3. Institutt for almenmedisin 1984–1991: En ny giv

Michael 2022; 19: Supplement 29, 59–60.

I årene 1984–1991 var aktivitetene ved instituttet sterkt preget av Per Fugelli, den nye professoren som overtok etter Sigurd Humerfelt den 1. september 1984. Fugelli mente instituttet i Bergen hadde stått på stedet hvil og trengte en revitalisering. Denne delen av boken innledes derfor med en biografi over Per Fugelli. Han var hjernen, strategen og gründeren som med stor iver og kraft gikk inn for å nå sine mål. Hoveddelen er likevel en mer beskrivende omtale av instituttets virksomhet, med vekt på organisasjon og drift, ansatte, forskning, undervisning og videre- og etterutdanning. Stoffet er i hovedsak hentet fra dokumenter, avisoppslag og annet skriftlig materiale, spesielt fra årsmeldingene som var fyldige og detaljerte i denne perioden. Men Fugellis instituttbyggingsprosjekt ligger som en aura rundt fortellingene.

I samarbeid med Bergen kommune ble gruppepraksisen omorganisert fra privat legesenter til et kommunalt legekontor med navnet Ulriksdal legesenter, med leger i kombinerte stillinger som kommuneleger og vitenskapelig ansatte. Universitetet og andre kom med flere stillinger, miljøet ble større og mer mangfoldig (figur 1). Det ble lagt store planer for økt undervisning og praksisutplassering i allmennmedisin. Nye forskningsstrategier ble utarbeidet, og de første større prosjektene kom i gang. Forskningsrådet bevilget penger til et program for allmennmedisinsk forskning som satte mange spor etter seg i Bergen.

Mot slutten av perioden startet det utredninger for å slå sammen små institutter til større. Allmennmedisinmiljøet så for seg, og arbeidet for, et Institutt for kommunehelsetjeneste, men slik skulle det ikke gå.

I 1991 forsvant Per Fugelli til sosialmedisinen, først i Bergen, så til Oslo. Han visste han hadde flinke folk etter seg, som kunne fullføre de prosessene han hadde påbegynt. Mye av det som ble startet i denne perioden, finnes det tydelige spor av den dag i dag.