Studieturer, konferanser og kongresser

Lenge måtte man oppsøke kolleger fysisk for å lære av andre. Norske leger orienterte seg tidlig internasjonalt (5). På slutten av 1800-tallet dro halvparten av de norske legene på studieturer utenlands. De mest populære stedene å besøke var Paris, Wien, Berlin og London (6). Legene brakte erfaringene med seg hjem og delte dem gjennom de kanaler som var mulige. Iblant skjedde det raskt. Et eksempel er introduksjonen av eteranestesi som første gang ble brukt av William T.G. Morton (1819–68) i Boston 16. oktober 1846. Den norske legen Peter E. Winge (1818–1902) hørte om dette på en studietur til Paris og skrev et brev hjem som ble referert på møtet i Lægeforeningen i Christiania (som senere samme år skiftet navn til Det norske medicinske Selskab) 18. februar 1847. To uker senere, 4. mars 1847, ble eter for første gang forsøkt ved Rikshospitalet (7).

Det ble også mulig å samles internasjonalt, i første omgang i Skandinavia. Den norske legen Christian August Egeberg (1809–1874), tok initiativ til det første skandinaviske naturforskermøtet, som ble arrangert i Göteborg i 1839. Forskere i geologi, botanikk, medisin og andre naturvitenskaper var med (8). Det fjerde skandinaviske naturforskermøtet ble arrangert i Christiania i 1844 og ble den første internasjonale, vitenskapelige kongressen i Norge (9).

Det senere omfang av internasjonale konferanser og kongresser kjenner vi. Veksten gjennom det 20. århundret var formidabel. En undersøkelse blant knapt 1500 norske leger i 1993 viste at deltakelse i organiserte faglige kurs, møter, konferanser og kongresser – nasjonalt og internasjonalt – ble vurdert som den viktigste kilden for å faglig oppdatering. Kun 2 % av legene rapporterte at de ikke hadde vært med på minst en slik samling siste året (10).

Nettbasert fjernundervisning er blitt vanlig etter årtusenskiftet, gjerne som åpne nettkurs (11). Koronapandemien i 2020–2021 ble et gjennombrudd for digitale kurs og konferanser. Teams, Zoom og andre digitale plattformer har erstattet fysiske møteplasser og spart deltakerne for mange og lange reiser. Kontakten mellom deltakerne blir mindre og annerledes. De uformelle pausesamtalene over en kaffekopp mangler, og det kan være vanskeligere både å diskutere med andre og å tolke ikke-verbal kommunikasjon i nettmøter enn i tradisjonelle kurs og konferanser (12).

Tidsskrifter

Fra de første vitenskapelige tidsskrifter ble etablert på 1600-tallet, har de vært viktige for medisinsk kunnskapsformidling. Akademiseringen av lege­yrket, stadig forbedret trykketeknikk og bedre distribusjonsmuligheter førte til at mange medisinske tidsskrifter ble etablert på 1800-tallet. I dag finnes flere titusener medisinske tidsskrifter som blir stadig mer spesialiserte og først og fremst er publiseringskanaler for forskning.

Men fortsatt har tidsskriftene flere roller. Det gjelder i særdeleshet de generelle, nasjonale tidsskriftene. Den tidligere redaktøren av BMJ, Stephen Lock, har definert fire oppgaver for et slikt tidsskrift: «information, instruction, comment and amusement» (13). Tidsskrift for Den norske legeforening og tilsvarende publikasjoner er viktige fora for meningsutveksling og fungerer som møteplasser på tvers av spesialiteter og arbeidsoppgaver. De er viktige for utviklingen av en profesjonsidentitet blant annet gjennom arbeidet med et nasjonalt helsespråk (14).

Det første norske medisinske tidsskrift, Eyr, ble grunnlagt i 1826 og ble utgitt fire ganger årlig til 1837 (15). I 1840 etablerte Det norske medicinske Selskab Norsk Magazin for Lægevidenskaben som bestod i 100 år inntil det gikk inn i det felles nordiske tidsskriftet Nordisk Medicin. I perioden 1842 – 45 utkom også Ugeskrift for Medicin og Pharmacie. Tidsskriftet Medicinsk Revue, som vesentlig baserte seg på gjengivelse av utenlandske forsk­ningssammendrag, ble grunnlagt i Bergen i 1884 og ble utgitt helt fram til 1939, da også denne publikasjonen gikk inn i Nordisk Medicin.

I 1881 ble Tidsskrift for praktisk Medicin, senere Tidsskrift for Den norske legeforening, grunnlagt. Tidsskriftet er det eneste av 1800-tallets norske medisinske tidsskrifter som fortsatt eksisterer. I dag utgis i tillegg flere titalls regelmessige publikasjoner for ulike undergrupper i Legeforeningen. Utenfor foreningen er nyhetsavisen Dagens Medisin (www.dagensmedisin.no ) og Utposten – blad for allmenn- og samfunnsmedisin (https://www.utposten.no/ ) blant de mest leste.

Norske leger anga i 2004 at de gjennomsnittlig brukte to timer ukentlig på medisinske tidsskrifter (16). Gradvis er lesingen flyttet fra papir til skjerm. Nettpublisering fra midten av 1990-tallet har endret ikke bare tidsskriftenes utforming, men også deres rolle. I tillegg til at tilgjengeligheten ble enklere, ga nettet mulighet for en helt ny form for meningsutveksling. Kommentar­feltene til mange tidsskrifter fungerer i dag nærmest som sosiale nettmedier.

Foreninger

Medlemskap i foreninger og organisasjoner gir tilhørighet til et organisert fellesskap. Til forskjell fra sporadiske studieturer og konferanser på individuelt initiativ inviterer medlemsorganisasjoner til mer regelmessige samlinger. De har vanligvis vedtekter med klare formål og tillitsvalgte som ivaretar interessefellesskapet gjennom fysiske samlinger og annen virksomhet. Deltakelse i felles aktiviteter reduserer behovet for å orientere seg i kurs og konferanser på egen hånd.

Den omfattende etableringen av foreninger i Norge på 1800-tallet, særlig mellom 1830 og 1880, betegnes gjerne som «Assosiasjonsånden» (17). Legene var blant de første som organiserte seg. I 1826 stiftet 13 leger et medisinsk leseselskap i Christiania. Dette ble grunnlaget for Lægeforeningen i Christiania som ble etablert 14. oktober 1833 av «16 af Hovedstadens Læger og Pharmaceuter» og som fra 1847 ble kalt Det norske medicinske Selskab (18). I 1831 tok Christian Wisbech (1801–69) initiativ til dannelsen av Bergens Lægeforening, fra 2012 Det medisinske selskap i Bergen. Hvem som ellers var med, er ukjent, men det var bare rundt ti leger i Bergen på denne tiden (19). 17. november 1847 ble Trondhjems Lægeforening, senere Trøndelag Medisinske Selskap, stiftet. Medlemmene holdt foredrag etter tur, de abonnerte på fire medisinske tidsskrifter og de gikk til innkjøp av mikroskop. «Med i foreininga var alle 8 legar i byen, 4 legar utanbys fra og 3 apotekarar» (20). Også andre steder i landet der det var flere leger, ble det sannsynligvis dannet legeklubber, ofte med kort levetid.

Den norske Lægeforening, med navneendring til Den norske legeforening i 2007, ble stiftet 6. juli 1886 dels som en reaksjon mot Det norske medicinske Selskabs akademiske og lite praksisorienterte profil (21). Foreningen ble organisert langs ulike akser, dels geografisk, dels etter legenes stillinger. I tillegg til det medisinsk-faglige ble legers arbeidsbetingelser et viktig arbeidsområde. Legeforeningen ble også en fagforening for leger. Strukturen i 2021 med 19 lokalforeninger, sju yrkesforeninger og 46 fagmedisinske foreninger avspeiler de ulike oppgavene foreningen har. Med 95 % av norske, yrkesaktive leger som medlemmer, er Den norske legeforening en maktfaktor i det norske samfunnet. I Legeforeningen er det først og fremst underavdelingene som fungerer som møteplasser. I dag er det knapt noen tverrfaglige fora av medisinsk-faglig karakter innenfor foreningen. Landsstyremøter og andre besluttende organer beskjeftiger seg mest med overordnede helsepolitiske saker, organisasjonsspørsmål og lønns- og arbeidsforhold for leger.

Utenfor Legeforeningen eksisterer en rekke foreninger for leger med interessefellesskap knyttet til ulike saker som for eksempel språk (Medisinsk mållag), religion (Norges kristelige legeforening) og politikk (Norske leger mot atomvåpen)

Digitale møteplasser

Internett har revolusjonert informasjonsformidlingen på alle felt. Sosiale medier, en ny møteplass i det 21. århundret, er fellesbetegnelsen på internettsteder der innhold kan deles og kommenteres. Facebook, som ble etablert i 2004, er den største aktøren med 2,8 milliarder månedlige brukere over hele verden (22).

Sosiale medier har endret kommunikasjonsformer og -muligheter også i faglig sammenheng. Det finnes interne nettsteder for leger som Leger i Norge og Norges leger på Facebook, men i praksis blir innlegg i slike grupper ofte kjent utenfor den lukkede gruppen. I større grupper kan endatil det som skrives, rammes av juridiske regler for offentlige ytringer. Rådet for legeetikk minner derfor om at leger må være varsomme og bevisste i bruken av sosiale medier. «Leger må opprettholde den nødvendige profesjonelle distansen til pasientene for å unngå at lege-pasient-forholdet blir utydelig, noe som kan føre til uheldige bindinger, misforståelser, mangel på tillit og opplevelse av å bli utnyttet. Det kan ramme både pasient og lege. Derfor bør leger heller ikke akseptere å bli Facebook-venn med nåværende eller tidligere pasienter, men avslå slike henvendelser på en høflig måte og med begrunnelse. Leger må vise respekt, unngå språk som kan oppfattes støtende og diskriminerende, og være saklige i diskusjoner.» (23).

Hvorfor trenger vi tverrfaglige møteplasser?

Med veksten av helsetjenesten har det også fulgt en omfattende spesialisering. I Norge er det nå 29 autoriserte helsepersonellgrupper, og ytterligere fire venter på godkjenning. Dessuten er det et utall spesialiserte undergrupper med 46 godkjente spesialiteter for legene.

Blant leger har de fleste møteplasser blitt konsentrert om avgrensede faglige emner og oppgaver. Det er ikke lenger kirurger eller indremedisinere som møtes i faglige fora. Knapt nok møtes gastrokirurger eller kardiologer. Nå er det mange nok som bare arbeider med overvektskirurgi eller hjerte­arytmier til at de har sine egne konferanser, tidsskrifter og foreninger. Digitale møteplasser gir mulighet for effektiv kommunikasjon mellom fagfolk som har samme oppgaver. Ikke minst gir nettbaserte oppslagsverk rask tilgang til god kunnskap. Men de gir som regel kun svar på veldefinerte spørsmål. Vi trenger i tillegg kunnskapskilder som lærer oss å stille nye spørsmål og tenke nytt. Som debattfora blir sosiale medier lett ekkokammer der meninger forsterkes mer enn de brytes.

Tverrfaglige fora avvikles systematisk i dagens helsetjeneste. Selv de tradisjonelle, ukentlige morgenmøtene ved våre største sykehus forvitrer. Høyt tempo, travle arbeidsdager og behov for kontinuerlig oppdatering på egne, spesialiserte arbeidsoppgaver gjør at fellesaktiviteter ikke prioriteres.

Denne fragmenteringen er egentlig paradoksal i en tid da stadig flere pasienter har mange diagnoser, og knapt noe helsepersonell arbeider alene for å løse pasientens problemer. Flerfaglighet og tverrfaglighet er en forutsetning, men selv teambehandling er blitt spesialisert.

Akkurat som generelle medisinske tidsskrifter gir spesialister oppdatering på det viktigste som skjer utenfor eget fagfelt, gir tverrfaglige fysiske møteplasser tilsvarende innblikk i andres fagutvikling. I tillegg gir de mulighet for utveksling av erfaringer knyttet til de mange andre sider ved legelivet enn de spesialiserte medisinskfaglige oppgavene; etikk, organisering av arbeidsdagen, pasientkommunikasjon og -involvering, lese- og lærevaner og mye mer.

Det norske medicinske Selskab

I mangfoldet av medisinske møteplasser er Det norske medicinske Selskap både en aktør og arena, som Selskapets mangeårige styreleder Øivind Larsen har formulert det (18). Vi er en liten aktør med lange tradisjoner. På 1800-tallet var Selskapet det sentrale, nasjonale forum for medisinskfaglig kunnskapsutveksling (24). Her foregikk også de viktigste fagdebattene gjennom flere generasjoner (25).

Til forskjell fra de fleste andre medisinske fora, er Selskapet fortsatt en tverrfaglig møteplass med tradisjonelle møter. Fysiske møter gir mulighet for sosial kontakt i tillegg til kunnskapsdeling og diskusjoner. Semesterprogrammet er variert og byr på temaer man kanskje ikke ville ha etterspurt, men som viser seg å være interessante likevel. Slik representerer møtene en motvekt til den algoritmestyrte informasjonen vi eksponeres for og som hele tiden gir oss mer av det samme som vi har sett eller lest før. Under koronapandemien har også vi høstet erfaringer med nettbaserte møter. Kanskje vil en kombinasjon av virtuelle og non-virtuelle møter bli det vanlige i framtiden?

Tidsskriftet Michael er en viktig del av Selskapets virksomhet, og er blitt en møteplass i seg selv. Her finner du artikler om medisinsk historie, medisinsk humaniora, samfunnsmedisin og helsepolitikk med variert og ofte overraskende innhold. I dette nummeret inkluderer det artikler om inn­reisekarantene under koronapandemien (26), en ukrainsk lege og kunstsamler som har etterlatt seg spor på Ullevål sykehus (27), himmelbrev i koleraens tid (28) og læringsutbytter i samfunnsmedisin for medisin­studenter (29). I tillegg byr vi som vanlig på bokomtaler.

Det norske medicinske Selskap har hatt mange adresser gjennom årene (18). Når vi nå flytter inn i Legenes hus innledes en ny epoke. Vi håper og tror at det vil være til gjensidig glede og nytte både for Selskapet, Lege­foreningen og all øvrig faglig aktivitet i huset.