Medisinske oppslagsverk

Medisinske oppslagsverk fungerer først og fremst som nyttige hjelpemidler for å håndtere konkrete problemstillinger. Det kan handle om å finne forklaringer på symptomer og tegn eller få behandlingsråd.

Behovet for slike oppslagsverk har økt med økende interesse for helse og sykdom i befolkningen og med veksten av det medisinske fagfeltet. Kunnskapstilfanget, særlig etter den andre verdenskrigen, gjorde at ikke bare lekfolk, men også helsefagstudenter og helsepersonell møtte nye medisinske ord og uttrykk som trengte forklaringer. Utdanningsnivået i befolkningen og en ny pasientrolle kombinert med introduksjonen av digitale medier skapte en helt ny situasjon på slutten 1900-tallet. Internett gir pasienter og publikum tilgang til nye kunnskapskilder, også slike som tidligere var forbeholdt profesjonelle.

Samtidig som det medisinske fagspråket blir mer folkelig og forståelig i tråd med informasjonsforpliktelsene, blir pasienter og pårørende mer kunnskapsrike og språkkyndige (5). Fagfolk og allmennhet bruker nå delvis de samme kildene. Det hevdes endatil at Wikipedia, som i løpet av 20 år har blitt verdens største oppslagsverk, er den mest brukte informasjonskilde ikke bare for pasienter, men også for leger (6).

Forståelsen og bruken av medisinsk fagspråk i befolkningen er økende (5). Medisinske fagtermer erstatter i økende grad allmennspråket hos pasienter og allmennhet. De fleste snakker nå om diabetes, ikke sukkersyke, og om angina, ikke hjertekrampe. Samtidig er det medisinske fagspråket fortsatt mer presist enn allmennspråket på mange områder. Blodpropp kan være både emboli og trombose, og kreft er betegnelsen på en lang rekke forskjellige sykdommer.

Forskjellen mellom en ordbok og en ensyklopedi, det vi på norsk kaller et leksikon, er uklar. Det handler først og fremst om hvilken og hvor mye informasjon som gis i tilknytning til et ord eller uttrykk. En grunnleggende, og forenklet, forskjell er at en ordbok svarer på spørsmålet «hva betyr (ordet) X?», mens et leksikon svarer på spørsmålet «hva er (fenomenet) X?» (2).

Fra 1600- og 1700-tallet kjenner vi flere medisinske ordbøker på engelsk, tysk, fransk og nederlandsk (7). Fra begynnelsen av 1900-tallet er det produsert medisinske ordbøker på de fleste språk. De fleste av disse er opprinnelig utarbeidet av enkeltpersoner, vanligvis leger, og de bygger ofte på tidligere tekstsamlinger. Den mest brukte amerikanske medisinske ordboken på 1800-tallet var A Dictionary of Medical Science av Robley Dunglison (1798–1869) (7). Den kom første gang i 1833 og den la grunnlaget for at Thomas Lathrop Stedman (1853–1938) kunne utgi første utgave av Stedman’s Medical Dictionary i 1911. Dette er med årene blitt en av de største og mest brukte medisinske ordbøkene i verden. Stedman’s Medical Dictionary kom i 28. utgave i 2006 med 107 000 oppslagsord og definisjoner (8). Det finnes nå en rekke versjoner av Stedmans ordbok beregnet på ulike målgrupper, både helsepersonell og lekfolk, og det er laget subspesialiserte versjoner, for eksempel om eponymer (9). De to andre store amerikanske medisinske ordbøkene er Dorland’s Illustrated Medical Dictionary, som første gang ble utgitt i 1890 og nå foreligger i 32. utgave (2011) og Taber’s Cyclopedic Medical Dictionary, som først kom i 1940 og nå er i 23. utgave (2017). Dorlands ordbok finnes også på en rekke andre språk, som kinesisk, italiensk og spansk.

I tillegg til de mange generelle, medisinske ordbøkene finnes det egne ordbøker på flere ulike spesialområder fra epidemiologi (10) til molekylærbiologi (11).

I mindre språkområder har medisinske ordbøker vært viktige for den nasjonale medisinske terminologien. I Sverige har boken Medicinsk terminologi vært utgitt siden 1926. Den 7. utgaven med vel 27 000 oppslagsord kom i 2020 med Bengt I. Lindskog som hovedredaktør (12). Den danske klassikeren er Klinisk ordbog som første gang ble utgitt i 1921. Den 16. utgaven kom i 2004 med ca. 32 000 oppslagsord (13).

Norsk medicinsk ordbok er den første norske boken i denne sjangeren (figur 1). Den ble utgitt i 1933 med senere helsedirektør Karl Evang (1902–81) som redaktør og inneholdt omtrent 11 000 oppslagsord med korte forklaringer. Målgruppen var bred: «Den foreliggende ordbok er beregnet til bruk for trygdekasser og andre sykeforsikringsinnretninger, for sykehus, pensjonskasser og andre institusjoner som har behov for å kunne tyde latinske og norske sykdomsbetegnelser; ennvidere for sykepleiersker, diakoner, massører og andre som i sitt arbeide stadig møter disse uttrykk. Ordboken er imidlertid gjort såvidt fyldig at den også skulde kunne være til nytte for medisinske studerende, tannlæger og læger, uten dog å gjøre krav på her å kunne erstatte de større utenlandske håndbøker», heter det i forordet (14). Boken er etter Evangs død redigert av kirurgen Arnt Jakobsen, og 14. utgave ble utgitt i 2002.

I 1988 kom Audun Øyris (1926–2002) Norsk medisinsk ordbok på nynorsk. Øyri, som var indremedisiner og målmann, etablerte dette bokprosjektet fra grunnen av og utga sju utgaver. Boken er blitt videreført og oppdatert av Det Norske Samlaget, og niende utgave ble utgitt i 2011 med samfunnsmedisineren Geir Sverre Braut som medisinsk redaktør (15) (figur 2). Denne utgaven omfatter 25 500 oppslagsord og også en egen engelsk-norsk/norsk-engelsk medisinsk ordliste. Boken finnes i tillegg i digitalt format, nedlastbar og nettbasert.

Kunnskapsforlaget utga i 1990 første utgave av Medisinsk ordbok med revmatologen Erik Kåss (1923–97) som redaktør. Boken bygget opprinnelig på en oversettelse fra svensk av Bonniers Medicinska ordbok fra 1983, men er senere betydelig omarbeidet og utvidet. Fra 2003 er samfunnsmedisineren Magne Nylenna redaktør, og har hatt ansvar for tre utgaver. En digital utgave ble i 2005 en del av ordnett.no, en norsk, elektronisk språktjeneste som inneholder ca. 50 ulike ordbøker, de fleste tospråklige. Åttende utgave av Medisinsk ordbok, med ca. 22 500 oppslagsord, ble utgitt i 2017 (16) (figur 3).

En norsk utgave av Bengt I. Lindskogs svenske ordbok ble utgitt av Universitetsforlaget i 1998 og senere av Gyldendal som Gyldendals store medisinske ordbok (17) (figur 4).

I 2018 utga oralanatomen Steinar Risnes Medisinsk-biologisk ordbok på Cappelen Damm forlag (18). Denne boken skiller seg fra de øvrige norske ordbøkene ved at den kan karakteriseres som tospråklig med utgangspunkt i latinske og greske termer. Hoveddelen er en latinsk-norsk ordbok med ca. 20 000 medisinske oppslagsord. I tillegg kommer en kortere gresk-norsk del.

Det finnes også noen mindre medisinske ordbøker på norsk. Tredje utgave av Medisinsk lommeordbok basert på Øyris medisinske ordbok kom i 2002, og i 2006 utga Lunde forlag Medisinsk ordbok med samfunnsmedisineren Øystein Lappegard som redaktør (19). En samisk lommeparlør for helsepersonell ble utgitt av kardiologen Egil Utsi i 1998 (20), og i 2018 utga Tysfjord kommune en norsk-lulesamisk ordbok (21).

Grunnlaget for den følgende beskrivelsen av tiltak og erfaringer er eget arbeid med medisinske ordbøker og ordlister. Hvorfor og hvordan utarbeides slike produkter, hva er de største utfordringene, og hva er suksessfaktorene?

Ordliste i Tidsskrift for Den norske legeforening

En ordliste kan defineres som et «leksikografisk oppslagsverk som består av en liste over ord der det gis bare korte ordforklaringer, eller der ordforklaringer forekommer sporadisk eller mangler helt» (3, s. 208). Først når ordene har opplysninger om betydning og bruk, er det en ordentlig ordbok (1).

Tidsskrift for Den norske legeforening begynte arbeidet med en intern ordliste i 1960-årene for å standardisere den redaksjonelle bearbeidelsen av manuskripter (redaksjonssjef Aagot Somdalen, personlig meddelelse). En av oppgavene for et nasjonalt fagtidsskrift er å ivareta ansvaret og omsorgen for en nasjonal fagterminologi (24, 25). Tidsskriftet har lenge arbeidet med å etablere norske skrivemåter av medisinske termer og å finne norske avløserord for fremmedspråklige ord og uttrykk. I 1973 utkom den første trykte ordlisten utarbeidet av Tidsskriftets redaksjon, på 16 sider. Den ble senere revidert flere ganger. I 1985 ble listen, som da inneholdt ca. 1500 ord med anbefalt skriveform sammen med vel 100 aksepterte forkortelser, trykket og distribuert som et hjelpemiddel til forfatterne. Betydningen av ordene ble ikke forklart, men flere steder ble det gitt anbefalinger av typen «graft – bruk helst transplantat» og «kongenital – bruk medfødt». Ordlisten ble senere supplert med blant annet en orientering om språkbruken i Tidsskriftet i heftet Skikk og bruk i Tidsskriftet i 1993 (26). En utvidet utgave i 1997, som ble den siste trykte utgaven, inneholdt en ordliste på omtrent 3000 ord og ble også tilgjengelig på nettet (27) (figur 5). Ordvalget var pragmatisk og bygget på redaksjonens erfaringer med hvilke termer forfatterne hadde problemer med å bokstavere, deriblant flere allmennspråklige ord og uttrykk. Slik sett standardiserte listen hele språkføringen i Tidsskriftet. Fra et leksikografisk perspektiv ble ordlisten derved inkonsekvent og «fremstår derfor som en skønsom blanding af på den ene side mere eller mindre vilkårligt udvalgte medicinske fagtermer (…) og på den anden side ganske almindelige ord» (28). Ordlisten er et godt eksempel på et preskriptivt, normerende oppslagsverk. Om ikke forfatterne fulgte ordlisten, ble manuskriptene rettet i henhold til den i redaksjonen.

En revisjon av Tidsskriftets ordliste ble gjort i 2006 (29). I 2019 ble allmennordene fjernet og redaksjonen ber «forfatterne om å følge gjeldende offisiell rettskriving» (30). I praksis betyr det større valgfrihet og mindre normering av språket. Ordlisten finnes nå på nettet som «Anbefalte skrivemåter for medisinske ord og uttrykk i Tidsskrift for Den norske legeforening», fortsatt med rundt 3000 oppslagsord (31).

Medisinsk ordbok

En ordbok kan defineres som et «leksikografisk oppslagsverk som inneholder et utvalg av et språks eller en språkvarietets ord, orddeler og ordkombinasjoner, enten med ordforklaringer på samme språk eller med ekvivalenter på ett eller flere andre språk» (3, s. 197).

Jeg overtok i 2003 ansvaret for Kunnskapsforlagets Medisinsk ordbok (32). Boken kom i hele fem utgaver i årene 1990–98, og femteutgaven hadde knapt 18 000 oppslagsord (33). Den er en generell, medisinsk ordbok med en bred målgruppe som omfatter både helsepersonell og folk flest. Mens folk flest sannsynligvis er mest opptatt av betydningen av ordene, er anbefalt skrivemåte antakelig mest interessant for fagfolk.

Som personifisert kjernebruker, persona, definerte jeg en fersk sykepleierstudent og tok utgangspunkt i hans/hennes forventede behov og bruk.

Jeg identifiserte tre grunnleggende oppgaver (34):

• Hvilke oppslagsord skal inkluderes?

• Hvordan skal ordene bokstaveres?

• Hvordan kan det lages en kort, klar og konsis definisjon av hvert ord?

Manglende språklig kompetanse gjorde det uaktuelt å supplere ordene med etymologisk informasjon. Jeg finner trøst i Nordisk leksikografisk ordbok som fastslår at «det hører ikke til sakordbokens formål å gi informasjon om språket, men i praksis er det ingenting til hinder for at den gjør det» (3, s. 227). En sakordbok er en «ordbok som først og fremst er ment å gi informasjon om verden utenfor språket» (3, s. 227).

Ordvalg

I tillegg til å treffe behovet (hva vil brukerne lete etter?) bør det være en rimelig volummessig balanse i oppslagsordene mellom medisinske basalfag, klinisk medisin og helsetjenestens oppbygning og funksjon. Fordelingen mellom ulike medisinske fagfelt og spesialiteter må også ivaretas.

Min første ordbokrevisjon var en bratt læringskurve i ordboksarbeid. Hovedutfordringen var ordvalget. Nesten halvparten av de eksisterende oppslagsordene ble tatt ut, og ca. 8700 oppslagsord med definisjoner ble nyskrevet med henblikk på målgruppen. Slik ble det mer som en ny ordbok enn en vanlig revisjon. Kildene for nyord var mange: internasjonale medisinske oppslagsverk, stikkordslister og registre fra medisinske lærebøker i ulike fag og ordlisten jeg hadde arbeidet med i Tidsskrift for Den norske legeforening gjennom mange år. Sjette utgave av Medisinsk ordbok utkom i 2004 med ca. 20 000 oppslagsord.

Neste revisjon var mer strukturert og målrettet. For å finne nye, aktuelle oppslagord ble et ordkorpus høstet fra pasientjournaler med hjelp fra Max Manus AS. Dette ble filtrert mot en allmennordbok og siste utgave av Medisinsk ordbok, slik at dubletter ble fjernet og bare nye ord gjensto. Deretter ble de resterende ca. 20 000 ordene manuelt gjennomgått. Resultatet var relativt skuffende. De fleste ordene var enten feilbokstaveringer, trykkfeil eller uaktuelle ordsammensetninger. Anslagsvis tusen nye ord ble funnet verdige for inklusjon. Samtidig ble også denne gangen mindre relevante ord fjernet, og mange definisjoner omskrevet. Nytt i denne utgaven var at de mest brukte legemidlene i Norge ble inkludert med både preparatnavn (salgsnavn) og generisk navn (kjemisk navn). Sjuende utgave, som utkom i 2009, inneholdt ca. 21 000 oppslagsord, hvorav ca. 3500 var nyskrevet.

Ved tredje revisjon ble et større, åpent tilgjengelig, medisinsk tekstkorpus, to hele årganger av Tidsskrift for Den norske legeforening, lastet ned fra nettet og behandlet av UNI Research. Korpuset ble også denne gang filtrert mot allmenne ordlister og seneste utgave av Medisinsk ordbok. Deretter gjennomgikk jeg ca. 10 000 potensielle nye oppslagsord, og gjorde et skjønnsmessig utvalg basert på ordenes nyhetsverdi, relevans og bruk. Også denne gangen viste de fleste ordene seg å være uaktuelle ordsammensetninger. Rundt tusen nye ord ble inkludert, og åttende utgave som utkom i 2017, inneholdt ca. 22 500 oppslagsord (16).

Bokstavering

Bokstaveringen av oppslagsordene er stort sett basert på den antatt vanligste skriveformen i norsk medisinsk språk i dag med vekt på en relativt omfattende fornorsking. Det betyr at rettskrivingen ikke helt ut er konsekvent, og heller ikke alltid filologisk korrekt. En pragmatisk tilnærming er valgt, men noen grunnprinsipper gjelder. I tråd med den praksis som har utviklet seg i Norge og mange andre land, er latinsk eller gresk skrivemåte stort sett forbeholdt anatomiske betegnelser (som organnavn) og sykdomstilstander (som diagnoser) i sin klassiske form, for eksempel thorax og asthma bronchiale. Mer og mer brukes norske skriveformer (norvagisering) av fremmedord der ch blir til k og ph til f, for eksempel takykardi og sfinkter. Slike fornorskinger brukes gjennomgående på avledninger av fremmedord, som karsinogen og rektal. Ord som får norsk bøyning, får vanligvis også norsk skrivemåte, f.eks. katarakt og kirrhose.

I utgangspunktet anbefales alltid norske avløserord når de er like presise som fremmedordene, for eksempel leverinsuffisiens se > leversvikt.

Ordforklaringer

Å lage kortfattede definisjoner av fagtermer kan være krevende, men er sannsynligvis den minst kontroversielle av de tre hovedoppgavene i ordbokarbeidet (34). Det handler om å finne en «definisjon som har som formål å avgrense betydningen av en term som står for et saksforhold innenfor en faglig disiplin» (3, s. 115). Ordbokdefinisjoner er som regel beskrivende (deskriptive), men der det finnes normative (preskriptive) definisjoner (f.eks. i lover eller forskrifter), benyttes disse. Grensegangen mellom en ordbok og et leksikon avgjøres blant annet av omfanget av ordforklaringene. I Medisinsk ordbok er få ordforklaringer på mer enn 50 ord.

Til mange av ordene er det gitt henvisninger til andre oppslagsord, med for eksempel tilstøtende eller motsatt betydning, som kan øke forståelsen. Eksempel: «abdusere føre en kroppsdel ut fra kroppens midtlinje. Motsatt: > addusere». Den elektroniske versjonen av ordboken øker muligheten og behovet for krysshenvisninger. Det er nå over 11 000 slike henvisninger i boken.

Medisinsk ordbok inneholder også ca. 450 strektegningene, bl.a. av anatomiske strukturer, som utdyper ordforklaringene. Omtrent 800 minibiografier over personene som har gitt navn til sykdommer og medisinske fenomener (eponymer), bidrar til forståelsen av ordene.