Holst og Universitetet

I 1824 ble Holst professor i medisin. Han fikk ansvar for fagområdene hygiene, toksikologi og farmakologi. Men ved det nye fakultetet måtte alle gjøre alt den første tiden, så man vikarierte for hverandre og Holst foreleste f.eks. også osteologi, bandasjelære og kirurgi. Det var imidlertid hans innsats i hygienefaget, dvs. samfunnsmedisin, som han kanskje er blitt mest kjent for i ettertiden (2).

At Holst også tok på seg farmakologi, hang sannsynligvis sammen med de interessene han hadde vist gjennom gullmedaljearbeidet og lisensiat­avhandlingen.

Han begynte straks, ganske ambisiøst, å bygge opp en studiesamling av droger. Etter 41 års arbeid, i 1865, var denne blitt så stor og vitenskapelig viktig at den fikk betegnelsen Museum.

I Norge hadde man på denne tiden ingen oppdatert, norsk farmakope, altså en offentlig godkjent oversikt over de medikamentene apotekerne skulle ha tilgjengelige, over hvordan disse medikamentene skulle være, og over hvordan de skulle tilberedes. Fra 1824 satt Holst i komiteen som skulle utgi en slik farmakope og var medlem helt til den forelå i 1854.

For å forstå utviklingen ved Universitetet på 1800-tallet, må vi være klar over at dette var et av mange nasjonsbyggingsprosjekter. Fram til rundt 1870 var Universitetet først og fremst en skole, samtidig som det skulle bygges opp som en institusjon. Derfor ble det i den første tiden mindre selvstendig kunnskapsproduksjon, dvs. forskning, enn senere. Universitetet var en embetsmannsskole, en slags eliteskole for dem som skulle styre landet og utvikle det videre. For medisinens vedkommende var dette leger som skulle yte praktisk helsehjelp på individ- og samfunnsnivå. En bemerkning i en oversikt over undervisningen høsten 1829 er således betegnende. Holst skriver at han underviser «Receptskrivningslæren, og, om Tiden tillader det, almindelig Pharmakologie» (3,4). Det later til at i undervisningen måtte i pionertiden det matnyttige komme først.

I egenskap av medisinsk professor satt Holst i et stort antall komiteer, styrer, råd og utvalg. Han var med i planleggingen av undervisningssykehuset Rikshospitalet som åpnet i 1826 og var med i styret til 1854.

I 1826 ble det opprettet et medisinsk leseselskap i Christiania, der Holst var med. Det var behov for mer faglitteratur enn Universitetet kunne tilby, derfor opprettet man en lesesirkel som abonnerte på fagtidsskrifter Universitetet ikke hadde sett seg råd til å holde. I 1833 ble denne uformelle virksomheten formalisert til det som siden har vært Det norske medicinske Selskab, og hvor et av formålene har vært ajourføring av legenes kunnskaper (5).

Samtidig ga Frederik Holst i årene 1826–1837 ut det første norske, medisinske fagtidsskriftet Eyr, først sammen med sin eldre kollega Michael Skjelderup (1769–1852), men etter hvert som eneansvarlig (6). I 1840 var han med på å starte det prestisjetunge Norsk Magazin for Lægevidenskaben og var selv redaktør i den påfølgende femårsperioden.

Koleraepidemien i 1832–1833 rammet Norge hardt. Holst var en sentral person i det offentlige arbeidet for å bekjempe sykdommen. Dette satte hans vitenskapelige evner på prøve, når han skulle innhente og analysere tilgjengelig kunnskap og legge til rette for praktiske tiltak. Særlig varig verdi fikk dette arbeidet fordi erfaringene fra koleraen i 1832–1833 og den senere epidemien i 1853 ble et grunnlag for Sunnhetsloven av 1860. Mange av denne gamle lovens prinsipper for smittevern gjelder fortsatt i 2021.

Holst og samfunnet

Frederik Holst hadde et særlig våkent øye for dem som hadde det vondt i samfunnet. Især gjaldt det de sinnslidende, som ofte hadde hatt en traurig tilværelse, enten som bortgjemte eller bortsatte i lokalsamfunnene, eller innesperret på primitive dollhus (7). Det skulle bygges nye, statlige asyler i henhold til et nytt og mer humant syn på sinnssykdom. Holst planla et stjerneformet psykiatrisk sykehus etter en panoptisk modell, der arkitekturen i seg selv var et element i behandlingen. Men innen planene om det som ble til Gaustad Asyl ble virkelighet, hadde psykiatrien utviklet seg videre, og det hadde ligget andre prinsipper til grunn da dette sto ferdig i 1855.

Et tilgrensende felt var fengselsvesenet og den behandlingen som fanger ble utsatt for (8). Holst hadde vært medlem av Straffeanstaltkommisjonen av 1837. Den hadde anbefalt en type fengsler som vi riktignok bare fikk ett av, nemlig Botsfengslet i Christiania i 1851. Holsts ideer om human fange­behandling hadde der veid tungt. Botsfengslets arkitektur gjenspeiler det panoptiske asylet han hadde foreslått, men som det ikke ble noe av.

På grunn av hans mangslungne virke i samfunnet, kan man betegne Frederik Holst som samfunnsmedisinens far i Norge (9). Dette var imidlertid en virksomhet som var kontroversiell hele tiden, fordi så mange interesser sto mot hverandre i et samfunn under oppbygging.

I 1856 opprettet han et legat til beste for løslatte straffanger. Honoraret for sitt helselovgivningsarbeid satte Holst i 1859 inn som grunnkapital i et legat til beste for Understøttelsesforeningen for norske leger og deres enker.

Frederik Holst – en «doldis»?

En «doldis» er definert som en innflytelsesrik, men tilbaketrukken person. Var Frederik Holst en slik? Hans kunnskaper trer fram gjennom utallige artikler, rapporter og andre skriftstykker, og oversikten over hans virke, slik den framkommer i Norges Leger, er meget omfattende (10). Men hvor er personen Frederik Holst?

Det norske medicinske Selskab inviterte til et dagsmøte om spørsmålet Frederik Holst – hvem var han? den 27. mars 2017. Der var personer med tilknytning til Holsts fagområder og disses historie og mange andre. Innleggene ga stoff til et spesialnummer av Michael om spørsmålet (11). Der var også ganske mange av Holsts familie og etterkommere til stede. Diskusjonen gikk livlig, men selv da var det egentlig vanskelig å finne fram til personen Frederik Holst.

Den vidkjente Holst holdt åpenbart fagperson og privatperson klart fra hverandre. Det har til og med vært vanskelig å finne ut av slike basale opplysninger som om hvor han bodde. Kanskje tilbrakte han sine siste år i huset til sønnen Axel i Pilestredet 13 (12). Hans hustru het Dorothea («Thea») Christierne Steffens (1805–1866). Den etter hvert nedlagte kantine i Frederik Holsts Hus ved Universitetet i Oslo var for øvrig oppkalt etter henne.

Det er også vanskelig å finne et bilde av Frederik Holst, enda han levde på en tid da det ikke var uvanlig å la seg fotografere. Da Norges Leger skulle utgis i 1873, etterlyste man et fotografi av denne medisinens nestor som var død to år tidligere, men redaksjonen måtte gi opp. Det norske medicinske Selskab har en tegning, signert Arnesen (Figur 1). Et maleri av Wilhelm Peters (1851–1935) skal være utført på grunnlag av en tegning (Figur 2).

Frederik Holst blir mindre synlig i medisinhistorien fra rundt 1850. Han var da i underkant av 60 år. Flere av hans store innsatser som innen psykiatrien, fengselsvesenet og tidsskriftutgivelsen, var nå vellykket avsluttet. Av Magazinet ser vi riktignok at han deltok på Det norske medicinske Selskabs møter, ofte med innlegg. Men det er stillere enn før. Hadde alderen meldt seg?

Det kan hende at den katalogen over den farmakologiske drogesamlingen som nå foreligger, sammen med de fortsatt bevarte delene av samlingen, gir en forklaring på hva han brukte sine siste år til. Farmakopearbeidet var ikke ferdig før i 1854. Deretter må han ha hatt et enormt arbeid med fortsatt å bygge opp samlingen til et vitenskapelig Museum. Han forteller selv om klassifikasjonsarbeidet som også måtte revideres underveis, fordi nye prinsipper meldte seg (13).

Håndskriften her og der i katalogen tyder på at det er en eldre mann som skriver. Han avsluttet arbeidet i 1866, samme år som hans hustru døde. Den 4. juni 1871 døde han og ble begravet på Vår Frelsers Gravlund. Dødsårsaken var oppgitt til alderdomssvakhet.

Et spektakulært liv var over.

Frederik Holst – physician, academic, and a pillar in society

Øivind Larsen