Gravminnene til de første professorene i medisin i Norge

Da medisinstudiet startet opp ved det nye universitetet i Christiania høsten 1814, var det kun tre professorer ved Det medisinske fakultet. Etter ti år kom det en til (1). Det var oversiktlige forhold. Disse fire var på mange måter founding fathers i norsk medisin.

Den første av dem, Michael Skjelderup (1769–1852), har gitt navn til tidsskriftet som du nå leser: Michael. Han døde i april 1852, og Det medi­cinske Selskab besluttet enstemmig samme år at det skulle settes opp et monument på graven (2). Planen var opprinnelig en «Bautasteen af huggen og sleben Granit» med en simpel inskripsjon, som det het, men man fant etter hvert ut at «et mere fremtrædende Gravminde» var på sin plass (3). Tiden gikk og lite skjedde, angivelig «paa Grund af forskjellige hidtil uovervundne Hindringer» (4). Etter seks år var det i november 1858 endelig klart (3).

Monumentet ble praktfullt. Det var tegnet av arkitekt Wilhelm von Hanno (1826–82) og består av en høy granittsøyle med en innskrift forfattet av J.S. Welhaven (1807–73) (figur 1a-c) (3, 5). På toppen sitter en ugle, «Visdommens Sindbillede», utført i bronse i bildehoggeren Alexander Schiffel­manns verksted i Berlin (3). Avdukningen skjedde under stor deltakelse. Flere hundre mennesker, deriblant flere av regjeringens medlemmer, var til stede, står det i Christiania-Postens referat (6). Høytideligheten ­startet «paa det nye Universitet», og med universitetslærerne og «de nævnte Autoriteter i Spidsen» beveget denne store menneskemasse seg i prosesjon opp til kirkegården (3). Monumentet er enkelt å finne, og vel verdt et besøk (7).

Niels Berner Sørenssen (1774–1857), som blant annet ga klinisk undervisning i medisin, er gravlagt ved samme gravlund. På gravminnet skal Sørenssen være betitlet professor og hans kone Augusta som «Enkefru Professorinde» (8), men det er umulig å lese skriften i dag (figur 2a) (9). Gravstedet er vurdert til å være bevaringsverdig og gravminnet vil bli stående, ifølge Gravferdsetaten i Oslo (personlig meddelelse, 28.8.2020).

Gravstøtten til Frederik Holst (1791–1871) (10) ble renovert i forbindelse med 150-årsdagen for hans død i juni 2021 (11) (figur 3a og b). I graven ved siden av ligger Holsts sønnedatter, Clara Holst (1868–1935), som var den første kvinne som disputerte i Norge (12). Gravene til første mann (1817) og første kvinne (1903) som disputerte i Norge, ligger altså rett ved siden av hverandre.

Den fjerde gravsteinen, over kirurgen Magnus Andreas Thulstrup (1769–1844), finnes på Krist kirkegård, ikke langt unna Vår Frelsers gravlund, bak Deichmanske tidligere hovedbibliotek og Margaretakyrkan (13) (figur 4). Dette minnesmerket ble satt opp mange år etter Thulstrups død (14, 15). På et møte i Det norske medicinske Selskab høsten 1889 ble det opplyst at Thulstrups gravsted i mange år hadde vært uten minnesmerke, og at man nå ønsket å sette «en Mindesten paa hans Grav» (14). Arbeidet gikk raskt. Avdukningen skjedde allerede 18. mai 1890, og talen for dagen ble gjengitt i sin helhet på førstesiden av Morgenbladet (15). I motsetning til den store folkemengden som hadde vært samlet ved Skjelderups grav 32 år tidligere, var det ifølge Morgenbladets referat «en liden Forsamling» som var til stede ved avdukningen av Thulstrups gravminne. Det var sendt ut innbydelse til hans gjenlevende elever, «ca. 50 i Tallet». Det var nøyaktig 46 år siden Thulstrups død. Omtrent 400 kroner ble samlet inn, og det var tilstrekkelig til en «særdeles smuk» obelisk fra Stavernområdet (15). Krist kirkegård, som nå kalles en minnepark, er åpen for publikum fra 1. mai til 1. oktober, men stengt i vinterhalvåret (16).

Ettertanke

Den anonyme skribenten som omtalte Skjelderups prektige gravminne i Illustreret Nyhedsblad i 1858, tok opp to problemer. For det første var det slik at selv om Vår Frelsers gravlund «gjemmer Støvet» av de fleste betydeligere menn i hovedstaden, var gravlunden «meget fattig paa fremtrædende Gravminder, udførte med nogen Kunst». Men det var også «den store Betænkelighed» at ingen kunne sikre dem varighet i lengden, selv om de med «Materialets Soliditet» var nokså betrygget mot tidens ødeleggelse. Problemet var nemlig, fremhevet forfatteren, at de alle sto i fare for å bli «nedbrudte», ikke av lovløse voldsmenn, men etter kommunal foranstaltning. Når festetiden var utløpt, ville nemlig gravminnet «feies væk». Skribenten mente at det derfor kanskje ville være bedre å plassere «alle betydeligere Monumenter» på en offentlig plass (3).

Når man nå for tiden vandrer på Vår Frelsers gravlund, er det tydelig at skribentens første bekymring er den største. Mange gravminner er ustelt og det er ikke lenger mulig å lese hva som står på dem, slik tilfellet er for Niels Berner Sørenssens grav. Dette bør det gjøres noe med. Renoveringen av Frederik Holsts grav kan stå som et vellykket eksempel.

Forfatterens andre bekymring har heldigvis funnet en løsning. Vår Frelsers gravlund har over 4500 bevaringsverdige gravminner som ikke blir fjernet etter festetiden for graven har gått ut. For å bevare gravlundens historiske særpreg er det ikke tillatt å sette opp gravminner i dagens design. Man kan overta en grav med påstående gravminne, hvor den gamle inskripsjonen er fjernet (17).

Erlend Hem er professor i atferdsmedisin ved Universitetet i Oslo, instituttsjef ved Legeforskningsinstituttet og redaktør i Michael.