Til kamp mot stereotypiene

Ved første øyekast ble jeg litt forvirret av all denne avvisningen og lurte litt på hvor forfatteren ville. Men ved nærmere lesning innså jeg at han på ingen måter avviser det vi faktisk vet om hvordan livet kan sette sine spor, hvordan traumer og deprivasjon skader menneskers helse og hvordan sosial kontekst har betydning. Hans mål er først og fremst å fjerne stereotypier som ikke bygger på evidens og som skader pasientene. Han vil hente stigmatiserte og misforståtte pasienter tilbake til medisinen, der de fortjener å bli møtt med samme faglige respekt og vilje til helhetlig utforskning som andre pasienter. En utdatert forforståelse som for eksempel somatisering tenderer til å fange pasienter i et fragmentert behandlingssystem og gjøre vondt verre.

Hvordan mener forfatteren at disse tilstandene skal forstås? Svaret er ukontroversielt. Han presenterer ikke ferdigtenkte svar, like lite som vi har ferdige forklaringer på andre komplekse folkesykdommer, og henter blant annet fram teorier om sentral sensitivisering, stress og stressaktivering. Han diskuterer sterke og svake sider ved teoriene og peker dermed fram mot en modell han selv jobber med og beskriver i slutten av boka. I kapitler om klinisk kommunikasjon og behandling framheves forskning som motsier forestillingen om at disse pasientene er spesielt vanskelige og med fastlåste sykdomsbilder. Disse fenomenene er i høy grad skapt av medisinens eget dysfunksjonelle måte å håndtere sakene på. Innen rammen av en trygg terapeutisk relasjon er det realistisk å skape anerkjennelse for kompleksitet og usikkerhet, og mange pasienter kan leve brukbart med sine plager på slike premisser. Boka inneholder en kortfattet, relevant idé-katalog for helhetsorientert, anstendig og aktiv pasientbehandling til generell bruk.

Til slutt omtales den biopsykososiale modellens framvekst og status. Han skisserer en firedimensjonal modell for helse og sykdom, med utgangspunkt i kompleksitetstenkning. Dette kan høres pretensiøst ut, men den er kun tenkt som et forståelsesverktøy i klinisk arbeid. Det som skiller denne modellen fra biopsykososial modell, er eksplisitt integrasjon av førstepersonsperspektivet, altså menneskelig subjektivitet.

Boka er en inspirert, godt fundert og velskrevet kombinasjon av vitenskapsteoretiske ambisjoner og klinisk engasjement for lidende mennesker. Den bygger på et relevant og bredt utvalg av vitenskapelige referanser og er forankret i danske forhold og nasjonale faglige kontroverser. Meg bekjent preges ikke debatten om disse tilstandene av like steile faglige fronter i Norge som i Danmark. Et unntak er kronisk utmattelsessyndrom/ME, som forfatteren nøkternt omtaler med definisjoner og diagnostiske kriterier, uten å gå inn i noen sykdomsspesifikk årsaksdebatt.

Boka kan anbefales til alle som møter mennesker med uforklarte helseproblemer av alle slag, både klinikere og forskere.