Ambisjonene var store

I sin tale under åpningen av instituttet redegjorde professor Humerfelt for sine omfattende planer:

«Institutt for almenmedisin får flere oppgaver: (1) Undervisning, både i grunnutdannelsen og i videre- og etterutdannelsen. (2) Forskning. (3) Praktisk legearbeid (gruppepraksis) med konsultativ virksomhet, sykebesøkstjeneste og tilsynslegevirksomhet.

Undervisningen vil for det første konsentreres om studentenes grunnutdannelse. Her vil det først og fremst dreie seg om en praksisorientert undervisning, hvor studentene vil få se sykdommer som de vanligvis ikke får se i hospitalene. Dernest vil de få veiledning i hvorledes en moderne praksis drives. Det er også meningen at distriktslegene i områdene rundt Bergen skal trekkes inn denne undervisningsform. For det annet vil instituttet ta seg av visse sider av videre- og etterutdannelsen av de ferdige leger, først og fremst de almenpraktiserende og de offentlige leger (distriktsleger). Det arbeides intenst med oppbyggingen av en rekke kurs og utdanningsprogrammer, slik at kompetansenivået sikres i pakt med den medisinske utvikling.

Instituttets forskningsprogram må utvikles gradvis. Det er en rekke oppgaver innen den primære helsetjeneste som trenger nærmere analyse.»

Kunne slike forventninger innfris? Ville Det medisinske fakultet være i stand til eller ønske å prioritere det nye instituttet i en slik grad som skulle til, på toppen av å måtte overta legeforeningens forpliktelser etter fem år? Hva ble oppnådd i Humerfelts professorperiode? Det vil vi beskrive i dette kapitlet.

De universitetsansatte

Sigurd Humerfelt og kontorfullmektig Jorunn Støylen var med fra starten, mens amanuensis Olav Sulheim startet i september 1972. Sulheim var indremedisiner og blodtrykksforsker som Humerfelt, og dette satte sitt preg på interessefeltene også i som ansatte i faget allmennmedisin. Begge hadde i sine avtaler mulighet til å drive privatpraksis inntil seks timer i uken, og de gjorde dette i en viss grad. Etter hvert ble flere lokale allmennleger tilknyttet instituttet som såkalte «hjelpelærere», som oftest i 20% stilling. Den første var distriktslege i Sund, Finn Nilsson, fra 1975 til 1978, deretter distriktslege i Askøy Dag H. Søvik. Disse bidro først og fremst med å koordinere den frivillige praksisundervisningen. I perioden 1982–1985 hadde Kjell Johansen, en av legene ved legesenteret, universitetsstipend. Det kom etter hvert til flere korttidsstipendiater med stipend fra Allmennmedisinsk forskningsutvalg i Legeforeningen. Men i det store og hele var universitetsstaben den samme ved Humerfelt sin pensjonering i 1984 som i 1972: Han selv, amanuensis Sulheim og kontorfullmektig Støylen.

Videre- og etterutdanning for allmennleger

Fra første stund var legers videre- og etterutdanning et prioritert tema for instituttet. Allerede i januar 1973 presenterte instituttet sitt tilbud om et månedlig lørdagskurs for allmennleger i Bergen og omegn. Dette engasjementet fortsatte i årene som kom, med tilrettelegging og gjennomføring av ulike tematiske kurs, ofte i samarbeid med øvrige institutter ved fakultetet. I årenes løp ble det gjennomført kurs om EKG, obstetrikk og gynekologi, øre.nese.hals-sykdommer, bruk av laboratoriet, muskel- og skjelettsystemet, revmatiske sykdommer og akuttmedisin. Legene ved legesenteret var viktige støttespillere i dette arbeidet.

Sammen med Alment praktiserende lægers forening (Aplf) medvirket instituttet til etablering av det tradisjonsrike Solstrandkurset, som første gang ble avholdt i 1974 og som fortsatt går sin gang hvert år i mai i festspilltiden.

Etter hvert ble kursvirksomheten et nasjonalt kjennetegn ved instituttet i Bergen, med 8–10 ulike kurs årlig. Men det tok også tid og ressurser bort fra andre prioriterte oppgaver. Imidlertid satt virksomheten standarden både for en nær kontakt med allmennlegene i byen og regionen og for å holde kurs basert på de ansattes interesser og kompetanse. I et eget kapittel i denne boken beskrives hvordan satsingen på kurs for allmennlegene har vedvart gjennom 50 år.

Studentundervisning

Det var ingen egen undervisning i allmennmedisin i 1972 eller 1973. Studieplankomitéen i fakultetet hadde vedtatt at instituttet kunne starte undervisning som en prøveordning, uten at faget fikk noen definert plass på studieplanen. Forutsetningen var også at undervisningen ikke kolliderte med noen øvrig undervisning på studieplanen!

Fra 1974 presenterte instituttet et frivillig tilbud for studentene om praksisrettet undervisning ved gruppepraksisens leger, supplert med forelesninger og seminarer. Tilbudet var populært, og mer enn 90 prosent av studentene deltok. I 1976 ble studentundervisningen utvidet. I tillegg til praksisrettet undervisning og ekskursjoner ble det holdt forelesninger, kollokvier og diskusjonsmøter. I 1977 ble opplegget med ekskursjoner til distriktslegene utvidet med praksisbesøk på 1–5 dager, der 12 distriktsleger ble involvert, og fra 1978 deltok også fem allmennleger fra Bergen.

I 1983 ble den praksisrettede undervisningen utvidet med tilbud om deltakelse i Sykebesøksformidlingen, etter først å ha vært organisert et par år gjennom undervisningen i indremedisin. Relativt få studenter deltok i dette tilbudet.

Det var ingen eksamen i faget allmennmedisin, men allmennmedisinske problemstillinger ble stadig tatt opp i andre kliniske fag, uten at instituttet var involvert. Men man hadde også en ordning der det kunne bli gitt enkelte allmennmedisinske oppgaver til eksamen i hygiene og sosialmedisin.

Striden om atferdsfaget

Allerede i 1968 ble det vedtatt å innføre medisinske atferdsfag i medisinstudiets prekliniske del. Men det var stor uenighet om hva dette faget skulle inneholde. I 1974–75 toppet konflikten seg, og studentene boikottet i stor grad undervisningen. De følte seg overkjørt av fakultetet, og de trakk seg fra ulike organer, hadde underskriftskampanjer og skrev leserinnlegg (figur 1). Fakultetet uttalte at de ikke så mulighet for kompromiss og at undervisningen fortsatte, selv om det ikke kom noen studenter.

Etter hvert løste striden seg og det ble planlagt et nytt innhold for faget, med i alt 60 timer, der allmennmedisin skulle ha en viktig rolle. Fra 1979 hadde instituttet ansvar for slik undervisning, med forelesninger og seminaroppgaver. Det var forelesninger om sykdoms- og helsebegrepet og pasient-lege-forholdet. Alle gruppepraksisens leger deltok i gruppeundervisning med gjennomgang av sykehistorier med atferdsmessige eller etiske problemstillinger fra allmennpraksis. Studentene var godt fornøyde. Deretter kom den mer teoretiske undervisningen i psykologi, sosialantropologi og filosofi, som ble utført av ansatte fra ulike fakulteter.

Forskning og fagutvikling

De første vitenskapelige ansatte (Humerfelt og Sulheim) kom til instituttet med forskningsprosjekter som de som indremedisinere allerede var i gang med, med hypertensjon som fellesnevner. Av årsmeldingene ser vi at Sulheim over tid holdt på med bearbeiding av data fra Blodtrykksundersøkelsen i Bergen, mens Humerfelt deltok på internasjonale kongresser og konferanser der hypertensjon var tema.

Fra 1987 gjennomførte Nilsson som distriktslege og hjelpelærer flere prosjekter, blant annet «Forbruksmønster i primærhelsetjenesten og praksisregistrering i Sund kommune», som var utviklet i samarbeid med NAVFs gruppe for helsetjenesteforskning. Fra legesenteret arbeidet Kjell Johansen fra 1980 med data om primærlegetjenesten i Bergen. Fra 1982 var Johansen universitetsstipendiat med prosjektet «Primærhelsetjenesten i Bergen. En funksjonsanalyse», med rapporter om Bergen legevakt og allmennlegetjenesten. Samme år ble flere mindre prosjekter startet opp av allmennleger tilknyttet instituttet og legesenteret, dels med midler fra AFU, Onkologisk forskningsinstitutt og legatmidler.

Akademisk formidling i form av vitenskapelige publikasjoner og doktorgrader, slik vi kjenner det i dag, var det lite av. Ved gjennomgang av årsmeldingene og ved søk i tidsskriftdatabaser, finner vi at i perioden 1972–1984 ble det publisert én eneste engelskspråklig originalartikkel fra instituttets ansatte (1984), mens det var 15–20 artikler i Tidsskrift for Den norske lægeforening, da vesentlig kommentarartikler og kliniske oversikter uten originaldata.

Sulheim representerte instituttet i Allmennmedisinsk forskningsutvalg, i perioder som leder. I 1978 ble det første kurset om forskning i allmennmedisin gjennomført som et samarbeid mellom de allmennmedisinske instituttene under ledelse av Humerfelt. Kurset ble gjentatt i 1983. Instituttet var også representert i den nasjonale redaksjonskomiteen da Scandinavian Journal of Primary Health Care ble etablert i 1982.

Fra 1980-tallet begynte to av legene ved legesenteret, Johan Fredrik Nilsen og Steinar Fosse, et langsiktig arbeid med å utvikle en datajournal i allmennpraksis. Dette arbeidet ledet frem til utviklingen av Infodoc, i dag et nasjonalt ledende datajournalsystem. Dette er omtalt i et eget kapittel.

Nasjonal og internasjonal aktivitet i og utenfor allmennmedisinen

Instituttet deltok regelmessig i samarbeidsmøter med instituttene i Oslo og Tromsø, senere kalt felles instituttmøter. Instituttet var godt representert i Legeforeningens organer som Den norske lægeforenings fond til videre- og etterutdannelse av leger, Rådet for videre- og etterutdannelse av almenpraktiserende leger (VEAP-rådet) og Hordaland legeforenings styre. De vitenskapelig ansatte deltok i ulike fakultetsverv og -oppgaver, blant annet Fagrådet for medisinske atferdsfag og Meltzer-komiteen.

Humerfelt og flere fra instituttet deltok i arbeidet i European Working Party on the Teaching of General Practice, senere kalt The new Leeuwenhorst group), og i 1976 var instituttet vertskap for et arbeidsmøte for denne gruppen i Bergen. Dag Søvik, hjelpelærer ved instituttet overtok etter Humerfelt i 1982 og fortsatte i mange år som Norges representant i denne organisasjonen. I 1984 ble et av gruppens møter igjen holdt i Bergen (figur 2).

I årenes løp hadde instituttet besøk av en imponerende rekke utenlandske gjesteforelesere. De fleste var kjente britiske navn i faget. Mange ble invitert i samarbeid med Solstrandkurset. Det viser at instituttet hadde internasjonal allmennmedisinsk orientering og tok imot impulser og kunnskaper fra ledende internasjonale miljøer. Listen nedenfor er eksempler på navn og foredrag nevnt i årsmeldingene: I 1976 professor Pat Byrne fra Manchester med «The General Practitioner in the UK». I 1978 Godfrey Fowler fra Oxford med «A review of student mental health». I 1979 professor W. George Irwin fra Belfast med «The role and organization of the primary care in the British National Health Service» og «Teaching general practice in the medical school». I 1980 Donald Irvine fra Royal College of General Practitioners med «Setting of standards in general practice – why, how and by whom?». I 1982 John Horder fra Royal College of General Practitioners med «Det engelske College – nåtid og framtid». I 1983 John Fry fra Royal College of General Practitioners med «The relevance and implications of research in general practice».

I 1981 arrangerte instituttet 2. Nordiske kongress i allmennmedisin i Bergen 17.–20.juni under mottoet «En bedre primærhelsetjeneste». Kongressen ble godt mottatt og avviklet på en vellykket måte, men var svært arbeidskrevende for instituttet. Den er omtalt i et eget kapittel i boken.

1972–1984 – En oppsummering

Instituttets tolv første år med Sigurd Humerfelt som styrer var en periode preget av pågangsmot og engasjement for en god sak; å sette allmennmedisinen på kartet ved fakultetet i Bergen både når det gjaldt undervisning og forskning. Det var betydelige startvansker og dels motstand mot å gi instituttet det som trengtes for å nå målene. Da Humerfelt overlot roret til Per Fugelli 1. september 1984, måtte han erkjenne at mye var tenkt, en god del var planlagt, men at mye gjensto å gjennomføre (figur 3).