode viktige å få artikulert, da utplasseringsperioden ved studiet i Bergen stort sett alltid har vært landets korteste. Det er interessant at mens man har gjort store endringer i pedagogikk og faginnhold i mange andre fag, brukte allmennmedisin både 1990-årenes studieplanrevisjoner og de senere på 2000-tallet til å få gjennomført mer og mer av den opprinnelige planen. Ser vi på studieplanen av i dag, er de aller fleste elementene på plass slik det ble planlagt før 1985, om enn til litt andre tidspunkt og med litt andre overskrifter.

Å lage gode leger. Mål og plan for den allmennmedisinske grunnutdanningen

Hva inneholdt så denne ambisiøse planen? Først ble det gitt et overordnet mål for studentundervisningen i allmennmedisin:

• Gi innsikt i hvordan vanlige sykdommer ytrer seg, utredes og behandles i førstelinjetjenesten.

• Gi innsikt i de diagnostiske og terapeutiske potensialene som ligger i det kontinuerlige lege/pasientforholdet i allmennpraktikerens kjennskap til lokalmiljøet.

• Gi innsikt i samarbeid med andre deler av helse- og sosialtjenesten så vel på lokalplanet som overfor spesialist- og sykehusmedisinen.

For å fylle denne målsettingen hadde studieplanen åtte spesifikke elementer:

1. Introduksjonsundervisningen (1. år)

2. Allmennmedisindelen av adferdsfaget (1. år)

3. Integrert undervisning allmennmedisin – basalfagene (2. år)

4. Propedeutisk allmennmedisin (3. år)

5. Integrert undervisning allmennmedisin – de klinisk sykehusfag (3. – 6. år)

6. Den allmennmedisinske periode, inkludert praksismåneden (5. år)

7. De allmennmedisinske klinikker (6. år)

8. Eksamen (6. år)

Studieplanen skulle utgjøre et hele, med et samlet pedagogisk opplegg. Instituttet ønsket derfor å få realisert planen samlet, om enn trinnvis i løpet av en femårs periode. Fordelingen av undervisningen med timetall per år, framgår av figuren (figur 6).

Gradvis økning i teoriundervisning og praksis mot 1991, men mye var ugjort

Det manglet altså ikke på planer i 1985. Men hva var realistisk å få gjennomført? Det var riktignok kommet flere personer, men plass på studieplanen var det verre med. Og spesielt praksisutplassering krevde forsakelser fra andre fag og mye penger fra fakultetet. Men Fugelli arbeidet utrettelig både i fakultetsrådet og i kulissene.

I 1986 hadde instituttet ansvar for deler av undervisningen i atferdsfag, med til sammen 12 timer. Innledende (propedeutisk) allmennmedisin besto av gruppeundervisning, forelesninger og to dagers utplassering hos allmennleger i bergensdistriktet. I hovedterminen var det ca. 30 timers undervisning, og fire dobbeltimer undervisning sammen med andre institutt kom i gang i 1989.

I 1990 ble det innført ny studieplan, og det ble innført et Grunnkurs i klinikk på fire uker som start på den kliniske delen av studiet. Her fikk allmennmedisin to av ukene, sammen med samfunnsmedisinske emner. Et nybrottsarbeid var et ukeskurs i lege-pasientkommunikasjon i samarbeid med Psykiatrisk institutt, med Kirsti Malterud som ansvarlig (omtalt i et senere kapittel).

Men bøygen var ressurser til praksisutplassering hos allmennleger på Vestlandet. For det første måtte man få plass på studieplanen, for det andre måtte man ha pengene og for det tredje måtte man ha kvalifiserte lærere. Stor var gleden da fakultetet bevilget plass og penger i 1985. Men allerede før dette hadde man startet kvalifiseringen av praksislærerkorpset, gjennom rekrutteringsvirksomhet, studiereiser og kurs med gode lærerkrefter (figur 7). Fra 1987 var det tre ukers utplassering. Denne delen av studentundervisningen har fått sitt eget kapittel senere i boken.

Likevel, og til tross for gode planer: Ved utgangen av 1990 hadde Bergen fortsatt den korteste utplasseringsperioden i landet, man hadde ingen eksamen i faget, og det var lite teoretisk undervisning om de hverdagslige sykdommene, som planen la så stort vekt på.

Viktigheten av et godt instituttmiljø

Forskning og fagutvikling foregår best i et miljø. Fugelli mente at forskning har dårlige kår på trange og mørke loft. Han var opptatt av farger, lys, kunst, kort sagt av inspirerende omgivelser. Miljøet er ikke bare de personer som til enhver tid befolker det, men også møter, seminarer, gjesteforskere og gjesteforelesere, ja til og med hvordan bygninger utnyttes. Institutt for allmennmedisin i Bergen har alltid hatt ord på seg om å ha et godt miljø. Hvordan formet Per Fugelli instituttet og miljøet der?

Han var tidlig opptatt av strukturen og det indre liv på instituttet. Da det bare var en håndfull medarbeidere på instituttet begynte han med regelmessige administrasjonsmøter og undervisningsmøter. Han startet med forskningsmøter, en blanding av systematisk forskeropplæring og framlegging av egne data, foredrag og artikler. Dermed var strukturene på plass etter hvert som instituttet ble større. I alle år har forskningsmøtene ved instituttet vært godkjent som kurstimer i allmennlegenes videre- og etterutdanning i tillegg til doktorgradsprogrammet.

Møtene ble en del av kulturen, det var ikke oppmøteplikt eller nødvendig å melde avbud, men det lå en klar kollektiv forpliktelse til å komme på møtene og tilpasse andre gjøremål slik at kollisjoner unngås. I tillegg til de faktiske sakene, var det ved disse møtene at felles politikk, strategi og planer ble fastsatt. Møtene var konsensusbasert, bare sjelden var det nødvendig med en uformell håndsopprekking og ytterst sjelden måtte styreren skjære gjennom og ta avgjørelser mot motstand eller et flertall. Møtekulturen bygger det som kjennetegner et godt akademisk miljø; samarbeid, aksept, toleranse og åpenhet. I et slikt klima kan novisen stikke seg fram med sin uferdige ide og den erfarne kan få bryne seg mot kontante innvendinger og saklig kritikk. Det var også et stort samfunnsengasjement og aktuell helsepolitisk debatt. Spesielt noen av Fugellis utspill i media ble gjenstand for både diskusjon og forundring internt.

Fugelli la også vekt på sosiale arrangementer, som instituttfester, juleavslutning og blåturer. Og alle skulle være med; de vitenskapelige, de administrative, legesenterets ansatte, renholderne, og etter hvert også kantinedamen Kikki og Noklus-folkene. En internasjonal solidaritetserklæring var deltakelsen i en innsamlingsaksjon etter en jordskjelvkatastrofe i Armenia i 1988 (figur 8).

Instituttets relative gode økonomi gjorde også at mange kunne reise på kurs og konferanser, det var mange som fikk reise til de allmennmedisinske instituttmøtene, og etter som vitenskapelige resultater manifesterte seg, ble internasjonale kongressreiser også mer vanlig (figur 9). Alt dette gjorde også at de vitenskapelig ansatte ble godt kjent og trygge på hverandre. Mange uformelle arenaer ble brukt til samtaler om strategier, vitenskap og samarbeid. Det må kunne slås fast at det var en sammensveiset gjeng som utgjorde Institutt for allmennmedisin i det instituttet sto foran sin nedleggelse og deretter gjenoppståelse i ny form som seksjon i Institutt for samfunnsmedisinske fag fra 1991.

Alt har sin tid

I 1991 sluttet Per Fugelli som professor i allmennmedisin til fordel for et professorat sosialmedisin i samme nye institutt, og kort tid etter reiste han til Oslo. I perioden 1984–1990 hadde han brukt det meste av tid og krefter på å bygge opp allmennmedisinfaget, han hadde rekruttert personer han hadde tiltro til og den vitenskapelige produksjonen var i godt gjenge. Metodekompetansen var økende. Gründerens jobb var over, driftsfasen kunne begynne. Slik kan man i alle fall tenke, selv om vi kollegene mer følte at vi var et vaklende, uerfarent miljø med en usikker framtid. Men Fugelli mente nok at andre nå var i stand til å overta den daglige drift både når det gjald forskning, undervisning og administrasjon. I tillegg kommer at han selv ikke fortsatte i klinisk virksomhet. Det kan også stilles spørsmål ved om egenutviklingen i forskning og metodekunnskap holdt følge med, eller var godt nok tilpasset de prioriteringer som faktisk ble gjort, av ham selv inkludert. Det blir for sterkt å si at «revolusjonen spiser sine barn», men det går absolutt an å tolke instituttets utvikling slik at Fugellis tid nærmet seg slutten.

Fugelli gikk av som styrer i februar 1990. «Instituttet er kjennetegnet av entusiasme og nybrottsarbeid. Som på universitetet ellers, ønsker også vi bedre økonomi og flere stillinger. Men denne kroniske mangelsykdommen har enda ikke klart å ødelegge trivsel og arbeidsglede» heter den innledningsvis i årsmeldingen for 1990, ført i pennen av Fugelli. Per Fugelli var en såmann. Han ventet ikke til han kunne begynne å høste. Den gleden etterlot han til andre.