Legeforeningen fremmer allmennmedisinen

Legeforeningen satte i 1965 ned en komite som skulle utrede allmennpraktiserende legers muligheter for videre og etterutdanning (Kringlebotten-utvalget). I rapporten om «Legetjenesten og tannlegetjenesten» (1967) ble det blant annet foreslått at leger utenfor sykehus kunne slå seg sammen i gruppepraksiser med felles hjelpepersonell, det ble foreslått at leger utenfor sykehus skulle få tilbud om videre og etterutdanning og det ble for første gang foreslått å introdusere «almenmedisin» som undervisningsfag på universitetene.

Yrkesbetegnelsen viste seg å ha en viktig symbolfunksjon. I 1963 ble betegnelsen «alminnelig praksis» omdøpt til «almenpraksis», og de som jobbet med allmennpraksis fikk betegnelsen «almenpraktikere».

De økonomiske kårene ble bedre gjennom Pensjonsordningen for leger (1961) og Sykelønnsordningen for leger (1963). Det som kanskje hadde størst faglig betydning var opprettelsen av Fond for legers videre og etterutdannelse, «Fondet», som ble opprettet av legeforeningen i 1967. «Fondet» bidro med viktig økonomisk støtte til kursvirksomhet, studiereiser og små forskningsprosjekter.

Alment praktiserende lægers forening, Aplf, ble stiftet allerede i 1938, og kom til å spille en viktig rolle i utviklingen av faget, blant annet gjennom kursvirksomhet. De årlige ukeskursene på Beitostølen og Solstrand samlet leger fra hele landet til oppdatering av medisinsk praksis utenfor sykehus, stadig flere av foredragsholderne kom selv fra allmennpraksis, og pausene og middagene ga rom for diskusjoner, motivasjon og entusiasme som var sårt tiltrengt blant en presset gruppe leger som ofte arbeidet som solopraktikere. «Fondet» ga mulighet for at interesserte allmennleger kunne reise på studiereiser for å se hvordan faget ble organisert og drevet i land som England, Nederland og Danmark.

Allmennmedisinsk forskning og undervisning

Forskning i faget var spredt og uorganisert. Allerede på 1950 tallet var det kommet noen få rapporter fra allmennpraksis om hvilke medisinske problemer som dominerer utenfor sykehus. Dette var kanskje ikke alltid forskning i streng vitenskapelig forstand, men heller systematiske beskrivelser av hva som skjedde på legekontorene og i sykebesøk. Fram til ca. 1970 skrev de par tusen norske allmennlegene bare 0–3 vitenskapelige artikler årlig. Men studiene var uansett viktig dokumentasjon i dialogen med sentrale helsemyndigheter. De ga informasjon om og forståelse for betydningen av diagnostikk og behandling utenfor sykehus, og at pasienter med alle typer plager og sykdommer har behov for lett tilgang til en kvalifisert førstelinjetjeneste.

Undervisning om allmennmedisin var helt fraværende i legeutdanningen, og ingen syntes å kjempe for det heller. Man mente at den sykehusbaserte utdanningen ga et tilstrekkelig grunnlag for «alminnelig praksis» og arbeid som turnuslege eller assistent hos distriktslegene.

Ved Universitetet i Bergen var det ingen sterke krefter som arbeidet for å fremme allmennmedisin som universitetsfag. Rektor og dekanus skyldte på den «budsjettmessige» situasjonen, men det var heller ingen vilje til å prioritere faget. Som vi skal omtale i kommende kapitler, fikk faget heller ingen lett start selv etter at Institutt for almenmedisin var opprettet.

Legeforeningen tar initiativ til og betaler for institutter for allmennmedisin

Legeforeningen vart sterkt opptatt av allmennlegenes kår, inkludert det utdanningsmessige. I 1967 besluttet landsstyret å bevilge midler til det første institutt for allmennmedisin i Norden, ja selv i Europa fantes bare to, i Edinburgh og i Utrecht. Det var ikke enighet om hvor det nye instituttet skulle ligge, og krefter arbeidet for at begge de to fakultetene i Oslo og Bergen skulle få et institutt. Det hadde man imidlertid ikke penger til, og av «praktiske grunner» ble derfor det første lagt til Universitetet i Oslo (UiO). Instituttet ble lagt til området ved Røde Kors Klinikk, og åpningen var i 1968. I tillegg til en akademisk del ble det også etablert en gruppepraksis i tilslutning til instituttet. Gruppepraksisen skulle fungere som et klinisk verksted for allmennpraksis. Her skulle en utvikle nye driftsmodeller og nye behandlingsmetoder. Gruppepraksisen skulle også være en undervisningsarena for medisinske studenter.

Legeforeningen finansierte et gaveprofessorat for en periode 5 år med en forutsetning om at UiO etter dette overtok. Christian Borchgrevink, hematolog og indremedisiner fra Rikshospitalet, ble ansatt. Det var nok mange som mente at det burde være noen med bakgrunn fra allmennpraksis som fikk det første professoratet i allmennmedisin. Men tiden var ikke moden, ingen allmennlege var kvalifisert for slike akademiske stillinger.

Så kom Universitetet i Bergen etter

Allerede i 1968 var forberedelsen i gang i Legeforeningen for å opprette det neste instituttet. Man ville i første omgang forsøke å legge et slikt institutt til sykehusområdet på Haukeland, men det viste seg å være umulig, ved De prekliniske institutter på Årstadvollen var det heller ikke plass. Året etter kom det imidlertid et forslag fra Bergen Diakonissehjem som skulle bygge nytt «søsterhjem», et stort bygg med personalboliger for ansatte, med adresse Ulriksdal 8c. Prosjektet hadde kommet i store økonomiske vansker og de manglet over en million kroner. Etter forhandlinger gikk Legeforeningen inn med økonomisk støtte i form av å ordne lån til byggeprosjektet mot at det ble satt av lokaler til et institutt og en gruppepraksis i deler av bygget (figur 1).

I september 1969 tilbød Legeforeningen så formelt Universitetet et 5-års gaveprofessorat i medisin sammen med en kontorfullmektig. I tilknytning til gaven ville foreningen opprette et eget Institutt for almenmedisin. Universitetet i Bergen tok med glede imot gaven, vedtaket ble gjort i løpet av 16 dager! Universitetet forpliktet seg til å overta ansvaret etter fem år.

Målsetningen med opprettelsen av Institutt for almenmedisin i Bergen var først og fremst å undervise medisinske studenter. Dessuten skulle instituttet organisere og drive etterutdanning av leger som arbeidet i primærhelsetjenesten. Det tredje arbeidsområdet til instituttet skulle være forskning på problemstillinger hentet fra allmennpraksis (figur 2).

For sikre best mulig kvalifiserte søkere som professor ble det utlyst to professorstipend. Det meldte seg fem søkere, hvorav to fra Norge. Det ble nedsatt en bredt sammensatt sakkyndig komite, som endte med at overlege og dosent Sigurd Humerfelt ved Medisinsk avdeling A ved Haukeland sykehus ble utnevnt til professor i allmennmedisin med virkning fra 1. januar 1972.