Enda et dystert bilde av norske sykehjem

Boka er en beskrivelse av hennes opplevelser, refleksjoner og utvikling over et ti-år i en yrkeshverdag som til sist bryter henne ned. Denne delen kunne det kanskje vært jobbet mere med. For dynamikken er fraværende. Hun gyver løs gang på gang til det brått er stopp mot slutten av boka. For leseren kan gjentakelsene oppleves som trettende. I en serie av hendelser tegnes bilder langs samme mal av hvordan tiden ikke strekker til, situasjonene kommer ut av kontroll, og nok en vakt ender med (ubetalt) overtid og dårlig samvittighet for alt hun ikke rakk. Men kanskje var det nettopp sånn denne ferden var. Og kanskje er det nettopp at vi gang på gang tas med gjennom de samme manglene og fortvilelsen som i størst grad etterlater inntrykk.

Underveis skildres mange fine og meningsrike møter med fargerike pasienter. Likevel tegner boka et temmelig dystert bilde av situasjonen i norske sykehjem. Årsaken som går igjen, er den kroniske og verkende mangelen på personell. Det er ikke så mye det står om, gjerne det ene ekstra sett med hender som ville utgjøre forskjellen på en god og en dårlig dag eller kveld for både pasienter og ansatte. Jeg sitter igjen med en opplevelse av at sykehjemmet strupes. Man har kuttet ned på den ene ekstra personen som trenges for å håndtere det uforutsette – som uvegerlig oppstår i en stor institusjon med mere enn 70 gamle og skrøpelige pasienter. I kjølvannet følger sykmeldinger, hull i vaktplan og innleie av uskolerte. Og endelig oppsigelser.

Et ekstra sett med hender

For alle som har fulgt situasjonen i norske sykehjem er bildet gjenkjennelig. Reisæters bok utfyller bildet – en skildring fra innsiden av sykehjemmene – og av en dedikert sykepleiers opplevelser. Nytt for meg er hennes beskrivelse av hvor lite det ofte skal til for å få hverdagen til å henge sammen – det ekstra settet med hender. Den konstante opplevelsen av struping. Reisæter har mistet troen på politiske lovnader og profilerte tiltak. Og har altså til slutt mistet troen på at hun kan jobbe videre i dette ellers så meningsfulle yrket. Til slutt var det stopp, og slik burde ikke ferden endt. Måtte våre beslutningstakere lese boka før de formulerer nye lovnader.