Forskningen

Et mål for forskning er å forstå mer av sammenhenger og mekanismer som grunnlag for utvikling av virksomhet med befolkningens helse som formål.

Forskningen ved Helsam spenner vidt, både empirisk og teoretisk. Den kan beskrives langs mange dimensjoner, for eksempel ut fra bruk av kvantitative og kvalitative metoder. Den kan og klassifiseres ut fra sitt teoretiske ståsted, hvor medisin og mange ulike samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag er rikelig representert. Mye forskning ligger opp til kliniske beslutninger, særlig innen allmennmedisin.

Epidemiologiske studier og spesielt registerepidemiologi er bredt representert, særlig innenfor samfunnsmedisin, ofte i samarbeid med Folkehelseinstituttet og andre samfunnsmedisinsk miljøer i Norge. Helse- og sykdomsregistre brukes også i annen forskning som analyserer et vell av problemstillinger. For eksempel benytter helseøkonomiske analyser og helsepolitiske studier ofte dataregistre om sykdom og bruk av helse- og omsorgstjenester. Studier som benytter kvalitative metoder er rikelig representert og spenner over et bredt register som intervjuer, fokusgrupper, kilde- og dokumentgransking, observasjoner og annet feltarbeid.

Skillet mellom anvendt forskning og mer grunnleggende forskning finnes også innenfor Helsam selv om det vel er på sin plass å karakteriserer mesteparten av forskningen som anvendt. Grenseoppgangen mellom evaluering, utredning og forskning kan være vanskelig ved et institutt som har et så anvendt preg. Ansatte ved Helsam deltar med sin ekspertise i både utredninger og evalueringer, men legger vekt på at datagrunnlaget skal være så bra at det også kan bearbeides vitenskapelig. Avveiningen her er ikke alltid lett.

En annen klassifisering er tematisk. Forskningen ved mange avdelinger har kommunale helse- og omsorgstjenester som sitt tema. Kvalitet av helsetjenester er et annet felt som dekkes i flere studier ved mange avdelinger. Et tema som står sentralt er helsepolitiske studier, både som innspill til politikkutforming og i analyse av den. Forekomst av sykdom og risiko for sykdom er et annet stort tema. Særlig står ulikhet i helse og sykdom sentralt, både sosialt, kulturelt, historisk og geografisk, og ut fra arbeid og det fysiske miljøet. Studier om oppfatning av sykdom og helse finnes også ved flere avdelinger. Til slutt må nevnes de mange globale prosjektene hvor særlig Avdeling for samfunnsmedisin og global helse er toneangivende.

I denne utgaven av Michael har jeg i samarbeid med instituttleder og avdelingsledere valgt ut en del tema som ansatte er blitt invitert til å skrive artikler innenfor. Stort sett har ansatte respondert positivt på henvendelsen om bidrag. Noen artikler har forfattere fra flere avdelinger. Det kan tolkes som at noe samarbeid er blitt utviklet i disse ti årene. Sammen med sammendrag av åtte doktorgrader fra disse årene gir dette et bilde av forskningsbredden, selv om det ingenlunde dekker all virksomheten. Doktorgradene er valgt ut fra at forfatteren fremdeles har stilling ved Helsam og at de tematisk utfyller aspekter ved forskningen.

Undervisningen

Grovt sett kan en si at undervisningen ved Helsam har tre hovedben:

• å gi leger samfunnsmedisinsk forståelse, å kvalifisere dem til arbeid utenfor spesialisthelsetjenesten og å gi dem etisk kompetanse, kunnskap om kvalitetsvurdering, helsesystemer og ledelse.

• å gi vitenskapelig grunnlag for helseprofesjoner, inklusivt å gi vitenskapelig kompetanse for utdanning av sykepleiere, fysioterapeuter, vernepleiere og andre.

• å gi kompetanse og motivering til å være ledere i og av helsetjenesten til både helsepersonell og administrativt personell fra andre fagområder, som samfunnsfag og juss.

Undervisningen ved Helsam skiller seg fra de to andre instituttene ved fakultetet ved at Helsam. I tillegg til å undervise i medisinstudiet, har helsam flere andre studieprogrammer, slik det framgår av tabell 1.

I likhet med de to andre instituttene ved fakultetet har Helsam en betydelig rolle i forskerutdanningen og ansatte bidrar i videre- og etterutdanning. Medisinerutdanningen, forskerutdanningen og videre- og etterutdanning spenner over flere avdelinger. Jeg har derfor valgt å omtale dem uavhengig av avdelingene. De andre studieprogrammene omtales sammen med de avdelingene som har ansvar for dem.

Medisinerundervisningen har gjennomgått mange endringer over tid, både formelle og mer uformelle. Nye fag har kommet til og gamle fag har mistet sin posisjon. I 2010 ble undervisningen for medisinerstudenter gjennomført etter studieplanen fra 1996, kalt Oslo 96, med noen justeringer. Helsam bidro fra fire avdelinger med undervisning i allmennmedisin, samfunnsmedisin, medisinsk etikk og KLoK (Kunnskapshåndtering, ledelse og kvalitetsforbedring), og administrerte praksis i primærhelsetjenesten og i lokalsykehus. Studiet var heterogent, og mange ulike lærere underviste i hvert fag. Dermed ble noen tema undervist dobbelt (minst), mens andre tema ikke ble undervist i tilstrekkelig grad. Problembasert læring (PBL) som var den store nyskapningen i Oslo 96 var blitt umoderne, primært fordi det var en veldig undervisningskrevende læringsform. Omfanget av PBL hadde derfor blitt redusert. Samfunnsmedisin ble i starten av perioden utsatt for voldsom kritikk fra studentene, og undervisningen ble totalrevidert i 2013.

En ryddejobb var imidlertid påkrevet for hele studiet. Den endte med en ny studieplan i 2014. Leder for dette arbeidet var professor Jan Frich ved Heled. I den nye planen ble det større bevissthet om hva studentene skulle kunne etter endt utdanning, og det ble nedlagt mye arbeid i å gjennomgå det forventede læringsutbyttet av studiet. Revisjonen av planen skulle sørge for at alle aspekter ved medisinsk diagnostikk og behandling ble dekket og ikke dublert. All undervisning i praktiske ferdigheter ble gjennomgått og ansvaret tydeliggjort. Det ble også gjort en gjennomgang av KLoK, som var blitt et eget fag i medisinstudiet i 2011.

En del endringer fikk betydning for Helsam. Studieplanen skal vektlegge pasientforløpsperspektivet. Det betyr at for svært mange symptomer og sykdommer skjer undervisningen ved at en allmennmedisiner sammen med en sykehuslege belyser pasientens vei gjennom systemet. Medisinsk etikk bidrar med perspektiver på mange seminarer. Undervisningen i samfunnsmedisin ble revidert. Samarbeid, både med andre fag, med studenter og med brukere av helsetjenesten og andre offentlige tjenester ble introdusert.

Den obligatoriske prosjektoppgaven ble utvidet til 20 studiepoeng. Metodeundervisningen i tilknytning til prosjektoppgave ble styrket. Her spiller Helsam en sentral rolle. Studieplanen gir nå mulighet for valgfrie emner. Helsam har et stort tilbud av slike emner. Ansatte ved Helsam har, gjennom valgfrie emner og annen undervisningen, lykkes med å markedsføre Helsams tema for å øke interessen for instituttets fag. Det er rimelig å framheve Anne Kveim Lie (4) som har vært primus motor i å snu samfunnsmedisin fra å være et fag som ble betraktes som annenrangs til å bli et fag som vekket stor interesse blant studentene. Hun fikk dessuten Olav Thons stiftelsens nasjonale pris for fremragende undervisning januar 2021.

Det er nå lagt opp til praksis i arbeidslivet på slutten av studiet. Dette har oftest blitt utplassering i sykehus og ikke i samfunnsmedisinske institusjoner eller i kommuner, slik intensjonen var. Det arbeides for at alle studenter skal få 14 dagers praksis i sykehjem. Hittil går tilbudet til 20 studenter per semester ved sykehjem i Oslo, fra 2021 skal det også gå til 20 studenter ved sykehjem i Viken.

I forbindelse med innføringen av den nye studieplanen ble det, med professor Jan Frich som prosjektleder, utviklet en ny, felles nasjonal delprøve i medisin som samarbeid mellom de medisinske studiestedene i Norge. Denne innsatsen ble belønnet med Utdanningskvalitetsprisen for høyere utdanning i 2017. Helsam bidro med representasjon fra allmennmedisin inn i arbeidet.

Forskerutdanningen ved Det medisinske fakultet består av ett ph.d-program som er felles for alle som tar doktorgraden ved fakultetet. Ph.d.-programmet drives i samarbeid mellom fakultetsadministrasjonen og de tre instituttene. Programmets øverste organ er Forskerutdanningsutvalget som ledes av forskningsdekanen, og hvor forskerutdanningslederne ved de tre instituttene er medlemmer. Førsteamanuensis Kåre Moen er koordinator ved Helsam.

Programmet har en opplæringsdel og en forskningsdel som munner ut i selve avhandlingen. Opplæringsdelen av programmet (30 studiepoeng) har både en obligatorisk del (ti studiepoeng) og en valgt del (20 studiepoeng). Det er et bredt tilbud av valgfrie emner. Emner utenfor fakultetet kan også godkjennes som del av opplæringen.

Helsams stipendiater har bakgrunn fra svært mange ulike fag; medisin og andre helseprofesjoner, humaniora og samfunnsfag og de er rekruttert både fra egne og andres medisinutdanning og masterstudier. Det har over tid vært arbeidet mye med å gjøre den obligatoriske delen relevant for alle ph.d-studenter, med så variert bakgrunn. Det er i dag to obligatoriske emner: «Intro I» (vitenskapsfilosofi, etikk, bredden av forskningsmetoder i medisin og helsefag) og «Intro II» (vitenskapelig skriving, posterpresentasjoner og populærvitenskapelig fremstilling). I tillegg til at innholdet i disse kursene er viktige, er de viktige som faglig møteplasser på tvers av fakultetets institutter/avdelinger, forskergrupper, forskningsmetoder osv.

Det er et bredt tilfang av valgfrie emner. Alle avdelinger ved Helsam bidrar og noen har også betydelig undervisning i de obligatoriske emnene, særlig gjelder det Senter for medisinsk etikk og Avdeling for samfunnsmedisin og global helse. Siden det er vanskelig å dekke alle stipendiaters behov, oppfordres de til å også ta relevante emner utenfor fakultetet, både ved UiO, ved andre norske universiteter og internasjonalt.

Helsam har ansvar for to forskerskoler (5), en i allmennmedisinsk forskning og en innenfor kommunale helse- og omsorgstjenester. I tillegg er instituttet partner i forskerskoler innen epidemiologi og innen global helse. Alle disse er omtalt kort i presentasjonen av de enkelte vertsavdelinger.

I oktober 2019 var det 231 ph.d-studenter fra Helsam på fakultets phd-program. I 2019 disputerte 34 kandidater ved Helsam, 25 kvinner og ni menn. På langt nær alle er ansatt ved instituttet i dag (6). En oversikt over de som har forsvart sin avhandling viser at det er meget stort bredde i tema.

I sin tid som stipendiater blir alle kandidatene kjent med hverandre, på tvers av avdelinger og fag. Det skjer på de obligatoriske kurs, men ikke minst gjennom ph.d forum som alle stipendiater ved Helsam kan være med i. Dette forum organiseres av stipendiatene selv. Der kan de møtes for å få sosial kontakt, utveksle erfaringer og gi hverandre råd.

Videre- og etterutdanning. Ansatte ved Helsam deltar i videre- og etterutdanning som faller utenom de formaliserte studieprogram. Her nevnes de viktigste. Men ansatte bidrar også på diverse andre kurs for helsepersonell innen sine fagområder.

Innfor den mer formaliserte videre- og etterutdanning ved fakultetet bidrar ansatte ved Helsam i flere kurs innenfor medisinsk etikk, trygdefaglige emner, konflikthåndtering og ledelse/administrasjon i spesialisthelsetjenesten.

Både Avdeling for allmennmedisin og Senter for medisinsk etikk får betydelige midler fra Helse- og omsorgsdepartementet for opplæring av helsepersonell i riktig antibiotikabruk og i etisk refleksjon.

International Community Health: Accessibility, Equity and Human Rights «Sommerskolen» (ISSMF4205 – 15 credits) har i mange år vært et populært tilbud ved Avdeling for samfunnsmedisin og global helse.

Den utadrettede virksomheten

Som den kunnskapsinstitusjon et universitet er, deltar de ansatte med sin kunnskap i mange ulike sammenhenger og på mange arenaer. Dette er forventet fra politikere, fra media og fra befolkningen. Slik er det også ved Helsam, hvor formidling av kunnskap er et viktig aspekt ved virksomheten. En kan vel si at mange av fagene og kunnskapen de ansatte har, får sin anvendelse opp mot politikkutforming og opplysning til befolkningen og interessegrupper, mens mye av fakultetet for øvrig (og noe innenfor Helsam) har sin hovedanvendelse innen medisinsk utvikling, diagnostikk og behandling.

Det finnes ulike betegnelser på denne aktiviteten. Tidligere het det som regel utadrettet virksomhet, formidling eller helseopplysning. I nyere språkdrakt kalles en del av dette sosial innovasjon. Noen ganger er det en flytende overgang mellom forskning og deltagelse i sosial innovasjon og rådgivning, for eksempel når forskningsprosjekter skjer i nært samarbeid med myndigheter eller organisasjoner. Det kan være en vanskelig avveining hvorvidt arbeidet skal presenteres her eller ikke. Noen av forskningsbidragene som er presentert i dette Michael-supplementer, viser nettopp til slikt samarbeid.

I motsetning til for forskning og undervisning, finnes det ingen oversikt over omfanget av slik deltagelse. For å få fram denne siden ved virksomheten har jeg derfor forsøkt å få inn informasjon fra ansatte, men jeg antar at omfanget er atskillig større enn det som er nevnt her. I hovedsak blir virksomheten kun omtalt i generelle vendinger med noen eksempler uten navn. Da er det mindre fare for at noe og noen som burde vært nevnt, ikke har kommet med. Men noen eksempler er mer utførlig omtalt og noen navn er nevnt.

For å vise bredden kan det være greit å kategorisere denne virksomheten nærmere. Det er verdt å legge merke til at slik deltagelse favner både nasjonalt og internasjonalt. Her presenteres det eksempler på begge. Foredrag og deltagelse med rådgivning i faglige fora som konferanser, Legeforeningen og Sykepleieforbundet eller i redaksjoner for fagtidsskrift er imidlertid ikke inkludert i denne presentasjonen.

Deltakelse i offentlige ekspertgrupper, styrer og råd, og utforming av faglige retningslinjer. Mange ansatte ved Helsam har deltatt i å utarbeide grunnlag for politikk gjennom å være med i eller lede Norges offentlige utredninger (NOU) eller være med i ekspertgrupper. Slik arbeid krever en betydelig innsats og er viktig som grunnlag for politikk. Med fare for at noen er glemt nevnes følgende med navn:

Professor Terje P. Hagen har deltatt i eller ledet 6–7 offentlige utvalg eller ekspertgrupper om helsepolitiske eller andre tema, både før og etter etableringen av Helsam. Han ledet for eksempel arbeidet med finansieringsmodellen for de regionale helseforetakene etter den store sykehusreformen i 2002 (NOU 2003:1). Det siste bidraget var å lede utvalget for regionreformen, et ekspertutvalg nedsatt av Kommunal- og moderniserings-departementet i 2017 for å vurdere fylkeskommunenes oppgaver.

Statsstipendiat Per Haave var med i et NOU-utvalg i 2015: Assimilering og motstand— Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag.

Professor Oddvar Kaarebøe var med i NOU 2019: Inntektsfordeling mellom regionale helseforetak.

Prioriteringsutvalget avga sin NOU i 2014: Åpent og rettferdig- prioriteringer i helsetjenesten. Der deltok både en helseøkonom og en medisinsk etiker fra Helsam.

Fra tiden før Helsam ledet professor Johanne Sundby et NOU-utvalg i 1999: Kvinners helse i Norge. Hun deltok i en oppfølgingsrapport i 2020, og det er nå bebudet en nye NOU om temaet.

Et helt ferskt eksempel på å gi råd til helsemyndighetene er ekspertgruppen som ga innspill til prioritering av vaksine for Covid-19. Gruppen hadde både leder (Eli Feiring) og to medlemmer fra Helsam.

Helseøkonomene ved Heled har vært benyttet i evalueringer av nye medikamenter og prosedyrer og de har deltatt i utforming av retningslinjer for økonomisk evaluering av helsetiltak. og vært med i Blåreseptnemnda.

Gjennom lang tid har samfunnsmedisin hatt medlem(mer) i Statens ernæringsråd, nå Nasjonalt råd for ernæring, hvor det fremdeles er et medlem.

En professor ved Heled er medlem av Styret for Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning.

Under presentasjonen av Avdeling for allmennmedisin er antibiotikasenteret beskrevet. Det er et godt eksempel på hvordan forskning, rådgivning og utarbeidelse av retningslinjer kan henge tett sammen. Professor Morten Lindbæk og i dag Sigurd Høye har vært sentrale aktører.

Professor Marit Kirkevold bør nevnes ved navn. Hun har jobbet sammen med helsemyndighetene og har hovedæren for at det ble en forskrift for masterutdanning i avansert klinisk sykepleie i 2020 (7).

Under omtale av Senter for medisinsk etikk omtales de kliniske etikkomiteer. Denne virksomheten ligger i skjæringen mellom forskning, undervisning, formidling og samarbeid med eksterne aktører.

Lancetkommisjonen bør nevnes spesielt. Forhold som påvirker befolkningens helse og særlig den globale urettferdighet og ulikhet i helse, ligger i stor grad utenfor helsetjenestens domene og må håndteres politisk. Professor Espen Bjertness hadde lenge samarbeidet med universitet og helsemyndigheter i Palestina og derigjennom fått kontakt med redaktør Richard Horton i tidsskriftet The Lancet. Han var opptatt av urettferdighet og den globale helseulikhet. I kjølvannet av kontakten med Bjertness i 2010 ble en internasjonalt bred kommisjon, Lancet-kommisjonen, etablert. Kommisjonen tok for seg de politiske determinanter og dimensjoner i urettferdighet og ulikhet i helse globalt og publiserte sin rapport i 2014. Universitetet i Oslo var sentralt ved at rektor Ole Petter Ottersen ledet arbeidet og med deltagelse fra ansatte ved Avdeling for samfunnsmedisin og global helse, første og fremst Espen Bjertness, og ved Senter for utvikling og miljø (SUM) som er et senter ved Universitetet i Oslo (8). Denne kommisjonens arbeid har avfødt nye kommisjoner og styrket det politiske arbeidet for global rettferdighet og likhet.

Samarbeid med ulike aktører som kommuner, helsemyndigheter, frivillige organisasjoner er det ikke lett å få noen oversikt over, så det som nevnes er mer å anse som eksempler.

Igjen må professor Espen Bjertness nevnes som en utrettelig ildsjel i å samarbeide med helsemyndigheter i konfliktfylte land som Nord-Korea, Nepal, Tibet, Myanmar og Palestina for å bedre folkets helse og bygge opp bedre kapasitet i utdanning av helsepersonell og landets helsetjenester.

I mange forskningsprosjekter er det direkte samarbeid med kommuner ved at forskeren gir råd om forebygging eller omsorgstjenester i kommunene, og ved at kommunene bidrar inn i forskningen og er brukere av forskningen.

Ved samfunnsmedisin har ansatte i en årrekke hatt et tett samarbeid med Kirkens bymisjon, inklusiv helsesenteret for papirløse. Ved Heled er et eksempel på et samarbeidsprosjekt ved et framskrivningsoppdrag for Kommunenes sentralforbund der forskere har framskrevet omsorgsbehovene i alle kommuner.

Natur-Kultur-Helse (NaKuHel) (9) har siden 1993 vært et knyttet til «Gruppe for trygdemedisin» ved Samfunnsmedisin og global helse med professor Gunnar Tellnes som ildsjel. Formålet har vært å utvikle og tilrettelegge for forskning, undervisning ogformidling av kunnskap som fokuserer på helsefremmende natur- og kulturaktiviteter. Det har stimulert til en rekke tverrfaglige samarbeidsprosjekter, nasjonale og internasjonale konferanser, seminarer og workshops for å fremskaffe og formidle erfaring fra helsefremmende arbeid. Tellnes selv bruker begrepet sosial innovasjon om denne virksomheten.

Popularisering og deltagelse i debatt i ulike media. Den som framfor noen har vært synlig og har briljert som formidler innen Helsam, er avdøde professor Per Fugelli (1943–2017). Helt fra han var student på 1960-tallet og til sin død i 2017 var han opptatt av å delta i offentlig debatt, både skriftlig som kronikkskribent og avisdebattant og muntlig i TV og radio. Allerede som student var tversoversløyfa hans kjennetegn. Ofte kom han med kontroversielle synspunkter, alltid på de svakes side. Han fikk flere priser for sitt frimodige bidrag i samfunnsdebatten, blant annet Karl Evangs folkehelsepris i 2010. Per Fugelli skrev mange populærvitenskapelige bøker, og mange sitater kommer til å leve lenge etter han.

«En god resept på et godt liv er å gi litt mer faen»

«Rettferdighet er den største kapital et land kan ha».

Den årlige «Per Fugelli lecture» som arrangeres av Avdeling for samfunnsmedisin og global helse, er et varig minne om Per Fugelli.

Førsteamanuensis Anne Kveim Lie kan også framheves for sitt framragende bidrag med formidling i aviser og radio. Morgenbladet kåret henne til en av de ti beste formidlere i Norge i 2020. Professor Johanne Sundby er tidligere nevnt innenfor utredninger om kvinnehelse. Hun har også deltatt mye i offentlig debatt i ulike media innenfor samme tema, både om forhold i Norge og globalt.

Dagens Medisin har i årevis hatt mange bidrag fra ansatte i Helsam. Professor Ivar Sønbø Kristiansen har hatt og førsteamanuensis Hans Olav Melberg har fast spalte i avisen. Flere andre har bidratt med kronikker og debattinnlegg og faste spalter i andre aviser i disse 10 årene. Også i radio og TV har mange fra Helsam vært deltagere som eksperter eller meningsbærere i debatter.

Allmennmedisin: Allmennlegenes solide høyborg

På 1960-tallet ble det økt oppmerksomhet rundt allmennlegen, men allmennmedisinen manglet lenge en akademisk forankring. Legeforeningen ga derfor et gaveprofessorat til Det medisinske fakultet. Institutt for allmennmedisin åpnet i 1968 med indremedisineren professor Christian Borchgrevink som leder. Instituttet lå for seg selv i Røde Kors-lokalene på Frogner med nærhet til allmennpraksis. Gruppen ble etter hvert en seksjon ved Instituttgruppe for allmenn- og samfunnsmedisin og flyttet til Fredrik Holsts hus i 1993.

Nåværende og tidligere avdelingsledere Mette Brekke og Jørund Straand beskriver sitt fag slik:

«Allmennmedisin er det medisinske faget som ligger til grunn for klinisk, individrettet legearbeid i primærhelsetjenesten. Allmennlegenes spisskompetanse er deres faglige breddekompetanse tilpasset førstelinjen samt kontinuiteten i lege-pasient forholdet. Generalistperspektivet gjør at allmennmedisin skiller seg fra øvrige medisinske fagområder ved Fakultetet. På Institutt for helse og samfunn skiller avdelingen seg fra de øvrige ved at alle i vitenskapelige stillinger er leger og at de fleste også arbeider som fastleger på deltid. Samtidig er den tematiske og metodologiske bredden i forskningen ved avdelingen stor. Den forskningsmessige bredden gjør det viktig med bevisst vedlikehold av en felles identitet knyttet til fag og praksis, herunder vårt felles ansvar for undervisningen i klinisk allmennmedisin på legestudiet».

En stor endring for allmennmedisinen kom i 1996 da faget ble ett av tre hovedfag i medisinstudiet. Faget ble betydelig styrket ved at det ble et gjennomgangsfag i hele studiet. Det ble etablert praksisperioder for studentene i allmennmedisin og på lokalsykehus. Mange ute i allmennmedisinsk praksis fikk nå deltidsstillinger ved universitetet. Professor Per Hjortdahl hadde en sentral rolle i dette. Han var også drivkraften i etablering av fagområdet KLoK.

Fra 1968 har det akademiske allmennmedisinske miljøet hatt mange navn; først het det institutt, så seksjon og fra 2010 avdeling. I praksis har fagområdet hatt stor grad av autonomi hele tiden. Det har helt fra starten hatt en sentral rolle i profesjonsbygging og akademisering av faget allmennmedisin.

For ytterlig å styrke forskning i allmennmedisin ble Nasjonal forskerskole i allmennmedisin etablert i 2013. Den er ledet av avdelingen. Avdelingen leder også det regionale forskningsnettverket PraksisNett Øst. Begge er finansiert av forskningsrådet. PraksisNett er en infrastruktur som legger til rette for at forskere får mulighet til å gjennomføre gode og kvalitetssikrede kliniske studier på pasienter i norsk allmennpraksis. Samtidig gir PraksisNett fastlegene anledning til å delta i forskning på en forutsigbar og sikker måte.

Takket være målrettet arbeid for å hente inn eksterne midler og rekruttering av dyktige, nye medarbeidere, har Avdelingen styrket seg gjennom de siste 10–15 årene. Legeforeningens stiftelse Allmennmedisinsk Forskningsfond (AMFF) har siden 2007 vært særdeles viktig for å finansiere avdelingens ph.d-kandidater. De to HOD-finansierte enhetene Allmennmedisinsk Forskningsenhet (AFE) og Antibiotikasenteret for primærmedisin (ASP) kom begge på plass i 2006.

AFE styrker veiledningskapasiteten i allmennmedisin og er et kraftsentrum for praksisnær, anvendt klinisk forskning i allmennpraksis og forskning på allmennlegers samhandling med andre deler av helsetjenesten.

ASP lager nasjonale retningslinjer for antibiotikabruk utenfor sykehus, driver undervisning for leger og sykepleiere og har omfattende oppgaver innenfor den nasjonale handlingsplan mot antibiotikaresistens og har flere forskningsprosjekter, også internasjonale.

I disse to store departementsfinansierte satsingene har professorene Jørund Straand og Morten Lindbæk vært sentrale. Jørund Straand har også ledet avdelingen med stø hånd siden Helsam ble opprettet og fram til sommeren 2020. I 2020 fikk han Legeforeningens lederpris for sin innsats.

Avdeling for allmennmedisin særpreges av at den har svært mange universitetslektorater (deltidsstillinger) knyttet til studentenes praksisperiode i allmennpraksis. Alle vitenskapelig ansatte ved avdelingen har sin bakgrunn i allmennmedisinsk praksis med bistillinger der, og de aller fleste er spesialister i allmennmedisin.

Helseledelse og helseøkonomi: Målrettet mangfold for ledere

På 1980-tallet kom ledelse tydeligere på dagsordenen i samfunnet, også i helsetjenesten. Det ble da en het diskusjon om hvem skulle lede sykehus og i sykehus. Sykepleierne hadde nå bygd opp sin egen lederutdanning og gitt sykepleierne formell lederkvalifikasjon. Det manglet legene, så de tapte i «kampen» om lederstillinger. Legeforeningen tok nå grep med et initiativ med å tilby et ledelsesstudium for helsepersonell, særlig leger, fra høsten 1986. Daværende rektor, Bjarne A. Waaler (1925–2007), som selv var lege, var avgjørende for at det nye studietilbudet ble vedtatt i 1984 (det siste han gjorde som rektor) som et samarbeid mellom Det medisinske og Det samfunnsvitenskapelige fakultet.

Dette studieopplegget fikk en tydelig ledelsesorientering. Gjennom nær kontakt med departementet klarte han å få graden (kandidat/master) godtatt, lenge før kvalitetsreformen i 2003; Da ble erfaringsbaserte mastergrader formelt etablert.

Statsviteren, professor Ole Berg ved Institutt for statsvitenskap, var hovedansvarlig for utarbeidelsen av planen for det nye studiet. Virksomheten ble organisert som et Senter under fakultetet med eget styre. Senter for helseadministrasjon som det lenge het, var lokalisert på Rikshospitalet og flyttet til Forskningsveien da nytt Rikshospital ble bygget.

Institutt for forebyggende medisin skulle ha ansvar for undervisningen i samfunnsmedisin. Instituttet hadde fått en ekstra stilling i forbindelse med undervisning av medisinstudenter. For å få beholde denne stillingen, fikk de denne undervisningsoppgaven. Jeg, som nylig hadde tatt en Master of Public Health ved Harvard, sa meg villig til å forsøke fra andre studieår (1987). Professor Tor Bjerkedal (1926–2015) flyttet etter hvert min stilling permanent over til Senteret.

Samfunnsøkonomen professor Tor Iversen fra Gruppe for helsetjenesteforskning på Folkehelsa, fikk også etter hvert en heltidsstilling. Da var det tre ansatte, alle med ulik fagbakgrunn og mye entusiasme. Den neste tilsatte var dagens instituttleder, professor Terje P. Hagen (1998). Etter hvert ble det flere ansatte og tid til forskning innenfor helseøkonomi og helseledelse/politikk, særlig gjennom en nasjonal satsing på helseøkonomisk forskning.

Da instituttgruppene ble etablert ved fakultetet i 1990, ble Senteret lagt til Instituttgruppe for allmenn og samfunnsmedisinske fag (IASAM), men fortsatte med eget styre. Både ut fra lokalisering og tematikk var det lite fellesskap med de andre enhetene i instituttgruppen. I 2004 ble Sentret derfor eget Institutt for helseledelse og helseøkonomi med administrativ støtte fra Instituttgruppe for laboratoriemedisin ved Rikshospitalet.

Heled preges av at de vitenskapelig ansatte har stor bredde i faglig bakgrunn. Mange er samfunnsøkonomer eller statsvitere. Det er flere medisinere, og noen få har bakgrunn i psykologi, sosiologi, filosofi eller statistikk. Forskingens tyngde ligger innenfor helseøkonomiske analyser av medikamenter, helsetiltak og prioriteringer, organisasjonsanalyser av pasientforløp og samhandling, studier av helsepolitikk og kliniske effektstudier av ulike helsetiltak, særlig screening. Avdelingen har fire forskergrupper med mye samarbeid på tvers og noe samarbeid med forskere i andre avdelinger. De fire forskningsgruppene er: Økonomisk evaluering av helsetiltak , Helseøkonomi og helsepolitikk , Klinisk effektforskning og Helsestyring og helseledelse.

Avdelingen har i dag et bachelorprogram og tre masterprogram. Fra 2011 fikk KLoK formell status som permanent fag i medisinerstudiet. Fakultetet opprettet et nytt professorat innen kvalitet i helsetjenesten. Den som ble tilsatt, kunne velge sin «bolig» innenfor Helsam. Professor Michael Bretthauer valgte Heled. Han tok da over ledelsen av denne undervisningen. Dermed fikk Heled en permanent rolle i medisinerundervisningen.

Det erfaringsbaserte masterprogrammet i helseadministrasjon og professor Ole Berg var lenge selv livsnerven i Heled, «Ole Berg-skolen». Det gir leger en formell kompetanse i ledelse og var lenge tilpasset overlegers tre måneders studiepermisjon. Men det var også åpent for andre faggrupper. Opplegget var en intens høst med mye gruppearbeid og spennende faglige utfordringer innen et nytt felt for studentene. Om våren var det elektive kurs og en studietur. Mange skrev sin oppgave, men på langt nær alle. Det var det intense fellesskapet i høstsemesteret som var det mest attraktive.

Helt fra starten var studentene kjennetegnet av masse erfaring og medisinsk kompetanse, mange med doktorgrad. Flere var professorer. Studentene hadde erfaring fra nær sagt alle deler av helsetjenestene, kommunehelsetjenesten og sykehus, og fra forvaltningen. Det ble en møteplass og et nettverk for ledere, særlig fordi det hvert år ble arrangert en intern konferanse i regi av alumniforeningen.

Den første endringen kom ved kvalitetsreformen i høyere utdanning i 2003. Da måtte kandidatstudiet omgjøres til en mastergrad og utvides til halvannet år. Det ble hetende erfaringsbasert mastergrad og fikk krav om erfaring fra helsetjenesten for opptak.

Det ble etter hvert mer krevende å få permisjon til å ta hele studiet, selv om det var mange korte elektive kurs. Antall søkere sank. Så i 2015 krøp Heled til korset og gjorde en stor endring i opplegget. Det populære intense høstsemesteret ble forlatt og programmet ble gjort om til flere kortere samlinger, slik mange erfaringsbaserte masterprogram er. Fremdeles får det god evaluering av studentene (10).

Takket være betydelige forskningsbevilgninger hadde Heled fått mange velkvalifiserte forskere. En utfordring var å skaffe dem varige stillinger. Det ble løst ved å etablere nye studier for ledelse av helsetjenesten. Kvalitetsreformen for høyere utdanning ble vedtatt i 2001. Da svingte ansatte ved Heled seg raskt rundt og fikk vedtatt et helt nytt studium, bachelorstudiet.

Bachelorstudiet i helseledelse og helseøkonomi startet opp i 2002, ett år før kvalitetsreforen for høyere utdanning reformen trådte i kraft. Det var første gang betegnelsen «helseledelse» ble brukt (internasjonalt health management). Begrepet var fremmed og rart, men hva annet kunne det hete? I dag kan en vel si at Heled var forut for sin tid. Nå er det knapt et universitet eller høyskole i Norge som ikke har et utdanningstilbud innenfor helseledelse.

Programmet var nyskapende på mange måter. Det la inn obligatoriske fag fra fag utenom fakultetet (jus, psykologi og informatikk) og mulighet til å ta valgfrie fag utenfor Heled, samt et semester i utlandet. UC Berkeley i California ble veldig populært. Selv om Det medisinske fakultet ikke må ha ex.fac, valgte Heled å legge inn det som obligatorisk emne, tilpasset temaene i programmet.

Studiet har holdt seg nokså uendret. Det har vært programevaluering to ganger (minst) med påpeking av noe som kan og bør endres. Blant annet er det nå innført en bacheloroppgave (11).

Master in Health Economy, Policy and Management ble laget som en fortsetting av bachelorprogrammet slik at det kunne bli et femårig løp for studentene. Programmet ble vedtatt i 2005. Krav for opptak var minst et års utdanning i samfunnsfag. Etter mye diskusjon ble det valgt å bruke engelsk for å åpne opp for internasjonal studenter. Programmet har endret seg noe over tid. Programmet har i dag tre spesialiseringer i tillegg til et generelt tilbud: Economic Evaluation in Healthcare, Health Economics and Policy, Management of Healthcare Institutions og General Programme. Programmet har avtale om utveksling med fire andre universiteter. En programevaluering fra 2015 ga god rating (12).

Senere etablerte Heled en europeisk fellesgrad i helseledelse og helseøkonomi:

European Master in Health Economics and Management i samarbeid med Universitetet i Bologna, Erasmus-universitetet i Rotterdam og MCI – Management Center Innsbruck. Studenter på programmet har i perioder nytt godt av EUs prestisjefylte mobilitetsstipend Erasmus+. Programmet har fire spesialiseringer: Economics & Policy, Economic Evaluation, Management of Healthcare Institutions og Population Health Management. Valg av spesialisering legger føringer for utvekslingen av studenter mellom de fire universitetene. De som tar økonomisk evaluering, vil for eksempel ha andre semester ved Erasmus-universitetet i Rotterdam og tredje semester i Oslo. Programmet har to samlinger i året der studentene fra alle de fire universitetene møtes. Summer School har de siste årene vært i Bologna og Winter School siste årene i Lech i Østerrike (13).

Medisinsk etikk: Kritisk refleksjon ved sykdom og død

Professor Knut Erik Tranøy (1918–2012) ble ansatt som den første professor i medisinsk etikk ved fakultetet i 1986. Han etablerte Senter for medisinsk etikk (SME) året etter. Tranøy fikk arbeidsplass på Institutt for allmennmedisin hvor senere professor (fra 1995) Jan Helge Solbakk hadde siviltjeneste. Begge disse to, i samarbeid med miljøet ved sykepleievitenskap, var sentrale for opprettelsen og utvikling av SME.

En bevilgning fra Forskningsrådet var viktig for oppbygning av medisinsk etikk som akademisk område i Norge. Det sikret et tverrfaglig forskningsmiljø ved rekruttering av stipendiater fra mange fagområder. I flere år var SME lokalisert i Forskningsparken. Men da Instituttgruppe for allmenn. og samfunnsmedisin (IASAM) ble flyttet til Ullevål i 1993, ble også SME lokalisert der.

SME var et selvstendig senter med eget styre som lå utenom instituttgruppene inntil 2010. Først var det direkte underlagt universitetsstyret. Men fra oktober 1995 ble SME organisert som et senter ved Det medisinske fakultet, fremdeles med eget styre. Antakelig hadde dette sammenheng med styrkingen av undervisningen i etikk i «Oslo 96». Det kom da en ny studieplan for medisinstudiet med betydelig mer vekt på medisinsk etikk. SME fikk også en betydelig rolle i den formaliserte ph.d.-utdanningen.

Utvidelsen av SME kom særlig da helsemyndighetene etablerte kliniske etikk-komiteer (KEK) i alle sykehus. I dag har alle helseforetak egen KEK, og mange av disse spiller en viktig rolle i vanskelige beslutninger. KEKene drøfter spørsmål knyttet til enkeltpasienter og mer prinsipielle spørsmål og har pasientrepresentanter og medlemmer med jus og etikk-kompetanse.

SME har gjennom dette arbeidet kunne bidra til relevant undervisning både i grunnutdanningen, i videre og etterutdanningen og ikke minst undervisning og formidling inn mot klinisk praksis. En nasjonal veileder i beslutningsprosesser rundt begrensning av livsforlengende behandling er ett av flere eksempel på at et fruktbart samspill mellom klinikk, forskning, undervisning og utadrettet virksomhet. Omsorgsmeldingen i 2007 anbefalte at kliniske etikk-komiteer eller etikkråd skulle bli opprettet i kommunehelsetjenesten og i sykehjem. SME fikk nasjonalt ansvar for dette. I dag finnes ca 20 slike komiteer. Mange KEKer har utvidet virksomheten fra rådgivning til å drive refleksjonsgrupper, noe som bidrar til etikk-kompetanse i klinikken (14). SME fikk nasjonalt ansvar for koordinering og faglig oppbygging av forskning på området. Professor Reidun Førde var her sentral. Hun ble i 2019 kommandør av den Den Kongelige Norske Sankt Olavs Orden. En annen sentral person fra 2004 er professor Reidar Pedersen. I 2006 fikk SME økt sin bevilgning noe som muliggjorde flere stillinger og utvidet arbeidsfelt. I dag er det kliniske etikkomitéer også i flere kommuner. Det var lenge mange midlertidig ansatte på eksterne midler. I det nye instituttet ble det fra 2010 bestemt at også ansatte på eksterne midler kunne få fast stilling, noe som senteret var veldig fornøyde med.

Medisinsk etikk har sin hovedforankring innenfor medisin/sykepleie og filosofi/teologi, men også jus er representert blant fagene. Dette speiles i forskningstilnærmingen. Flere ansatte har dobbeltutdanning. Forskning, undervisning og rådgivning skjer i nær kontakt med de kliniske etikk-komiteer både i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Forskningen er nå organisert i tre forskergrupper: Grunnlagsproblemer i medisinsk etikk og medisinfilosofi , Forskningsetikk og vitenskapsetikk og Etikk i helsetjenesten .

Samfunnsmedisin og global helse: Tverrfaglighet i teori og praksis

Avdelingen har en lang forhistorie som et viktig fag ved fakultetet som ikke skal beskrives her. En viktig endring skjedde i 1952 da Institutt for hygiene ble delt i to institutter, et for sosialmedisin og et for hygiene; hvert institutt med sin sjef.

Institutt for sosialmedisin var befolkningsorientert og opptatt av de sosiale strukturene og levekårenes betydning for folkets helse, med særlig vekt på svake grupper. Psykiateren, professor Per Sundby (1926–2016) overtok etter sosialmedisineren, professor Axel Strøm (1901–85). Det preget utviklingen ved instituttet. Det var lokalisert på Rikshospitalet og hadde også kliniske oppgaver ved hospitalet. Perspektivet ble etter hvert utvidet med ansettelse av den første professor i medisinsk antropologi ved fakultetet, Benedicte Ingstad, som bygde opp dette fagfeltet i Norge. Hun var også den som utvidet perspektivet gjennom sin forskning i Botswana. Dette var spiren til det globale engasjementet ved avdelingen som i dag er betydelig.

Hygienisk institutt var langt mer naturvitenskapelig i sin orientering med vekt på betydning av det ytre fysiske miljø, inklusivt arbeidsplassen, for folkets helse. Fra 1963 lå det i Gydas vei 8 på Majorstua, et bygg som var skreddersydd for Hygienisk institutt og arbeidsforskningsinstituttene som lå der.

Da professor Tor Bjerkedal overtok etter Haakon Natvig (1905–2003) i 1975, ble Hygienisk institutt omdøpt til Institutt for forebyggende medisin. Epidemiologi fikk da en betydelig plass, mens andre fagområder ble tonet ned, dels fordi andre miljøer ved og utenom fakultetet hadde bygd opp disse områdene. Det gjaldt for eksempel ernæring, luftforurensning, næringsmiddelkontroll, miljømedisin og yrkesmedisin.

I 1990 ble disse to instituttene igjen organisatorisk slått sammen gjennom opprettelsen av Instituttgruppe for allmenn- og samfunnsmedisin (IASAM) som også omfattet allmennmedisin og Senter for helseadministrasjon (senere Heled). Professor Tor Bjerkedal var den første sjefen. IASAM ble organisert med seksjoner og sentre.

Avdeling for samfunnsmedisin og global helse har en bred tilnærming til samfunnsmedisin som fag og folkehelse i sin helhet. Den dekker også fagene arbeidsmedisin, trygdemedisin, og sosialmedisin. Med en utpreget tverrfaglig profil og forskningsaktiviteter i mange forskjellige land dekker forskningen ved avdelingen mange nivåer i samfunnet; individ og samfunn, nasjonalt og internasjonalt. Avdelingen jobber for eksempel med kartlegging av sykdomsutbredelse, studier av risikofaktorer for sykdom, samt sosiale og historiske determinanter for helse. Forskning rundt forebygging, samspillet Natur-Kultur-Helse (NaKuHel) og vurdering av helseintervensjoner er andre eksempler.

Et særtrekk ved den globale forskningen i avdelingen er at den har fokusert på geografiske konfliktområder, og gjerne også på marginaliserte grupper. Det er også langvarige og stabile samarbeidsprosjekter med fredeligere områder av verden. De globale prosjektene har særlig fokus på reproduktiv helse, antibiotikaresistens og infeksjonssykdommer som tuberkulose og HIV.

Den tverrfaglige profil ved avdelingen betyr at forskningen bygger på et bredt spekter av metoder og datatyper. Den spenner over kvalitative metoder og sosialantropologiske tilnærminger, medisinsk-historiske kildekritiske metoder og analyser, og epidemiologiske/biostatistiske metoder. Den epidemiologiske forskningen benytter ulike datakilder, som helseundersøkelser, nasjonale registre, familiekoblinger og ulike typer geografiske datasett. I tillegg utføres det flere intervensjonsstudier innen minoritetshelse, livsstil og ernæring og bruddforebygging.

Medisinsk historie er et viktig fag ved avdelingen. Vinklingen har vært utviklingen av samspillet mellom helse og samfunn. Før Helsam-tiden var det et tett samarbeid med Legeforeningen om profesjonshistorie. Siden har det også vært arbeidet med en lang rekke forskjellige andre emner, som temaer fra norsk medisinsk historie og i de senere år f. eks. om utviklingen av helsevesenet i Øst-Afrika. Mange nyere arbeider har hatt en idéhistorisk eller antropologisk tilnærmingsmåte.

I 2004 etablerte Det norske medicinske Selskab et frittstående «open access»-tidsskrift, Michael, for publisering av arbeider som ligger innenfor avdelingens interesseområde og fagkrets. Tidsskriftet er oppkalt etter fakultetets første medisinske professor, Michael Skjelderup (1769–1852), er godkjent som vitenskapelig publikasjonskanal og kommer ut både på papir og på nett. Michael har medio 2021 70 utgitte hefter og 27 supplementbøker bak seg. Begge grunnleggere og redaktører, Øivind Larsen og Magne Nylenna har vært/er professorer ved Helsam. Øivind Larsen har også skrevet historien til det Det medisinske fakultet fra starten i 1814 (1).

De ansatte i avdelingen representerer mange fag som medisin, ernæringsvitenskap, odontologi, biostatistikk, epidemiologi, medisinsk antropologi og medisinsk historie. Avdelingen har et betydelig forskningssamarbeid med Folkehelseinstituttet innenfor epidemiologi, blant annet med mange gjensidige bistillinger. Det er betydelig samarbeid med de samfunnsmedisinske miljøer ved de andre universitet i Norge (15). Målet er at alle som utdannes skal få lik utdanning i samfunnsmedisin. Det er nå skrevet en felles lærebok i samfunnsmedisin og det arbeides med en tilsvarende i sosialmedisin.

Da Helsam ble konstituert var det slutt på seksjoner som et organisatorisk tredje nivå som instituttlederen skulle forholde seg til. Avdelingen murret over dette og ville at instituttlederen også skulle ha formell kontakt og møter med seksjonene. Slik ble det ikke. Løsningen ble at avdelingen internt kunne organisere seg som den selv ønsket, men at instituttlederen skulle forholde seg til avdelingslederen. For noen år siden ble seksjonsbegrepet forlatt og avdelingen ble organisert som forskergrupper, slik modellen er ved de andre avdelingene ved Helsam. Avdelingen har nå seks forskergrupper: Internasjonal helse , Medisinsk antropologi og medisinsk historie , Arbeidsmedisin og trygdemedisin , Forebyggende medisin og epidemiologi , Praktisk samfunnsmedisin , Global health and health equity.

Det globale engasjementet ved samfunnsmedisin førte til at det i 1998 ble etablert et internasjonalt studium ved avdelingen:

Master in International Community Health hadde som forløper den internasjonale sommerskolen som hadde tiltrukket seg studenter fra mange land og som fremdeles drives. Professorene Gunnar Bjune og Johanne Sundby var sentrale i oppbyggingen av studiet og skaffet betydelige ressurser til utdanningen. Målsettingen var å utdanne forskere som gjennom lokal kunnskap om helse- og samfunnsforhold kunne bidra til å gi et bedre grunnlag for utviklingen av de enkelte lands helsetjenester. Nå er målsettingen formulert slik på programmets hjemmeside:

«The programme prepares you to participate in community-based health promotion and disease prevention research with a focus mainly on middle and low-income societies. You are encouraged to use research findings to improve the quality and effectiveness of community health action».

Programmet tar opp rundt 40 studenter, omlag ¼ er norske, de andre fra utlandet. Tidligere var mange finansierte gjennom ulike stipendordninger og gjennom quota ordningen (kvotestudenter) som opphørte helt i 2015. At den opphørte, har åpenbart endret studenttilgangen. Quota-studentene var forpliktet til å returnere til sitt land, hvis ikke ble stipendet endret til studielån. Til å begynne med var andelen som fullførte og som dro tilbake til sitt hjemland imponerende (16). I perioden forut for siste programevalueringen (2017) har ikke andelen som fullførte vært like stor (17).

I masteroppgaven (60 stp) oppfordres studentene til å bruke empiri fra utlandet eller sitt eget land for å holde kontakten med hjemlandet, og norske studenter oppfordres til å reise utenlands. Studieløpet er lagt opp slik at studentene tidlig skal komme i gang med å forberede sin masteroppgave.

Det er lite samarbeid over mot andre internasjonale masterprogram ved Helsam. Men det er satt av 15 stp til valgfrie emner. Muligens gir dette noe rom for emner ved andre masterprogram ved Helsam.

Sykepleievitenskap: Kunnskap fra sykepleiere for sykepleiertjenesten

Sykepleievitenskap ble etablert ved Universitetet i Oslo i 1985 etter initiativ av Norges Sykepleieforbund som da hadde drevet Norges høyere sykepleierskole siden 1925. Professor Inge Lønning (1938–2013) som etterfulgte Waaler som rektor, var styreleder ved skolen. Et utvalg, hvor professor Ole Berg var med, foreslo å overføre forbundets utdanning til universitetet. Slik ble det. De ansatte der utgjorde staben i den nye enheten. Kjellaug Lerheim (1926–2020) var en viktig pådriver. Hensikten var å styrke utviklingen av sykepleievitenskap og gi undervisningen i sykepleie en vitenskapelig forankring.

Sykepleievitenskap fikk tre studieretninger på hovedfagsnivå; administrasjon og ledelse, fagdidaktikk og en klinisk orientert retning. For å bli tatt opp til studiet var det en forutsetning å ha offentlig sykepleierautorisasjon. Danske Margarethe Lorensen (1942–2005) ble den første professor i sykepleievitenskap i 1987. Hun ble en sentral aktør for at sykepleiere også skulle få muligheten til å ta doktorgrad ved UiO. De første kandidatene ble tatt opp ved dr.polit.-programmet ved SV-fakultet.

Virksomheten i Oslo ble lagt direkte under universitetsstyret. Denne løsningen var midlertidig, men det var lenge uklart og uenighet om sykepleievitenskap skulle og ville legges til SV-fakultetet, med nærhet til samfunnsvitenskapene, eller legges til medisin for å få en mer klinisk orientert tilhørighet, men kanskje «drukne» i medisinen. Konklusjonen ble at Institutt for sykepleievitenskap ble lagt til medisin i 1993, etter et kort mellomspill ved SV-fakultetet.

Instituttet måtte selv bygge opp sin kompetanse gjennom at flere disputerte og kvalifiserte seg, dels i utlandet, til ordinære vitenskapelige stillinger. Fagmiljøet og forskningen har hatt stor vekst og hatt stor betydning for utviklingen av sykepleiefaget. Forskningen har ikke minst dreid seg om pasienters erfaringer med sykdom og deres møte med helsetjenesten samt helsetjenestens vilkår for å kunne gi god og forsvarlig helsehjelp. Avdelingen har hatt en helt sentral funksjon i å forsyne sykepleierutdanningene ved høyskolene og universitetene med vitenskapelig skolert personale. Dette har skjedd i samsvar med den opprinnelige tanken om nærhet til sykepleierutdanningen.

Avdelingen har hatt ansvaret for to studieprogram.

Muni-Health-Care. Den nasjonale forskerskolen Muni-Health-Care som tilbyr forskerutdanning spesielt rettet mot de kommunale helse- og omsorgstjenestene, er ledet av professor Marit Kirkevold. Etableringen kan ses på som en videreføring av etableringen av tiltaket undervisningssykehjem som hun initierte på 1990-tallet og som nå er nasjonalt kjent som utviklingssentre for sykehjem og hjemmetjenester.

De aller fleste ansatte ved avdelingen har sykepleie som grunnutdanning og mange har sin videreutdanning ved avdelingen, inklusive sin doktorgrad. Mye av forskningen gjøres i tverrfaglige prosjekter, noe som også speiles i, avdelingens fire forskergrupper; Eldreomsorg , Digitalisering og samhandling , Pasienterfaringer og helseproblemer og Komplekse intervensjoner i helsetjenestene. I tillegg leder de CHARM, som er et nasjonalt nettverk innen forskning om habilitering og rehabilitering.

Master i sykepleievitenskap fra 2005 er en videreføring av hovedfagstilbudet. Denne undervisningen og påfølgende forskning har vært viktig for å bygge opp akademisk sykepleiekompetanse, og har forsynt hele Norge med lærerkrefter til sykepleieutdanninger. For ytterligere å styrke utdanningstilbudet ble det i 2011 etablert et masterprogram innenfor geriatri.

Masterprogram i avansert geriatrisk sykepleie. Ved utgangen av 10-årsperioden ble begge masterprogrammene i sykepleie nedlagt, primært på grunn av manglende studentrekruttering. En kan kanskje si «mission accomplished», siden kompetansen utenfor Det medisinske fakultet nå var blitt bygd godt opp på feltet. Høyskolene og de nye universitetene har bygd opp masterprogrammer i all hovedsak ved hjelp av kandidater uteksaminert fra Avdeling for sykepleievitenskap ved Universitetet i Oslo. På en måte kan en si at sykepleievitenskap ved UiO nesten har vært så dyktig at studiet har gjort egne studieprogram overflødige. Avdelingen har i større grad blitt et forskningsmiljø med meget god kontakt mot praksis og tidligere studenter. Det er besluttet å sette ned en arbeidsgruppe som skal se på utdanning av sykepleiere ved fakultetet. Fakultetet ønsker imidlertid ikke et eget masterprogram for klinisk sykepleie. Det betyr at sykepleierne ved Helsam i framtiden vil undervise innenfor program med et bredere formål, kanskje innenfor et nytt masterprogam i folkehelse (18).

Tverrfaglig helsevitenskap: Fra helsefag til tverrfaglig helsevitenskap

Et krav for å kunne komme inn på studiet i sykepleievitenskap har vært å være offentlig godkjent sykepleier. Dermed var det flere helseutdanninger som ikke hadde noe tilbud om høyere utdanning. Særlig var et slikt tilbud etterlyst av fysioterapeutene. Som et svar på dette behovet startet Det medisinske fakultet høsten 1995 hovedfagstudiet helsefag med studieretning omsorg og rehabilitering. Også her var professor Ole Berg med å utforme grunnlaget for vedtaket. Nina Vøllestad ble tilsatt som professor og leder for avdelingen. Avdelingen skulle styrke kompetansen blant lærepersonell ved de høyskolene som ga helsefaglige utdanningstilbud, og utvikle forskning innenfor disse helseprofesjonene.

Helsefag ble først organisert som en seksjon direkte under fakultetet. I 2004 ble miljøet slått sammen med sykepleievitenskap og ble et eget institutt med to seksjoner. I 2010 ble de igjen adskilt.

Nina Vøllestad, biolog og dr. scient., ble tilsatt som første professor i miljøet. Med unntak av ett år ledet hun seksjonen/instituttet/avdelingen frem til 2014. Professor Kristin Heggen, sykepleier med doktorgrad i pedagogikk, startet som førsteamanuensis i 1997. Sammen med professor Nina Vøllestad la hun grunnlaget for at miljøet vokste gradvis med flere faste stillinger og mange stipendiater.

Det har gjennom det siste tiåret utviklet seg sterke og brede forskningsgrupper som har evnet å utnytte det tverrfaglige potensialet i flere viktige forskningsprosjekter, samt gitt betydelige bidrag til kunnskapsutvikling innenfor de enkelte helseprofesjonene. Avdelingen har nå fem forskergrupper: Samfunn, helse og makt, Self Management, Kunnskapsoverføring i helsetjenesten, FYSIOPRIM (forskning om fysioterapi i primærhelsetjenesten)og Kropp og funksjon.

Selv om fagmiljøet er blant de minste ved instituttet, har flere fra miljøet hatt sentrale roller i institutt- og fakultetssammenheng. Kristin Heggen ble den første studiedekan for bachelor- og masterprogrammene ved fakultetet. Hun ble etterfulgt av Eivind Engebretsen fra samme avdeling. Nina Vøllestad var instituttleder for Helsam i fire år. Disse har, sammen med øvrig stab, hatt stor betydning for å synliggjøre Helsams relevans for forskning og studier ved Det medisinske fakultet, så vel som ved andre fakulteter ved UiO og utenfor UiO.

Over tid har det opprinnelige hovedfaget i helsefag (omgjort til en mastergrad ved kvalitetsreformen i høyere utdanning fra 2003) utviklet seg til å bli et nytt masterprogram:

Master i tverrfaglig helseforskning legger stor vekt på å lære kandidatene forskerhåndverket. Programmet gir innsikt i tverrfaglig helsefaglig forskning, metodisk kunnskap og verktøy til å arbeide selvstendig med temaer som evidens i forskning og behandling, brukermedvirkning, sosial ulikhet i helse, funksjon og funksjonsevne, helsepolitikk, etikk, helsekompetanse, makt og kjønn. Studiet gir en grundig innføring i forskningsprosessen og en dypere forståelse for hvordan helsefaglig kunnskap utvikles, håndteres og kritiseres.

Denne orienteringen har resultert i at et betydelig antall ferdige masterkandidater har gått videre med forskning, enten ved avdelingen eller tilgrensende fagmiljøer. Andre kandidater anvender mastergraden som grunnlag for forsknings- og utviklingsrelaterte oppgaver innen primær- og spesialisthelsetjenesten.

Programmet likner på sykepleievitenskap ved at målet var å bygge opp akademisk kompetanse for utdanninger i høyskoler. Nå er flere av dem blitt universitet med muligheter til selv å bygge opp egen akademisk kompetanse. I likhet med sykepleievitenskap får derfor forskningsopplæring en større plass i (19).