Egen interesse

Jeg dristet meg til å sende inn mitt første innlegg til språkspalten i 1994 (9). Det handlet om ordet «forhåndsregel», en vanlig feil for forholdsregel, som jeg hadde sett på trykk i bladet. Jeg oppdaget at det var både lærerikt og interessant å skrive artikler om språk og medisin, og fram til nå – mars 2021 – har jeg publisert ca. 130 innlegg i språkspalten. Tekstene fører ofte til respons fra leserne. Mange leger er opptatt av å bevare og utvikle et norsk medisinsk fagspråk.

Interessen for fag, forskning og formidling førte til at jeg ble deltidsredaktør i Tidsskriftet i 2000. Jeg kom til å bli værende i redaksjonen i 20 år, i sju år på heltid som assisterende sjefredaktør. I alle år samarbeidet jeg tett med manuskriptredaktørene, som gjorde – og gjør – en stor innsats for det norske medisinske fagspråket. En av dem, Raida Ødegaard, hadde ansvaret for språkspalten og Tidsskriftets ordliste (10). Da jeg sluttet som heltidsredaktør i 2015, spurte sjefredaktør Are Brean om jeg kunne tenke meg å fortsette som redaktør for språkspalten. Jeg var ikke vanskelig å be.

Gruppa blir etablert

Som språkspalteredaktør følte jeg behov for å organisere arbeidet rundt spalten tydeligere. Jeg foreslo å etablere et fagråd, og første møte fant sted 7. september 2015 – da språkspalten kunne markere sine første 25 år (4). Deltakere fra Tidsskriftet var manuskriptredaktørene Tone Bergset, Åslaug Flo og Marit Fjellhaug, medisinsk redaktør Petter Gjersvik, sjefredaktør Are Brean og meg. I tillegg deltok tidligere sjefredaktør Magne Nylenna. Vi tok navnet Gruppe for norsk medisinsk fagspråk, og gradvis utviklet fagrådet seg til et forum med ambisjoner utover språkspaltens innhold. Også sammensetningen av gruppa ble utvidet.

En av sakene vi diskuterte i vårt første møte var om corona skulle skrives med c eller k. Lite visste vi at koronaen skulle bli årets ord fem år seinere (11).

Tanken var altså fra starten at dette skulle være et forum for drøfting av språkspalteartikler. Vi hadde diskusjoner om nokså detaljerte problemstillinger, for eksempel om synsprøveundersøkelsen Donders skal skrives med eller uten apostrof (12) eller om tilstanden AD/HD skal skrives med eller uten skråstrek. Dette videreførte språkspaltens lange tradisjoner. Språklige diskusjoner kan lett dreie seg om petitesser – noen vil mene: bagateller. Men mange lar seg engasjere og sakene er viktige nok. Da språkspalten startet opp i 1990, spurte redaksjonen om leserne kunne bidra med avløserord for blant annet peer review og case control (13). Disse er for lengst etablert med gode norske ord: fagfellevurdering (14) og kasus-kontroll (15). I mange tilfeller er løsningene snublende nær, men det krever kompetanse og erfaring å finne dem. De fleste ting er enkle når man kan det. Hvis vi kommer tidlig til og har et godt samarbeid med fagmiljøene, er sjansene gode for å få gjennomslag. På dette området har Gruppe for norsk medisinsk fagspråk og Tidsskriftets språkspalte en viktig funksjon (5). Tilsvarende kompetanse finnes knapt andre steder.

Helsepersonell er gjerne handlingsorienterte og konkrete. Møtet med seige språklige strukturer kan være vanskelig. I 2007 hadde noen forfattere latt seg forarge over at redaksjonen i Tidsskriftet hadde gjort endringer i manuset deres. De mente at struma var intetkjønnsord, mens manuskriptredaktørene hadde rettet til hankjønnsform, slik ordbøkene forordner. Jeg undersøkte saken, og fant at struma er brukt som intetkjønnsord i medisinsk litteratur fra midten på 1800-tallet og at det har vært den klart dominerende formen i lang tid (16). Hvorfor denne bruken har eksistert parallelt med den filologisk korrekte hankjønnsformen, er uvisst. Jeg kontaktet Språkrådet og ba om at intetkjønnsformen burde godkjennes på linje med hankjønnsformen. Jeg møtte atskillig forståelse, men saken er fortsatt uløst – 14 år etter. Språkmyndighetene ønsker stabilitet i moderne norsk.

Andre ganger er det enklere. I 2009 var jeg på besøk i Bergen og oppdaget at skiltet på Overlege Danielssens hus var feil (17). Daniel Cornelius Danielssen (1815–94) – en av Bergens store sønner – skrev utvilsomt navnet sitt med to s-er. Men på husskiltet var det bare én. Nytt skilt kom opp.

I 2017 påpekte gruppa at St. Olavs hospital må skrive navnet med liten h i hospital i henhold til rettskrivningsreglene (18). Sykehuset vedtok snart nytt, korrekt offisielt navn.

Fra smått til større

Allerede i det første møtet høsten 2015 ble vi enige om å kontakte Språkrådet for bistand. Siden den gang har en seniorrådgiver i Språkrådet deltatt på alle møtene våre. Det har vært avgjørende for det faglige nivået. Samarbeidet er nyttig begge veier. Helsespråklige spørsmål som Språkrådet får fra publikum, blir gjerne diskutert i eller mellom møtene våre.

Språkrådet har en sterk språkfaglig kompetanse, men helse og språk er ulike fag og vi blir ikke alltid enige. På engelsk kalles ambulansearbeidere med høyskoleutdanning for paramedic. Men hva skal vi si på norsk? Språkrådet gikk inn for paramedisiner (19), mens gruppa landet på paramedik, fordi paramedisinere for mange helsearbeidere forstås som naturmedisinere. Slike diskusjoner er både interessante og lærerike. Et annet tilfelle dreide seg om fragil X-syndrom, som er et syndrom med psykisk utviklingshemning. Tidsskriftet hadde etter grundig drøfting i 1993 gått inn for skrivemåten fragil X-syndrom (20), og daværende Norsk språkråd gjorde vedtak om det samme (21). Bakgrunnen er at X-en er fragil, ikke syndromet. Men i 2017 ombestemte redaksjonen seg. Heretter skulle man skrive fragilt X-syndrom – fordi «alle» skriver det slik. Det er heldigvis sjelden redaksjonen velger å fravike språkrådsnormen og bryte med norsk orddanningsmønster.

Etter hvert har vi utvidet gruppa ytterligere, blant annet med representanter for sykepleie og fysioterapi (tabell 1). Språkspalten er fortsatt et fast punkt på møteagendaen. Over hundre språkspalteartikler er publisert i femårsperioden 2016–20 (5), og flere av dem er drøftet i gruppa. Men disse diskusjonene fikk tidlig en underordnet rolle. Mer prinsipielle spørsmål har fått plass. Et hovedtema er blitt hvordan vi kan påvirke universiteter og høyskoler til virkelig å ta ansvar for vedlikehold og videreutvikling av norsk fagspråk, slik loven krever (22–24). Våren 2020 kom både en offentlig utredning om ny universitets- og høyskolelov og et forslag til språklov. Dette var gylne anledninger til å styrke norsk fagspråk (24).

En annen av språkgruppas ambisjoner er å etablere jevnlige seminarer om helsespråk og på den måten danne et nettverk og en møteplass. Det er behov for å knytte fastere kontakter mellom oss som brenner for et norsk helsespråk. Denne boka om helsespråk er en fin start: 23 artikler og 25 forfattere bærer gode bud.

Gruppa består nå av elleve medlemmer med bakgrunn fra medisin, andre helsefag og språkfag. Vi arbeider for å styrke bruken av norsk i faglige sammenhenger og samarbeider med språkgrupper med tilknytning til Språkrådet, særlig Termgruppe for celle- og molekylærbiologi. Vi møtes vanligvis to timer tre ganger per semester. Ideene til saker kommer fra gruppemedlemmene, som gjerne har blitt kontaktet om helsespråklige problemer eller selv har støtt på slike. Inntil pandemien rammet våren 2020, var vårt faste møtested i Tidsskriftets lokaler i Legenes hus på Christiania Torv i Oslo. I koronatiden har vi, som alle andre, møttes digitalt. Som et ledd i å knytte kontakter, inviterer vi gjerne en eller flere gjester til møtene.

Et nettsøk etter Gruppe for norsk medisinsk fagspråk gir noen få treff. Vi har vært med på å lansere atferdsstans som avløserord for behavioural arrest (25) og protokollartikkel for registered report (26). Nettopp arbeidet med å finne gode, norske avløserord er en viktig aktivitet. Men språkgruppa er utvilsomt for lite kjent. Den består av ildsjeler og har intet budsjett, og det setter selvsagt begrensninger for hva som er mulig å få til. Gruppa er fortsatt et uformelt og selvbestaltet organ. Vi opprettet den fordi det var behov for den. Kanskje bør den bli bedre organisatorisk forankret. Vi har en betydelig kollektiv kompetanse, den er enestående i sitt slag i Norge, og man skal ikke undervurdere hva ildsjeler kan få til. Muligheten til å publisere resultater fra gruppas diskusjoner i Tidsskriftets språkspalte er nyttig, men vi søker også andre formidlingskanaler. Gruppe for norsk medisinsk fagspråk har store og viktige oppgaver foran seg. Nettverk og møteplasser er utvilsomt veien å gå.