2. Institutt for almenmedisin 1972–1984: Nybrottsarbeid og forsiktig start

Michael 2022; 19: Supplement 29, 17–8.

Instituttets historie kan inndeles i ulike tidsperioder eller epoker. Forhistorien ble omtalt i kapittel 3. Perioden 1972–1984 kan med rette kalles Sigurd Humerfelt-perioden. Han startet å bygge instituttet med et nytt bygg, alene i vitenskapelig stilling, men med mange planer. Tolv år senere kunne han pensjonere seg, vitende om at noe var oppnådd, men at det var langt igjen.

Denne delen av boken innrammes av omtale av to veldig hyggelige begivenheter: Åpningen av instituttet 21. april 1972 og gjennomføringen av 2. Nordiske kongress i allmennmedisin 17.–20. juni 1981. Hoveddelen er en omtale av instituttets virksomhet, med vekt på organisasjon og drift, ansatte, forskning, undervisning og videre- og etterutdanning (figur 1). Stoffet er i hovedsak hentet fra dokumenter, avisoppslag og annet skriftlig materiale, spesielt fra årsmeldingene som ble trykket i Universitetets årbok.

Figur 1. Nyhetsartikkel i *Bergen Tidende* 31. januar 1972 om instituttet som skal starte opp.

Kilde: Nasjonalbiblioteket.

En minibiografi over Sigurd Humerfelt synes vi også fortjener sin plass. Og vi har omtale av det elektroniske journalsystemet Infodoc, et ektefødt barn av instituttmiljøet.

Instituttets tolv første år med Sigurd Humerfelt som styrer var en periode preget av pågangsmot og engasjement for en god sak; å sette allmennmedisinen på kartet ved fakultetet i Bergen både når det gjaldt undervisning og forskning. Det var betydelige startvansker og dels motstand mot å gi instituttet det som trengtes for å nå målene. Undervisningen kom sakte i gang, men den var frivillig og ikke omfattende. Praksis i form av opphold hos allmennleger og distriktsleger var i starten bare et par dager. Det var ingen eksamen.

Videre- og etterutdanning for allmennleger var et prioritert område, og her hadde instituttet en betydelig virksomhet, ressursene tatt i betraktning. Flere av allmennlegekursene er i drift den dag i dag, om enn i nye former og navn.

Forskningen led under ressursmangel og tid. Begge de fast ansatte var indremedisinere, og dette satte også sitt naturlige preg på interessefeltene. Først på slutten av perioden ser vi tendenser til allmennmedisinsk vinklet forskning, selv om ambisjonene var til stede fra starten.

Da Humerfelt overlot roret til Per Fugelli 1. september 1984, måtte han erkjenne at mye var tenkt, en god del var planlagt, men at mye gjensto å gjennomføre.