Brukerne

Brukerstatistikken viser at vi når bredt ut i befolkningen. De 13 000 artiklene i Store medisinske leksikon hadde i 2020 omtrent 17 millioner sidevisninger. Lesertallene for Store medisinske leksikon har økt de siste årene (figur 1), og økningen er tilsvarende for Store norske leksikon. Det har sammenheng med at vi er blitt mer synlig og mer kjent. At aviser og andre medier bruker oss som kilde og siterer oss er én viktig grunn. En annen grunn er at lærere over hele landet oppfordrer elevene sine til å bruke oss som en kilde til skoleoppgaver. Sannsynligvis vil det prege hvordan elevene forholder seg til kunnskapssøking også etter endt skolegang og at de også i framtida vil se på leksikonet som et trygt sted å finne kvalitetssikret kunnskap.

Vanligvis er de mest leste artiklene i et allmennleksikon skolerelevante artikler, som verdensreligionene og norsk litteraturhistorie. Men hvis man ser på kategorinivå, er det medisinartiklene som blir mest lest av den samlede artikkelbasen i Store norske leksikon og Store medisinske leksikon (figur 2). De mest leste artiklene i 2020 var artiklene om spanskesyken (gjennomsnittlig 572 sidevisninger per dag) og svartedauden (555). Av de øvrige mest leste medisinartiklene i 2020 var koronavirus (320) og pandemi (298) (figur 3) – det skyldes naturligvis den aktuelle koronapandemien – men også generelle oppslagsord som ernæring (167) og bukspyttkjertelen (155) ble mye lest. De høye lesertallene vitner om at Store medisinske leksikon er en kunnskapskilde folk bruker i stor grad.

En undersøkelse vi fikk utført ved hjelp av Opinion i januar 2020 viste at 93 % av dem som kjenner til Store norske leksikon, stoler på innholdet i stor eller svært stor grad (figur 4). Noe av grunnen til den store tilliten vi nyter, er at det er fagfolk som skriver artiklene under fullt navn. I samme undersøkelse kom det også fram at vi er desidert best kjent hos de yngre. Blant videregående elever kjenner 95 % til Store norske leksikon, mens for dem over 60 år er det i underkant av 40 % som kjenner til Store norske leksikon som et digitalt oppslagsverk – til tross for at vi har vært på nett siden 2009. Det er en utfordring for oss å nå ut til den eldre delen av befolkningen, men i takt med den økende digitaliseringen og kjennskapen generelt i samfunnet håper vi å bli mer brukt også av dette segmentet av befolkningen.

Brukertallene og tilliten betyr at vi har en stor påvirkningskraft på hvilke fagtermer som blir brukt og hva de rommer. Dette gjelder alt fra hvordan man skal skrive navn på romerske forfattere til om media bør skrive om inflammasjon eller betennelse. Leksikonet er et godt sted å drive fagformidling og allmenngjøre norsk fagspråk.

Andre kilder til helseinformasjon

Hvis man søker på nettet etter Parkinsons sykdom, blir det raskt klart at man kan lese om det hos helsenorge.no, sml.snl.no, nhi.no, parkinson.no, wikipedia.no, nettdoktor.no og så videre. Hva er så et allmennleksikons rolle i dette mylderet av informasjon? Vi synes det er bra at flere nettsider tilbyr helseinformasjon. Noen ganger gir andre kunnskapskilder en grundigere framstilling, og de bruker et språk som er mer rettet mot pasienter og pårørende enn leksikonsjangeren gir rom for. Imidlertid kan leksikonet forklare sykdommen på en grundigere måte enn mange av de andre kildene ved å ha tilknyttede artikler som byr på videre lesning. Ved Parkinsons sykdom skjer det et bortfall av hjerneceller i hjernestammen, spesielt i området kalt substantia nigra (3). Hvis vi gjør et nettsøk for å finne informasjon om substantia nigra, blir trefflisten Store medisinske leksikon, Wikipedia (norsk og engelsk) og Folkehelseinstituttet, foruten en mengde engelske nettsider.

Dessverre finnes det mye stoff på nettet som ikke er kvalitetssikret. Det er en viktig grunn til at Store medisinske leksikon ser det som en spesielt viktig oppgave å tilby helsestoff av høy kvalitet som leserne kan stole på.

Det er etter hvert mye forskning som viser at helsekompetanse er viktig for folks helsevaner og evne til å bruke helse- og omsorgstjenester på en fornuftig måte. Her tror vi at Store medisinske leksikon kan spille en nøkkelrolle ved å være en gratis og åpent tilgjengelig kunnskapskilde om kropp og helse.

Forfatterne

I februar 2021 har Store medisinske leksikon 97 fagansvarlige knyttet til seg (4). Dette er fagfolk som oppdaterer og utvider allerede eksisterende artikler og skriver nye. De fagansvarlige er håndplukkede spesialister innenfor sitt fagområde, og de fleste jobber ved et av de fire medisinske fakultetene. De er i stor grad med på å definere hvilke ord vi skal bruke i leksikonet innenfor sine fagområder. Vi har også knyttet til oss rundt ti fagmedarbeidere, det vil si fagfolk som skriver enkeltartikler, men som ikke har ansvar for en hel kategori. I Store medisinske leksikon er det for tiden tre medisinske redaktører med legeutdannelse, totalt 1,6 årsverk: Line Marie Berteussen, Synøve Kamøy og Halvard Hiis. Vi sørger for at artiklene holder en noenlunde lik stil, hva gjelder språknivå, struktur og så videre. Vi har også en korrekturleser tilknyttet Store medisinske leksikon.

Det er stor variasjon i hvor mye redaktørene gjør i artiklene til de fagansvarlige. Noen ganger minner teksten om et essay med godt faglig innhold, men som ikke følger leksikonsjangeren, og da må redaktørene gjøre en hel del, mens andre ganger kommer artikkelen fiks ferdig. Vi redaktører samarbeider jevnlig om artikler, slik at vi har en felles forståelse for hvordan en leksikonartikkel skal se ut. Vi har også en egen forfatterveiledning som er til god hjelp for både fagansvarlige og redaktører hvis man lurer på noe om leksikonsjangeren (5).

Artikkelstruktur

Vi har flere ulike artikkeltyper, fra de rene henvisningsartiklene på én setning til de lange, utdypende artiklene. Et eksempel på en henvisningsartikkel er osteoporose, som forklarer kort at det er det samme som beinskjørhet. En annen type henvisningsartikkel er ganglion som forklarer og lenker videre til de to betydningene av denne termen, nemlig ansamling av nerveceller og seneknute på håndbaken eller fotryggen. De lange artiklene, som for eksempel hjernen, åpner gjerne med 3–4 avsnitt som oppsummerer artikkelen før første underoverskrift. Språket i denne øverste delen forsøker vi å tilpasse til ungdomsskolenivå. Her samler vi det aller mest essensielle om et tema og gjør det så enkelt tilgjengelig som vi klarer. I artikkelen om hjernen får man derfor helt øverst skissert hjernens funksjon, forhold til resten av nervesystemet, størrelse og grovtrekkene i anatomien. Vi har i sammendraget også funnet plass til å avkrefte myten om at vi bare bruker en liten prosentdel av hjernen. Lenger nede i artiklene tillater vi et mer avansert nivå, selv om vi fortsatt tilstreber et lettlest språk. Denne måten å strukturere artikkelen på har flere fordeler. For det første vil én og samme artikkel kunne gi verdifull kunnskap til ulike målgrupper; fra ungdomsskoleelever til helsepersonell. For det andre gjør det at man kjapt kan skaffe seg et overblikk om et emne ved å bare lese noen få avsnitt. Gjennomsnittlig bruker hver leser fem minutter på siden hjernen. Noen vil lese seg gjennom alle avsnittene og se på bildene, mens andre nøyer seg med starten av artikkelen. For det tredje vil et sammendrag i starten av artikkelen være gunstig for leseforståelsen nedover i artikkelen; man kommer da til noe man allerede har hørt litt om og fått en vag forståelse av.

Arbeidet med definisjonen er ofte krevende. Vi står da i en spagat mellom det faglig presise og det allment forståelige. En ordbok må nødvendigvis legge seg mer mot den presise enden av skalaen. I leksikonet går vi ofte for en mer allment forståelig definisjon på bekostning av presisjonen. Heldigvis kan vi i løpet av de neste setningene eller i noen avsnitt nedenfor utdype definisjonen. Vi ender ofte opp med å dele en definisjon opp i flere ledd. For eksempel lyder definisjonen av «celle» i Medisinsk ordbok «den minste fungerende enhet i en organisme som – i større eller mindre utstrekning – har alle grunnegenskaper til det organiske livet, dvs. stoffskifte, bevegelsesevne og forplantning» (6). I Store medisinske leksikon definerer vi det som «den minste enheten for liv» (7). I de neste setningene og avsnittene utdyper vi gradvis hva en celle er og gjør.

Øverst i mange av artiklene er det en faktaboks med tre felter: uttale, etymologi og synonymer («også kjent som»). I uttale-feltet viser vi til hvor trykket ligger og hvordan bokstaver skal uttales, for eksempel «ens’efalon» for «encephalon» (figur 5). Etymologien kan for mange være oppklarende, spesielt når det gjelder ord fra gresk og latin. I synonymfeltet kan vi liste opp norske, medisinske (latin/gresk) og engelske synonymer.

Ordvalg og stil

I arbeidet med leksikonartikler er vi opptatt av å ha et nøkternt og klart språk. Noen generelle prinsipper er å holde setningene korte, unngå unødvendige fremmedord og å ha et aktivt språk. Vi forsøker også å unngå parenteser og innskutte setninger, ettersom de senker lesehastigheten. I leksikonet skriver vi ut forkortelser som «dvs.» og «lat.» til «det vil si» og «latin». Men vi bruker forkortelser der de er kommet i vanlig bruk, for eksempel CRP (ikke C-reaktivt protein) og EKG (ikke elektrokardiogram).

Det er de fagansvarlige og redaktørene som bestemmer hvilke termer vi skal bruke. Hovedprinsippet er å bruke norske termer slik de brukes i dagligtale, aviser og så videre. En viktig del av redaktørrollen er å sørge for at de fagansvarlige ikke skriver sjargongmessig. Det er lett å ty til ord som klinisk og ødem, som er så dagligdagse for en kliniker, men som ikke forstås av lekfolk. Nasjonalbibliotekets NB N-gram-søketjeneste og Google Trends gir oss statistisk informasjon om hvilke ord som brukes mest i henholdsvis trykt format og på nett.

Ettersom språket stadig er i utvikling, må vi også «døpe om» artikler. Mens man tidligere kanskje ville sagt blærehalskjertelen, er det nok i dag få som bruker denne betegnelsen; prostata er blitt det vanligste ordet. Det samme gjelder pulsåre som er erstattet av arterie (figur 6) (8) og samleåre i stedet for vene. I visse tilfeller bruker vi derfor i dag de greske eller latinske ordene som er blitt en del av det allmenne vokabularet. Vi holder fortsatt på bukspyttkjertelen (ikke pankreas) og beinskjørhet (ikke osteoporose), selv om medisinsk redaktør i 2030 kanskje vil se på dette som gammeldagse ord og bytte dem ut. Vi har vel å merke fortsatt oppslagsord som blærehalskjertelen og pulsåre, men de består nå som korte artikler som forklarer hvilken term vi i dag i stedet bruker og leder leserne til de oppdaterte artiklene om emnene. Vi ser det ikke som vår oppgave å være normerende for hvilke ord som skal brukes, selv om vi selvsagt har stor påvirkningskraft. Noen misvisende termer har vi likevel et klart ønske om å rydde unna, for eksempel skriver vi skjedekrans og ikke jomfruhinne.

I vårt daglige arbeid konsulterer vi flere ordbøker. Blant de mest brukte er Medisinsk ordbok (9), Norsk medisinsk ordbok (10) og Medisinsk-biologisk ordbok (11). Vi gleder oss allerede over alle termene som er katalogisert i Språkrådets termwiki (12), og ser fram til at denne orddatabasen blir utvidet til Termportalen (13). Vi ser også ofte til ordlisten i Tidsskrift for Den norske legeforening, selv om denne i stor grad er myntet på helsepersonell (14).

Det lages og tilpasses stadig mange nye ord innen helsesektoren. I stor grad gjelder det navn på undertyper av diagnoser, nye behandlingsformer eller nye biomedisinske verktøy. Det er også en del tilfang innen samfunnsmedisin og etikk vi må skrive nye artikler om. De nye navnene på diagnoser, behandlingsformer og biomedisinske verktøy blir ofte først beskrevet på engelsk før de får etablerte norske termer. I slike saker støtter vi oss som regel på Språkrådets anbefalinger, samtidig som vi er lydhøre for den allmenne bruken, det som kalles usus i språkvitenskapen. Vi har altså ingen systematisk metode for oversetting av fremmedord.

Vi forholder oss med andre ord pragmatisk til hvilke termer vi bruker. Dette gir også noen spesielle utslag, som når den engelske forkortelsen er det som brukes som term. For eksempel skriver vi polymerasekjedereaksjon, selv om vi bruker forkortelsen PCR.Det ville bli kunstig å insistere på å bruke forkortelsen PKR. Det virker også unødvendig tungvint å konstant skrive polymerasekjedereaksjon, når man egentlig best kjenner det som PCR.

Et ytterligere poeng når vi velger ord, handler om treff i søkemotorer. De fleste som leser i leksikonet, 89 prosent (15), kommer inn i artikkelen via Google; bare et mindretall bruker søkefeltet på nettsiden vår. Google prioriterer nettsider som har nøyaktig samme ord i tittelen eller i en bildetekst som søkeordet. Dette har også betydning for hvilke ord vi velger som tittel. Ikke fordi klikkene genererer noen pengesum for oss, men fordi vi har lyst til å bli funnet i trefflisten til Google basert på hva folk flest søker etter.

Vi har ingen liste med anbefalte ord som forfatterne kan slå opp i for å finne foretrukket term. Vi forsøker i stedet å være konsekvente på å bruke det ordet som vi også har som tittelord. I alle artikler hvor det er omtale av hvite blodceller bruker vi derfor nettopp denne termen og ikke hvite blodlegemer eller leukocytter, fordi artikkelen om hvite blodceller heter nettopp det.

Veien videre

Store medisinske leksikon nyter høy tillit i befolkningen og kjennskapen til leksikonet øker. Vi ønsker at leksikonet framover skal være en brobygger mellom epikrisen og pasienten, og være et sted hvor pasienter og pårørende kan øke forståelsen om helsa si. Vi ønsker at studenter og fagfolk skal se på oss som en troverdig kilde for å lære nytt eller friske opp glemt kunnskap. Vi ønsker også at generelt interesserte og media kan bruke oss som en sikker kilde til oppdatert medisinsk kunnskap i en enkel og klar språkdrakt med norske fagbegreper. Vi ønsker også å være en sentral del av utviklingen av det norske helsespråk og fagterminologien generelt.