Praksis og forskning hånd i hånd

Per F fikk turnusplass på Værøy og Røst og ble deretter distriktslege samme sted i årene 1970–1973. Her samlet han systematisk inn helsedata fra samfunnet og legepraksisen, og etter noen år som stipendiat i Oslo disputerte han i 1978 for den medisinske doktorgraden ved UiO med avhandlingen «Helsetilstand og helsetjeneste på Værøy og Røst», en epidemiologisk kartlegging av sykelighet, legemiddelforbruk og legesøkning (figur 1). Men allerede i 1975 presenterte han i boken «Tilbake til huslegen» noen akademiske motforestillinger. Han hevdet at den naturvitenskapelige slagsiden innen medisinsk forskning fører til forsømmelser av de menneskelige og samfunnsmessige sider ved sykdomsbegrepet. I hele sitt faglige liv og virke forsømte han aldri muligheten til å påpeke feilskjær og forbedringsmuligheter i det medisinske fagfeltet.

Tiden i Lofoten overbeviste Per F om at allmennlegens erfaringer med helse og sykdom hos hverdagsmennesker i lokalsamfunnet kan motvirke slike skjevheter. Etter gjennomført doktorgrad dro han tilbake til førstelinjen som distriktslege i Porsanger 1977–1980, før han igjen tilbrakte noen år ved Institutt for allmennmedisin ved Universitetet i Oslo som førsteamanuensis.

I 1984 skrev han den legendariske artikkelen «Du skal skrive ditt fag», der han refset oss alle og beskrev en kollektiv allmennmedisinsk skrivelammelse. Han hevdet at en slik åndelig slapphet var farlig for faget, og argumenterte for at vi måtte bygge opp en allmennmedisinsk vitenskap som skulle være fagets ankerfeste og berettigelse. Han tok seg selv på ordet, og la aldri skjul på at han så seg selv i en ledende rolle som professor i faget. Per F la derfor stor vekt på samarbeid og allmennmedisinsk «nasjonsbygging». Han var leder i Allmennmedisinsk forskningsutvalg i 1982–1984 og leder i Redaksjonskomiteen i Tidsskrift for Den norske lægeforening 1982–1989, begge steder som en ivrig pådriver for allmennmedisinsk publisering. Han var ivrig deltaker på Utstein-seminarene og de allmennmedisinske instituttmøtene i mange år.

Professor i Bergen 1984–1991

Per F kom i 1984 til Universitetet i Bergen som professor i allmennmedisin etter Sigurd Humerfelt. Han anerkjente Humerfelts innsats, men mente at neste fase i utviklingen var best tjent med en ny start med blanke ark. Som de neste kapitlene i boken viser, lanserte Per F raskt vidløftige og framtidsrettede planer for et akademisk allmennmedisin i Bergen. I sitt omfattende nybrottsarbeid for å styrke fagets posisjon og innhold, ble han av mange professorkolleger sett på både som rabulist og bulldoser. Men han sto opp i fakultetsrådet og forsvarte sine planer. Dekanus ble invitert på konditori og overtalt til å gi faget forsvarlige ressurser og plass i studieplanen. Med åpne øyne overskred han budsjettet for å synliggjøre at bevilgninger måtte følge med de økte oppgavene som faget påtok seg.

Gjennom ny organisering, nye stillinger og utradisjonelt rekrutteringsarbeid knyttet Per F til seg en fargerik gjeng av medarbeidere med svært ulik akademisk bagasje. Han inviterte til nyskapende studieplanutvikling, diskusjoner om fagets utvikling, plass og ideologi, samt konkrete planer for forskningsarbeid og doktorgrader. Slik var det vi begge ble lokket inn i allmennmedisinske kombistillinger i 1986/87 fra veldig ulike utgangspunkt.

Institutt for allmennmedisin i Bergen ble en inspirerende og lærerik arbeidsplass for mange av oss som kom inn i universitetsmiljøet under ledelse av Per F på denne tiden. Vi opplevde ham som frisk og nytenkende, åpen for alt som kunne tenkes å tilføre allmennmedisinen noe nyttig og viktig, med tydelige verdier for faget, og alltid oppmuntrende. Ikke minst opplevde vi, og samarbeidet om, Per F sin strategi om å vitenskapeliggjøre det allmennmedisinske fagområdet. Varemerket «allmennmedisin» måtte ha et solid innhold, der pasienter, kolleger og politikere kunne identifisere et spesifikt produkt bak etiketten.

Under årene i Bergen ble Per F en mye benyttet foredragsholder, da først og fremst som allmennmedisinsk tenker og forkynner. Det allmennmedisinske fag var hans budskap; konsentrasjon om den kliniske kjernen (hverdagsmedisinen), kompetanse (grunnutdanning og spesialistutdanning) og fagets ideologi (gullet eller krystallene). Ikke alt var like vellykket, men han kom seg stort sett pent ned på beina etter friske utspill (figur 2). Han hadde synspunkter om allmennlegens konsentrasjon om det kliniske arbeidet som fikk liten støtte, og han arbeidet for å opprette et vitenskapelig institutt for kommunehelsetjenesten, som ble noe helt annet enn han hadde tenkt (Institutt for samfunnsmedisinske fag). Han hadde også sterke personlige ambisjoner om selv å fullføre den nye spesialistutdanningen i allmennmedisin. Han vikarierte en tid ved Ulriksdal legesenter, men ga fort opp dette forsettet for egen del, selv om han alltid vektla betydningen av at akademiske stillinger i faget burde være forankret i praksis.

I løpet av få år initierte Per F en rekke forskningsprosjekter om kliniske problemstillinger, kommunikasjon, prøvetaking og reseptforskrivning – områder som er akademisk levende i instituttmiljøet den dag i dag. Det var ingen tvil om at han hadde en strategisk plan om hva det var viktigst å ta fatt på. Han inngikk allianser med andre (sykehus)fag om forskningsprosjekter, veiledning og stillinger. Samtidig var det hele tiden en god balanse mellom revolusjonær fagkritikk, pragmatisk hverdagsmedisin og vitenskapelig kvalitet.

Per F var tidlig opptatt av strukturen og det indre liv på instituttet. Han etablerte en sosial kultur preget av det som kjennetegner et godt akademisk miljø med mangfold, kritisk refleksjon og deling av kompetanse og erfaringer. På denne måten bidro han til å gi det allmennmedisinske universitetsmiljøet i Bergen god bredde og takhøyde, med plass for mange slags stemmer. Vi har begge personlig erfart hvordan dette var en viktig forutsetning for at vi kunne utvikle våre egne sterke sider i godt samspill med andre.

Fra allmennmedisin til sosialmedisin og mye mer

I 1991 meldte Per F overgang fra allmennmedisin til sosialmedisin med å bli professor i faget, først i Bergen og deretter i Oslo. Da han skiftet beite og bestemte seg for videre innsats med utvikling av den nye sosialmedisinen som ambisjon, kunne han forlate det allmennmedisinske faget og et akademisk fagmiljø i god vekst. På nye marker skulle han utforme sitt medisinske grunnsyn ved å skrive sitt fag. Tematikken var nå tydeligere politisk, med rettferdighet, solidaritet og samfunnskritikk som kjerneverdier. Mens vi andre skrev engelskspråklige artikler i internasjonale tidsskrifter, skrev Per F bøker på norsk rettet mot et bredere publikum. Ved å findyrke essayformatet skapte han sin helt særegne formidlingsstil, ganske annerledes og antakelig vel så effektiv som det som i dag gir akademiske tellekanter og publiseringspoeng.

Hvorfor sluttet Per F som professor i allmennmedisin til fordel for sosialmedisinen? Hvorfor reiste han til Oslo? Sosialmedisinen var et fag som kunne romme hans interesser. Han ble mer internasjonalt orientert, han ble opptatt av ulikhet og helse, av miljøspørsmål, og hans virke som rikssynser og aktiv i media kunne passe vel så godt med et ståsted i sosialmedisin som allmennmedisin. Slik hans utvikling ble rundt 1990, var det både faglige og yrkesmessige muligheter i hovedstaden, men først og fremst var det nok hans nye sosialmedisinske fokus og hovedstadens nærhet til media, departementer og organisasjoner som var viktig for ham. I 1990 var gründerens jobb over. Driftsfasen for akademisk allmennmedisin i Bergen kunne begynne. Per F mente at andre nå var i stand til å overta den daglige drift både når det gjaldt forskning, undervisning og administrasjon.

Per Fs forfatterskap er omfattende og dekker et bredt register. Folk flest kjenner ham best for kritikk av og visjoner for helsetjenesten, samfunnet og livet selv. Men i hans mangfoldige publikasjonsliste finner vi også en rekke publikasjoner i tradisjonelt akademisk format der han har skrevet om kliniske problemstillinger og arbeidsformer og bidratt til å sette undervisning av legestudenter på dagsordenen. Hans helter var den hjertesyke fiskeren med sin lengsel mot havet og allmennlegen med sin hverdagsnære kunnskapsbase. Skurkene var tabloidavisene, «de vertikale medisinske spesialistene» og Fremskrittspartiet.

Fortsatt allmennmedisiner i skrift og tale

Per F forlot allmennmedisinens formelle posisjoner, men han visste hvor han kom fra i hele sitt faglige liv. Han kunne sin allmennmedisinske ideologi, han var på studiereiser til allmennmedisinske kjernemiljøer i England, USA og Canada, og var oppdatert på litteratur og forskning om de allmennmedisinske kjerneverdier. «Vi må komme oss hjem til allmennmedisinen», sa han, «for å motvirke en medisinsk inflasjon der menneskenes selvbergingsevne svekkes.» Et slikt svart-hvitt-bilde er selvsagt unyansert. Men vi som har latt oss vekke av Per Fs nærvær, vet at han gjerne malte med bred pensel for å få frem de viktigste poengene. Han hadde sin egen litterære stil, med spissformulert begrepsutvikling («flokken din») og kulepunkter («allmennlegens syv krystaller»).

Helt til det siste var Per F også en trofast og etterspurt foredragsholder i allmennmedisinske forsamlinger verden rundt. Etter hvert som fagets praktiske innhold lå lenger tilbake i tid for ham, konsentrerte han seg om de allmennmedisinske kjerneverdier: Den personlige legen, tillit, lege-pasientforholdet, den pragmatiske legen, kommunikasjonsferdigheter og rettferdighet. Dette var tema han hadde sterke synspunkter på, og mange av hans senere prosjekter hadde klar relevans også for allmennmedisinsk praksis i dag. De siste årene brukte han sin egen kreftsykdom som utgangspunkt for en rekke prosjekter, og hans kommende død var nærmest et offentlig anliggende og debattema.

Oppsummering ved ham selv

Per F var en tålmodig og strategisk institusjonsbygger for akademisk allmennmedisin, ikke bare en visjonær vekkelsespredikant og retorisk refser med sosialmedisinen som talerstol. Innsatsen til Per F gjennom en rekke tiår har satt viktige, tydelige og varige spor i norsk akademisk allmennmedisin, direkte og indirekte gjennom påvirkning av oss som kom etter (figur 3).

I boken Per – glimt av min far (2014) skriver Aksel Fugelli i intervjus form om sin fars liv. Tiden i Bergen har ikke noen stor plass i boken, men vi gjengir her noen passasjer som viser hvordan Per F (P) oppsummerer Bergensperioden for sin sønn Aksel (A):

(P): Da jeg kom til Bergen i 1984, hadde Institutt for allmennmedisin eksistert siden 1972, men det sto på stedet hvil. Å få instituttet i framdrift krevde intenst politisk arbeid. Smiger og sjarm, alliansebygging, det var en machiavellisk oppgave som jeg hadde et skummelt anlegg for. Det var nytt for meg å drive entreprenørskap, å arrangere forskningsmøter og metodekurs, få inn gjesteforelesere, få på plass en skikkelig studieplan, fange inn flinke folk og øke den vitenskapelige produksjonen. Jeg hentet Kirsti Malterud rett fra allmennpraksis og Steinar Hunskår fra laboratoriemedisin. Begge er nå professorer med mye viktig forskning bak seg. Steinar Hunskår klarte å gjennomføre det jeg ga opp selv, å lage den første norske læreboka i allmennmedisin. Den er et mesterverk som har vekket internasjonal oppmerksomhet

(A): Hvorfor var det så viktig å gjøre allmennmedisinen til et akademisk fag?

(P): Et fag som ikke har egen forskning, som ikke har noen lærebok, som ikke finnes på studentenes studieplan, det er knapt noe fag. Allmennlegene var en pariakaste i medisinen. Det fantes nok av dem som mente vi måtte holde oss med allmennpraktikere av geografisk nød, fordi spesialistene ikke kunne være over hele landet. Og dessuten måtte det være et sted for de dumme å havne.

(A): Du smatt ut sideveien og tok professoratet i sosialmedisin i Oslo. Har du aldri skammet deg over at du skiftet beite?

(P): Nei, himmel og hav, hvorfor skulle det være forbundet med skam? Å bygge opp instituttet i Bergen er en av de tingene jeg virkelig er stolt av.