Praktbok om Dikemark

Aina Skoland, Vibeke Glosli

Dikemark: porten stenges kl. 21

Asker: Aina Skoland og Vibeke Glosli, 2020

264 s. Pris NOK 369

ISBN 9788269206401

I 1905 åpnet Kristiania kommunale sindssygeasyl dørene til sitt flotte nye anlegg på Dikemark i Asker. I dag er det stillhet og forfall som preger de vakre bygningene. Nå har journalisten Aina Skoland og fotografen Vibeke Glosli utgitt en praktbok om sykehuset.

Forfatterne mener at det er skrevet mye om norsk psykiatrihistorie generelt og Dikemark spesielt, men at mesteparten føltes lite tilgjengelig og skrevet for spesielt interesserte. De ønsket derfor å utgi en bok som tilgjengeliggjør Dikemarks historie for folk flest.

Boka er virkelig flott. Design, innbinding og bildekvalitet er fremragende. Den er lettlest, layouten luftig og fotografiene lekre. Mange vil ha stor glede av den. Ifølge utgiverne har arbeidet tatt to år. Den har ingen referanser, men bakerst står en liste over ti publikasjoner, som er brukt som informasjonskilder i tillegg til mange nettsider og «utallige historiske avisartikler».

Boka er bygd opp av seks kapitler. I det første er spørsmålet hvorfor myndighetene i det hele tatt bygde et asyl på Dikemark. Avgjørelsen ble tatt i 1898. En av grunnene, får vi vite, var ønsket om å få de sinnssyke ut av bykjernen i hovedstaden. Stort sett gikk klagene på fyll, bråk og ubehageligheter, men av og til ble det verre. Så fortelles historien om «Ullevoldsmordet».

En ung kvinne ble drept 3. juledag 1894 i nærheten av Vestre Aker kirke. Det var overlegen ved Ullevål sykehus, P.H. Aaser (1848-1923), som fant henne. Drapsmannen ble dømt til straffarbeid på livstid (1). Forfatterne hevder at til tross for at alle landets «sindssygelæger» var enige om at mannen var alvorlig syk, fant man ingen plass til ham i psykiatrien. Men dette er feil. Under rettssaken ble det konkludert med at mannen var tilregnelig, men etter kort tid ble han overført til Kriminalasylet i Trondheim. Psykiateren Johan Scharffenberg (1869–1965) skrev i 1935 at saken var en «plett på norsk rettspsykiatri». Den burde prinsipielt vært gjenopptatt, mente han, da den dømte «utvilsomt var sinnssyk på gjerningstiden og lenge før» (2). Det var altså de sakkyndige som hadde kommet til gal konklusjon. Det var kanskje ikke så merkelig, ettersom en av dem var «helt inkompetent», ifølge Scharffenberg (2). Saken er nylig omtalt i flere bøker og avhandlinger (3–7).

Skoland & Glosli har gjort et fint arbeid. Jeg skulle ønske meg at neste gang noen går i gang med Dikemarks rike historie, blir det i form av en grundig historisk analyse.