Helsespråk

Med veksten og spesialiseringen av helsetjenesten på 1900-tallet tilkom mange nye yrkesgrupper. Det finnes 29 autoriserte helsepersonellgrupper i Norge i 2021, og ytterligere fire venter på godkjenning. Dessuten er det et utall spesialiserte undergrupper; 46 godkjente spesialiteter bare blant legene. I tillegg har jurister, økonomer, ingeniører og mange andre satt sitt preg på en mangfoldig helsetjeneste. Alle har sine mer eller mindre spesifikke fagspråk utviklet gjennom utdanning og profesjonsidentitet. Samtidig er tverrfaglig samarbeid blitt vanlig, og omsorgen for enkeltpasienter er blitt teambasert. Det gjør det naturlig å snakke om helsespråk som en fellesbetegnelse på de mange «dialekter» og språklige tradisjoner i helsefaglig sammenheng. I denne boka presenterer vi mange sider ved helsespråkets særpreg, bruk og utfordringer.

Først og fremst er helsespråket et kommunikasjonsmiddel mellom helsepersonell og brukere av helsetjenesten. Utviklingen mot åpenhet og pasientmedvirkning i helsetjenesten har gjort ordbruken overfor pasienter og pårørende langt viktigere enn før. Fortsatt er det mye god behandling og omsorg i klok bruk av ordene. Klinisk kommunikasjon er blitt et eget fag i helseutdanningene. I proposisjonen til ny språklov som ble lagt fram våren 2020 står det tydelig: «Ein lege må sjølvsagt kunne den medisinske fagterminologien og halde seg oppdatert på faget i internasjonale tidsskrift. Ho eller han må likevel kunne snakke om helse og sjukdom på norsk med den norske pasienten slik at pasienten blir opplyst og kjenner seg trygg» (6). Men helsespråket har også andre funksjoner. Med økende rettsliggjøring er kravene til dokumentasjon og rapportering i helsetjenesten blitt stort. Det fordrer et presist og forståelig språk i pasientjournaler, epikriser og interne notater. I helsepolitikk og helseforvaltning er språket et viktig virkemiddel, og grupperettet helseinformasjon forutsetter tydelige og forståelige budskap.

Språkforskeren Heidi Gilstad definerer helsespråk som «språklig kommunikasjon i tale, skrift eller tegn om helse og sykdom i en helsefaglig sammenheng» (7). Helsespråket har endret seg gjennom årene, blant annet på grunn av endrede sykdomsoppfatninger (8). Språket både avspeiler og påvirker holdninger og handlinger. Kanskje bidrar et manglende begrepsapparat om mestring, trivsel og friskhet til at helsetjenesten i all hovedsak er en «syketjeneste» (9)?

Et felles helsefaglig språk kan sikre at alle oppfatter den samme betydningen i samme ord. Det pågår mye arbeid for å etablere en slik standardisert helseterminologi i Norge (10–12).

Klarspråk

Klarhet og entydighet er målet i alle bruksområder for helsespråk. Klarspråk er betegnelsen på «kommunikasjon med så tydelig ordlyd, struktur og visuell utforming at leserne i målgruppen finner informasjonen de trenger, forstår den og kan bruke den» (13) (figur 1). Med utgangspunkt i stortingsmelding nr. 35 (2007–2008) (14) er det etablert en klarspråkkampanje i offentlig sektor som også omfatter helsesektoren (15).

Informasjonen fra sykehus til pasienter har blant annet av juridiske grunner utviklet seg til et komplisert skjemavelde som det er vanskelig å orientere seg i for brukerne. Derfor har Helse- og omsorgsdepartementet gitt de regionale helseforetakene i oppdrag å forenkle innkallinger til konsultasjon og innleggelser. Helse Sør-Øst RHF, i samarbeid med Helsedirektoratet og Direktoratet for e-helse, har gjennomført et stort prosjekt for å forenkle og standardisere det som kalles innkallings- og rettighetsbrev (16–18). Håpet er at det kan være begynnelsen på en gjennomgripende forbedring i overgangen fra papirbasert til digital kommunikasjon.

Norsk fagspråk

Norsk fagspråk er under press på mange områder. Internasjonaliseringen har for lengst gjort engelsk til vitenskapelig fellesspråk, men også i daglig praksis preger engelske termer helsetjenesten stadig mer. Fortsatt er de fleste brukere av helsetjenester norskspråklige – de tenker på norsk og de drømmer på norsk. Skal de få «den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen», som de etter loven har krav på (19), må det finnes, og benyttes, norske ord og uttrykk som er dekkende og forståelige.

Flere uformelle fora er etablert for å styrke norsk fagspråk. To eksempler er Gruppe for norsk medisinsk fagspråk, som ble etablert i 2015 (20) og Termgruppe for celle- og molekylærbiologi fra 2017 (21). Begge samarbeider med Språkrådet.

Alt som kan sies på engelsk, kan også sies på norsk. Å finne norske avløserord for engelskspråklige termer krever at noen finner dem tidlig nok, og at de raskt blir brukt av sentrale fagpersoner (22). Norske lærebøker er et viktig virkemiddel for å etablere og sikre norske fagtermer (23). Det samme gjelder språkbruken i norske leksika og ordbøker (24, 25).

Språket endrer seg kontinuerlig. Det gjør også helsespråket. Koronapandemien i 2020–21 har medført mange nyord i norsk (26). Helsemyndighetenes kommunikasjon med befolkningen har vært krevende, og det finnes både gode og mindre gode eksempler, også her til lands (27, 28). En internasjonal undersøkelse av 20 statslederes språklige håndtering av pandemien viser at alle bruker emosjonelle virkemidler i sin retorikk. Men det er kjønnsforskjeller. Kvinnelige statsledere snakker mer om de lokale, individuelle og velferdsmessige konsekvenser av pandemien enn sine mannlige kolleger, mens mannlige statsleder oftere bruker krigsmetaforer og et mer aggressivt språk (29). Helsespråk og helsespråkanalyser er et spennende tema på mange nivåer.

Hvem har ansvaret?

Språkrådet har det overordnede og sektorovergripende ansvaret for å gjennomføre norsk språkpolitikk (30), men det er helsetjenestens egen oppgave å utvikle og vedlikeholde et godt, norsk helsespråk.

Utdanningsinstitusjonene har lovpålagt plikt til å vedlikeholde og videreutvikle norsk fagspråk, men svikter ofte. Vil et økende antall studenter med norsk som andrespråk øke bevisstheten om norsk fagspråkkompetanse, eller fører det til at stadig mer av undervisningen foregår på engelsk? I sykepleierutdanningen arbeides det nå systematisk med tilrettelagte språkkurs for de mange studentene med et annet førstespråk enn norsk (31).

Problemene med å uttrykke seg klart og tydelig deler helsesektoren med mange andre samfunnsområder. Det er erfaring å hente fra prosjektene som er gjennomført i NAV (32) og ikke minst fra arbeidet med juridisk klarspråk (33). Det meste kan læres. Ved Det juridiske fakultet og Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo er klart språk et innsatsområde, og helsetjenesten kan lære mye av disse miljøene (28, 33).

Gjør alt så enkelt som mulig, men ikke enklere, er et vanlig munnhell. Klart språk handler om mer enn forenkling. «En vanlig misforståelse er at alt blir klarere av å bli forenklet», skriver sakprosaprofessor Johan Tønnesson, og minner om at det i komplekse saker ikke alltid er forenkling som gir klarhet (28).

Avslutning

I 1990 ble språkspalten i Tidsskrift for Den norske legeforening etablert (34). Den har gjennom mer enn 30 år vært et arnested for norsk helsespråk. I et av de første innleggene i spalten skrev allmennlegen John Nessa at «språk og helse heng nøye saman. For språk er ikkje berre språk. Språk er også medisin» (34). Det kan stå som en passende påminnelse og innledning til denne boka.