Klarspråkprosjektet

Prosjektet Klarspråk i juridisk forskning og utdanning bygger på en tiårig avtale mellom Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Universitetet i Oslo inngått i 2016 (3). Formålet er å innføre klart juridisk språk som en del av undervisningen, forskningen og formidlingen ved Det juridiske fakultet. Et mål er at jusstudenter skal utvikle ferdigheter i å skrive klare og forståelige juridiske tekster. Kompetanse om utforming av klart regelverk i lover og forskrifter er særlig viktig. Med avtalen følger det finansiering av én fast vitenskapelig stilling og inntil tre stipendiater.

Avtalen må ses i lys av departementets engasjement for klart lovspråk, særlig i kjølvannet av rapporten Kan lovspråk temmes? En undersøkelse om klart språk i lover og forskrifter (4). For å oppnå gode resultater med klart språk i forvaltning og lovgivning, er det nødvendig med langsiktig, systematisk arbeid med grunnforutsetningene for et godt språk. De som til enhver tid skriver lover og forvaltningens tekster er avhengige av egne ferdigheter, gode redskaper og gode systemer for å lykkes. Et slikt grunnleggende og systematisk arbeid er best plassert der man forsker og underviser i grunnforutsetningene for lovgivning og forvaltning, nemlig Institutt for offentlig rett ved Det juridiske fakultet.

Vi ser tverrfaglighet og en kritisk og virkelighetsnær tilnærming til klarspråkproblemene, som en nøkkel til å lykkes. Et mål for undervisnings- og forskningsprosjektene er derfor at de skal være tverrfaglige og praksisnære. For å få det til er det viktig å etablere godt samarbeid på tvers av fag og mellom akademia og praksis, særlig med forvaltningen.

Samarbeid

Det juridiske fakultet i Oslo har inngått en samarbeidsavtale med Det juridiske fakultet i Bergen (5) om å «stå sammen om den nasjonale satsingen på klarspråk i undervisning, formidling og forskning». Fakultetene skal blant annet forplikte seg til å etablere nettverk for forskere som arbeider med juridisk klarspråk, nasjonale seminarer og digitale undervisningsressurser.

En annen viktig samarbeidspartner er Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo. Vi har avholdt konferanser, seminarer, holdt foredrag sammen og underviser sammen i det nye bachelorprogrammet i klart språk ved Det humanistiske fakultet (6) og i Lovlab ved Det juridiske fakultet (7).

Klarspråkprosjektet samarbeider med flere offentlige institusjoner, blant annet Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Digitaliseringsdirektoratet, Språkrådet, Stiftelsen Lovdata og Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV). Samarbeidet omfatter blant annet utdeling av studentstipender, praksisplasser, oppdrag til Lovlab (se nedenfor), forskningsprosjekter og forskningsfinansiering.

Undervisning

En viktig del av arbeidet med klarspråk er å bidra til at studentene får god skriveopplæring og bedre forstår tekstenes funksjoner. Fakultetet har iverksatt flere undervisningstiltak som en del av klarspråksatsingen. En del av disse tiltakene tar sikte på å bedre studentenes skriveferdigheter.

Formidling

Klarspråkprosjektet har arrangert to store konferanser. I 2018 ble det avholdt en skandinavisk forskningskonferanse om klarspråk (12) og i 2019 ble Lovkonferansen avholdt (13), der formålet var å skape en stor møteplass for praktikere og akademikere som arbeider med regelutvikling og forvaltning. Klarspråkprosjektet var også medarrangør for Plain-konferansen Plain Language for Inclusion and Democracy i 2019 – en av verdens største klarspråkkonferanser (14).

Forskningsplaner

Prosjektet vil konsentrere forskningen om fem områder, som overlapper hverandre.

1) Vi skal se skriveundervisningen i sammenheng med fagdidaktisk forskning på skriveundervisning for jusstudenter. Det er lite skrivedidaktisk forskning innen rettsvitenskap. Satsingen vil ledsages av forskning på grunnleggende verktøy, som utvikling av en sjangerteori for juridiske tekster. Disse spørsmålene er sentrale i Hans Christian Farsethås’ pågående postdoktorprosjekt.

2) Vi skal forske på begrunnelser av forvaltningsvedtak. Forvaltningsvedtaks begrunnelser har stor betydning for borgernes mulighet til å forstå vedtakene som retter seg mot dem, og for å vurdere sine muligheter til å klage over vedtak. I tillegg utgjør forvaltningsvedtakenes begrunnelser den finmeislede praksisen som forvaltningen over tid bygger opp, og som igjen har stor betydning for borgernes rettsstilling, men som ikke alltid formidles godt til borgerne. Disse spørsmålene er sentrale i Pernille Sandberg Drtinas pågående doktorgradsprosjekt (15).

3) Vi skal forske på hva som er utfordringene ved lovspråk og annet rettsspråk. Vi trenger en helhetlig og realistisk forståelse av lovspråket. Det innebærer blant annet at arbeidet med klart språk ikke kan ses isolert, det må ses i sammenheng med hvordan borgerne bruker regler i samfunnet. Ofte vurderes lovspråkets godhet opp mot om borgeren kan tolke og forstå en bestemt lovtekst alene. Men det er en overforenkling som vil lede til feilslutninger. Borgerne må også vite om relevante bestemmelser, og være i stand til både å finne og bruke bestemmelsene. Noen ganger kan ulike hensyn stå mot hverandre, f.eks. vil svært presise regeltekster som kan gjøre det lettere å tolke og anvende lovbestemmelsene, føre til at det blir vanskeligere å finne frem og samtidig øke faren for inkonsistenser i lovverket.

Vi skal forske på verktøy som kan brukes til å forbedre lovtekster og forvaltningstekster. Et eksempel er metoder for brukertesting. Det er gjennomført brukertester av lovtekster i prosjektet klart lovspråk (16) og en større lovgivningsprosess (17), men disse har mer enn noe demonstrert metodiske utfordringer.

Særlig interessant er det å forske på det vage lovspråket. Lovspråket må med nødvendighet skrives generelt og skjønnspreget, det går ikke å presisere lovteksten slik at den omfatter alle enkelttilfeller. Det er en forutsetning for et velfungerende regelsystem at man slutter fra generelle formuleringer til konkrete situasjoner (subsumsjon). Det norske lovspråket skiller seg ut som særlig kort, blant annet fordi man ofte bruker vage eller skjønnsmessige ord og uttrykk som «rimelig», «forsvarlig» eller «nødvendig». Slike språkvalg kan ved første øyekast fremstå som uklare fordi det kan være krevende å subsumere under vage lovtekster: Er denne konkrete ordningen «forsvarlig»? Det vage lovspråket kan også være en utfordring for ønsket om å digitalisere ulike deler av rettsanvendelsen: Jo mindre skjønn, desto lettere er det for maskiner å lese lovtekster. Skjønnet er en viktig del både av tolkningen og subsumsjonen.

4) Vi skal forske på språkets betydning for svake gruppers rettsstilling. I flere land brukes ulike standarder for språk (kontrollert språk) som er rettet mot grupper som har vansker med å forstå et komplisert språk. Eksempler er den svenske standarden Lättläst (18) og den engelske Simple English. Et annet eksempel er språk tilrettelagt for barn, f.eks. er barnekonvensjonen oversatt til barnevennlig språk (19). Et viktig spørsmål er hvordan vi kan hjelpe slike grupper til å lettere forholde seg til regler. Et annet eksempel er utvikling og bruk av begrepskataloger for å bidra til konsekvent begrepsbruk i regelverk. Andre eksempler er digitale støttesystemer for regelskrivning og lovskriverksteder, som er en metode utviklet av Språkrådet som vi eksperimenterer videre med i Lovlab.

5) Vi skal forske på digitaliseringens betydning for rettssikkerhet, rettsformidling og rettsanvendelse, og da særlig for velferdsstaten. En utvikling som har særlig betydning for klarspråkarbeidet er digitaliseringen av lovgivning og forvaltning. Digitalisering står høyt på den politiske dagsordenen. Det er flere digitaliseringsprosjekter som har betydning for lovgivning, lovspråk og forvaltning. Det ses tydelig av de sentrale dokumentene Én digital offentlig sektor. Digitaliseringsstrategi for offentlig sektor 2019–2025 (20) og Nasjonal strategi for kunstig intelligens (21). Forvaltningen kan samle data om borgerne som innebærer at informasjon kan individualiseres. På flere områder kan vi tenke oss at kunstig intelligens vil spille en viktig rolle. Allerede i dag fattes det flere vedtak i norsk forvaltning av maskiner (robotvedtak) (22) og slike vedtak er regulert særskilt i flere lover, blant annet arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 4a og utlendingsloven § 83 a. Hvordan kan vi ved hjelp av digitale verktøy gjøre det lettere for folk å avklare sine plikter og rettigheter? Hvordan kan vi sikre at borgerne kan få innsyn i og forstå offentlige beslutningsprosesser når beslutninger i stadig større omfang treffes av algoritmer? Stadig flere ser at dette er en av de virkelig store utfordringene for demokratiske rettsstater i tiden fremover. Et uttrykk for det er det nylige vedtatte European Ethical Charter on the Use of Artificial Intelligence in Judicial Systems and their Environment fra 2018 (23).

Fra 2019 er det utelukkende digital tilgang til rettskildene på alle eksamener ved det juridiske fakultetet i Oslo. Kullet som startet på master i rettsvitenskap våren 2018, har ikke brukt papirrettskilder på eksamen noen gang, og det ser ut til at flertallet av disse studentene ikke bruker papirbaserte rettskilder overhodet. Eksamensreformen ved det juridiske fakultetet førte til at den norske konsoliderte og samlede lovsamling, utgitt siden 1926, ikke lenger vil bli gitt ut, rett og slett fordi studentene ikke lenger trenger samlingen ved eksamen. Norges lover 1687–2018, som ble utgitt i 2019, ble derfor siste utgave av den velkjente papirbaserte lovsamlingen. Dette innebærer at overgangen fra analog til digital dokumentasjon og formidling av lovtekster fullbyrdes. Studenter forholder seg nå nesten utelukkende til digitale tekster. Dette har implikasjoner for arbeidet med klart språk i lover og andre offentlige tekster. Lesere forholder seg ulikt til analoge og digitale tekster, og digitale tekster kan organiseres på andre måter enn analoge tekster. Et viktig spørsmål er hvordan rettsstoffet bør dokumenteres, organiseres og formidles i den digitale tidsalder.

Klarspråk i medisin og juss

Assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad kan tjene som et eksempel på det klarspråklige potensialet som ligger i symbiosen mellom juss og medisin. Nakstad fikk i november 2020 en «ad hoc klarspråkpris for klar og tydelig formidling av koronainformasjon» av Språkrådet for sin innsats i å kommunisere informasjon om koronatiltak til befolkningen (24). Pandemiinformasjon handler både om juss og medisin, og Nakstad har særlige forutsetninger ved å være utdannet både som jurist og medisiner.

Det er gode grunner til å se på hva medisin og juss sammen kan gjøre for å forbedre myndighetsspråket. Jeg skal peke på noen eksempler:

For det første er flere fellestrekk ved jusspråket og medisinspråket verdt å utforske. Begge fagspråkene har lange tradisjoner, inneholder fremmedord og er nært forbundet med utøvelsen av en profesjon. Det er trolig mange av de samme utfordringene vi står overfor i forsøket på å endre kultur og holdninger.

For det andre er det store og viktige områder av den offentlige forvaltning der både jusspråket og medisinspråket preger det offentlige språket. Det gjelder ikke bare helseforvaltningen på alle nivåer, men også velferdsstaten i videre forstand. På flere områder er oversettelser mellom medisinsk fagspråk og juridisk fagspråk, og fra medisinsk fagspråk til rettsspråk og lovspråk, avgjørende.

Engelsk fagspråk erstatter norsk fagspråk på mange områder. Det skaper problemer for formidling av fag og for utforming av offentlige regeltekster. På viktige fagområder mangler det god norsk terminologi. Veien fra et engelsk fagspråk til et godt og klart norsk språk kan være lang. Utviklingen av et godt norsk fagspråk legger grunnlaget for gode oversettelser til regelspråk og allmennspråk. På dette feltet vil forskning som synliggjør sammenhengen mellom godt fagspråk og godt regelspråk være til stor hjelp.

Koronatiden har også vist at det er utfordrende å omsette medisinskfaglig kunnskap til gode regler, i form av forskrifter, instrukser eller veiledninger (retningslinjer). Det gjelder i sin alminnelighet, men i denne tiden har det blitt tydeligere. Hvordan vi kan lage gode prosesser og mønstre for å omsette medisinsk kunnskap, om f.eks. smittebegrensning, til legitime, effektive og forståelige regler er et grunnleggende spørsmål. Her kan vi tenke oss samarbeid om undervisning og derigjennom også eksperimentere med ulike metoder for tverrfaglig samarbeid, f.eks. at studenter møter hverandre og kan jobbe sammen. Våren 2020 lanserte vi sammen med Bodø kommune et prosjekt (25), der studentene ble bedt om å utarbeide forslag til kommunale pandemiregler, for eksempel i form av standardforskrifter (mønsterforskrifter) som kommunene, ut fra den situasjonen kommunen befant seg i, kunne velge å bruke, eventuelt med tilpasninger. Det kunne være forskrifter med hjemmel i smittevernloven § 4-1, men også andre hjemmelsgrunnlag var aktuelle. Dette prosjektet ble ikke gjennomført fordi få studenter meldte seg. Men i fremtiden vil slike prosjekter være en mulighet for å samarbeide mellom jusstudenter og medisinstudenter.

For det tredje er det norske lovverket på helseområdet, som så mange andre områder, bygget på en forutsetning om at reglenes innhold fastlegges gjennom et godt profesjonsskjønn. Dette er en særlig viktig mekanisme i nordiske velferdsstater (26). Jeg har allerede nevnt behovet for forskning på det skjønnspregede lovspråket. På helseområdet er det særlig interessant å se hvordan helsefaglige institusjoner og profesjoner fyller ut lovverkets skjønnsmessige krav gjennom faglig veiledning og retningslinjer.

For det fjerde er det flere viktige juridiske krav til kommunikasjonen på helsefeltet, som vi sammen bør forske nærmere på. Et eksempel er helserettens sentrale prinsipp om pasientens autonomi og at behandling skal bygge på pasientens samtykke, slik det blant annet fremgår av pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 3 og 4. For å realisere disse rettighetene er det en forutsetning at pasienten forstår hva som står på spill.

Det er på tide å satse på klart medisinsk språk

Medisinsk folkeopplysning vil bli stadig viktigere. Språket man bruker for å forklare sammenhenger og kommunisere budskap, har alt å si for hvor godt folk forstår og dermed handler. Det er også viktig med et lettfattelig medisinsk språk gitt at sentrale rettigheter i samfunnet er formidlet med innslag av medisinsk språk. På disse områdene er det nødvendig at juss og medisin arbeider sammen, det vil gi det beste grunnlaget for et godt og klart offentlig språk.