Farmakologiundervisning for legestudentene

Farmakologi er læren om legemidlenes virkning på kroppen. Undervisningen var preklinisk – fra kateteret. Men det var ikke bare medisinstudenter som fulgte forelesningene. Framtidige farmasøyter fikk delta i universitetsundervisningen og ble eksaminert av universitetets professorer, selv om de den gang ikke offisielt var studenter. Læremidlene var droger – råstoff fra plante- og dyreriket som brukes til fremstilling av medisin. Drogene var både en viktig del av undervisningen og ved eksamen.

Holst måtte låne inn medisinplanter fra byens apoteker til undervisningen. Det var tungvint. Derfor startet han oppbyggingen av en egen drogesamling. Holst så tilbake på dette ved universitetets 50-årsjubileum i 1851:

Ved min Ansættelse ved Universitetet i 1824, eiede det ingen pharmakologisk Samling. Professor Sørenssen, som i 9 Aar før mig foredrog i Pharmakologie, benyttede til sine Forelæsninger Specimina, som han for hver Gang laante fra Stadens Apotheker, meest fra Elephanten. Da det derfor efter min Ansættelse af det medicinske Fakultet vedtoges, at jeg skulde overtage Foredraget over Pharmakologie, foreslog jeg i Skrivelse af 26 Mai 1824 til det Akademiske Collegium, at der af Universitetets Midler maatte blive anviist en Sum af 300 Spd. til Anskaffelse af en saadan Samling med Kar og Skabe til dens Opbevaring ^{*Fremstilling af det pharmakologiske Museums Tilbliven og Udvikling (Meddelt af Prof. Dr. Holst, den 30te April 1861), i Det Kongelige Norske Frederiks Universitets Aarsberetning 1861, s. 93–95.} .

På det tidspunktet da Holst fikk denne bevilgningen til droger, emballasje og skap til oppbevaring, er det vanskelig å gjøre seg opp en klar formening av hvor stor samlingen var. Men i beskrivelsene hans av de materielle rammevilkårene kommer det klart fram at det var små forhold ved det nye universitetet.

Drogesamlingen fikk plass i Anatomikammergården, eller Anatomigården. Bygningen ligger i Rådhusgaten 19 og er byens eldste bindingsverkshus. Universitetet leide den lille bygningen for undervisning i medisin. Der foregikk forelesninger og disseksjoner. Der var også den kirurgiske instrumentsamlingen og samlingen med anatomiske preparater.

Den farmakologiske drogesamlingen ble henvist til Det medisinske fakultets «forsamlings- og avtrædelsesværelse» – et rom som samtidig var arbeidsværelse for den anatomiske dosent og prosektor. Det var også fakultetets møterom, garderobe og felleskontor. Dette innbød ikke til å utvide samlingen i noen videre grad, så samlingen bestod kun av droger som var helt nødvendige for forelesninger og eksamen. Drogeutvalget var gjort med særlig hensyn til den gjeldende farmakopeen Pharmacopoeia Danica fra 1805.^{*Pharmacopoea Danica, Regia autoritate a Collegio sanitatis regio medico-chirurgico Hafniensi conscripta. Hafnia, Brummer, 1805.} Dette var den offisielle oversikten over de legemidlene apotekerne var pålagt å holde og hvordan de skulle være.

I 1834, ti år etter at Holst ble professor, var samlingen oppe i 649 eksemplarer. Tilveksten det året var på bare ti nummer, så tilfanget skjedde i rykk og napp. Det var allerede åpenbart at det er mye vedlikehold med en drogesamling, for han skrev i universitetets årsberetning at «en stor del maa casseres som bedærvede og ubrugbare».^{*Det Kongelige Norske Frederiks Universitets Aarsberetning 1833–1834.}  Så mange bedervede droger måtte kastes at samlingen faktisk ble 30 eksemplarer fattigere fram til 1840. Det året ble den utvidet med 32 kjemiske preparater fra dyre- og planteriket. «Samlingen bestod saaledes ved Udgangen af Aaret af 28 Nr. Af Dyreriget, 463 af Planteriget og 189 af Mineralriget, tilsammen 680 Nr.»^{*Det Kongelige Norske Frederiks Universitets Aarsberetning 1840.} 

Noen år var det ingen tilvekst. I 1845 var tilveksten på 38 nummer fra apoteker Møller. Det var røtter og bark fra eksotiske planter, blant annet forskjellige kinabarkarter som nylig var tatt i bruk i medisin.^{*Det Kongelige Norske Frederiks Universitets Aarsberetning 1845.}

Etter to tiår begynte drogesamlingen å preges av elde. En fast, avsluttende setning i den årlige rapporten fra samlingen lyder: «Desuden er i Aarets Løb en Mængde bedærvede Specimina casserede og ombyttet med friske og gode.» Å ha ansvaret for en stor drogesamling kunne nok føles som et sisyfosarbeid.

Da det monumentale universitetsanlegget på Karl Johans gate sto ferdig i 1852, ble forholdene langt bedre. Holst skriver selv i katalogens innledning at «Vi kunne saaledes skjelne mellom 2 Perioder for Samlingen, der var gaaende fra 1824 til 1851, den anden fra 1852 til nuværende Tids, hvilket det er nødvendigt at fastholde, fordi dens Udvikling har i enhver været ganske forskjellig.»

Midtbygningen het den gang Museum Naturale og skulle huse de naturhistoriske museene, samt fysikk, kjemi og medisin. Medisin holdt til i bygningens østfløy sammen med de zoologiske og zootomiske samlingene. Koplingen mellom medisinfaget og zoologifaget i bygningsmassen var helt bevisst i planprosessen. Den eneste universitetsprofessoren i bygningskommisjonen, Christian Boeck (1798–1877), var en medisiner som også dekket veterinærmedisin. Den komparative anatomien skulle være bindeleddet mellom medisinstudiet og naturvitenskapen. Medisinstudenter skulle ­studere både menneskenes og dyrenes anatomi.

Den farmakologiske drogesamlingen fikk tildelt plass i et lite rom mellom to auditorier i 3. etasje, nemlig Auditorium 15 for medisinske forelesninger og auditorium 14 for zoologi. Det står i plantegningene at rommet skulle huse samlingen og være sensurværelse ved eksamen. I praksis ble værelset også brukt som arbeidsplass for dosenten. Til tross for dette ble forholdene for samlingen betydelig bedre.

Drogene ble brukt i kateterundervisning og gruppeundervisning. I de nye lokalene kunne Holst også tilby både studenter og andre interesserte tilgang til drogesamlingene for egenstudier ved avtale^{*Første gang drogesamlingen ble listet opp sammen med de andre offentlig tilgjengelige universitetssamlingene i studiekatalogen, var i 1856.} . Han skriver at han ønsket å ha faste åpningstider som de andre undervisningssamlingene og universitetsmuseene hadde. Det var imidlertid ikke praktisk mulig, selv om lokalene var blitt bedre. Han innrømmet likevel at det ikke var mange som tok kontakt for å besiktige samlingen «(…) da Publikum i Almindelighed neppe har synderlig Interesse for at besee en Samling af pharmaceutiske Raastoffe og Præparater, der benyttes som Lægemidler.»

I det nye universitetsanlegget kunne Holst satse større. Et stort tilfang av nye droger kom til i den neste tiårsperioden. Allerede samme år som han flyttet inn i nye lokaler, økte samlingen med 200 nummer. I Holsts rapporter til Universitetets årsberetning kan man lese hvordan han fra 1855 reiste til utlandet i sommerferiene og handlet inn eller fikk som gaver droger fra kjemiske fabrikker, drogerihandler og farmakologiske museer. Holst beskrev den kraftige veksten i jubileumsberetningen fra 1861:

Den største Deel af Samlingen er anskaffet ved Indkjøb for de bevilgede Midler; men flere hundrede Specimina, og deriblandt meget værdifulde, ere den skjænkede af Apothekere her i Staden, Drougeriehandlinger og chemiske Fabriker i Udlandet, med hvilke jeg paa aarlige Reiser i Universitetets Sommerferier har stiftet Forbindelser. Iblandt Museets betydeligere Donatorer fortjene særlig at nævnes Drougeriehandlingerne Gehe & Co. i Dresden og Hauffman & Lampe i Berlin, Professor Th. Martius i Erlangen og det franske Colonial-Ministerium, som nylig har hidsendt en anseelig Samling af Plantedroguer fra de franske Colonier. En lignende Gave har det nederlandske Colonial-Ministerium lovet fra de nederlandske Colonier. ^{*Fremstilling af det pharmakologiske Museums Tilbliven og Udvikling (Meddelt af Prof. Dr. Holst, den 30te April 1861), i Det Kongelige Norske Frederiks Universitets Aarsberetning 1861, s. 93–95.}

Det var ikke bare oppbevaringsforholdene som hadde endret seg. Holst påpeker i katalogen at farmakognosien var i rask utvikling. Dette hadde ført til en økning av antall type droger i farmakologiske samlinger andre steder også. Fra 1856 hadde Norge sin første egne farmakope – Pharmacopoea Norvegica. En farmakope er en offentlig autorisert bok som beskriver de legemidlene som er i vanlig bruk i landet. Kjemiske stoffer, droger eller preparater som er beskrevet i farmakopeen skulle finnes i alle apotek og være av samme beskaffenhet overalt i samme land. Kravene til stoffene og antallet offisinelle legemidler varierte fra land til land. Farmakopeen angir kravene som stilles til legemidlenes kvalitet, og angir metoder for analyse av dem. Det var derfor viktig å få en norsk farmakope som erstatning for den danske fra 1805.

Holst var med i komitéen som utarbeidet den nye norske farmakopeen. Han nevner ikke dette arbeidet som årsak til å skaffe nye droger, men det ville være sannsynlig at den nye farmakopéen påvirket undervisningen.

Med det store tilfanget av nye droger ble det raskt plassproblemer, og det ble installert flere skap i det tilstøtende auditoriet. Noen få år senere var også disse skapene stappfulle.

Mens Holst skrev denne katalogen foregikk et komitéarbeid ved universitetet for å se på plassbehovet til alle universitetets samlinger. Holst viste ingen større tro på at forholdene ville forbedres i nær framtid.

Farmakologi var et stort og viktig fag for datidens medisinerstudenter. Det ble ikke forelest etter noe fastsatt pensum på Holsts tid, og vi ser av forelesningskatalogen at studentene ikke nødvendigvis lærte det samme fra kull til kull. I 1850 og 1851 foreleste Holst i «Saltenes, Vandenes og de uveielige Legemers Pharmakologie». I 1852 var det «Metallernes toxicologie, derefter den almidelige Pharmakologie». Etter hvert ble forelesningsplanen mer detaljert. Holst hadde undervisning seks dager i uken. I 1853 var planen som følger: «Mandag, Onsdag og Fredag, at foredrage Sundhetspolitic; Tirsdag og Thorsdag Pharmacologie; Løverdag at anstille Examinatorier over udvalgte Dele af Pharmakologie og Toxicologie».

I årene som fulgte ser vi forskjellige varianter av dette. Han brukte mest tid på generell farmakologi. Vekselvis foreleste han også om toksikologi og sunnhetslære, sjeldnere foreleste han over «Metallernes og Vandenes» ­farmakologi. På lørdager hadde han gjerne framvisning, beskrivelse og undersøkelser av drogesamlingen. Som vi forstår, var drogesamlingen en integrert del av undervisningen hele veien. Og det var ikke bare medisinstudenter som dro nytte av den.

Farmasipraktikantene

Farmasøyter var ikke nevnt i Universitetsfundasen fra 1824. Gjennom hele 1800-tallet ble det diskutert hvor mye teoretisk kunnskap man burde kreve av en farmasøyt. Ble de akademiske kravene for strenge, fryktet mange at det ble vanskelig å finne lærlinger til apotekene. I 1836 ble det vedtatt en ny lov om farmasøytisk eksamen. Etter å ha gått i lære og etter praksis i apotek, ble det nå vanlig å hospitere ved universitetet i en periode av læretiden.

De kommende farmasøytene fikk følge forelesninger i naturhistorie, fysikk, kjemi og farmakologi. Professorene i de aktuelle fagene og en apoteker arrangerte deretter eksamen. Til eksamen måtte kandidatene først gjennom en seks timers prøve i «en saadan Gjenstand af Apothekervidenskaben, som ei kan formodes ubekjent for dem, der fremstille sig til pharmaceutisk Examen, men heller ikke kan besvares ligefrem af nogen udenat lært Bog». Deretter var det en praktisk prøve som besto av tre oppgaver: to analytiske og en syntetisk. Denne prøven ble avholdt i universitetets kjemiske laboratorium over en eller to dager. Så var det muntlig eksamen med eksamenskommisjonen: Læreren i naturhistorie eksaminerte i zoologi, botanikk og mineralogi. Læreren i fysikk eller kjemi eksaminerte i fysikk og kjemi. Læreren i farmakologi eksaminerte i farmakognosi, reseptlesning og «de med hensyn til heftig virkende Lægemidler for Riget gjældende Lovbestemmelser». Apotekeren eksaminerte i farmasi, farmasøytisk vare- og handels­kunnskap og resepters taksasjon. Alt dette foregikk i løpet av to for­middags- og to ettermiddagsøkter.

Undervisning og eksamen foregikk altså ved universitetet, men var formelt sett ikke en del av institusjonens virkeområde. Denne hybridløsningen er et godt eksempel på samhandlingen som alltid har vært mellom universitet og samfunn. Det første kullet studenter på Farmasøytisk institutt med opptakskrav om examen artium kom ikke før i 1931.

I 1855 foreslo den rådgivende medisinalkomité at det burde opprettes en egen lærerpost i farmasi. Universitetets medisinprofessorer var svært negative til dette forslaget. Frederik Holst, Christen Heiberg (1799–1872), Christian Boeck og Wilhelm Boeck (1808–1875) mente at en ny lærerpost ikke var hensiktsmessig. Dette ville rendyrke farmasien, men deres erfaring var at kunnskapshullene hos farmasikandidatene ikke var av farmasifaglig art. Wilhelm Boeck hevdet at den lave dannelsen til de farmasistuderende var problemet, ikke undervisningen. Forslaget ble forkastet.

På samme tid var også et endringsforslag fra den farmasøytiske eksamenskommisjonen til behandling. Kommisjonen ville heve nivået på farmasikandidatenes forkunnskaper. Kandidatene hadde vært lærlinger ved et apotek før de kom til universitetet, og det var lite kontroll med hva apotekeren lærte bort.

Diskusjoner om inntakskrav til og innhold i farmasiutdannelsen kom og gikk gjennom andre halvdel av 1800-tallet. Krav om økte forkunnskaper ble presentert og avvist først på 1850-tallet, deretter på 1890-tallet. Eksamenskommisjonen foreslo på 1850-tallet at lærlingetiden i apotekene i større grad burde kvalitetssikres. Dette fikk de ikke gjennomslag for. Apoteker Møller uttalte at forholdet mellom apotekeren og hans disippel «maa være ligesaa privat som det mellem en haandværker eller Handelsmand og hans Lærling».

Det ble også diskutert om farmasilærlingene burde ha artium for å kunne ta farmasieksamen. Det var en utbredt bekymring at et strengere krav om grunnutdannelse ville føre til at for få ville velge dette yrket. Den offentlige diskusjonen sprikte mellom to forskjellige oppfatninger av farmasilærlingen. På den ene ytterkanten ble han sett som en oppegående student som skulle inn i et virke som krevde ekspertise. På motsatt ende av skalaen ble farmasilærlingen sett på som en fattig stakkar, som fra barnsben hadde lært det som trengtes gjennom praksis i apotekene.

Fra samling til museum

Fordi medisinens teorigrunnlag forandret seg raskt på 1800-tallet og inndelingsprinsippene for planter og droger likeså, krevde undervisningssamlingen en kontinuerlig revisjon. Dette arbeidet sto Holst selv for gjennom de 41 år han hadde ansvaret for den. Da Holst sluttet i 1865, hadde den vokst til en stor vitenskapelig samling med 3237 forskjellige eksemplarer, og den fikk da navnet Museum pharmacologicum.

Før han ble pensjonist katalogførte Holst hele samlingen på sirlig vis. I Catalogus Musei pharmacologici fordelte han drogene og de andre specimina på 18 kategorier. Samlingen hadde altså startet som en ren undervisningssamling for at man skulle slippe ekstraarbeidet med å låne fra apoteket hver gang man skulle undervise. I løpet av Holsts professorvirke ble samlingen videreutviklet og omdefinert til å være en forskningssamling, deretter et museum.

Jo større samlingen ble, desto vanskeligere ble det å bruke den i vanlig medisinundervisning. Droger var – og er – dessuten forgjengelige. Siden 1820-tallet hadde det vært mange runder med utskifting av «bedærvede og ubrukbare» droger. Likevel ble den eldste samlingen preget av sin alder. Holsts etterfølger, professor Ernst Ferdinand Lochmann (1820–1891) så behovet for en mindre samling tilpasset studentenes behov, og Holsts samling gikk ut av aktiv bruk.

Holst tok først i bruk begrepet Museum om samlingen i 1861. Dette sammenfaller med at han skrev historien til den farmakologiske samlingen til universitetets 50-årsjubileum.

Holst hadde i flere år besøkt farmakologiske museer i Europa. Navneendringen var også en statushevning av samlingen. Lochmann viderførte ikke museumsnavnet. Det ble stående noen år i universitetets fellesoversikt over alle universitetssamlingene, mens i de årlige rapportene Holst skrev, brukte han betegnelsen samling.

Å gjenskape en samling

Drogesamlingen ble funnet delvis på Farmasøytisk institutt, delvis på Det medisinske fakultet, nærmere bestemt Avdeling for farmakologi. Samlingen kan ha blitt delt da farmasifaget omsider fikk sitt eget institutt med ny, flott bygning med de første studentene på Blindern i 1931. Kanskje ble deler av samlingen hentet opp fra medisinerne i sentrum for å brukes i farmako­gnosiundervisningen den første tiden?

Det ble raskt bygget opp en ny drogesamling ved Farmasøytisk institutt. Denne samlingen befinner seg i dag i Drogerommet i 3. etasje. Holsts droger ble på et tidspunkt satt vekk. Langt senere ble de så gjenfunnet her og der i kjelleren. Noen var oppbevart i skap tilhørende avdeling for farmakognosi, andre i skap tilhørende avdeling for galenisk farmasi.

På Avdeling for farmakologi ved Institutt for klinisk medisin på Gaustad hadde Heidi Tømmerdal sørget for at gamle drogesamlinger og andre gamle gjenstander ble tatt med fra Blindern da de flyttet inn. Farmakologene flyttet fra sentrum til bygningen for preklinisk odontologi^{*I dag Georg Morgenstiernes hus.} på Blindern på slutten av 1960-tallet. Vi vet foreløpig ikke om samlingene har vært i bruk i undervisning på Blindern. På Gaustad har de stått til pynt i glass-skap i korridorene.

Noen ganger skal det bare noen få «portvoktere» til for å redde historiske verdier. At katalogen også var bevart, ga samlingen straks større verdi.

MUV og Berit Smestad Paulsen flettet så de forskjellige delene av droge­samlingen sammen og registrerte den. Deretter kunne Smestad Paulsen sammenligne drogeetikettene med informasjonen i Holsts katalog. I katalogen hadde Holst skrevet hvorfor han hadde laget denne samlingen, hvor de forskjellige eksemplarene kom fra og fra hvem. Han beskrev også hvordan han hadde brukt tidens klassifisering av drogene. På etikettene som lå i hver boks, hadde han påført informasjon om plantesystematikken til de fleste drogene.

På 1800-tallet klassifiserte man droger etter andre prinsipper enn i dag. Kunnskapsnivået om innholdsstoffer og farmakologiske egenskaper var lavere, så begreper som var relaterte til smak og fysikalske egenskaper ble brukt i systematiseringen.

Holst delte de 3237 eksemplarene i samlingen inn i 18 forskjellige grupper. Det var store forskjeller i størrelsen på gruppene og de fordeler seg som vist i tabell 1.

Tabell 1 viser til sammen de 3237 numrene i katalogen. I realiteten var det mange flere, fordi mange nummer inneholder flere preparater (det kan være fra 2 til 4), slik at antall eksemplarer som Holst har registrert, er høyere enn nummeret som finnes ved det siste registrerte produktet med nummer som er angitt i katalogen.

Til slutt i Holsts katalog har han registrert 38 eksemplarer som ikke er klassifisert og nummerert. Han har nedtegnet informasjonen som lå ved plantene ved mottak, og skriver at disse ikke er registrert med resten ­av ­samlingen fordi han er skeptisk til informasjonen og har ikke fått ­kvalitetssikret den. Katalogen har også et register som gjør at det er lett å finne frem til droger man er spesielt interessert i.

Det var ikke bare drogene ved Det medisinske fakultet som ble registrert i Holsts katalog, men også andre kjemiske stoffer og preparater som brukes i produksjon av legemidler. Drogene tilhører de ti første klassene, til og med nummer 2318. Deretter registrerte Holst de forskjellige kjemikaliene som ble brukt til undervisning og forskning. Dette gjaldt alkoholholdige væsker, syrer, baser og salter. I tillegg en gruppe som kalles Terra, eller jord­produkter, metaller, og ikke minst såper og gytjebadprodukter. De to sistnevnte ble ofte brukt i medisinsk sammenheng på 1800-tallet. Bad var på 1800-tallet vanlige behandlingsinstitusjoner flere steder i Europa. Der ble kroppen blant annet innsmurt med gytje som et ledd i behandlingen. Museum pharmacologicum inneholdt alt en farmakope ville inneholde, samt mye mer.

Eksemplarer brukt i praktisk eksamen for de farmasøytisk studerende

Professor Frederik Holst underviste både medisin- og farmasistuderende innenfor fagområdet farmakologi og drogesamlingen var viktig som demonstrasjonsmateriale. Flere av drogene og kjemikaliene i samlingen ble brukt til praktisk eksamen for de farmasistuderende. Tabell 2 viser de enhetene fra samlingen som ble brukt i den praktiske eksamen for de farmasøytisk studerende i perioden 1856 til 1868. Nummeret foran hver post henviser til nummeret i Holsts katalog. Oversikten viser hvilken apoteker som var sensor ved disse eksamenene. Det er ikke angitt noe om hvilke prøver studentene skulle utføre. Den første norske farmakopeen ble utgitt i 1854. Det er bare to nummer (2536 og 3169) som ikke står i denne farmakopeen.

Oversikten over droger og andre eksemplarer som ble brukt gir imidlertid lite informasjon om hvordan eksamen for farmasøytene ble gjennomført. Det vi vet fra andre kilder, er at de kommende farmasøytene var igjennom flere dager med praktisk eksamen og at de skulle ha god kunnskap om alle produkter som skulle brukes til produksjon av legemidler og alle produkter som skulle selges på apoteket.

Mengdeangivelser for enkelte av eksemplarene i Holsts katalog

I den håndskrevne katalogen er flere av de innførte produkter oppført med vektmengder. Disse vektmengdene er håndskrevet, som resten av katalogen, og har ikke vært helt enkle å tyde^{*Schwarz 1963.}. For innholdet i tabell 3 henvises til den digitaliserte versjonen av katalogen som er gjort tilgjengelig av Universitetsbiblioteket i Oslo^{*Søk på «Catalogus Musei pharmacologici Universitatis Regiæ Fredericianæ» i Oria eller andre søkeportaler for Universitetsbiblioteket ved Universitetet i Oslo. Berit Smestad Paulsen har klart å tyde mange, men ikke alle symbolene for vekt. Arbeidet med å tolke vekttegnene kan videreføres av andre. Det kan være noe feil i tolkningene som er gjort foreløpig og flere av de oppgitte mengdene var det ikke mulig å tolke.} . Vektenhetene i tabell 4 er tatt fra Pharmacopoea ­Norvegica, 1854.

Vitenskapshistorisk sett er problemet med de ulike standardene for mål og vekt innen medisin og farmasi meget viktig. Hvis man skal vurdere f.eks. effekt av medikamentell pasientbehandling, må man vite nøyaktig hvilke mengder som har vært brukt. Sammenlikninger over tid, f.eks. ved hjelp av sykehusjournaler, som man i Danmark-Norge hadde fra midten av 1700-tallet, avhang av kunnskap om mengdeangivelsene, likeledes internasjonale sammenlikninger og bruk av medisinsk litteratur. Det er således problematisk å overføre datidens måleenheter til de vi bruker i dag. Vektmengden pund, for eksempel, varierte fra land til land, likeledes unser.

Opphavslandet til eksemplarene i Holst katalog er ikke alltid angitt. Den påskrevne vekten viste til opphavslandets vektstandard. Variasjonen mellom vekten på et pund variere fra 350 g til 500 g i de europeiske landene. Dette kommer tydelig frem i tabellen i Pharmacopoea Norvegica fra 1854, figur 3.

Droge-eksemplarer fra Holsts samling som fortsatt finnes

Holsts katalog blir spesielt interessant fordi en rekke droger fra Museum pharmacologicum fortsatt finnes. 303 droger er i de små firkantede glass­eskene, mens det finnes 114 større droger som oppbevares i andre beholdere.

I denne boken er hele oversikten Holst skrev over Museum pharmacologicum transkribert^{*Holst F. Catalogus Musei pharmacologici Universitatis Regiæ Friedericianæ – Tabeller. Michael 2021; 18; Supplement 27, 75–205.}. Det er også inkludert en oversikt over de drogene som fortsatt finnes^{*Paulsen BS. Universitetets eldste drogesamling i 2021.Michael 2021; 18: Supplement 27, 206–17..}. Denne oversikten er spesielt interessant, fordi etikettene i beholderne inneholder mer informasjon om medisinplantene enn det som står i katalogen.

I tillegg til drogenes navn er den botaniske klassifiseringen angitt. Dette er klassifiseringen som ble brukt på 1800-tallet og som i stor grad benytter seg av de betegnelser som ble bestemt av Carl von Linné (1707–1778). Holsts klassifisering kan gjenfinnes blant annet i professor William Witherings botanikk fra slutten av1700-tallet. Professor William Withering (1741–1799) var medlem av The Linnéan Society of London^{*Vi har brukt 4.utgave, utgitt av hans sønn i 1801 (Withering 1801). Professor William Withering var lege, botaniker, geolog og kjemiker og var den som skjønte at Digitalis purpurea, revebjelle, kunne brukes mot vattersott. Dette var opphavet til bruken som hjertemedisin.}. Schroffs lærebok fra 1853 i farmakognosi var også en viktig kilde^{*Schroff 1853.} . I tillegg til informasjonen om plantesystematikken er det ofte angitt hvor plante­materialet kom fra og hvem som donerte det.

Det er viktig å merke seg at de latinske plantenavnene og drogenavnene som er brukt i Holsts katalog, i mange tilfeller ikke er gyldige i dag. Dette gjelder også navn på mange av plantefamiliene. Katalogen kan derfor ikke brukes som et moderne oppslagsverk.

Hvor kom alle drogene fra?

Holst beskrev hvordan han fikk de forskjellige drogene i innledningen til katalogen. Han holdt også flere innlegg i Det norske medisinske Selskab i perioden 1863 til 1865, der han presenterte droger han hadde fått til den farmakologiske samlingen. I disse foredragene fortalte han detaljert om hva han hadde fått, hvor de kom fra, og hva de ble brukt mot, og i flere tilfeller sammenlignet med droger han kjente fra før^{*Holst i Norsk Mag Lægevidensk. 1863–1866} .

Holst hadde et meget stort nettverk av fagpersoner som han fikk drogene fra. Det var kolleger og apotekere i flere land, drogefirmaer som handlet med droger, og fabrikker som produserte en del av de rene stoffene han fikk.

Holst hadde også kontakt med det franske ministeriet for Algerie og andre franske kolonier. Det er en imponerende samling han bygget opp. Drogene kom langt borte fra, blant annet fra Latin-Amerika og fra de Vest-indiske øyer. Spesielt kom mange fra øya Reunion, fra Brasil og India. Alt dette beskriver Holst i innledningen til katalogen, og i denne informasjonen skjuler det seg en spennende historie for senere undersøkelser^{*Holst F. Catalogus Musei pharmacologici Universitatis Regiæ Friedericianæ – Frederik Holsts egen innledning. Michael 2021; 18: Supplement 27, 51–74.}.

Nettsider

World Flora Online: http://worldfloraonline.org/

The Plant List: http://www.theplantlist.org/

The oldest collection of drugs at the Royal Frederik´s University in Christiania, Norway

Berit Smestad Paulsen and Anne Vaalund