Studentenes språklige utfordringer

Det er utført en rekke studier på andrespråksstudenter i norsk høyere utdanning. Selv om de fleste av studiene er småskalastudier, er resultatene sammenfallende og gir et entydig bilde – studenter strever i studiene på grunn av utfordringer med norsk språk (7, 15, 16).

En studie av andrespråksstudenters arbeid med bacheloroppgaven, viser at studentene sliter med å forstå og innfri kravene til skriftlige oppgaver (17). Disse funnene samsvarer med forskning på andrespråksstudenter som i sitt første studieår i sykepleierutdanningen deltar i et språkkurs (18). Studentene misforstår oppgaver, blander sammen fagbegreper og mangler ord og uttrykk. Det konkluderes med at studentene i liten grad evner å reflektere over norsk grammatikk og egen norskkompetanse. En undersøkelse ved Universitetet i Oslo viser at andrespråksstudentene har utfordringer når det gjelder fagskriving, mengden litteratur som skal leses, relevante kulturelle referanser, norske fagord, norske dialekter og andre skandinaviske språk, forelesninger som undervisningsform, gruppearbeid og seminardeltakelse (7). Funn fra en studie av innvandrerstudenters erfaringer med norsk høgskoleutdanning, viser samme tendenser (15). Utfordringene som trekkes fram er: overgangen fra videregående skole til høyere utdanning, tilpasning til en ukjent utdanningskultur og språklige utfordringer i forbindelse med lesing og skriving av fagtekster. I tillegg oppleves samarbeid og gruppediskusjoner som utfordrende. At faglig samarbeid med medstudenter kan oppleves som vanskelig, både praktisk, sosialt og faglig, støttes av forskning på lærerstudenter med norsk som andrespråk (19).

Språklæring og faglæring skjer samtidig og i samspill (20). Det er derfor foruroligende når forskning avdekker at flere sykepleierstudenter mangler et funksjonelt språk for studier i Norge (18). De strever med å få med seg innholdet i det som sies og skrives, og har problemer med selv å ytre seg faglig på norsk.

Et lite og ikke nok innarbeidet ordforråd er en utfordring mange andrespråksbrukere har. En studie av vaktskifterapporter avdekker for eksempel at sykepleiere med norsk som andrespråk uttrykker størrelsesforhold i mindre grad enn sykepleiere med norsk som førstespråk (9). Å kunne uttrykke størrelsesforhold er nødvendig blant annet for å gi nøyaktig pasientinformasjon. Andre utfordringer som kan nevnes, er bruk av adjektiv (9), verb og tekstbinding (21). Adjektiv er uunnværlig når noen eller noe skal beskrives, for eksempel smertene til en pasient. Om man ikke bruker eller oppfatter riktig tid av verbet, kan det føre til at arbeidsoppgaver ikke blir gjort eller at de blir gjort feil, og god tekstbinding bidrar til sammenheng i utsagnene slik at innhold ikke misforstås.

I både studier og arbeid må man beherske fagterminologi og fagets ulike muntlige og skriftlige sjangre (22). Forskning ved svenske universiteter viser dessuten at det å kunne bruke nasjonalspråket som kommunikasjonsmiddel, er viktig for å bli inkludert, få autoritet og kunne delta aktivt i beslutningsprosesser (23–25). Dessverre sliter mange andrespråksstudenter med å gjøre seg gjeldende i faglige samtaler og å oppfatte det som sies i et hektisk arbeidsmiljø (22).

Aktiv deltakelse i lærings- og arbeidsmiljøet er essensielt for faglæring og utvikling av språkferdigheter. I en studie av et norskkurs for barnehageansatte med et annet førstespråk enn norsk, argumenteres det for viktigheten av å «styrke deltakernes handlingskraft og handlingsrom» (26, s. 208). Begrunnelsen er at økt deltakelse i ulike språksituasjoner gir økt fagkunnskap og språkkompetanse. Også Ellen Andenæs poengterer dette: «Kommunikasjon dreier seg om å håndtere både språklige, interaksjonelle og kulturelle forhold. Derfor er sosial deltaking og erfaring sentralt når man skal lære språk» (27, s. 96). Imidlertid viser forskning at enkelte unngår sine kollegaer i sosiale sammenhenger av frykt for å måtte snakke på andrespråket (28).

I arbeidet med å mestre språklig krevende situasjoner er metaspråklig bevissthet en styrke. Med metaspråklig bevissthet menes «det å ha kunnskap om og kunne reflektere over språk, inkludert en bevissthet om hva man kan og ikke kan» (29, s. 3). Forskning tyder på at enkelte studenter i liten grad har utviklet en slik bevissthet (18, 30), noe som trolig er en medvirkende årsak til at språkferdighetene forblir utilstrekkelige for studiet. For å bedre andrespråksferdighetene trenger man både å samtale om egen kommunikasjon og å få veiledning som bidrar til refleksjon og forståelse av hvordan språket brukes i ulike situasjoner (18, 29, 30).

Norsk i sykepleie

En sykepleier vil ofte være i krevende kommunikasjonssituasjoner, og skal kunne kommunisere med pasienter uten å krenke dem og uavhengig av hvordan pasientene uttrykker seg. Da må man kunne tilpasse språket etter samtalens hensikt, hvem en snakker til, hva temaet er og hva som er relevant og passende å si. Å mestre et språk er mer enn å ha kunnskap om ord og grammatikk, det er også kunnskap om den kulturen språket er en del av – om hvordan menneskene som bruker språket, lever og opplever verden. Dersom sykepleieren skal samle data om for eksempel tarmfunksjonen til en pasient, er det nødvendig å kjenne til ulike måter å spørre på og kunne bruke uttrykk som pasienten er bekvem med.

Helsepersonelloven (31) pålegger enhver som yter helsehjelp å dokumentere arbeidet skriftlig. En undersøkelse gjort ved et norsk universitetssykehus, viser at det er til dels store språklige forskjeller i sykepleiejournaler skrevet av sykepleiere med norsk som førstespråk, og sykepleiejournaler skrevet av sykepleiere med norsk som andrespråk (9, 10, 32). Sykepleiere med norsk som andrespråk gjengir i mindre grad pasientenes egne refleksjoner og bruker i liten grad beskrivende adjektiver for å nyansere.

Alle sykepleierstudenter og sykepleiere i Norge har godkjent dokumentasjon i norsk på et minimum B2-nivå, men for enkelte av dem er ikke det nok (16, 18, 21, 22). Norsk på B2-nivå vil si at man får med seg hovedinnholdet i det man leser, kan delta uanstrengt i samtaler med morsmålsbrukere, kan skrive klare tekster om ulike tema, forklare synspunkt og argumentere for og imot (33). Imidlertid fordrer tekstene, samtalene og de faglige drøftingene i studiet og i profesjonen mer avanserte språkferdigheter enn dette. Sykepleierens fagspråk består både av et hverdagsspråk og et fagspesifikt språk. Verken ord, uttrykk eller uttrykksmåte er likegyldig i muntlig eller skriftlig kommunikasjonen med andre. Det er derfor viktig at studenter og sykepleiere videreutvikler det språket de har i en sykepleiefaglig sammenheng. I dette arbeidet vil de fleste av dem ha behov for målrettet språklig støtte.

Tiltak for å bedre språkferdigheter

Siden 1995 er det forsøkt en rekke tiltak for å bedre norskferdighetene og dermed studieforutsetningene hos studenter med norsk som andrespråk (34). Blant annet gjennomførte Høgskolen i Oslo og Akershus et språkkurs for sykepleierstudenter studieåret 2015/2016. Hensikten var å gi studentene et fagspesifikt norskkurs og samtidig utvikle læringsaktiviteter som kunne bidra til språklæring i ordinær fagundervisning (18). Høgskolen i Sørøst-Norge iverksatte et tilsvarende tiltak der sykepleierstudenter fikk tilbud om språkveiledning to timer ukentlig gjennom hele første studieår. Faglæring ble kombinert med språklæring gjennom tematisering av språklige utfordringer sykepleierstudentene opplevde i studiet (13).

Erfaringene fra slike tiltak er at studenter som deltar, viser god norskspråklig utvikling. Imidlertid er det færre som deltar enn de som trenger det. En årsak til at slike tilbud bortprioriteres, kan være manglende forståelse for sammenhengen mellom språk og fagtilegnelse. Mange sykepleierstudenter har dessuten utfordringer med å følge studieprogresjonen fordi de studerer på et andrespråk. Studiene blir så tidkrevende at de setter arbeidet med å bedre egne norskferdigheter på vent (18, 22, 30). Dilemmaet er at det i mange tilfeller er de svake norskferdighetene som forårsaker problemene med fagtilegnelse og demonstrering av kunnskap (17, 22). Resultatet blir at studentene verken får tilstrekkelig faglig utbytte eller oppnår tilstrekkelig språkutvikling til at de kan fullføre studiet innen normert tid.

Språklæring skjer på både uformelle og formelle arenaer, i sosial omgang og i samarbeid med medstudenter og kollegaer, og som direkte og indirekte intervensjon slik som i språkkurs og fagundervisning. Språklig korreksjon av for eksempel en medstudent eller en kollega, vil også bidra til språklæring. Den kritiske faktoren er omstendighetene omkring læring (35). Voksne trenger vanligvis en kombinasjon av ny kunnskap, praksis og refleksjon. I arbeidet med å mestre språket er det derfor en styrke å ha metaspråklig bevissthet og samtale om egen kommunikasjon (29, 30). Det er også viktig med veiledning som bidrar til forståelse av hvordan språket brukes i ulike situasjoner (18, 30). Til det kreves et tilpasset læreverk og et opplærings- eller veiledningstilbud.

Et læreverk for sykepleierstudenter og sykepleiere som har behov for å videreutvikle sine norskferdigheter, har vært etterspurt. Det fins læreverk for sykepleiere og annet helsepersonell på et norskspråklig begynner- og mellomnivå (36, 37) og læreverk for bruk i norskopplæring av ufaglærte og faglærte helse- og omsorgsarbeidere (38). Ingen av disse læreverkene er tilrettelagt for sykepleierstudenter og sykepleiere på B2-nivå som ønsker å bli bedre i muntlig og skriftlig norsk.

Det nye læreverket Norsk i sykepleie tar opp språklige tema som er aktuelle for alle som studerer og utøver sykepleie (21). Boka viser hva en sykepleierstudent må beherske språklig for å samarbeide med medstudenter, utvikle sykepleiefaglig forståelse og utøve sykepleie i Norge. Det gis eksempler på språklige utfordringer og hvordan en kan gå fram for å mestre språket i en sykepleiefaglig sammenheng. Alle eksempler er relatert til sykepleiefaget. I tillegg er det utviklet et nettbasert studieprogram ved OsloMet – storbyuniversitetet.