2.2.2.1. Epidemien i Drammen og omegn i 1832¹⁵⁾

Den 17. september 1832 fikk Departementet for det Indre en «Innberetning med stafett» fra Buskerud amt. Praktiserende lege Blich meddelte at en los, Knud Jensen fra Tangen ved Drammen, var blitt angrepet av ondartet kolera efter å ha loset et skip til Svelvigen. Losen døde den 17. september efter 24 timers sykdom. Efter å ha konferert med en engelsk lege i Drammen, som hadde opplevd koleraen i England, ble Blich overbevist om at dødsårsaken var kolera. Amtsfysikus Münster var derimot ikke så sikker og meddelte departementet at man burde se tiden an før man offisielt erklærte Drammen for smittet. Men departementet ønsket klarhet i om sykdommen var kolera og beordret amtsfysikus Blehr i Hedemarken, som jo hadde vært i Hamburg for å studere sykdommen, til Drammen. Samtidig reiste formannen i Choleracentralcommissionen, professor Holst, i forveien fra Christiania. Han ankom morgenen efter den natten losen døde. Holst og Münster kom til at sunnhetstilstanden fremdeles var bra og at losen ikke var død av kolera, men at årsaken kunne være hans drikkfeldighet; at alkoholen kunne ha svekket fordøyelsen og nervesystemet. Dessuten manglet noen symptomer, og det hadde heller ikke vist seg flere tilfeller. En obduksjonserklæring ble sendt, først til departementet og derfra videre til Det medisinske fakultet, som var departementets rådgiver i medisinalsaker. Fakultetet uttalte at det ikke anså sykdommen for å være asiatisk kolera. Men tre dager efter ble det meldt et nytt tilfelle, og den 1. oktober var enda flere blitt angrepet. Choleracentralcommissionen foreslo derfor at man skulle undersøke kornbrennevinet, da flere av de døde hadde vært drankere. Men sykdommen spredte seg, og Drammenslegene ba om hjelp. Departementet bestemte derfor at også legen C. W. Boeck skulle reise til Drammen, da han hadde vært i Berlin under en koleraepidemi.

Flere dødsfall var i mellomtiden inntruffet, og både Münster og andre Drammensleger antok nu at sykdommen var kolera. Dette var likevel ingen tilstrekkelig grunn for departementet til å erklære byen for smittet, noe som ville få betydelige konsekvenser. Departementet ønsket derfor på ny en uttalelse fra Det medisinske fakultet. Morgenbladet skriver ironisk den 19. oktober 1832:

«Svenska Kommercekollegiet har vist os den Opmærksomhed at erklære Drammen for smittet og Havnene for mistænkte. Lægerne i Drammen er endnu ikke enige».

Men dette var ikke riktig, for allerede den 15. oktober hadde politimesteren sluttet å utstede «rene sunnhetspass.»¹⁶⁾ Fakultetet uttalte nu at selv om ingen av dets medlemmer hadde sett sykdommen, heller ikke i Drammen, var den sannsynligvis kolera, slik at de forholdsregler som var påbudt, burde settes i verk. Den 23. oktober 1832 ble det endelig offentliggjort ved høyeste resolusjon at kolera var brutt ut i Drammen og omegn. Det var til da meldt om 33 tilfeller i selve byen, og av disse var 23 døde.

Myndighetene ble nu ivrige efter å få klarhet i hvordan sykdommen kunne ha blitt importert til Drammen. Det ble derfor foretatt politiavhør. Men med datidens manglende kjennskap til koleraens smittemåte fant man ingen holdepunkter for smitteimport, og det ble betraktet som en gåte hvordan sykdommen kunne ha oppstått. Skipet som losen førte ut til Svelvigen, var kommet fra Amsterdam, som var blitt erklært smittet den 18. august 1832. Derefter hadde det ligget i ti dagers karantene ved Saltskjær, som var Svelvigens og Drammens karanteneplass. Losen hadde fulgt med skipet fra Drammen til Svelvigen og spiste lapskaus om bord kvelden før han ble syk. Fra tolloppsynet i Drammen ble det dessuten meldt at det var blitt smuglet inn en del varer til Tangen fra et skip som kom fra London, og at det på dette skipet hadde vært en av mannskapet som hadde hatt kolera. Det kan derfor ha vært flere muligheter for import. Drammen var en viktig havneby. I 1832 hadde 133 skip ligget i karantene; dette var flere enn i Christiania. Smugling kunne det heller ikke ses bort fra, noe også Fr. Holst nevner i sin beretning. Holst skriver videre at selv om sykdommen først efter en stund ble diagnostisert som kolera, så hadde den vært mistenkelig fra begynnelsen av og derfor blitt behandlet som asiatisk kolera.

Koleraen hadde spredt seg raskt omkring Tangen, hvor halvparten av de angrepne bodde. Først en måneds tid senere viste den seg på den andre siden av fjorden, på Bragernæs, hvor 47 ble syke. Blant andre ble dyrlegen (som var bud for sunnhetskommisjonen) og hans kone syke og døde. Tilfellene forekom ellers omkring lasarettet, som lå ved Bragernæs. Dette har sannsynligvis vært et smittefokus og medvirket til sykdommens spredning fra Tangen.

Fra Drammen spredte den seg til Buskerud amt. I Lier og Sylling viste tilfellene seg på en husmannsplass og to gårder. Münster antok at sykdommen her var spredt ved smitte, noe som han mente ikke hadde vært så sikkert i Drammen. Den 17. desember var en bonde på Kopperud død av kolera, og flere personer ble syke, høyst sannsynlig smittet av ham. Først ble den husmannen som hadde pleiet ham syk, derefter moren, som bodde på nabogården og som hadde besøkt ham, og så hans tre år gamle datter. Uken efter ble en søster syk. Hun bodde også på nabogården, men hadde pleiet broren. Derefter ble hennes trettenårige sønn syk, og en bror fikk kolerisk diaré.¹⁷⁾ Dette var i alt syv tilfeller, og det kunne påvises en innbyrdes forbindelse mellom samtlige syv.

I Næsbygden oppsto det noen tilfeller på flere husmannsplasser, og i Svelvigen ble en los og hans kone og sønn angrepet. Epidemien spredte seg ellers ikke så voldsomt som man først hadde fryktet, men om det virkelig var forholdsreglene som bidro til dette, er ikke godt å si. Münster avsluttet sin beretning med å rose amtet for innsatsen og å prise privat og kongelig veldedighet. Han avrundet med en liten kuriositet:

«At flere Børn mistede Mødre, end Fædre, er vel i oekonomisk Henseende en Fordel for dem; men om i moralsk, derom kan vel med Billighed tvivles».

Denne første epidemi hadde altså ikke den pestartede karakter som man hadde fryktet. En viss forsiktighet ble dog stadig utvist. Koleralegen i Svelvigen fikk ansettelsen forlenget til 1. august for å undersøke alle skip som ankom til Drammen fra utlandet. Men siden nervefeber dessuten var temmelig utbredt i området, hørte også behandling av denne sykdommen med til hans oppgave.

Året efter, i 1833, opptrådte det igjen flere epidemier.

2.2.2.2. Ny epidemi i Drammen og epidemien i Christiania i 1833

I løpet av sommeren 1833 var Portugal og Spania blitt angrepet av kolera. Den 19. september, nesten på samme tid som året før, viste det seg noen tilfeller av kolera i Drammen. Fire matroser på et skip som lå ved Tangen var de første som ble angrepet. Fra dette skipet spredte sykdommen seg til byen – ved bedervede appelsiner, ble det sagt.¹⁹⁾ Noen beviselig import fantes imidlertid ikke. Men den matrosen som først var smittet kom fra et skip fra Torrevieja i Syd-Spania som var blitt smittet i august. Men først i oktober kom det melding om flere smittede steder i Syd-Spania.²⁰⁾ Under den følgende epidemi ble det også i Christiania innlagt en kolerasyk sjømann fra et skip fra Torrevieja. At den andre epidemi ble importert fra Spania, er derfor nokså sannsynlig.

Sykdommen fikk denne gang en større og hurtigere utbredelse i Drammen enn sist. Den 28. september var i alt 32 angrepet og 19 døde, og fra den 25. til den 28. september døde 11 av 14 angrepne. Byen ble erklært smittet allerede den 24. september, fem dager efter det første tilfellet. Noe hadde man altså lært av forrige års nøling – da gikk det mer enn fire uker.

Fra Drammen spredte koleraen seg til Christiania og flere andre steder. Til Moss ble den importert med en fraktebåt. Ved ankomsten ble fraktemannen funnet syk i båten, og tre dager senere ble gutten på båten syk. De følgende dager oppsto det flere tilfeller, fortrinnsvis på Verlesanden. Til Frogn var sykdommen sannsynligvis også blitt importert med smitte fra en mann som gikk i fraktfart på Christiania. I Jarlsberg grevskap var det tydelig at den var blitt importert fra Holmestrand og Drammen. Fra Sandsvær berettet C. W. Boeck at den var blitt importert med en kone som var haugianer, og som hadde «lest over syke» i Drammen. På de gårdene i prestegjeldet hvor hun overnattet brøt det ut kolera kort tid efter at hun var reist igjen, og man så tydelig at den var smittsom.²¹⁾

Omtrent en uke efter at epidemien var brutt ut i Drammen, brøt det ut kolera i Christiania. Høyst sannsynlig ble sykdommen importert med en bøddelknekt som het Ole Gulbransen og som bodde på Enerhougen. Den 26. september var han reist til Drammen for å «kagstryke» sammen med bøddelen.²²⁾ Den 29. – søndag kveld – vendte han tilbake og var ifølge beretningen temmelig beruset. Tirsdag den 1. oktober ble han angrepet av et plutselig illebefinnende med diaré, brekning og kramper. Torsdag morgen døde han. Om eftermiddagen ble hans kone og tre andre barn i samme hus angrepet. Konen ble kjørt til en datter som bodde på en husmannsplass et stykke utenfor byen. Om kvelden sendte enken, som eide huset på Enerhougen, bud efter distriktslege J. A. Kraft. I dette huset, som besto av to rom, bodde følgende personer:

Kraft, som året før hadde vært i Drammen sammen med flere yngre leger for å kunne observere sykdommen på nært hold, var ikke i tvil om diagnosen. Tilfellene ble meldt for stadsfysikus Døderlein, og begge legene så til familiene neste morgen ved 7-tiden, men da var piken Karen Sophie død i løpet av natten og gutten moribund. Han døde senere (kl. 12). Den eldre piken, Anne Sophie, var nesten blitt frisk, men Kraft reiste straks til husmannsplassen, hvor han fant konen Anne i sykdommens siste fase. Hun døde klokken 16. På denne plassen døde senere en arbeider som var satt til å holde vakt og hans kone.

De to legene sendte innberetninger til Choleracentralcommissionen. Kraft skrev blant annet:

«... kan jeg ei undlade at anføre den Rimelighed, der synes at tale for, at Bøddelknægten, der ved sin Drukkenskab noksom gav Disposition for Sygdommen, har medført en Infection af denne fra Drammen, uagtet Sygdommen hos ham først udbrød her, og endelig at de øvrige Angrebne, som Alle boede med ham i dette Huus, der kun indeholder tvende Værelser, skylde hans Uddustninger deres Sygdom. Idetmindste kunde ingen foranledigende Potentser opdages ved Huset, som er bygget på selve Klippen, meget frit beliggende og ikke afgiver noget somhelst Tegn til en isærdeleshed manglende Reenlighed».²³⁾

Særlige forholdsregler var i mellomtiden blitt tatt av de to legene. Huset på Enerhougen og husmannsplassen ble isolert og bevoktet, og de døde ble raskt begravet. Husene ble røkt og vasket med klorkalk, og beboerne fikk ekstra matforsyning. Morgenbladet meldte 9. oktober at koleraen stadig var i Drammen, men at det ikke var meldt om nye tilfeller i Christiania, og at stadsfysikus håpet at sykdommen ville begrense seg til det huset som først var blitt angrepet og hvor alle forholdsregler nu var tatt. Sykdommen så faktisk også ut til å være under kontroll frem til omkring 13. oktober. Men beboerne kunne ikke komme til arbeidsplassene sine i byen. Dette ble beklaget av Morgenbladet som mente at forholdene ble forverret for arbeiderne på Enerhougen. Man håpet at sperringen kunne bli opphevet slik at all denne unødvendige frykt og forsiktighet kunne unngåes.²⁴⁾

Myndighetene hadde trodd og håpet i det lengste at sykdommen ikke var kolera. I de senere år gjentok dr. Kraft ofte at det ville ha vært lite sannsynlig at sykdommen hadde krevd flere ofre enn de her nevnte, hvis myndighetene for alvor hadde grepet inn. Men han var den gang en ung kandidat, hvis mening det ikke ble tatt hensyn til (204).

Beboerne i huset nedenfor ble da også snart smittet. Her bodde årelateren Simon Svendsen på 68 år og konen på 64 år, samt en stedatter. Begge de gamle døde, mens stedatteren ble innlagt på Vaterland lasarett og ble bedre. Samtidig brøt sykdommen også ut i selve byen. Den 12. oktober innberettet stadsfysikus for departementet at det var brutt ut kolera i Bjergfjerdingen.

«Jeg kan ikke undlate at erklære for Det Kongelige Departement at jeg anser dette Sygdomstilfælde – det første her i Byen – for at være den ondartede Cholera, desuden er 3 koner i Fjerdingen angreben i Morges.»²⁵⁾

Dette antagelig første tilfellet i byen var hos en murer som arbeidet i Fjerdingen, men som bodde i Bjergfjerdingen. Om det var en ny import eller smitte fra Enerhougen, vet man ikke. Men i Fjerdingen bredte sykdommen seg fort. Fjerdingen var tidlig blitt et industristrøk, og boligforholdene var flere steder preget av slum (20). Herfra spredte sykdommen seg til Vaterland, hvor den først viste seg hos en mann som arbeidet på et brenneri i Fjerdingen. Dessuten ble sykdommen spredt fra Vaterland lasarett med to portører. Omtrent samtidig spredte den seg på Grønland. I Lakkegaden ble to fiskere angrepet den 18. og 19. oktober. I Pebervigen og Ruseløkken begynte sykdommen den 22. og på Hammersborg den 24. oktober. På Saugene oppsto en mindre epidemi den 26. oktober. Men det var senere, omkring den 4. november, tallrike kolerinetilfeller ved papirmøllene.

I den indre by (Kvadraturen) så man enkelte tilfeller i epidemiens 4. uke, først hos noen tjenestepiker i Slotsgaderne, derefter hos noen arbeidere i Raadhusgaden og Agersgaden og dessuten enkelte tilfeller i andre gater. Mot slutten av epidemien opptrådte noen tilfeller nede ved havnen: hos en los og en sjømannskone, samt på «Fila», Rikshospitalets filial i byens gamle sykehus i Strandgaden. I desember ble et par fra den kondisjonerte klasse angrepet i St. Strandgade og Toldbodgaden. Ifølge den offisielle beretning (82) ble 6.58 % av befolkningen angrepet, med en letalitet på 57.13 %. Sammenlignet med andre land var dette høye tall, men registreringen i Christiania var sannsynligvis bedre gjennomført enn i andre større byer. Med hensyn til letaliteten bemerket også Kraft (111) at det hadde blitt et annet forholdstall hvis alle koleriske diareer var blitt registrert. For den indre by gir tallene heller ikke et korrekt bilde. Det er oppført 66 angrepne, men i dette er 28 pasienter fra Tugthuset og ni fra Voldens fattigstue i Raadhusgaden medregnet.²⁶⁾ Det var derfor et svært lavt antall angrepne i den indre by, i motsetning til i forstedene, der gjennomsnittet var en angrepet pr åtte innbyggere.

Den 21. februar 1834 ble det offentliggjort at man for Agershus amts vedkommende anså koleraepidemien for å være over. Men få måneder senere ble sykdommen importert på ny.

2.2.2.3. Epidemiene i 1834²⁷⁾

Koleraen brøt først ut i Fredrikstad uten kjent import den 4. august og spredte seg derfra særlig langs Glommen til Fredrikshald, Moss og Soon, samt til Smålenenes landdistrikt. Særlig Fredrikstad ble hardt rammet, noe man mente skyldtes det fuktige klimaet og det dårlige drikkevannet. De mange tilfellene i Thunøe prestegjeld ble forklart ved at det lå mange bruk der med tilsvarende mange arbeidere.

Det forekommer også enkelte tilfeller i Hadsel prestegjeld i Nordlands amt. I Christiania viste det seg noen tilfeller på samme tid som året før, foruten enkelte mistenkelige diarétilfeller, som man var særlig oppmerksom på. Det ble åpnet et lasarett for dem som på grunn av mistanken om kolera ikke kunne legges inn på alminnelig sykehus og heller ikke kunne pleies hjemme.²⁸⁾ Det var først i 1850-årene at man begynte å legge kolerinepasienter inn på alminnelige sykehus.

Hvordan sykdommen var blitt importert til Christiania, vet man ikke.

Den 25. november ble Norge erklært for kolerafritt, og den 11. august 1846 ble all karantene hevet og Choleracentralcommissionen oppløst for denne gang. 2. pandemi var over.

2.2.3.1. Epidemiene på Vestlandet i 1848/49²⁹⁾

I medisinalberetningene for 1846 nevnes det at godartet kolera (cholera nostras) hadde vist seg langs hele kysten opp til Bergen i sommermånedene. I Laurvig (Larvik) var det to tilfeller av asiatisk kolera, hvorav det ene fikk dødelig utgang. I Svelvigen og Holmestrand hadde cholera nostras karakter av asiatisk kolera. Praktiserende lege Lassen i Svelvigen skrev til professor Holst og spurte hvilke forholdsregler han skulle ta.

I et møte i Medisinsk selskap i oktober 1847 gjorde professor Holst oppmerksom på at kolera var nådd til den sydøstlige del av Europa og vandret mot nord, slik at den kunne ventes i løpet av et års tid. I august 1848 hadde praktiserende lege Blich i Drammen skrevet til C. W. Boeck og berettet at det hadde vært diareer og godartet kolera i byen, men at det bare var ett tilfelle av asiatisk kolera, og at han hadde meddelt departementet dette.³⁰⁾

Den 10. desember 1848 brøt det ut kolera i Bergen. Det første tilfellet viste seg hos en vekterkone som bodde i den del av byen som kaltes Skiven (Skivebakken). Hun døde efter ti timers sykdom. Noen dager efter ble et av barna, et diebarn, sykt og døde. Derefter ble mannen og det andre barnet syke samtidig med konens pleiemor. Pleiemoren hadde passet de syke, men bodde ellers i fattighuset «Asylet» ved domkirken, og hit brakte hun smitten. I asylet spredte koleraen seg fort.

«Den (koleraen) gik saa at sige fra Seng til Seng og dernæst fra Værelse til Værelse idet den stadig angreb dem, som havde plejet de sidst Angrebne» (124).

I all hast ble det opprettet et lasarett i den offentlige almueskole «Christi Krybbe». På asylet døde det 20 mennesker før den 22. desember. Fra asylet spredte koleraen seg til «Søfarendes Fattighus» som lå i nærheten, og hvor den smittet på nøyaktig samme måte. Da lasarettet ble tatt i bruk, hjalp beboerne fra arbeidsanstalten til med å flytte de syke og deres saker fra asylet og fattighuset, og på denne måten spredte sykdommen seg også til arbeidsanstalten. Samtidig hadde den spredt seg til selve byen og blev efter hvert vanskelig å følge.

«Men dog», skriver Løberg, «gik den frem kun Skridt for Skridt. Den var i fuld Gang i enkelte Strøg, mens andre var helt fri for Smitte. Hele Familier døde, efter at Koleraen fik Innpass.» (124)

Den 18. desember ble byen erklært for smittet. Foruten «Christi Krybbe» ble to andre lasaretter opprettet. Den 21. januar ble «Sukkerhuset» åpnet og den 27. losjen «Den gode Hensigt». Både i Drammen og i Christiania hadde det vært vanskelig å skaffe egnede lokaler til lasaretter, men i Bergen handlet man raskt. Efter anmodning fra sunnhetskommisjonen ble det samme kveld, den 26. desember, vedtatt at losjen kunne benyttes som lasarett. I løpet av mindre enn ett døgn var losjen blitt innredet med de nødvendige rekvisitter og sto klar til å motta pasienter, og var altså blitt sitt navn verdig! (133: pp 87–90).

Mot slutten av januar kulminerte epidemien. Det ble da meldt 30 tilfeller daglig. Epidemien varte ganske lenge, tilsammen i 18 uker.

Det store spørsmål var også denne gangen om koleraen var blitt importert, og i tilfelle hvorfra. Et skip fra byen Vlaardingen i Holland var under mistanke. Dagen før skipets ankomst til Bergen den 28. november var en av mannskapet død. Han ble begravd i Bergen. Vekterkonen, som fikk kolera den 10. desember, hadde vasket avdødes klær. I innberetningen fra stadsfysikus ble denne muligheten for import nevnt (133: pp 87–90). Vlaardingen var ikke blitt offisielt erklært smittet i desember, men ble det først den 19. januar 1849, hvilket i høy grad bestyrket mistanken.

Fra Bergen spredtes koleraen ut over landdistriktene. Til fiskeværene spredtes den med fiskerne som hadde vært i byen. Særlig gikk det hardt ut over fiskeværene ved Bømmeløen (Bømlo) og særlig Espevær. Da sykdommen brøt ut på fiskeværene, ble fiskerne grepet av panikk, forlot sine utsatte garn i hui og hast og tok sykdommen med seg til hjembygdene. Koleraen spredte seg på denne måten fra Eivindvig i Nordre Bergenhus amt og sydpå til Egersund. I et brev fra sunnhetskommisjonen i Sunds prestegjeld opplyses det at det i hele sognet var 210 angrepne, hvorav 87 var døde, men at koleraen ikke hadde vist seg andre steder enn der hvor prestegjeldets innbyggere var vendt hjem fra fisket ved Bømmeløen, enten som syke eller efter å ha vært om bord i smittede fartøyer.³¹⁾ Andre fortalte at sønner kom hjem fra fisket, friske eller med lett diaré. Mødrene vasket klærne deres, fikk kolera og smittet derefter ofte hele familien.

Fra Søndre Bergenhus amt spredte epidemien seg til Stavanger amt, hvor det første tilfellet viste seg den 19. januar i Røgvær (Røvær utenfor Haugesund) i Ryfylke hos en fisker som hadde vært i Nordhordland. Sykdommen spredte seg i Ryfylke, og i midten av februar nådde den Stavanger, importert med et fartøy fra fiskeværene med kolerasyke om bord. Skipet var på vei til lasarettskipet som var innrettet i havnen. Fra skipet rømte en mann som hadde hatt kolera. Han kom seg i land på en holme, fikk fatt i en båt og rodde til byen, hvor han innlosjerte seg hos en slakter. Dagen efter fikk slakteren kolera og ble innlagt på lasarettfartøyet, der han straks efter døde. Mannen som hadde smittet slakteren reiste derefter til sitt hjem, som lå et stykke ute på landet, hvor han smittet moren som kort tid efter ble syk og døde. Men da hadde også koleraen fått innpass i byen via slakteren. Den spredte seg, men epidemien ble ikke omfattende. Takket være fornuftige og energiske forholdsregler ble bare 90 angrepet av en befolkning på ca. 10 000.³²⁾

Den 18. juni 1849 ble Bergen stift erklært fritt for kolera, og den 27. juni Stavanger, samt resten av kyststrekningen.

2.2.3.2. Epidemien i Christiania i 1850

I året 1850 viste koleraen seg igjen med en liten epidemi i Christiania:

Det første tilfellet viste seg på Grønland hos en blikkenslager, som ble syk natten til 4. oktober efter et gjestebud. Han døde efter ni timers sykdom. Man fant ikke ut hvordan han var blitt smittet, selv efter nøye undersøkelse av lister over karantenepliktige skip og foretatte politiavhør. Men man kjente til at det hadde vært kolera i Syd-Sverige en stund og at den nylig var brutt ut i Gøteborg. Det var fri kommunikasjon mellom Norge og Sverige til lands. Christiania hadde også stadig sjøveis-forbindelse med flere kolerasmittede steder, men det ble holdt karantene. Dampskipet «Christiania» seilte f.eks. regelmessig på Travemünde som var smittet. Passasjerene ble straks efter ankomsten innlosjert på dampskipet «Carl Johan», hvor de lå i observasjonskarantene i tre dager. Sammen med de to reisedagene utgjorde dette den lovbestemte karantenetiden på fem dager.

Et par dager efter det førstnevnte tilfellet ble den konen som vasket for blikkenslageren syk og derefter innlagt på Rikshospitalet, hvor hun døde og hvor det senere viste seg mange kolerinetilfeller (87). Nu spredte sykdommen seg til to gårder på Grønland: Skjæggerudgården, hvor konen bodde, og Sødringgården, som efter denne epidemien ble beryktet for sine dårlige hygieniske forhold. Derefter spredte den seg til et par av de andre forstedene. Det ble innrettet lasaretter blant annet i slakter Nordby den eldres hus i Lakkegaden og i Bredegaarden på Enerhougen. Dette førte til spredning til Enerhougen. I Skjæggerudgården begrenset sykdommen seg til én leilighet som besto av ett rom på ca. 35 m² og hvor det bodde elleve personer sammen med to griser. Ingen av de andre syv familiene i gården ble syke.

Det ble meldt 157 koleratilfeller. I tillegg ble det meldt 1249 tilfeller av koleriner av det ambulante legevesen, som var blitt innført for første gang under denne epidemien efter engelsk forbilde. Dets oppgave var å dele ut medisiner til diaré- og kolerinepasienter for å forhindre at disse tilfellene utviklet seg til alvorligere kolera.

Under denne lille epidemien kan det sannsynligvis påvises enda en import i tillegg til den som startet epidemien. I 4. uke var epidemien avtagende. Men i 5. – 6. uke tok den seg opp igjen. Da ble en sjauer som arbeidet på bryggen syk. Antagelig hadde han hatt kontakt med dampskipet «Courier», som seilte regelmessig på Hull. Denne byen var ikke på dette tidspunkt offisielt erklært smittet, men det viste seg senere, som så ofte, at Hull allerede var smittet da epidemien i Christiania brøt ut.

Den 14. desember 1850 ble Christiania erklært smittefri.

I 1851 ble det meldt et mistenkelig tilfelle på Ruseløkken av professor Joachim Voss.³⁴⁾ Året efter, i september 1852, var det 38 tilfeller av koleriner og diareer i Christiania. Flere var så alvorlige at de ville ha blitt diagnostisert som asiatisk kolera under en epidemi. Ni tilfeller fikk dødelig utgang, men noe smittefokus kunne ikke påvises, da tilfellene var spredt over hele byen.³⁵⁾

Under 2. avsnitt av pandemien fikk Christiania den store epidemi i 1853 med spredning til flere andre steder. (Se tabellen på neste side.)

2.2.3.3. Epidemien i Christiania og andre steder i 1853³⁶⁾

Danmark hadde ikke tidligere hatt noen koleraepidemi, bortsett fra en liten epidemi på Lolland i 1850. Den 11. juni 1853 viste et koleralignende tilfelle seg hos en skipstømmermann på Kjøbenhavns havn. Derfra spredte sykdommen seg snart til hele byen. Kolera var på dette tidspunkt epidemisk i Hamburg, Lübeck, Petersburg og flere finske havnebyer, og et finsk skip som lå på havnen hadde flere kolerasyke om bord (169). Den 1. juli ble Kjøbenhavn erklært for smittet. I Christiania hadde det vist seg tre tilfeller av kolera i doktor Holsts praksis mot slutten av juni. Blant andre døde en embetsmann på sitt landsted litt utenfor byen, men noen epidemi utviklet seg ikke da.³⁷⁾

Fordi Kjøbenhavn var smittet, anløp statens postdampskip Helsingør i stedet for Kjøbenhavn. Den 22. juli ble en matros fra skipet «Nordkap», som var returnert fra Helsingør, innlagt med diaré på Rikshospitalet (på Hammersborg). Han ble utskrevet efter få dager, men den 25. juli ble en 57-årig kvinne, som var operert for katarakt, syk av kolera og døde den 26. juli. Noen dager efter ble flere av pasientene på hospitalet syke, og koleraen spredte seg nu i byen og forstedene. De første tilfeller inntraff i Kirkegaden og på Vaterland. Efter de første tre uker, da det hadde vist seg 27 tilfeller, ble Christiania offisielt erklært smittet av kolera den 15. august 1853. Derefter tiltok epidemien for så å kulminere i løpet av første halvdel av september. I 6. uke – fra 29. august til 4. september – ble det meldt om 498 angrepne. I 7. uke: 596, og i 8. uke: 588 angrepne, efter offisielle tall. Derefter avtok epidemien raskt. Fra midten av oktober ble det bare meldt enkelte tilfeller daglig.

Epidemien varte til omkring 25. november. Et siste tilfelle ble meldt fra Grønland i desember. Den 14. desember ble byen erklært fri for asiatisk kolera. Ifølge de offisielle tall var de 2453 angrepne og 1597 døde. De angrepne anslo Conradi (46) til å utgjøre 5 % av byens befolkning, letaliteten til 65,1 %. Dessuten ble det meldt 6512 tilfeller av kolerine/diaré, og av disse hadde 220 tilfeller utviklet seg til alvorlig kolera.

Den mer utførte beskrivelsen av epidemien i Christiania er gitt i kapittel 3, arbeidets hoveddel.

Som følge av den nokså frie kommunikasjon mellom den koleraangrepne hovedstad og byene langs fjorden, spredte sykdommen seg til flere av disse stedene. Av 61 smittede steder kan det påvises import fra Christiania i 37 tilfeller og – bortsett fra enkelte tilfeller – for de øvriges vedkommende import fra et annet sted.³⁸⁾

Importen til Christiansand var temmelig karakteristisk og foregikk på følgende måte: Den 27. august (1853) vasket to koner sengetøy og lintøy fra D/S «Constitutionen», som nettopp var ankommet fra Christiania. Begge fikk kolera, og den ene konen og hennes mann, som også var blitt smittet, døde. Sykdommen spredte seg til de nærmeste, blant annet til en familie som hadde hjulpet til ved begravelsen. Men i alt forekom det bare seks tilfeller med fem dødsfall i byen, som den gang hadde 9000 innbyggere. Den først angrepne familien ble beskrevet som ordentlige og renslige folk, og huset var luftig, pent og rent. På grunn av strenge forholdsregler fra sunnhetskommisjonens side fikk ikke epidemien større omfang. (Om konsekvensene, se senere.)

2.2.3.4. Epidemiene i 1854, 1855 og 1857

Under denne pandemi var det også epidemier i 1854 følgende steder:³⁹⁾

Den første angrepne i Arendal kom med et skip fra en fransk havn som efter sigende ikke var smittet av kolera, men efter at flere på fartøyet var blitt syke, spredte sykdommen seg også til fastlandet.

I september anløp dessuten et par engelske transportskip Christiansand med franske tropper om bord. Blant disse var det kolera. Det ble gitt legehjelp fra Christiansand, og Norge fikk på denne måten en aldri så liten befatning med Krimkrigen.

I 1855 var det dessuten epidemier i:

Det ble ikke oppklart hvordan koleraen ble importert til Christiania. Det første tilfellet inntraff på et skip fra Trondhjem som hadde ligget 14 dager ved Borkehullet i Christiania havn, hvor byens kloakker munnet ut. Herfra spredte sykdommen seg til Pebervigen.

Epidemien i Tønsberg ble nokså omfattende og var blitt importert med en jakt fra Christiania der en matros var død av kolera på reisen. Fartøyet ble, som påbudt, lagt åtte dager i karantene. Karantenekommisjonens oppsynsmann, som hadde vært i denne tjenesten i 30 år, hadde fått diaré og brekninger mens han var om bord. Han døde to dager senere i sitt hjem. Sykdommen spredte seg hurtig via hans familie, som efter å ha blitt smittet, fikk besøk fra både den ene og den andre, uten at det overhodet ble tatt noen forholdsregler med hensyn til isolasjon.

I 1857 var det epidemier i:

Det var ikke mulig å påvise hvordan koleraen ble importert til Drammen. Men alle de angrepne bodde eller arbeidet på Tangen, hvor mange skip ankret opp. Her ble elvevannet benyttet til drikkevann.

I Christiania ble det meldt om to sjømenn som var blitt angrepet av kolera mens skipet deres lå i havnen, samt to arbeidere i Fjerdingen. I Holmestrand ble en skipsfører, som nettopp var ankommet fra Christiania, angrepet av kolera.

I 1858 var det et par tilfeller av kolera i Fredrikstad og ett enkelt på Rikshospitalet i Christiania. Ved årets utgang var det slutt på 3. pandemi. Men nesten hvert år i tiåret 1850–60 forekom det altså adskillige koleratilfeller og epidemier i Norge, i tillegg til den store epidemi i 1853 i Christiania med dens utløpere samme år. I Sverige forekom også koleraen i hele dette tiåret rundt omkring i landet (11).

2.3.1.1. Innledning

Før bakteriene ble påvist som årsak til smittsomme sykdommer var det på den tiden koleraen opptrådte i Europa to, eller rettere sagt tre, dominerende oppfatninger om hvordan akutte sykdommer kunne spre seg og hvordan epidemier kunne oppstå. Det var:

1. den miasmatisk-konstitusjonelle oppfatning,

2. kontagieoppfatningen og

3. den miasmatisk-kontagiøse oppfatning.

En del sykdommer, mente man, oppsto under innvirkning fra naturens side og ble spredt med luften med et miasma, et skadelig stoff. Disse sykdommer ble kalt epidemier eller farsotter. Man antok dessuten at visse ubestemmelige forhold, «konstitusjonene», forsterket miasmaet, og denne oppfatningen kan derfor kalles den miasmatisk-konstitusjonelle oppfatning eller bare miasmeteorien.

Andre sykdommer ble oppfattet som smittsomme og spredt med et mer håndgripelig stoff, et smittestoff eller kontagium. Hva dette kontagium egentlig var og hvordan det oppsto, hersket det stor uenighet om. Sykdommer som ble spredt på denne måten, ble kalt for «smittesotter». Endelig var det den miasmatisk- kontagiøse oppfatningen som hadde elementer fra de to andre teoriene.

Oppfatningene om hvordan akutte sykdommer oppsto var mest teoretisk preget og spilte liten rolle i praksis. Det var bare når den farlige smittesotten, pesten, truet fra Orienten at isolasjons- og sperringsforanstaltninger ble satt i verk. Grepet av frykt og panikk søkte da både miasmatikere og kontagionister å verge seg med de strengeste forholdsregler. Annerledes ble det imidlertid da kolerapandemiene begynte utover på 1800-tallet. Nå måtte det tas stilling til om denne nye sykdommen, som plutselig veltet inn over Europa, var en farsott som ingen forholdsregler hjalp mot, og som man kun kunne styrke den personlige motstandskraften mot; eller om den var en farlig smittesott som var like sterkt smittende som pesten, og hvor det å gripe inn med isolasjonsforanstaltninger kunne antas å holde sykdommen på avstand.

2.3.1.2. Den miasmatisk-konstitusjonelle oppfatning

Miasteorien stammer som den eldste fra gresk oldtid. Den avløste troen på overnaturlige makter som årsak til sykdom. «Miasma» betyr i de hippokratiske skrifter «skadelige sykdomsfremkallende stoffer» (155). Det ble antatt at slike oppsto ved forråtnelse av stoffer i jorden for så å bli tatt opp i luften og spredt med denne. Man trodde at miasmaet lå i luften som en slags gassky over en hel befolkning. Derfor kunne mennesker som levde under de mest forskjellige forhold bli angrepet av samme sykdom. Dette ga også forklaring på hvordan sykdommer kunne spres som epidemier. Begrepet epidemisk betød egentlig bare en hyppig forekommende sykdom med høy letalitet (101). Man antok at miasmer særlig oppsto på sumpige steder med mygg. Derfor ble malaria betraktet som den typiske miasmatiske sykdom (166). Under koleraepidemiene i England fikk miasmeteorien en sterk posisjon i form av «søppelteorien» (se s. 42).

Læren om konstitusjonene var knyttet til miasmeteorien. Hippokrates beskriver i verket Om luften, vandene og stedene hvordan sykdommer følger årstidene med «gastriske» sykdommer sommer og høst og «pneumonier» vinter og vår. Dette førte til en lære om konstitusjonene, dvs. de fysiske omgivelsenes innflytelse på sykdommene. Læren ble senere utviklet, og da særlig av Thomas Sydenham. Han skjelnet mellom forskjellige konstitusjoner, blant annet constitutio annua, som skulle forklare at sykdommer kunne variere med årstidene. Videre constitutio stationaria, som dominerte over de andre og satte sitt preg på alle sykdommer, og dessuten constitutio epidemica, som nærmest ble betraktet som en forandring i luften på grunn av atmosfæriske eller telluriske forandringer i jordens indre, og som fremkalte epidemiske sykdommer.

Konstitusjonalistene eller lokalistene som de også ble kalt, antok at ikke bare påvirkning fra de fysiske omgivelser, men også forhold i pasienten selv (Natura hominis ifølge Knorr og Schadewaldt) kunne fremkalle sykdom. Man kunne f.eks. bli angrepet av sykdom på grunn av frykt⁴²⁾ eller sorg (146: p 80). Denne oppfatningen nærmer seg det vi i dag legger i begrepet konstitusjon.

Max Stoll, en representant for den eldre Wienerskole, utformet Sydenhams lære videre. Denne Sydenhamske/Stollske lære kom til å innta en sterk posisjon på 1800-tallet (165). Konstitusjonene ble efter Stoll tillagt større eller mindre betydning som årsaksmoment sammen med et smittestoff. Den epidemiske konstitusjonen kunne f.eks. sammen med et smittestoff, som det altså ikke ble sett helt bort fra, bevirke en epidemi, men konstitusjonene kunne også selv vokse og bli selve sykdomsårsaken uten «hjelp» av noe smittestoff.⁴³⁾

2.3.1.3. Kontagieoppfatningen

Under pestens herjing på 1300-tallet og senere under den store invasjonen av syfilis, oppsto skillet mellom kontagiøse og ikke-kontagiøse sykdommer (101, 155). Spredning av kontagiøse sykdommer ble ansett for å skje ved et mer fast smittestoff enn de tidligere nevnte luftmiasmer. Kontagiet ble dannet som en giftig substans i den sykes kropp, og huden og åndedrettet utskilte smittestoffet som kunne overføres f.eks. ved et håndtrykk. Dessuten ble luften som omga den syke regnet for å være smittefarlig, og klær og varer kunne også overføre smitte ved at smittestoffet på en eller annen måte «hang ved» disse. Da både lungepest og syfilis var meget smittsomme sykdommer, var det derfor ikke så merkelig at en angrepsprosent på hundre ble kjennetegnet på en kontagiøs sykdom. Mens altså miasmatiske sykdommer var karakterisert ved et plutselig og uventet sykdomsangrep på en stor gruppe mennesker, så var infeksjonskjeden det viktigste bevis ved de kontagiøse sykdommer.

Girolamo Fracastoro (60) regnes for å være en av de første som skjelnet mellom kontagiøse og ikke-kontagiøse sykdommer. Han definerer kontagiet som «et stoff som dannes hos den syke og ved infeksjon forplantes fra ett individ til et annet og fremkaller samme sykdom hos dette andre individet». Han skjelner mellom kontagium ved kontakt og ved et mellomledd, f.eks. klær (fomiter) og over avstand, f.eks. phtisis og kopper.⁴⁴⁾

På 1700-tallet ble kontagielæren ført et stykke videre. Ved mikroskopiske undersøkelser ble nye organismer oppdaget, og de ble antatt for å være en slags levende vesener. Men med kjemiens fremskritt kom diskusjonen til å dreie seg om hvorvidt smittestoffet ikke like gjerne kunne være av kjemisk som av parasittisk natur. I det første tilfellet ble det betegnet som et sekret, et stoffskifteprodukt, og sykdommen ble beskrevet under stoffskiftesykdommer (154: p 68). Kjemikerne Liebig og Berzelius antok at smitten oppsto som en slags kjemisk prosess i organismen. Andre hevdet derimot at smittsomme sykdommer skyldtes en levende parasitt. Til den siste kategori hørte Jacob Henle. Med utgangspunkt i Latours og Schwanns arbeider om gjæring (som de hevdet skyldtes en plante, nemlig gjærcellens virksomhet) og Schleidens og Schwanns arbeider, som viste at cellen var grunnelementet i både plante- og dyreriket, hevdet han at smittestoffet var et «kontagium animatum», et levende vesen. Bassis påvisning av soppen Botrytis ved sykdommen Muscardine hos silkeormen og Grubys påvisning av ringormsoppen, anså han som bekreftelse på at teorien var riktig (74). Som bevis for at en parasitt var årsak til sykdommen, krevet Henle at parasitten alltid måtte kunne fremkalle samme sykdom. Dette var dog ikke noe nytt, da Fracastoro hadde sagt det samme, men Henle krevet videre at parasitten skulle kunne isoleres og innpodes, formere seg og fremkalle et typisk sykdomsforløp igjen. Henle mente at miasmer og kontagier var identiske og infiserende materier. I en senere publikasjon foreslo han å slå dem sammen med to underavdelinger: «fikse» og «flyktige».⁴⁵⁾

Henles og andres teorier om et levende kontagium har senere blitt bekreftet, og det kan derfor synes som om disse var forut for sin tid. Men Ackerknecht siterer forfattere som mener at Henles teori fremsto for hans samtidige som et siste forsvar for den gamle kontagionismen fra Fracastoros tid⁴⁶⁾ (2). Andre mener at både Fracastoro og Henle er overvurdert. Howard Jones hevder f.eks. at Fracastoros bok er preget av overtro og mystisisme, og at Henle bare fremkastet en løs teori på basis av en gammel lære (86). Men som Henle selv uttaler i Pathologische Untersuchungen, så var han tvunget til å søke sine beviser ad teoretisk vei, fordi parasittene ennu ikke var påvist. Friedrich Løffler, som selv var en kjent bakteriolog, omtaler Henles teorier med beundring (125: pp 51–56).

Pasteurs senere undersøkelser over gjæringsfysiologien, som definitivt viste at gjæring var fremkalt av levende vesener, gjærsopper, bidro til å bane veien for bakteriologiske undersøkelser. Med Henles elev Robert Kochs påvisning av koleravibrionen fikk smitteoppfatningen med hensyn til kolera sitt endelige gjennombrudd.

2.3.1.4. Den miasmatisk-kontagiøse oppfatning

Det er tidligere nevnt at miasmeteoriens tilhengere ikke så helt bort fra fenomenet smitte. Man forestilte seg da på sett og vis at smittestoffet ble utviklet som et resultat av en konsentrasjon av miasmene hos disponerte individer under en voksende epidemisk konstitusjon. På denne måten kunne man forklare visse forhold i smittespredningen som hverken stemte med den rene miasmeteori eller med kontagieoppfatningen. Smitte fra individ til individ ble anerkjent, men man anså ikke smitten alene som tilstrekkelig til å fremkalle en epidemi. Det måtte være forhold i omgivelsene eller hos individet som forsterket smitteevnen, visse disponerende faktorer (contagium et epidemium). Oftest var det tale om en potensering av smittsomme utdunstninger som ble dannet hos den syke og opptatt av andre ved hjelp av åndedrettet. Oppfatningen ble også kalt «betinget kontagionisme» eller «infeksjonsteorien». Det fantes alle varianter i oppfatningen fra den nesten rene kontagionisme og til den nesten rene miasmeteori. Henle oppfattet f.eks. de fleste av våre smittsomme sykdommer som miasmatisk/kontagiøse, blant annet tyfus, kolera, kopper og pest, fordi kontagiøse sykdommer også var miasmatiske (epidemiske) hvis de kunne spre seg over et større område.

En miasmatisk-kontagiøs teori som en tid hadde stor innflytelse med hensyn til kolera, var Pettenkofers. Han fremsatte sin «grunnvannsteori» i 1855 efter koleraepidemien i 1854 i Bayern (156). Pattenkofer antok at koleraen skyldtes et smittestoff som var spredt ved samferdsel, og at også lette tilfeller smittet. Jordbunnens beskaffenhet og evne til å utvikle smittestoffet ved modning var dog avgjørende for om en epidemi ville oppstå. Grunnvannet spilte en rolle. Ved høy vannstand ble smittestoffet værende i grunnvannet, men når dette sank, ble smittestoffet tilbake og tørket inn for så å bli opptatt i luften og spredt. Teorien fikk mange tilhengere og holdt seg lenge, da både miasmatikere og kontagionister fant noe tiltalende i den. Selv efter at Koch i 1883/84 hadde påvist koleravibrionen, hadde Pettenkofers teori tilhengere som kjempet innbitt for den i mange år (134, 166). Så sent som i en oversiktsartikkel fra 1930 bekjente epidemiologen Sticker seg som tilhenger av Pettenkofer⁴⁷⁾ (189).

Smittsomme sykdommer var den gang de store folkesykdommer, og sykdomsbekjempelsen var fra sunnhetsmyndighetenes og legenes side konsentrert om disse. Koleraen, som smitter indirekte, reiste mange problemer med hensyn til bekjempelsen. Hvilket syn man hadde på smittemåten fikk stor betydning for de forholdsregler som i praksis ble tatt. Oppfatningen i Norge om hvordan sykdommen oppsto og dens spredning, som omhandles i det følgende kapittel, er derfor en del av bakgrunnen for epidemibekjempelsen i 1853 og et viktig bidrag til forståelsen av epidemiens spredning.

2.3.2.1. Oppfatningen under de første epidemiene

At koleraen spredte seg så raskt med samferdselen gjennom Russland i 1829/30 i begynnelsen av 2. pandemi, gjorde at sykdommen i de fleste land på offisielt hold ble ansett for å være kontagiøs, selv om det allerede på dette tidspunkt var motstridende oppfatninger om smittemåten. Strenge forholdsregler om sperring/karantene ble følgelig innført. I England hadde det første General Board of Health en kontagionistisk oppfatning (15), og da koleraen nærmet seg i 1831, var denne oppfatningen den dominerende (53: pp 7–26). Men allerede i slutten av 1831 hadde stemningen snudd, og den miasmatiske oppfatningen var blitt fremherskende i ledende kretser, ikke bare i England, men også i Frankrike og Tyskland. Det var særlig dét forhold at karantene ikke hadde vist seg effektiv ved kolera som hadde bevirket dette omslaget. Miasmelæren syntes å stemme bedre med erfaringene fra epidemiene og fremsto derfor som den vitenskapelige og velfunderte læren (2).

Den følgende fremstillingen om oppfatningen i Norge bygger på skriv og innberetninger fra legene og diskusjoner i Det norske medicinske Selskab. I forhold til medlemstallet var det få leger som deltok i diskusjonene, men til gjengjeld var disse ledende i den medisinske krets, og deres oppfatning fikk stor betydning for hvilke forholdsregler man tok. Forhandlingene i selskapet ble publisert i dagspressen. Det er derfor mulig at diskusjonene har vært beregnet på et større publikum enn kollegene i selskapet.

Efter beretninger fra andre land, hadde man i Norge allerede fra begynnelsen av inntrykk av at koleraen både var meget smittsom og meget ondartet (43). Men ganske raskt svingte den offisielle oppfatning over i en miasmatisk/kontagiøs retning, og denne holdt seg under de første epidemiene. I den tidligere nevnte Kort Anviisning til at kjende, forebygge og behandle den ondartede Cholera som ble utgitt i juni 1831, legges det mest vekt på sykdommens miasmatiske karakter.⁴⁸⁾ Det står blant annet at den antas å smitte ved utdunstninger fra den syke, dels gjennom åndedrettet og dels gjennom huden. Men klimatiske, telluriske forhold betegnes som de «fremste Aarsager». Dessuten omtales personlig motstandskraft, og det gis råd om kosthold, spisevaner, klesdrakt osv.

Denne «Anvisning» er tydeligvis blitt utarbeidet på grunnlag av et utenlandsk forbilde; det finnes i alle fall lignende publikasjoner fra Danmark, Sverige og Tyskland.⁴⁹⁾ Men i motsetning til disse betones smittemomentet mindre i den norske. En setning som opprinnelig var med, at man ikke skal utsette seg unødig for smitte (152), er strøket i den endelige offisielle versjon. Mens det i den danske står at det er viktig å unngå direkte kontakt med den syke av hensyn til smittefaren, er dette utelatt i den norske. Likevel ble det tatt forholdsregler som mot en kontagiøs sykdom. Dette ble gjort fordi man følte seg usikker på sykdommens karakter. Fordi sykdommen i andre land i begynnelsen ble oppfattet som smittsom, ble det også i Norge innført samme forholdsregler som mot pest og gul feber ifølge karanteneloven av 1805. Engstelsen blant publikum bidro også til beslutningen.

Men da koleraen i Drammen viste seg ikke å være så smittsom som man hadde vært redd for, endret oppfatningen seg. Sykdommen så heller ikke ut til å være mer smittsom enn f.eks. tyfus, som man ikke tok slike drastiske forholdsregler mot. Dessuten spredte ikke koleraen seg som man ventet ved en kontagiøs sykdom, nemlig radialt ut fra et smittefokus, fra sentrum mot periferien. Den «hoppet» fra et sted til et annet uten at man kunne påvise noen sammenheng mellom tilfellene. Følgelig fant Choleracentralcommissionen sin oppfatning styrket om at «Cholera skylder atmosfæriske eller telluriske Aarsager sin Oprindelse, og at den følgelig bør betragtes og behandles som en epidemisk (miasmatisk) Sygdom» (43). På dette grunnlag og på grunn av de mange vansker som restriksjonene førte med seg, foreslo Choleracentralcommissionen en vesentlig reduksjon i karantenen, som hadde hatt negative økonomiske og sosiale følger.⁵⁰⁾

Under den følgende epidemien i Christiania (1833), ble det dog klart at enkelte ting tydet på smitte, blant annet den tydelige import fra Drammen, og at mange ansatte ved lasarettene fikk kolera (82). Men likevel ble leger og pleiepersonell i liten grad smittet i forhold til hva man ventet ved en rent kontagiøs sykdom. Det at så mange som var utsatt for smitte, ikke ble syke, stemte ikke med tidligere erfaringer med kontagiøse sykdommer (eller rettere sagt med definisjonen). Et viktig argument mot smitte var at karantenen ikke hadde hindret import av koleraen. Norge hadde på tross av streng karantene fått flere epidemier, og man antok derfor at sykdommen ikke kunne være importert, men måtte være oppstått på annet vis (67: p 263).

Det var oppfatningen fra offisielt legehold som kom til uttrykk. Selv om denne hovedsakelig var miasmatisk preget under de første epidemiene, ble det ikke sett bort fra at sykdommen under visse forhold var smittsom. Det ble også lagt vekt på en mulig smitte med de klær som kolerasyke og døde hadde hatt på seg. Rensing av klær var derfor stadig påbudt. Hvordan oppfatningen ellers var blant legestanden i alminnelighet under de første epidemiene, er vanskeligere å vurdere. Choleracentralcommissionen uttalte riktignok at den bygget på andre opplyste og erfarne legers publikasjoner og praktiske erfaring (43). Det er mulig at kommisjonen her gir uttrykk for den alminnelig herskende oppfatning i Norge, men trolig var det utenlandske autoriteter man egentlig påberopte seg. Også senere betød disse meget. De innenlandske observasjoner fra en del praktiserende leger gikk nemlig mer i retning av å anse sykdommen for å være kontagiøs. Blant disse leger var C.W. Boeck, som i sin beretning om epidemien i Sandsvær hadde gitt uttrykk for at sykdommen hadde spredt seg ved smitte (se s 16) og Egeberg, som var lasarettlege på Mangelsgaarden i 1833, og som senere uttalte at sykdommen efter hans mening hadde spredt seg ved smitte i den første tiden, da man kunne følge sporene.⁵¹⁾

2.3.2.2. Oppfatningen under epidemiene i 1848/49 og 1850

Under epidemiene i 1848/1849 på Vestlandet ble det gjort en rekke observasjoner som styrket oppfatningen av kolera som en kontagiøs sykdom (124, 95).

Løberg hadde praktisert som koleralege, fulgt epidemien og undersøkt hvert enkelt tilfelle og sett at koleraen var smittsom. Han beskriver spredningen, analyserer den og begrunner hypotesen som han oppstilte om smitte. Han lot overlege Danielssen undersøke tarmsekretet ved hjelp av kjemiske og patologiske prøver for å forsøke å påvise smittestoffet.⁵²⁾ Løberg arbeidet ut fra moderne epidemiologiske metoder. Han kunne påvise at 2/3 av de 300 innlagte på «Christi Krybbe» hadde hatt kontakt med syke, dels for å pleie, sette igler eller ordne med likene. Han påviste at sykdommen ikke bare smittet ved syke, men også ved friske. Det at mange ved lasarettet ble angrepet, talte for smitte: En lege, åtte portører, fire «gangkoner», «spisevertinnen» og hennes tjenestepike samt en annen pike, flere likbærere, to menn som fjernet halmen fra brukte madrasser og en som kjørte bort skitne klær.

Kierulfs beretning måtte også være vanskelig å komme utenom. Han nevner at på grunn av de isolerte boliger og spredte tilfeller såes spredningen tydelig. Fra Fane prestegjeld kunne han påvise smittekilden til alle 23 tilfeller. Han konkluderte med at ikke bare kolera, men også koleriner og friske personer, ja, selv koleralik, smittet. Inkubasjonstiden fant han var fra en til fire dager. Hyppigst overførtes smitten til ektefeller, barn og pleiere. Men i motsetning til Løberg, hvis oppfatning var ren kontagionistisk, antok Kierulf at sykdommen var miasmatisk/kontagiøs: et kontagium som ble produsert hos den syke, fremkalte sykdommen hos mottagelige individer sammen med et miasma fra jorden eller luften.

Da Kierulf flyttet tilbake til Christiania, fikk han en rent miasmatisk oppfatning, og under epidemien i 1853 var han stadig miasmatiker. Senere ble han kontagionist efter å ha undersøkt andre smittsomme sykdommer sammen med Homann, blant annet nervefeber og dysenteri. Han mente at legene lett fikk en miasmatisk oppfatning i større byer fordi det var umulig å følge smitten fra det ene tilfellet til det annet.⁵³⁾

Disse erfaringene fikk konsekvenser for de forholdsreglene som leger og lokale myndigheter tok i Stavanger, da koleraen spredte seg nedover langs kysten med fiskerne. I Stavanger ble tre skip innrettet i havnen til å motta fiskerne. Ett ble innrettet til pleie, et annet til isolasjon av tilsynelatende friske som hadde hatt kontakt med syke, og et tredje til rensing av alle klær og alt sengetøy. For å hindre spredning i selve byen ble hus med kolerasyke stengt og renset og sengehalmen brent. Nesten alle syke ble behandlet på lasarett. Familier til syke ble isolert og forpleiet av byens midler. Disse forholdsreglene bevirket at Stavanger og Ryfylke ble forskånet for en større epidemi, hvilket også professor Holst tilskrev forholdsreglene. Da mange mennesker var samlet under sildefisket, kunne en spredning ellers ha blitt katastrofal.⁵⁴⁾

Løberg og Kierulfs oppfatning av koleraen som smittsom ble delt av alle de leger som hadde fått erfaring med epidemiene på Vestlandet. Det var omkring 42 leger hvorav 32 var fra hovedstaden. Likevel var mange leger fremdeles antikontagionister, ifølge Løberg var det flertallet (men muligens mener han også utenlandske leger). Antikontagionismen hadde på denne tiden en meget sterk posisjon både i Norge og i utlandet, ikke minst i England hvor Chadwicks og Southwood Smiths «søppelteori» hadde stor innflytelse frem til under de engelske epidemiene i 1848/49. Teorien var en rent miasmatisk teori som opprinnelig var fremlagt i 1842 i Report of the Sanitary Commissions of the labouring population. Her ble det igjen hevdet at epidemier skyldtes miasmer som var oppstått ved forråtnelse i søppel og stillestående kloakkvann. Chadwick⁵⁵⁾ var ikke selv lege, og teorien var utarbeidet av hans nære medarbeider dr. Southwood Smith, som var en utpreget miasmatiker. Men det var Chadwick som trakk de praktiske konsekvensene av teorien: Renovasjon ved fjerning av avfallet, fortrinnsvis ved gjennomspyling av kloakker. Det førte i sin tur til hans kamp for å få opprettet flere vannverk som kunne gjøre denne gjennomspylingen mulig. På basis av hans rapport kom The Public Health Act i 1844 og The Nuisance Removal Act i 1848. Disse fikk stor innflytelse i andre land og også i Norge. Rapportene fra the General Board of Health (medlemmer: Carlisle, Ashley, Chadwick og Soutwood Smith) om karantene og kolera fikk også innflytelse i Norge. Report on Quarantine fra 1848 ble meget positivt anmeldt av professor Holst,⁵⁶⁾ og Report on the epidemic Cholera fra 1848 og 1849 anmeldte han til og med i dagspressen for å skape en opinion for sanitære forholdsregler fremfor karantene. I denne rapporten ble søppelteorien beskrevet slik som den var blitt applisert på kolera med bekjempelse på et sanitært-hygienisk grunnlag.

Fullt så godt mottatt ble ikke rapportene i hjemlandet. General Board of Health's epidemiologiske teorier ble ikke akseptert av den medisinske profesjon, og både Lancet og The London Medical Gazette kom med sterke utfall mot Chadwicks Board of Health. Report on Quarantine omtales i en lederartikkel i Lancet som «foolish absurditiers» og Southwood Smiths oppfatning av koleraen som «zymotic gibberish». Kolera, pest, gul feber og scarlatina dampet ikke opp av kloakkene ble det hevdet, og man måtte håpe at offentligheten ville være så fornuftig å sørge for å få dette Board of Health avskaffet hurtigst mulig. Lancets leder betraktet rapporten som en fornærmelse mot den medisinske profesjon og anså ikke karantenen for å være overflødig, men uttalte at rapporten var utarbeidet av handelsmenn som bare tenkte på egne interesser.⁵⁷⁾

Under disse engelske epidemiene ble det også, slik som i Norge, gjort flere iakttagelser som rokket ved søppelteorien. John Snow (180) redegjorde i et møte i Westminster Medical Society for sine undersøkelser.⁵⁸⁾

Snow mente at spredningen skjedde med et smittestoff som ble overført med avføringen til andre mennesker gjennom munnen ved at hender og mat var forurenset med disse farve- og lukteløse stoffer. Et annet viktig medium var forurenset drikkevann. Dette kunne forklare den store forskjell i mortalitet i Londons bydeler, avhengig av hvorvidt vannforsyningen hadde vært mer eller mindre forurenset. Snow nevnte at William Budds påvisning av mikroskopiske elementer i vannet støttet hans syn. Budd hadde fremsatt teorien om at kolera skyldtes en levende mikroorganisme som han hadde påvist i drikkevann fra infiserte områder (33). Forholdsreglene var ifølge Snow enkle: Vannforsyning uten kloakkutslipp, filtrering og koking av alt drikke- og husholdningsvann og dessuten omhyggelig håndvask.⁵⁹⁾

Teorien om en «fungus» som årsak til koleraen var meget på tale i England/London i 1849. Det er flere artikler i London Medical Gazette sammen med referatet av Budds undersøkelser.⁶⁰⁾ Det ble nevnt i referatet at slike undersøkelser var gjort av flere, og at det nu bare gjensto å vise at kolera utelukkende skyldtes disse mikroorganismer, men da så mange dyktige folk arbeidet med emnet, ville problemet snart være løst. Det skulle likevel gå 35 år før dette skjedde med Kochs påvisning av vibrionen.

Det er således meget som tyder på at en hel del av legene i England allerede efter epidemiene i 1848/49 anså koleraen for å være smittsom. Det hadde efter hvert vist seg sterke motstandere blant legene av Chadwicks Board of Health, som ble beskyldt for å være lite effektivt, men særdeles «paper-braying».⁶¹⁾ Under referatet av Budds undersøkelser nevnes det at Board of Healths antikontagionistiske lære var farlig, fordi den fikk folk til å tro at en smittesott, slik som kolera, utgikk fra søppelhauger og kloakker, mens den i virkeligheten stammet fra mennesket selv. Det ble tilføyet at det nu var gledelig at Board of Health var vendt tilbake til anskuelsene fra 1831. Dessverre hadde Board of Health i mellomtiden ofret tusener av menneskeliv «to the spirit of trade».

Snows og Budds undersøkelser kan ha vært kjent av legene i Christiania. The London Medical Gazette var nemlig ett av de tidsskrifter som Det norske medicinske Selskab abonnerte på. På innsiden av permen av det bind som inneholder Snows første innlegg i Westminster Medical Society og de andre referater er det klistret en navneliste som viser at tidsskriftet har sirkulert blant legene i selskapet. Hvert medlem i leseselskapet har hatt tidsskriftet i én uke våren 1850, og alle de som utformet forholdsreglene mot koleraen og deltok i diskusjonen i selskapet er oppført på listen. Faye refererte også til Budd, Swayne og Brittan i beretningen om epidemiene i andre byer enn Christiania i 1853 (57), men anså ikke «fungus» som selve sykdommens årsak fordi det var vist at en lignende fantes også hos friske personer. Professor Holst hadde det omtalte hefte i slutten av juni, kort tid før epidemien i 1850 i Christiania. Men Holst anså fattigdom og den medfølgende «uordentlige levevis» for å være disponerende for kolera og hevdet at Storbritannia nå sto i forreste rekke når det gjaldt å bekjempe kolera med sanitærhygieniske forholdsregler. Derfor var de siste epidemier blitt mindre omfattende enn de første. Men det er senere blitt hevdet at epidemien i London i 1848 ble mer utbredt enn epidemien i 1832 fordi sanitærbevegelsen førte til at Londons avfall ble skylt ut i Themsen som byen fikk sitt drikkevann fra (53: p 74, 179: p 225).

Under epidemien i Christiania i 1850 ble de engelske synsmåter fra sanitærbevegelsen lagt til grunn for forholdsreglene. Disse besto blant annet i husvisitasjon med oppsporing og tidlig behandling av lette tilfeller sammen med sanitær-hygieniske råd. Ordningen med oppsynsmenn og Det ambulante legevesen var nyskapninger som skulle ta seg av det forebyggende arbeid. Dessuten kom det stadig pålegg fra politimesteren om å holde gater og fortau rene og skylle rennestener og kloakker. Det ble også forsøkt å skaffe de angrepne og deres familier bedre boliger. Efter eksempel fra Stavanger ble det innført isolasjon av de syke og deres familier. Men den ble ikke systematisk gjennomført; ifølge Bentzen fordi myndighetene og de ledende leger ikke trodde på at kolera var en rent smittsom sykdom. De isolerte fikk besøk av slektninger og kjente fra alle byens kanter.⁶²⁾ I Stavanger var alle syke blitt innlagt, men i Christiania ble bare halvparten behandlet på lasarett.

Likevel ble epidemien liten. Alle forholdsregler trakk i samme retning, og det er mulig at smittestoffet ved en ren tilfeldighet ikke fikk tilgang til en større drikkevannskilde.

Efter epidemien ble smitte/ikke smitte igjen diskutert i Det norske medicinske Selskab. Det var ingen beviser for import, hverken fra landsiden eller fra sjøsiden. Holst mente at når en sykdom oppsto på samme tid og samme sted, måtte den vanligvis ansees for å være miasmatisk/tellurisk, i hvert fall måtte man holde seg til det når det ikke var mulig å påvise import. Men under dårlige hygieniske forhold måtte man likevel regne med at sykdommen kunne smitte. De engelske undersøkelser fra Gazetten omtalte han overhodet ikke.

Den følgende diskusjonen viser miasmeteoriens sterke stilling blant selskapets medlemmer, ikke minst hos de leger som senere fikk innflytelse på forholdsreglene under epidemien i 1853.

F.C. Faye, som ble medlem av Choleracentralcommissionen i 1848 efter C. W. Boeck, som bare satt en kort tid, så ikke bort fra at epidemien i 1833 muligens var importert med smitte fra Drammen. Men det var viktig, sa han, å skjelne mellom infeksjon (miasmatisk/kontagiøs spredning) og kontagium. Ved infeksjon utviklet den syke et stoff som infiserte luften og fremkalte sykdommen. Han trodde at de fleste norske leger hadde dette synet på kolera. Om dette smittestoffet så kunne henge ved en frisk person eller hans klær (kontagium i strengere forstand) var mer tvilsomt. Hans egen «Trosbekjendelse» var at koleraen kunne oppstå spontant for derefter å kunne smitte ved infeksjon, men han anså den spontane miasmatiske opprinnelse for å være den viktigste. C. W. Boeck, som var den fremste kontagionist under alle epidemiene, kunne ikke dele Fayes tro på koleraen i 1850 skulle være oppstått spontant på Grønland (forstaden under landets grunn). «Ligesaa lidt, som man på Grønland finner ostindiske Planter, ligesaa lidt vilde man der finde ostindiske Sygdomme, naar de ei vare indført». Han ble støttet av Hørbye, som hadde vært koleralege på Vestlandet og i Christiania. Faye henviste nu til utenlandske forfattere som anerkjente koleraens miasmatiske karakter. Conradi forklarte det faktum at epidemien i 1850 hadde vært mindre enn den i 1833 med teorien om miasmenes ulike intensitet. Men for øvrig ville han ikke benekte at kolera kunne være smittsom: «Men jeg negter at Smitte er den almindelige Aarsag til Sygdommens Optrædelse og Udbredning som Epidemi, med andre Ord, jeg anseer den som en væsentlig miasmatisk Sygdom». Boecks utmerkede sammenligning fant man malplassert og ønsket heller ikke at Boecks bemerkninger om smitte ble ført i forhandlingsprotokollen, da de ville kunne engste offentligheten.⁶³⁾

2.3.2.3. Oppfatningen under epidemiene i 1853

Under epidemien i 1853 overtok Medicinalkomitéen den sentrale administrasjon av epidemibekjempelsen. Komiteen hadde siden 1850 vært departementets rådgiver i medisinalsaker. Den praktiske siden ble ivaretatt av sunnhetskommisjonene.

Medicinalkomitéens tre medlemmer var alle utpreget miasmatikere: professor Conradi, professor Faye og den senere stadsfysikus Steffens. De to første var vel de mest innflytelsesrike,⁶⁴⁾ og deres miasmatiske innstilling så vi i diskusjonen efter 1850-epidemien. Under den påfølgende epidemi i 1853 var man altså i den eiendommelige situasjon at det offisielle standpunktet var at sykdommen var en rent miasmatisk sykdom, noe som sto helt i strid med de mange holdepunktene som man hadde fått for sykdommens smittsomhet. Hvilke følger fikk denne oppfatning, og hva kan grunnen til dens posisjon ha vært?

Løberg og Kierulf hadde påvist smitte ved sikre koleratilfeller, ved koleriner og ved friske kontaktpersoner til kolerasyke. I Stavanger var isolasjonens nytte også blitt klart demonstrert når det gjaldt kontaktpersoner. C. W. Boeck hadde hele tiden uttalt at både syke og friske kontaktpersoner kunne smitte, og at isolasjon av dem som først ble angrepet kunne hindre videre spredning. Men under epidemien i 1853 ble både det første mistenkelige tilfellet og senere de mange koleriner og også flere koleratilfeller lagt inn på Rikshospitalet uten noen forholdsregler mot smitte. Det er høyst sannsynlig at smitten førte til ytterligere spredning av den grunn (se s 125). I 1834 var det i hvert fall innrettet lasarett for mistenkelige tilfeller som man ikke ville legge inn på alminnelige sykehus og heller ikke la pleie hjemme.⁶⁵⁾

Neglisjering av smitte og isolasjon fikk følger også for andre byer. I 1853 og 1855 ble karantenen opphevet, først for innenriksfart og senere for utenriksfart, selv fra steder som var smittet, og uten at det ble innført noen form for isolasjon. Slik ble koleraen spredt langs kysten fra Christiania. Det oppsto epidemier som sannsynligvis kunne ha vært unngått (97). Ett eksempel var epidemien i Christiansand. Det er tidligere nevnt at denne startet med en overføring av smitte fra «D/S Constitutionen». E. F. Lochmann var den gang lege i Christiansand og medlem av sunnhetskommisjonen. Han var kontagionist og hadde allerede da en intuitiv forståelse for koleraens spredningsmåte. Ved energiske forholdsregler spredte heller ikke sykdommen seg. Men foranlediget av denne lille epidemi og for å unngå flere, sendte sunnhetskommisjonen en anmodning til Departementet for det Indre⁶⁶⁾ om å stanse, eller i hvert fall innskrenke dampskipsforbindelsen mellom de to byene. Dette ville ikke departementet gå med på, spesielt ikke fordi man hadde tenkt å oppheve utenrikskarantenen ganske snart. En innskrenkning i kommunikasjonene ville være inkonsekvent og «lede til at udbrede Synsmaader som Departementet ikke kunne billige». Saken var for øvrig sendt til Medicinalkomitéen, som uttalte «At Koleraen, for at optræde som Epidemi krævet en særlig epidemisk Luftconstitution som, naar den var steget til en vis Intensitet, var i Stand til at alene at frembringe en Koleraepidemi, uden at Sygdommen var indført. Dog kunne Sygdommen være smittende, som de fleste epidemiske Sygdomme, som f.eks. Tyfus. Det maatte derfor indsees at med Hensyn til Spørgsmaalet om Karantæne maatte Smitteevnen lades ude af Betragtning. At baade ansees Smitten utilstrækkelig til at fremkalde en Epidemie, og derhos har (Komitéen) den bestemte Formening, at en saadan kan opstaae og i Almindelighed opstaar uden Smitte.» At smitte skulle kunne overføres med friske kontakter til kolerasyke, som påstått av Lochmann, fant komiteen helt utenkelig.

Komiteen henviste også til tumultene i Petersburg og Paris og beklaget at en så opplyst forsamling som sunnhetskommisjonen i Christiansand hadde samme oppfatning av sykdommen som smittsom som de mindre opplyste klassene, og at den kunne anse sperring for å være et nyttig tiltak.

Opptøyer og mord på leger forekom under de første russiske epidemiene. I St. Petersburg var det regulær oppstand, og myndigheter, leger og polakker ble beskyldt for å ville forgifte befolkningen. I andre byer, f.eks. i Paris, var følgene av en streng karantene årsaken til opptøyene på grunn av frykt og matmangel (129).

Vi får her et tydelig bevis for Medicinalkomitéens oppfatning av koleraen, og også at Departementet ikke kunne bifalle «Synsmaader» som innebar karantene, og at man stanset dampskipsforbindelsene. Økonomisk/politiske interesser og en miasmatisk sykdomsoppfatning ser ut til å ha gått hånd i hånd. Løberg hadde avsluttet sin epidemiberetning med følgende:

«... forekommer det mig, at man vanskelig kan bortraisonnere Virkningen af et Kontagium».

I forbindelse med dette skriver Ludvig Dahl (48: p 81):

«Og dog blev det, som vi skulle se, ogsaa hos os bortræsoneret. Denne Sags Historie er i flere Henseender mærkelig, navnlig ved de Omslag som have funnet Sted i Lægernes Anskuelser om samme. Ved Sygdommens 2. Vandring i Europa (1853) var der ... en almindelig Bestræbelse for at faa opphævet de for Handel og Vandel saa besværlige Karantæneforanstaltninger, og det lykkedes ved en Alliance mellem dette Slags Interesser og den dengang endnu temmelig almindelige Theori om «Den epidemiske Konstitution» at faa ophævet næsten alle de Sikkerhedsforanstaltninger, som man før havde taget, forsaavidt de lagde Hindringer i Veien for Trafikken.»

Det var den liberalistiske statsråd Stang som var motstander av å innskrenke dampskipsanløpene.⁶⁷⁾ I årene 1848 – 1851 skjedde det store gjennombruddet for de liberalistiske ideene i Norge om samfunnets velferd uten formynderskap. Et sentralt tema var at all fremgang besto i å bryte ned det som stengte, å åpne muligheter for utveksling og utjevning og å skape «bevegelighet». Handlingsdirektivet var et «samferdelsevangelium» (177: pp 77). Hele norskekysten var da også i femtiårene blitt bundet sammen ved dampskipsforbindelser, statlige så vel som private. Det var hele dette samferdselsevangelium som Lochmann truet med å bryte ned med sin teori om import og spredning av kolera med dampskip. Forholdet var det samme i Danmark under epidemien i Kjøbenhavn i 1853. Dampskipene seilte fra hovedstaden til provinsbyene og nærmest «spydde» kolera utover disse. Distriktslegene samlet seg da også i kraftig protest mot myndighetene i hovedstaden (154: pp 125 – 129).

Ønsket om samfunnsøkonomisk vekst og velferd hadde sine tilhengere også blant akademikerne. Ikke på grunn av personlig vinning, men i offentlighetens interesse (173). Legeautoritetene var sannsynligvis ingen unntagelse, da en alminnelig økonomisk vekst ville gavne helsevesenet og gi bedre hygieniske vilkår. Fayes innlegg på Naturforskermøtet i Stockholm i 1851 kan tyde på at legene så det som en samfunnsplikt å motarbeide karantenen. Han uttalte at befolkningen uten tvil ble beroliget med en viss form for sperring, men at denne i sin tur forårsaket arbeidsløshet, dyrtid og sult for arbeiderklassen. Legen hadde ikke gjort sin plikt når han fra et vitenskapelig standpunkt avgjorde om sykdommen var smittsom og derefter overlot resten til myndighetene. Legen burde ta hensyn til samfunnsforholdene og muligheten for en bedre sunnhetspleie i sin virksomhet, og da var forebyggelse av sykdom et bedre middel.

Enda en grunn til å legge mindre vekt på smitte var muligens et ønske om å berolige folk (jvf. Conradis svar til Boeck i 1850). Miasmatikerne, og da spesielt Faye, trodde at frykt kunne fremkalle sykdommen; dessuten er det mulig at man, som nevnt i skrivet til Christiansand sunnhetskommisjon, fryktet lignende opptøyer som under de første epidemiene i utlandet. Det hadde faktisk vist seg en amper stemning i Christiansand på grunn av smittefrykt. Den sterke Thranitterbevegelsens oppstand et par år før var nok stadig i myndighetenes og Medicinalkomitéens erindring. Et sterkt ønske om å berolige publikum fremgår også av professor Holsts mange utsagn om at opplysning i dagspressen var viktig med hensyn til koleraens smitteforhold og hygieniske forholdsregler.

Påvirkningen fra utlandet bidro som tidligere uten tvil også til at miasmeteorien sto så sterkt. Den engelske innflytelsen er tidligere nevnt. Riktignok var miasmeteorien allerede på retur blant flere engelske leger i 1849 efter epidemien i London. Men fra 1850-årene kom også påvirkningen fra Tyskland med Virchow som satte sitt preg på europeisk medisin. Virchow forholdt seg lenge skeptisk til kontagielæren på grunn av sine strenge krav til naturvitenskapelig bevisføring. Han hadde fått sin utdannelse under Schønlein på en tid da kontagionismen sto svakt, og hans erfaringer fra flekkfeberepidemien i Schlesien hadde skapt en oppfatning hos ham om at elendige sosiale forhold var en viktig årsak til at epidemien oppsto (2). På denne bakgrunn hevdet han også at kontagionistenes bevisføring ikke var god nok. Virchows fag, patologisk anatomi, kom med ham til å innta en så dominerende stilling at forskning innen bakteriologi, f.eks. efter Henles retningslinjer, ble satt til side (48: p 11). Kontagielæren ble glemt på en tid da forskningen konsentrerte seg om anatomiske forhold i det syke legeme (201). Det var dessuten først efter at farvemetodene ble tatt i bruk innen vevslæren at man kunne anvende dem på bakteriene. At det nye i denne perioden samlet seg om patologisk anatomi, bidro kanskje til at man ble hengende ved de gamle medisinske dogmer fra den Sydenhamske/Stollske konstitusjonslære, som Conradi var så påvirket av, i epidemiologien.⁶⁸⁾ «Sikkert er det, at den Sydenhamske/Stollske Konstitutionslære var et Hoveddogme i Epidemiologien for hundrede Aar siden. Den var det teoretiske Stativ, på hvilket de brogede epidemiologiske Billeder den Gang skulde udspændes og tilpasses» (165: p 32).

Debatten i Medisinsk selskap efter at epidemien i 1853 var over, ble preget av den vanlige striden mellom miasmatikerne og kontagionistene.⁶⁹⁾ Debatten kom denne gangen hovedsakelig til å dreie seg om hvorvidt sykdommen var oppstått miasmatisk ved skadelige luftstrømninger eller ad kontagiøs vei. C. W. Boeck hevdet at oppfatningen om at sykdommen var oppstått spontant, slik som man mente i 1850, nå var foreldet. Han ble imøtegått av Conradi som fremhevet at selv om man nok kunne drøfte hvorvidt sykdommen var importert fra Helsingør og senere hadde spredt seg innen Rikshospitalet, måtte han likevel på det sterkeste ta avstand fra en slik hypotese. Da måtte sykdommen være oppstått på et sted som ikke var smittet og deretter ha spredt seg ved friske personer. En slik spredningsmåte, mente han, var uten analogi og meget usannsynlig. Til dette anførte Boeck at Helsingør var smittet på det angjeldende tidspunkt, men at dette ikke var blitt offisielt meddelt. Dessuten kunne spredningen følges for de første 20 smittede i Christiania. Han viste også til erfaringene fra Vestlandet om smitte ved friske personer. Men som så ofte før ble dette møtt med mistro. Faye mente at dette lignet mer på «usagkyndige, men troværdigee Mænds Vidnesbyrd om hvad de tro at have seet eller hørt, end det var Udtryk for en rigorøs Naturforskning». Og til tross for at Boeck på det følgende møte kunne fremlegge sykelister for de 20 første smittede og dokumentere hvordan spredningen måtte ha funnet sted, lyktes det ham ikke å overbevise miasmatikerne. En vesentlig innvending mot kontagionismen var ikke bare at sykdommen tilsynelatende kunne oppstå spontant, men også at det ikke hadde lykkes å isolere smittestoffet. Det siste var også en av de innvendinger som Virchow hadde anført mot kontagionistenes påstander. I tillegg kom så motstanden mot å forlate en tidligere akseptert teori. Men på andre virket Boecks argumentasjon overbevisende. Lochmann fremhevet senere at det var uhyre verdifullt med hensyn til oppklaringen av koleraens smitteforhold at Boeck på denne måten hadde kunnet følge de 20 første angrepne og derved klargjort epidemiens begynnelse. (De 20 første angrepne som Boeck omtaler kan også følges i mitt materiale, se senere.)

2.3.2.4. Oppfatningen under epidemiene i 1866 – Konsekvensene av epidemiene i 1853 og 1855

På dette tidspunkt var det skjedd et omslag i oppfatningen av koleraens spredningsmåte bort fra miasmeteorien og i retning av hva man kan kalle en ny og mer velfundert kontagielære.

Den iøyenfallende spredningen av kolera i 1853 og 1855 hadde vært en ubehagelig overraskelse. I Norge skyldtes omslaget dels erfaringene fra disse og dels, som tidligere, endringer i oppfatningen i utlandet.

I England hadde epidemien i 1854 vært «something of a blow» (128). Diskusjonene under epidemien i London dreiet seg heller ikke lenger – så vidt det fremgår av Lancet – om sykdommen var kontagiøs eller miasmatisk. Dette var et tilbakelagt stadium. Koleraen ble ansett for å være kontagiøs og bli spredt på en eller annen måte med drikkevannet, forurenset av kloakkene.⁷⁰⁾ Det nye General Board of Health anbefalte derfor, foruten andre sanitærhygieniske råd, at man ikke måtte drikke vannet ukokt.

Det var Snows teori om spredningen med drikkevannet som efter hvert var blitt akseptert. Han hadde fortsatt sine epidemiologiske undersøkelser fra 1849 under epidemien i 1854 i London. Han påviste at i de sydlige distrikter av London, hvor de aller fleste tilfellene forekom, skjedde vannforsyningen over hele området fra to vannverk, Lambeth kompani og Southwark & Vauxhall-kompaniet. I 1849 hadde begge vannverk tatt vannet fra den nederste og sterkt forurensede del av Themsen. Efter 1853 hadde Lambeth-kompaniet flyttet inntaket høyere opp i elven hvor den var renere, mens Southwark & Vauxhall-kompaniet stadig tok vannet langt nedenfor tidevannsgrensen, hvor det var svært forurenset fra alle Londons kloakker. De to firmaene forsynte ikke hver sine distrikter, men konkurrerte i samme distrikt om vannforsyningen. Hvert av vannverkene forsynte ca. 300 000 personer. Begge grupper av forbrukere besto av nesten like mange fattige og rike og i like yrker, det eneste som vesentlig adskilte dem var faktisk vannforsyningen.

Snow påviste under og efter epidemien i 1854 at den delen av innbyggerne som hadde høyest mortalitet, fikk vannet fra Southwark-kompaniet, mens de som fikk vann fra Lambeth-kompaniet hadde en meget lavere mortalitet (181).

I anmeldelsen av Snows trykk fra 1849, On the Mode of Communication of Cholera, ble det uttalt at hans hypotese om spredning med drikkevannet (som forklarte det uforståelige at den «hoppet» fra en bydel til en annen) var brukbar, men den måtte belegges med fakta (se note 58). Dette fikk Snow anledning til under epidemien i 1854, og det var den nu berømte vannposten i Broad Street som ga Snow beviset for at teorien var riktig.

Under epidemien i London i 1854 ble distriktet syd for Themsen igjen hardest rammet. Broad Street i bydelen St. James var bebodd av ca. 900 mennesker i ca. 50 hus. Disse hadde vannledninger, som dog ofte var avstengt, slik at vannet da ble hentet fra posten i Broad Street som hadde godt vann. Men det var også noen i gaten som ikke drakk dette vannet, nemlig arbeiderne på et bryggeri.

Under et plutselig utbrudd av kolera i gaten døde over 500 av gatens beboere i løpet av ti dager. Snow fikk mistanke til vannposten og undersøkte med en liste over dødsfallene fra Registrar General hvor den enkelte døde hadde fått drikkevannet sitt fra. Det viste seg da at bare de som hadde tatt vann fra vannposten fikk kolera, mens beboerne i et arbeidshus og arbeiderne i bryggeriet ikke hadde benyttet posten, og det var også ganske få angrepne på disse stedene. Snow anmodet derefter kommunestyret om å stenge vannposten. Håndtaket ble midlertidig fjernet, og epidemien stoppet nesten med det samme. Det viste seg senere at vannet i posten var blitt forurenset fra smittefarlig vaskevann som var blitt slått ut i en kloakk hvis avløp var tett, slik at vaskevannet rant over og ned i brønnen til vannposten.

Snows undersøkelser fra 1854 om vannverkene ble senere efterprøvet av de sentrale helsemyndighetene og utgitt i en rapport i 1856, foruten Snows egen annenutgave fra 1855. Teorien ble herved offisielt anerkjent, noe som ga den større utbredelse (179: p 262).

Scenen i 1866 i Christiania var Lochmanns. Han hadde utviklet sin smitteteori gjennom erfaringene fra epidemien i 1853, delvis ved Pettenkofers teori og på basis av Snows og Budds undersøkelser. Han hadde forsøkt å skape forståelse for smitteteorien gjennom innlegg på «Skandinavisk naturforskermøte» i 1856, i avisinnlegg i Aftenbladet i 1859 og i Morgenbladet i 1865.⁷¹⁾ Da koleraen viste seg i Christiania i august 1866, ble han tilknyttet sunnhetskommisjonen. Under epidemien satte han sin energi inn på å få forholdsreglene så effektive som mulig, i samsvar med den smitteteori som han nu hadde: spredning med et smittestoff fra ekskrementene. Smitten spredtes ved samkvem, ved infeksjon av drikkevann, av binger og næringsmidler og ved pleie og vask av kolerasykes klær, hevdet han. Forholdsreglene bidro uten tvil til å stoppe epidemien. I mange andre land opptrådte koleraen nemlig usedvanlig ondartet (se under pandemiene). Men Lochmann møtte sterk motstand blant de hjemlige miasmatikere, og en bitter strid med skarp polemikk ble utkjempet i Medisinsk selskap og i dagspressen.⁷²⁾

Polemikken var begynt allerede med artiklene i Morgenbladet før epidemien, hvor Lochmann fastslo koleraens smittsomhet. Lochmann hadde dessuten skrevet⁷³⁾ at når man leste tidligere epidemiberetninger, måtte alle leger innrømme at flere av epidemiene kunne ha blitt stanset i begynnelsen, men at den tidligere oppfatningen om koleraens spontane oppkomst var mer enn bare en teori:

«Den traadte ud i Livet og ledede eller rettere lammede alle Forholdsregler. Man havde dengang en Statsmedicin med sine Dogmer og sin Trosbekjendelse ganske som Statskirken, men riktignok, som enhver Vildfarelse, mindre tolerant. Det var da Læger, som vovede at tænke paa egen Haand og handle derefter. Men de bleve ogsaa dømte pro meliori informatione. Da var den epidemiske Luftkonstitution Alt, Epidemier «kunne opstaa og opstode i Almindelighed uden Smitte. Naar den epidemiske Luftkonstitution var steget til en vis Intensitet, var den i Stand til alene for sig at frembringe en Koleraepidemi, uden at Sygdommen fra noget andet Sted var indført».»

Lochmanns meget bestemte uttalelser i Morgenbladet om at koleraens smittemåte nu var bevist, falt en del kolleger tungt for brystet, og da han senere uttalte at en honnør til sunnhetskommisjonen for de utmerkede forholdsregler var på sin plass, fikk han mange av selskapets medlemmer mot seg. Han ble i flere møter skarpt angrepet av Faye, fetterne J. og H. Vogt og Backer som mente at det ikke var forholdsreglene, men en gunstig epidemisk konstitusjon som var årsaken til at epidemien ble liten. H. Vogt, som selv var overbevist miasmatiker, fant Pettenkofers teori tiltalende og harselerte over at Lochmann hadde forlatt denne til fordel for Snows. Han siterte fra Archives Generales for 1865 om Snows «Anskuelser der bevæge sig på Gisningers Gebet». Fetteren J. Vogt syntes det var latterlig at «Waterklosettene» på byens hotell ble stengt (disse hadde utløp i Bjørvigen, hvor de fleste av tilfellene inntraff). Luftkonstitusjonens tidligere forkjemper, Conradi, henviste til at det stadig fantes andre og motsatte oppfatninger i utlandet, spesielt i Frankrike, og at man stadig hadde lite kjennskap til koleraens spredningsmåte. Lochmanns medarbeidere i sunnhetskommisjonen: stadsfysikus Steffens og Numsen Lund, delte ikke Lochmanns oppfatning om smitte, men var nærmest miasmatikere. De ville derfor heller ikke anerkjenne at de forholdsregler som var foreslått og satt i verk av Lochmann, hadde hatt noen betydning for at epidemien ble så liten. De mente at de sanitære forbedringene, f.eks. pudretten og den nye vannledningen, hadde hatt en mer forebyggende effekt. En gunstig epidemisk konstitusjon hadde uten tvil også virket i samme retning, antok de.

Efter alle disse stridigheter skrev Lochmann til slutt i Morgenbladet:⁷⁴⁾

«Naar jeg saa træt kom ned om Aftenen i det medicinske Selskab, saa traf jeg alle disse lærde Videnskabsmænd ... med deres skarpe og hensynsløse Kritik ... Jeg er ikke nogen lærd Videnskabsmand ... men jeg kan i al denne videnskabelige Konfusjon dog se den klare og simple Sandhed: at Cholera er en smitsom, eller som man saa vil transmissibel Sygdom, og at den væsentlig udbredes ved Udtømmelserne; jo bedre man kan isolere og jo fuldstændigere Exkreter kunne gjøres uskadelige, desto mindre griber den om sig. Kjensgerninger fra denne Epidemi taler for at vore Foranstaltninger har bidratt til at dæmpe den. Jeg tror at det var godt, at den lærde Videnskabelighed ikke denne gang kom med. Vi havde nok siden faaet en lang og grundig Beretning med Lister og Statistik og Beregninger og Tabeller, saa mange Procent Syjomfruer og saa mange Procent Skorstensfeiere. Statistikken og «Videnskaben» vilde været iorden og «Constitutio Epidemica» faaet Skyld for det Hele.»

Omslaget i utlandet var især blitt fremskyndet ved kolerakonferansen i 1865 i Konstantinopel. Lochmann henviste også til denne, som var blitt holdt med utsendinger fra mange land efter den påviselige spredning fra Egypt. På konferansen ble det bekreftet at kolera alltid er importert med smitte, og at lette diareer også er smittsomme.

I løpet av 1860-årene hadde også den eldre Virchow tatt kontagionistenes parti. I 1868 erklærte han at koleraen måtte skyldes en «fungus» (2). Robert Kochs oppdagelse av koleravibrionen i 1883 førte til at diskusjonen om koleraens smittemåte ble avsluttet. Men også Koch fikk mange motstandere som ikke ville anerkjenne at sykdommen skyldes smitte ved bakterien (134). Pettenkofer og hans tilhengere holdt lenge og hårdnakket på grunnvannsteorien, mens Virchow her tok Kochs parti.

2.4.2.1. Karantenen under de første epidemiene

Karanteneloven av 1805 skulle hindre import av «pestartede» sykdommer. Loven hadde vært felles for Norge og Danmark; Sverige hadde en tilsvarende lov fra 1806 (16, 154). I 1799 var karantenestasjonen på Odderøen ved Christiansand blitt opprettet, og den var i funksjon da koleraen truet. I 1831 ble det dessuten opprettet en stasjon på Nyhavn ved Bergen og en provisorisk stasjon ved Hammerfest. Ifølge karanteneloven skulle det være en karantene/sunnhetskommisjon i alle lade- og kjøpsteder langs kysten. Den skulle bestå av en representant for stedets styrende myndighet, en lege, en tollbetjent samt en «sjøkyndig» person.

Observasjonskarantenen var 14 dager for skip som kom fra et smittet sted og fire dager for skip som kom fra «mistenkte» steder.⁷⁸⁾ I tillegg kom det antall dager som manglet hvis skipet ikke hadde vært så lenge som 30 dager underveis. Med syke om bord var observasjonskarantenen enda lengre og minimum 40 dager. Hvis skipet hadde «giftfengende» varer om bord – og disse var det en lang liste for – var lossingskarantenen 40 dager. I løpet av denne tiden ble varene losset og renset, og skipet og mannskapet ble også renset ved vask og «rygning».

Det gamle reglementet var strengt. Ved undersøkelsen var det ikke tillatt å gå om bord, men man spurte fra en oppsynsbåt om det var mistenkelig sykdom hos mannskap eller passasjerer. Hadde noen likevel hatt kontakt med et karantenepliktig skip, ble vedkommende lagt i samme karantene som skipet og kunne bare gå i land via karantenestasjon. På grunn av dette ville ingen innrømme å ha hatt kontakt med et smittefarlig fartøy. Lochmann skrev i 1866:

«Karantænen var tidligere barbarisk. Karantenehavnene var opfyldte med hele Flaader af Handelsskibe. Der var Losningskarantæne og smitteførende Varer. Brev fra smittede Steder blev gennemstukket og dyppet i Eddike til de var ulæselige. Omkostningerne var enorme og hindret al Handelsomsætning.»⁷⁹⁾

I motsetning til Sverige hadde Norge bare sjøkarantene, da det var få forbindelser over land.

Da karanteneloven ble satt i kraft i 1831, virket det som om loven ble ganske strengt håndhevet. I Christiania ble reglene innskjerpet av Thomas Fasting, sjef for marinedepartementet. I karantenekommisjonen advarte stadsfysikus Dødelein mot samkvem med karantenepliktige skip.⁸⁰⁾ Karantenebestemmelsene har sikkert vært praktisert tilfeldig og uensartet på de forskjellige steder i landet i og med at utøvelsen lå hos karantenekommisjonen. Denne hadde ikke alltid en lege med som medisinsk sakkyndig, og manglende kjennskap til sykdommen førte ikke sjelden til tilfeldige avgjørelser (1). Ved Drammen var det for eksempel en lite hensiktsmessig karantenestasjon, hvis man skal tro en innsender i Morgenbladet. På Rødtangen, hvor skippere fra Østersjøen kastet anker for å forhøre seg om kornprisen, var det en tollbetjent, men ingen oppsynsmann, fordi denne bodde i Holmsbo. Når et karantenepliktig skip ankom, måtte det sendes «ekspressbud» til Holmsbo. Imens lå skipet uten oppsyn. Det antydes at oppsynsmannen, som var en kjent kjøpmann, hadde fått vervet av amtmannen, og at det ikke var helt usannsynlig at det ble drevet smugling. Hvis dette fortsatte, mente innsenderen, ville nok koleraen bli smuglet inn sammen med andre godsaker. Denne spådommen skulle bli oppfylt, endog hele tre ganger. I Svelvigen var forholdene noe bedre. Her var det dog ansatt en lege, men likevel måtte amtsfysikus Münster hentes helt fra Drammen. Skjønt det foregikk med «ekspressbud», måtte de syke vente i flere dager om bord.⁸¹⁾

Både på grunn av praktiske vanskeligheter og fordi frykten for koleraen efter hvert avtok, ble det i tiden som kom lempet på karantenebestemmelsene. Allerede efter den første epidemien i Drammen hadde kolerakommisjonen uttalt i et skriv til departementet at den anså sykdommen for å være lite smittsom, og at det derfor ikke var nødvendig med karantene. Fra begynnelsen av juli 1831 til slutten av 1832 hadde det ligget 2731 skip i karantene (Nordland og Finnmark unntatt). Av disse hadde 1568 kommet fra et sted som var smittet. Hverken blant mannskap eller passasjerer hadde det forekommet tilfeller av kolera.⁸²⁾ Dessuten mente kommisjonen at kolera ikke kunne smitte gjennom varer, slik at lossingskarantene ikke skulle være nødvendig. På grunn av sykdommens korte inkubasjonstid kunne karantenetiden settes ned til fem dager. Det kunne derimot ikke ses bort fra at kolera kunne smitte ved klær og sengetøy fra syke, så disse burde stadig renses.⁸³⁾ I mars 1832 satte både Norge, Sverige og Danmark ned karantenetiden. I april 1835 var reglene blitt modifisert til fem dagers observasjonskarantene, som dog falt bort hvis skipet hadde vært fem dager underveis. Skip med syke eller døde om bord hadde fem dagers karantene efter at disse var blitt bragt fra borde.⁸⁴⁾ Lossingskarantenen ble opphevet. I 1842 ble dessuten alle utgifter overtatt av staten i stedet for som før av reder (193: p 166). Da 2. pandemi var over i 1846, ble all karantene opphevet.

Da koleraen på ny truet Norge i 1847, ble karantenereglene fra 1835 gjeninnført. Men efter erfaringene fra 2. pandemi innså man nødvendigheten av en mer tidsmessig karantenelovgivning. I 1834 var det blitt opprettet en kongelig kommisjon for å utarbeide forslag til en ny medisinallovgivning (Medicinallovcommissionen). Kommisjonen leverte sitt forslag i 1847. Dette inneholdt et kapittel om karantenevesenet. Pariserakademiets innstilling av 1846 var delvis lagt til grunn, og kapitlet dreiet seg i det store og hele om pesten. Her var det enighet om ikke å oppgi karantenen, men bare å innskrenke den.⁸⁵⁾ Mot kolera var det ikke foreslått noen egentlig karantene, men bare at syke skulle bringes i land, og at skipet skulle renvaskes. Dette tilsvarte en bestemmelse for kopper. Ordet «kolera» var faktisk blitt føyet inn mellom «kopper» og «gul feber» (97). Men da Stortinget ikke ville gå med på dette (muligens av hensyn til Sverige og fordi det ikke fantes isolasjonslokaler), kunne kongen i stedet fastsette en karantene på inntil åtte dager hvis det var syke eller døde om bord, efter at disse var blitt bragt fra borde.⁸⁶⁾ Det ble ikke anført om dette også skulle gjelde innen rikskarantene, noe som senere ble et omdiskutert spørsmål da karantenen ble iverksatt. Hele kommisjonens forslag om karantene ble dog tatt inn i loven, som derved ved en misforståelse kom til å dreie seg om pest og kolera. For koleraens vedkommende ble resultatet altså en karanteneordning som allerede på det tidspunkt var lite tidsmessig (97, 49).

Vedtaket av den nye karanteneloven av 12. juli 1848 førte ikke til noen umiddelbar endring av reglene av 1835, som var blitt gjeninnført i 1847. Men efter epidemien på Vestlandet i 1848/49 ble den lengste karantenetid på åtte dager innført i overensstemmelse med loven.

2.4.2.2. Karantenen under epidemien i 1853 og videre fremover

Under epidemien i 1853 var den offisielle oppfatningen at koleraen var en miasmatisk sykdom. Medicinalkomitéen rådet derfor departementet til å oppgi innenrikskarantene, også fordi den mente at loven av 1848 bare ga adgang til å innføre utenrikskarantene. Den 16. august, efter at epidemien hadde vært i ca. tre uker, bortfalt karantene i innenriksfart på smittet sted, ifølge kongelig resolusjon. Den 10. september, under epidemiens kulminasjon, ble det videre bestemt at karantenen skulle bortfalle på strekningen mellom svenskegrensen og Farsund, både for innenriks- og utenriksfart og fra smittet og usmittet sted, med mindre det var syke eller døde om bord. Disse bestemmelsene avløste loven av 1848.

Under epidemien i Christiania i 1855 ble det gjennomført lignende bestemmelser. Karantene skulle bare brukes hvis det var syke eller døde om bord. Selv om et skip kom fra et smittet sted og endog hadde kolerinetilfeller om bord, skulle det ikke foretas undersøkelse.

I et ønske om å bli kvitt karantenen hadde man således gått svært langt, for ikke å si for langt. Erfaringene fra epidemien i 1853 gjorde det overveiende sannsynlig at meget av spredningen hang sammen med de mangelfulle forholdsreglene. Dette skulle få konsekvenser for forholdsreglene under senere epidemier.

Da koleraen hadde nådd Middelhavslandene våren 1865, og året efter også Frankrike og England, ble spørsmålet tatt opp på nytt. Kolera ble nå efter hvert oppfattet som en smittsom sykdom. Lochmann mente at de gjeldende regler fra 1855 ytet liten eller nærmest ingen beskyttelse, og han foreslo i Medisinsk selskap at man skulle innføre legeundersøkelse av alt mannskap som kom med skip fra et smittet sted og dessuten isolasjon av mistenkelige tilfeller i stedet for den gamle karantenen. Sunnhetsloven av 1860, som påbød permanente sunnhetskommisjoner, muliggjorde dette. Forslaget ble drøftet i flere møter i selskapet. Ekspedisjonssjef Kierulf ba kollegene støtte forslaget, da han ellers ikke turde fremlegge det i departementet på grunn av utgiftene, og fordi det kanskje likevel ikke hindret import av sykdommen. Men så innførte England karantenen igjen i 1866, og som tidligere fulgte andre land efter.

Som følge av forslaget fra Kierulf og og Lochmann kom Plakaten av 4. juli 1866. Ifølge denne skulle fartøy med mistenkelige tilfeller om bord vise karanteneflagg, slik at mannskapet ble undersøkt av lege. De syke om bord skulle isoleres, mens friske kunne gå i land. Det kunne ikke ifølge plakaten utføres undersøkelse av skip i innenriksfart. Efter epidemien i 1866 syntes det imidlertid innlysende at koleraen hadde spredt seg fra Christiania ved innenriksfart, slik at det i 1867 kom et tillegg til plakaten om innenrikskarantene.

Spredningen under epidemien i 1866 var likevel ikke omfattende, sikkert på grunn av de nye forholdsreglene. Det ankom 29 skip med syke eller døde om bord, foruten at det var 25 skip med mistenkelige tilfeller, som efter reglementet av 1855 hverken ville ha blitt undersøkt eller isolert (49). I 1873 spredte epidemien seg overhodet ikke sjøveis fra Bergen på grunn av de nye innenriksbestemmelsene. Det ble ellers undersøkt 648 skip av karantenekommisjonene, og det ble oppdaget 13 tilfeller av kolera eller mistanke om det. Av disse ble elleve bragt i land til isolasjonslokaler i Christiania, Christiansand, Bergen, Stavanger og «en uthavn» (49, 16).

Under 5. pandemi kom det flere tillegg til plakatene. Da epidemien spredte seg i Hamburg i 1892, førte frykten som tidligere til strenge forholdsregler, og hvis ikke økonomiske interesser hadde motarbeidet disse, ville man antagelig ha fått svært urimelige regler (48: p 82). På grunn av muligheten for import med jernbanen, ble det denne gangen innført landkarantene.

2.4.2.3. Karantenens konsekvenser og dens mulighet for å hindre import av kolera

En del argumenter mot bruk av karantene, utenriks og innenriks, er allerede blitt omtalt i avsnittet 2.3. i forbindelse med striden mellom miasmatikere og kontagionister i 1850-årene. Spørsmålet krever imidlertid en bredere behandling.

Da karantenen ble innført i 1831, hadde man neppe oversikt over de sosiale og økonomiske konsekvenser den ville få. På den ene siden var det viktig å hindre import av en sykdom, hvis smittsomhet det ikke helt kunne ses bort fra. C. W. Boeck uttrykte det slik: «Man visste ikke, og man ville gardere seg.» Karantene og kontagiositet var dessuten begreper som fulgtes ad, og den miste mistanke om kontagiositet innebar karantene (2). På den andre siden måtte det ikke være for mange restriksjoner for næringslivet. Disse kunne til en viss grad ha vært forsvart hvis koleraen virkelig hadde vært så smittsom som først antatt. Men smitten kunne ikke bevises på en vitenskapelig tilfredsstillende måte, og noen sikker import av sykdommen hadde man heller ikke kunnet påvise under epidemien.

Konsekvensene av karantenen var dyrtid med knapphet på matvarer og arbeidsløshet. I Finnmark hadde man måttet lempe på karantenebestemmelsene for import av mel i 1831 for å unngå hungersnød.⁸⁷⁾ I desember 1831 utga Jacob Aall et lite skrift om konsekvensen av karantenen (1). Aall følte seg ansvarlig for handel og sjøfart på hjemstedet. Karantenen hadde imidlertid ført til dårlige tider, og dette var særlig gått ut over almuen som var mest avhengig av kornimporten. I hovedstaden, hvor bestemmelsene ble til, kjente man ikke til forholdene ellers i landet, hvor konsekvensene var mest merkbare, hevdet han. Staten hadde dessuten i mange år tatt karanteneskatt av rederne. Derfor var det nu rimelig at den godtgjorde utgiftene med forsinkelse av varer samt mannskapshyre (som jo kunne bli ganske stor på grunn av karantenetiden) og utlossing av varer ved lossingskarantene. Aall skrev videre at hvis ikke karantenetiden snart ble nedsatt, ville man også miste inntekter i rede penger fra eksporten, fordi trelasthandelen på England ikke kunne opprettholdes. Norges styrke var den korte reisetiden, men konkurrentene ville nu få bedre vilkår fordi de hadde en bedre dimensjonert trelast. Handelen med Danmark var også viktig, for der ble annenklasses trelast avsatt, og derfra ble korn importert med små, raske båter. Under et karanteneopphold ville kornet begynne å spire eller bli ødelagt. Når det endelig kom kornskip til Syd-Norge med sønnavinden, var det bittert om kornet skulle bli ødelagt fordi skipene måtte ligge inntil ti dager i karantene.

Efter 1835, da tidene var gode for trelast, fiske og skipsfart, hadde utenrikshandelen økt. En forutsetning for dette var gode transportmuligheter og kommunikasjoner både innenlands og utenlands. England, Holland og Frankrike hadde opphevet karantenen i 1847. For Englands vedkommende dreide spørsmålet seg i alle år om å opprettholde konkurranseevnen innen handel og industri, især overfor Holland (128). I 1849 ble den engelske First report on Quarantine utarbeidet av General Board of Health og sendt til flere land til uttalelse. Hovedtanken var å oppheve karantenen helt og i stedet erstatte den med sanitære forholdsregler og opprettelse av isolasjonslokaler. Begrepet kontagionisme og karantene ble forsøkt atskilt: Hvis karantenen kunne forebygge utbredelsen av epidemiske sykdommer, var den utmerket, men ellers en byrde som ødela handel, hindret samkvem og brukte statens penger til ingen nytte.⁸⁸⁾ England hadde derfor foreslått overfor andre land at man skulle heve karantenen. Norge hadde sine handelsinteresser på England og ønsket å følge England. Dette fremgår blant annet av en uttalelse fra Det medisiniske fakultet til departementet. Fakultetet anså det som meget viktig at den britiske regjering ble gjort oppmerksom på at Norge betraktet karantenen som uhensiktsmessig av hensyn til handelsforbindelsene mellom de to land.⁸⁹⁾ Men her var det konflikt med unionslandet Sverige. Sverige holdt strengt på sperring og karantene og mente at de norske reglene var altfor liberale.

Til tross for flere henvendelser til departementet både fra Choleracentralcommissionen og Det medisinske fakultet forholdt Norge seg avventende i flere år. Under epidemien i 1850 ble en begrenset karantene tatt i bruk i henhold til loven av 1848. Senere gikk Marinedepartementet inn for det engelske forslaget, og det samme gjorde regjeringen. Men kongen nektet å godkjenne forslaget tross flere henvendelser fra regjeringen.

Den norske regjerings ønske om å avskaffe karantenen var begrunnet i at karantenen ikke hadde hindret import av kolera, og at den skapte vanskeligheter for handelen med England. Dette var begrunnelsen for den drastiske innskrenkningen av karantenen som ble satt i verk under epidemiene i 1853 og 1855. Medicinalkomitéens utpregede miasmatiske standpunkt kom i denne forbindelse til å spille en vesentlig rolle sammen med de liberalistiske strømninger i tiden (se s. 50).

Det inspeksjonssystem som ble innført ved plakatene av 1866 og 1867, overlot avgjørelsene om tiltakene i det enkelte tilfelle til legen. Da plakatene bestemte at alle syke skulle isoleres i land, ble det nu mulig å isolere også lette tilfeller av koleriner. Også rensing av den sykes klær, køye og bruksgjenstander kunne påbys. Derved ble det mulig å gjennomføre en mer effektiv karantene uten den gamle karantenens ulemper. Men mangelen på isolasjonslokaler la vanskeligheter i veien for gjennomføringen av bestemmelsene. Lochmann uttalte i 1866 at kommunene var motvillige og førte en passiv og seig motstand mot å påta seg utgifter til innretning av slike lokaler.⁹⁰⁾

Det er vanskelig å vurdere i hvilken grad karantenen bidro til å hindre import av smitte under de første epidemiene. Norge var kolerafritt i 1 1/2 år, mens England ble smittet allerede i august 1831. Sannsynligvis hindret karantenen av de mange skip som Holst nevnte, import av kolera, selv om Holst ikke anså dette for å være tilfellet. Danmark hadde streng karantene frem til 1852, da den ble helt opphevet og fikk bare småepidemier inntil den meget store epidemien i 1853. Sverige hadde også streng karantene og fikk ingen epidemi før i 1834. Det strenge karantenesystemet i Sverige var antikontagionistenes beste våpen, for Sverige hadde mange og store epidemier som spredte seg langs vannveiene (11). Lochmann mente (119: nr. 202) at karantenen hadde hindret flere importer, men at dette ikke kunne bevises. Især skulle den uten tvil ha hindret import til Finnmark i 1831. Dessuten mente han at de velordnede forholdene ved karantenestasjonen i Christiansand hadde hindret import til selve byen.

Koleraen ble importert tre ganger til Drammen og derfra til andre steder. Drammen var en viktig og stor havneby, men de lemfeldige forholdene ved Rødtangen, som var innfallsporten, kan tyde på at importen kanskje kunne ha vært unngått. På den annen side er det også mulig at innlegget i Morgenbladet om forholdene ved Drammen og ved karantenestasjonen er skrevet av en som ville latterliggjøre karantenevesenet.

Erfaringene fra pandemiene viste at det var nødvendig med felles nordiske karanteneregler. I 1893 ble det derfor holdt en nordisk konferanse i Kjøbenhavn. På bakgrunn av denne fikk Norge en ny lov av 26. juni 1893 om karanteneforholdsregler mot kolera.

Dessuten var det behov for ensartede internasjonale bestemmelser. Dette førte til flere internasjonale «sanitær-hygieniske» kongresser.⁹¹⁾ Den første ble holdt i Paris i 1850 under ledelse av franskmannen Mélier. Den efterfulgtes av konferansen i Konstantinopel i 1866 og i Wien i 1874, hvor det for første gang ble flertall for inspeksjonssystemet. Norge fikk ved Pariserkonvensjonen efter konferansen i Paris i 1903 en ny karantenelov av 1911. Samtidig ble Norge medlem av Det internasjonale sunnhetskontor i Paris. Dette ble efter annen verdenskrig avløst av Verdens Helseorganisasjon (WHO), som har overtatt det internasjonale arbeidet med karantenespørsmål.

3.3.1.1. Hvordan er det fremstått?

Kildemateriale fra koleraepidemiene i Norge finnes i flere forskjellige arkiver. Jeg har benyttet materialet i Riksarkivet som sannsynligvis er det mest omfattende med innberetninger fra hele landet. Men det finnes ganske sikkert arkivmateriale i flere andre arkiver rundt i landet, slik som det f.eks. er tilfelle i Stavanger Statsarkiv.

De arkivpakkene med saker fra koleraepidemiene som nå er i Riksarkivet, befant seg tidligere sammen med medisinalberetningene i en fuktig og dårlig kjeller i Victoria terrasse. I 1931 ble sakene overført til Riksarkivets filial i Observatoriegate. Men ved evakueringen under krigen, da tyske militære okkuperte bygningen, ble pakkene bragt i sikkerhet. Efter krigen kom de så tilbake til Riksarkivet, hvor innholdet ble ordnet og pakkene forsynt med register.¹¹⁷⁾

Arkiver fra Christiania kommune har likeledes ført en omflakkende tilværelse. Noe ble avlevert til Riksarkivet i 1844, men meget både fra før og senere er gått tapt ved brann eller har havnet på forskjellige loft (32).

Kildematerialet fra koleraepidemiene er ført efter bestemmelsene i Provisorisk Anordning.¹¹⁸⁾ Så vel den sentrale administrasjon for epidemibekjempelsen så vel som den sentrale administrasjon for epidemibekjempelsen (Choleracentralcommissionen/Medicinalkomitéen) som den lokale administrasajon (de provisoriske sunnhetskommisjoner og karantenekommisjoner) skulle føre forhandlingsprotokoll og kopibok. I anordningens 3. kapittel er det gitt påbud om hvordan sykeprotokollen og sykelister over kolerapasienter skulle føres. Når det gjaldt kolerapasienter som var innlagt på sykehus, skulle legen føre følgende opplysninger inn i en protokoll som var autorisert av sunnhetskommisjonen: Pasientens navn, alder, bopel og borgerlig stilling samt den dag pasienten ble innlagt, døde eller ble utskrevet som helbredet. To ganger i uken skulle legen sende avskrift av protokollen til sunnhetskommisjonen på et skjema. Kommisjonen skulle derefter – også to ganger i uken – sende to kopier videre, ett eksemplar til amtmannen og ett til departementet. Pasienter som var blitt behandlet utenfor sykehus skulle registreres på et skjema B (vedlegg 1). Det ble følgelig to slags innberetninger så vel fra departementet som fra kommunene. Disse faller i to hovedgrupper:

1. Administrativt materiale, som omfatter forhandlingsprotokoller, journaler over innkomne skriv og kopiprotokoller.

2. Pasientmateriale, som omfatter sykeprotokoller og sykelister samt diverse andre skriv.

Materialet stammer dels fra de departementer som helsevesenet i løpet av denne tiden sorterte under, og dels fra landets kommuner. Under de første koleraepidemiene lå helsevesenet under Kirke- og Undervisningsdepartementet. Efter 1845 kom det under det nye Departementet for det Indre. Medicinalkomitéen, som ble utnevnt i 1850 for å være rådgivende komité for departementet, behandlet det innkomne materiale. Saker som vedrørte karantenevesenet sorterte under Marinedepartementet.

3.3.1.2. Administrativt materiale

Den første Choleracentralkommissionens forhandlings- og korrespondanseprotokoller for årene 1831–1839 finnes i Riksarkivet. Tidsrommet omfatter 2. pandemi. For årene 1847–1852, som er en periode under 3. pandemi, finnes protokollene i arkivet ved Det medisinske fakultet i Oslo og i Riksarkivet.

I Rikshospitalets arkiv finnes det dessuten en pakke med skriv som i hovedsak vedrører karantenespørsmål fra årene 1833–1842. Dette henger trolig sammen med at Rikshospitalets inspektør Möinichen var sekretær for Choleracentralcommissionen.

Protokoller fra karantenekommisjonen i Christiania finnes i Kommunearkivet: forhandlingsprotokoll, journal og kopibok for årene 1849–1909.

Medicinalkomitéen overtok vervet efter Cholerasentralcommissionen i 1853. Komiteens protokoller finnes i Kommunearkivet. Disse er:

Forhandlingsprotokoll for Cholera-Kommitéen (1. august 1853 – 15. desember 1853),

Journal for Cholera-Kommitéen (2. august 1853 – 15. november 1853, 22. august 1855 – 3. november 1855 og 3. november 1857 – 5. februar 1858, dessuten en kopi av den første, men bare fra 2. august – 30. august).

Kopibog for Cholera-Kommitéen 1853 – 1858.

En journal fra 1853 over innkomne skriv finnes dessuten i Riksarkivet.

Materialet fra koleraepidemien i Christiania i 1853 fra Christiania sunnhetskommisjon finnes i Kommunearkivet. Dette består av følgende protokoller:

Forhandlingsprotokoll for Sundheds-Commissionen i Christiania 1831 – 1857,

Journal for Sundheds-Commissionen i Christiania 1831 – 1857

og Copie-Bog for Sundhedscommissionen i Christiania 1831 – 1857.

De tilsvarende protokoller for Ager Sundheds-Commission har jeg ikke oppsport.

3.3.1.3. Pasientmateriale. Sykeprotokoller og sykelister

Koleralegene førte opplysninger om pasientene inn i protokoller som var autorisert av sunnhetskommisjonen . Bare få av protokollene er funnet. Fra Oslo Helseråd er det avlevert fem protokoller til Kommunearkivet. Fra 1850 og 1853 har de numrene 5 og 7. I disse er det ført pasienter fra Lakkegadens lasarett i 1850 og Grønland lasarett i 1850 og 1853 samt Grønland distrikt i 1853. Protokollene stammer altså fra sunnhetskommisjonen i Ager. I Statsarkivet i Oslo finnes det dessuten en protokoll fra distriktet Oslo, Galgeberg og Enerhougen (under Aker og Follo Fogderi). De tre andre protokoller i Kommunearkivet stammer fra epidemien i 1866 og har numrene 13, 14 og 15. Man kan gå ut fra at det har vært tolv protokoller under epidemiene 1850 – 1858 i Christiania, hvorav i hvert fall tre er besvart.

Sykelistene ble ført i to eksemplarer som kopier av protokollene. I Riksarkivet finnes det eksemplaret som ble sendt til Departementet for det Indre fra sunnhetskommisjonene. Listene fra epidemien i Christiania i 1853 finnes i pakkene nr. 243–248 og ligger sammen med skriv fra myndigheter, leger og andre. Alle skriv og lister er påført Medicinalkomitéens journalnummer. Dette nummer tilsvarer nummeret i komiteens journal i Kommunearkivet. Det andre eksemplaret av sykelistene har jeg ikke klart å oppspore.¹¹⁹⁾

3.3.2.1. Legedistrikter

Christiania ble i 1853 inndelt i åtte legedistrikter med koleradistriktsleger.¹²⁰⁾ I Ager landsogn var distriktslege Wisbech på Bolteløkken ansatt som koleradistriktslege. Dessuten var det ansatt koleradistriktsleger for Grønland og Oslo, vestre og østre Ager og Saugene. Distriktene nærmest lasarettene på Gaustad, Grønland og i Oslo ble tilsett av lasarettlegene.

Koleradistriktslegene var ansatte av Medicinalkomitéen og lønnet av staten. Deres oppgave var å behandle og registrere koleratilfeller. Med unntak av et par studenter var det bare ferdig utdannete leger. Koleradistriktslegen skulle «så vidt mulig» ta bopel i det tildelte distrikt.

KOLERADISTRIKTSLEGER OG DISTRIKTER I CHRISTIANIA¹²¹⁾

1. distrikt. Distriktslege Kjølstad.

Bopel: Smalgangen 9 (ved Grændsen).

Kvartalet omkring Universitetet, Pilestrædet og Pilestrædeveien med Dalsbergstien, Smalgangen, Lille Grændsegade, Agersgaden fra Østre Gade til Teatergaden, området omkring Slottet med Parkveien.

(Distriktet svarer noenlunde til mine roder F (6) og G (7).)

2. distrikt. Kompagnichirurg Klingenberg.

Bopel: Assessor Peckels gaard i Pilestrædet.

Møllergaden med Ny Torvet, Torvegaderne og Youngsgaden. Bjergfjerdingen, Damstrædet, Krogen, Fredensborgveien, et par løkker, Agersveien, Ullevolds- og Gjedmyrsveien, Agersgaden fra Teatergaden til Ullevoldsveien samt Store Grændsegade.

(Distriktet svarer noenlunde til mine roder D (4) og E (5).)

3. distrikt. Exam. med. Smith.

Bopel: Gulbrandsens forrige gaard på Revieret.

Fæstningen, Grev Wedels Plads, Bankpladsen, Bryggerne, Revierstrædet, Raadhusgaden, Toldbodgaden, Prinsensgade, Østregade, Torvet, Lille Kirkebakke, Kirkegaden, Dronningensgade, Skippergade, Store og Lille Strandgade, Kongensgade, Øvre- og Nedre Slotsgade, Agersgaden fra Raadhusgade til Østre Gade, Voldgaderne og en del av Storgaden.

Altså det meste av de gamle Kvarterer sv.t. min rode A (1).

4. distrikt. Cand. med. Hartwig.

Bopel: Madam Werners forrige gaard i Kirkegaden.

Storgaden, Fjerdingen, Brogaden, Nygaden, Jernbanetorvet og hele Vaterland. (Distriktet svarer noenlunde til mine roder C (3) og B (2).

5. distrikt. Stud. med. Eggers.

Bopel: Frisør Eckhardts gaard i Østre Gade.

Ruseløkbakken, Munkedamsveien, Holmen, Engen, Stranden samt Drammensveien.

Altså området omkring Pebervigen og Ruseløkken sv.t. min rode H (8).

6. distrikt. Stud. med. Vogt.

Bopel: Frisør Eckhardts gaard i Østre Gade.

Hausmannsgaden, Fjerdingen fra Hausmannsgade til elven, Elvebakken, rænderiveien, Telthusgaden, Kirkeveien, Maridalsveien samt Saugveien. Altså en del av Fjerdingen og Hammersborg og Vestre Saugene, sv.t. mine roder C, D og noe av S (18).

7. distrikt.

Hele Hammersborg, hvor legene ved Hammersborg lasarett fungerte.

8. distrikt.

Hele Pebervigen, hvor legene ved lasarettet i «Toftes Gave» fungerte som distriktsleger.

KOLERADISTRIKTSLEGER I AGER

Distriktslege Chr. Wisbech. Cand. med. H. Major på Gaustad.

Cand. med. Chr. Winger i Theatergaden (fattiglege). Stud. med. Fugllie på Grønland.

Stud. med. Nicolaisen i Oslo.

Cand. med. J. H. Olsen på Lilleager i Vestre Ager. Cand. med. Nilsen på Hellerud i Østre Ager.

Cand. med. Th. Lange på Sandager ved Saugene.

Distriktet omkring Grønland og Oslo lasarett hørte under lasarettlegene. (Se også kart 1.)

En fortegnelse over de koleraleger som ble ansatt under epidemiene finnes i vedlegg 2.

3.3.2.2. Lasaretter

Lasarettlegene var ansatt ved Medicinalkomitéen og lønnet av staten. Foruten å bestyre lasarettet skulle noen av legene dessuten behandle og registrere pasienter i det omliggende distrikt.

Efter offisielle kilder (46) fantes følgende lasaretter i 1853:

3.3.2.3. Det ambulante legevesen eller «Ambulancen»

Oppfatningen av kolerine/diaré, som en mild form for kolera, som kunne stanses tidlig i utviklingen, førte i 1850 og 1853 til opprettelsen av Det ambulante legevesen. Christiania ble inndelt i to hoveddistrikter i 1853. 1. hoveddistrikt var området vest for og 2. hoveddistrikt området øst for Kongensgade. Det var også ambulant virksomhet i Ager, hvor det var ansatt tre ambulerende leger, men det er bare funnet én liste over pasienter.

De to hoveddistriktene ble bestyrt av hver sin overlege, ansatt og lønnet av kommunen. Disse var legene C. P. Budde og J. W. Randers. Primært var oppgaven å administrere de ambulerende leger og å føre sykelister over anmeldte koleriner og diareer. Det ser ut til at kolerinetilfellene, som utviklet seg til alvorligere kolera, ble overlatt til koleradistriktslegen for videre behandling og eventuell innleggelse. Men ansvarsområdet er ikke sikkert definert. Det var medisinerstudenter som fungerte som ambulerende leger, populært kalt «ambulanter». Arbeidet var oppsøkende og profylaktisk med hygieniske og dietetiske råd og behandling med enkle midler. Regulær medisinsk behandling hadde studenter hverken rett eller plikt til å utføre.

En ordning med oppsynsmenn ble innført under koleraepidemiene i 1850 og 1853. Oppsynsmennenes oppgave var å dele ut medisin, gi råd om forebyggelse av sykdommen og å føre oppsyn med de hygieniske forhold i boligene. Derved mente man å kunne forhindre lettere tilfeller i å utvikle seg til alvorlig kolera. Ifølge Provisorisk Anordning ble Christiania og Ager inndelt i like mange avdelinger som de to sunnhetskommisjoner hadde medlemmer. Hvert medlem fikk ansvaret for en avdeling med et visst antall oppsynsmenn under seg, vanligvis slik at en oppsynsmann hadde ca. ti hus å tilse.

Christiania ble inndelt i 14 avdelinger (vedlegg 3). Ager ble delt i østre og vestre Ager. Vestre Ager omfattet også nordre Ager med Maridalen og Romsåsfjerdingen samt den del av Saugene som ikke hørte under Christiania. Forstedene på landets grunn: Grønland, Enerhougen og Oslo var tre avdelinger.

3.3.3.1. Sykelister og sykeprotokoller

Sykelistene over kolerapasienter ble innsendt via sunnhetskommisjonen til Medicinalkomitéen fra alle lasaretter og distrikter. Det finnes både døgnlister og ukelister (vedlegg 4). De er ført fra klokken 9 om morgenen og til samme tid neste dag og er undertegnet av vakthavende lege. På døgnlistene er Medicinalkomitéens journalnummer påført, mens ukelistene ikke har journalnummer.

Hver pasient har fått et fast løpenummer på sykelisten. Nye pasienter som er kommet inn i løpet av siste døgn eller siste uke, er ført opp først. Derefter kommer de helbredede og døde i samme tidsrom og til slutt de «tilbageliggende». På denne måten er den samme pasient blitt oppført på flere lister. Disse har derfor kunnet brukes til kontroll og identifikasjon av den enkelte pasient. Det viste seg også at det ikke manglet så mange pasienter som en kunne ha ventet som følge av ufullkommenheter i materialet.

Listene fra Hammersborg, Ankerløkken og Pebervigen lasarett har i tillegg fortegnelser over de pasienter som var døde ved ankomst til lasarettene. Noen av disse er også ført opp med vanlig løpenummer. Listene som følger skjema A fra lasarettene har dato for innleggelsestidspunkt, mens det på skjema B fra distriktene ønskes opplyst «hvornaar Sygdommen begyndte».

De få protokoller som er funnet ble brukt til sammenligning med sykelistene. De registrerte pasienter var de samme som var oppført på de tilsvarende lister, og opplysningene stemte overens. I de tilfeller der lasarettlegen hadde ansvaret for et distrikt med flere distriktsleger, er de forskjellige distriktslegers lister blitt sammenarbeidet kronologisk og ført i protokollen av lasarettlegen. Dette ser f.eks. ut til å være tilfellet for Grønland distrikt, hvor både lister og protokoll er bevart.

Legene i byens 1. – 6. distrikt hadde ansvaret for flere distrikter hver. Deres pasientløpenummer er fortløpende for den enkelte lege, uansett distrikt. I tillegg var det en del lister med benevnelsen «Christiania by», som ser ut til å stamme fra privatpraktiserende leger. Pasientene på disse listene har – i motsetning til de andre – ikke fått løpenummer.

Sykelistene fra Det ambulante legevesen har overskriften «Tabellarisk Oversigt over Det ambulatoriske Lægevæsens Virksomhed», men det er ikke benyttet trykte skjemaer. Pasientens løpenummer, navn, alder, stilling og bopel er oppført; derefter om det var kolerine eller diaré, når sykdommen ble meldt, og om pasienten var helbredet, meldt til distriktslegen eller død. Listene er ført over fire– fem dager, fra klokken 8 om morgenen til samme tid neste dag (vedlegg 5).

Det finnes en tallmessig oversikt over alle pasienter angrepne og døde av kolera. Denne er utarbeidet av Medicinalkomitéens sekretær og har vært brukt i dagspressen. Den har delvis kunnet brukes til kontroll her (vedlegg 6).

3.3.3.2. Kirkebøker som kompletterende materiale

Da det manglet mange sykelister (se senere avsnitt 3.3.5.1.), har jeg benyttet kirkebøkene fra 1853 som kompletterende materiale.¹²²⁾ Kirkebøker fra følgende menigheter er gjennomgått: Oslo Domkirke, Ager, Oslo Hospital, Garnisonen og Tugthusets menigheter. Festningens kirkebok for 1853 er gått tapt, og Rikshospitalet begynte først å føre egen kirkebok i 1857.

Utvalgte deler av det administrative materialet er dessuten benyttet.

3.3.5.1. Fullstendighet

Manglende lister bevirket en del ufullstendige opplysninger om nyanmeldte pasienter samt om sykdomsforløpet til tidligere anmeldte. Noen av opplysningene om den enkelte pasient var også mangelfulle på de bevarte listene. Dette gjaldt især yrkesangivelse for barn. Materialet har dog i stor utstrekning kunnet rekonstrueres ved hjelp av kirkebøkene. Men disse har bare gitt opplysninger om de døde. Derfor vil noen av de pasienter som ble helbredet fortsatt mangle i materialet.

Det manglet døgnlister og ukelister over kolerapasienter både fra distrikter og lasaretter. Dessuten manglet det også flere lister fra Det ambulante legevesen. Den største defekt gjelder slutten av 8. uke og begynnelsen av 9. uke, fra 13. – 21. september 1853. I 8. uke var det 588 angrepne og 369 døde (efter offisielle tall). Det var faktisk bare uken før som viste høyere tall. Dette var kulminasjonen av epidemien. En oversikt over manglende døgnlister og ukelister ses i vedlegg 9. Det manglet døgnlister og ukelister fra alle lasaretter og distrikter. Ukelistene er fullstendige for fem av seks store lasaretter, men for Hammersborg lasarett mangler ukelister fra 12. september til 19. november, da lasarettet var stengt. I byens 1. – 6. distrikt ble det ikke ført ukelister, og det mangler mange døgnlister.

Jeg undersøkte i Medicinalkomitéens journal hvor de manglende sykelister for tidsrommet 13. – 21. september stammet fra. Det viste seg at det manglet så mange som ca. 60 lister fra det distriktet som ble kalt «Christiania by» og som hovedsakelig omfattet Kvarterene. Det manglet ca. 30 lister fra 1. – 6. distrikt som bl.a. også omfattet Kvarterene. Dessuten manglet det ca. 15 fra Pebervigen distrikt, ca. 20 fra Hammersborg lasarett og ca. ti lister fra Ankerløkken lasarett. Fra Ager manglet det ca. 40 fra landsognet, ca. 30 fra Oslo distrikt og ca. 30 lister fra Grønland distrikt. Da det er fullstendige sykeprotokoller fra Grønland og Oslo, og komplette ukelister fra Ankerløkken og Pebervigen lasarett, betyr det at de pasienter som ikke døde og som har unngått registrering i materialet, fortrinnsvis må ha vært fra Kvarterene, Hammersborg lasarett og Ager landsogn. Angrepsprosenten (tabell 6) er derfor muligens blitt for lav for Kvarterene og Ager landsogn i forhold til andre områder.

3.3.5.2. Reliabilitet

Det er ikke brukt andre uavhengige kilder til sammenligning eller kontroll. Noen pasienter ble likevel kontrollert fra skattemanntall, panteregister og adressebøker, men bare et fåtall av pasientene forekom der. Hvorvidt kirkebøkene kan betraktes som uavhengig kilde er usikkert. Aldersangivelsene varierer for enkelte i kirkebøkene og på datalisten, men med hensyn til dødsdato er det i samtlige tilfeller fullstendig overensstemmelse. Dette er påfallende og kan tyde på at kirkebøkene delvis er ført på grunnlag av anmeldelse fra Medicinalkomitéen eller legene. I 1853 var det ikke påbud om at legen skulle skrive ut dødsattest. Dødsfall ble meldt til sognepresten for begravelsens skyld og til politimyndighetene for skiftet. Da Sunnhetsloven av 1860 ble vedtatt, ble det i de følgende sunnhetsforskrifter flere steder inntatt en bestemmelse om at ethvert dødsfall skulle anmeldes på skjema av lege før begravelsen fant sted. Skjemaet skulle avleveres til sognepresten som derefter sendte det til sunnhetskommisjonen. For Christianias vedkommende ble en slik bestemmelse først tatt inn i sunnhetsforskriftene fra 1874 (148: p 31). I Provisorisk Anordning står det intet om dødsattester. Muligens er kirkebøkene ført på grunnlag av opplysninger fra politiet samt attester/opplysninger fra de pårørende, men det er også mulig at sognepresten har fått opplysningene direkte fra Medicinalkomitéen eller lasarett/distriktslegene.

På sykelistene forekommer det imidlertid flere innførsler om samme pasient, ofte av forskjellige leger, noe som til en viss grad kunne brukes til kontroll:

1. Pasienten er ført på flere lister innen samme lasarett/distrikt, først som nyanmeldt, derefter som «tilbageliggende», som helbredet eller død.

2. Pasienten er meldt i flere av byens distrikter.

3. Pasienten er meldt i distrikt og derefter innlagt i lasarett (evt. innbragt som død).

4. Pasienten er meldt både med kolerine og kolera.

Det fremgår ikke hvorledes legene har fått opplysningene om den enkelte pasient. Det har sannsynligvis vært ved alminnelig journalopptak med intervju av pasient og pårørende. Selv om mange pasienter ble tilsett på et sent stadium, har det likevel vært mulig å samtale med pasienten. Løberg skriver (124):

«Bevidstheden er som oftest fuldkommen usvækket, næsten lige ind i Døden hos dem som døe i dette Stadium. Henimod Slutningen indtræder rigtignok en Sløvhed, hvoraf Patienten kun ved haard og høi Tiltale kan vækkes, og denne Sløvhed kan opnaae en overmaade høi Grad, hvor Døden indfinder sig langsomt og snigende, men Patientens Svar ere som oftest fornuftige saalænge han kan svare, og der er sjældent noget Delirium tilstede. Jeg har set Syge som have svaret tydeligt og fornuftigt et Qvarter før Døden.»

I den utstrekning pasienten har kjent til sine egne personalia, har han altså sannsynligvis kunnet formidle dem til legen. I 1853 må man gå ut fra at de fleste kjente eget navn, alder (iallfall noenlunde), stilling og bopel, bortsett fra barna. Forholdene under epidemiens kulminasjon i 7. – 9. uke må ha vært en belastning for legene, noe flere kilder vitner om. Under travle og kaotiske forhold kan det derfor ha forekommet sparsomme eller feilaktige opplysninger om pasienten. Det er dog bemerkelsesverdig hvor ordentlig og fullstendig de fleste lister er ført og især de bevarte protokoller. Koleralegene var klar over betydningen av korrekte opplysninger.¹²⁴⁾ Epidemiologien ble anerkjent som fag i denne perioden nettopp på grunn av nøyaktig innsamlede data fra koleraepidemiene i alle land.

Det forekommer ganske få uoverensstemmelser i opplysningene fra sykelistene både innbyrdes og i sammenligning med kirkebøkene. De variabler som av og til ikke stemmer overens, er bopel og alder. Grunnen til uoverensstemmelse i bopel kan være fordi arbeidssted er oppgitt i det ene tilfellet og bopel i det andre. Noen dubletter fremkom nettopp av den grunn. Kun i ganske få tilfeller er det forskjell i aldersangivelsene på listene innbyrdes. I enkelte tilfeller varierer alderen på listene og i kirkebøkene med omkring fem år for voksne. Men alderen registrert på sykelistene er skjønnsmessig anslått og ikke oppgitt nøyaktig. Det ses en opphopning i alder som ender på 0 og muligens i 1-års alder, idet mange spedbarn som var rundt 1 år, kan ha blitt oppgitt som 1-årige.

3.3.5.3. Validitet

Om et slikt eldre sykdomsmateriale skal kunne brukes til en epidemiologisk undersøkelse, avhenger av om man kan stole på den diagnostiseringen som ble foretatt av datidens leger. Det er hevdet at sykdomsdiagnoser i tidligere tid ikke uten videre kan godtas og overføres til nutiden (114).

Da koleraen kom til Russland i 1830, var den en ny sykdom i Europa. Den vakte umåtelig stor interesse og vitenskapelig aktivitet. Leger ble utsendt av regjeringene til rammede steder for å studere sykdommen. Under den første epidemien i Drammen i 1832 reiste unge leger til byen for å lære om sykdommen. Under denne epidemien var det riktignok vanskeligheter med å avgjøre diagnosen i det første tilfellet. Men problemene var mer av administrativ enn av medisinsk art i begynnelsen av epidemien (se s. 12). Allerede året efter stilte distriktslege Kraft diagnosen raskt ved de første tilfeller på Enerhougen.

Symptomene ved fremskredne tilfeller av sykdommen beskrives både av datidens og nutidens leger som høyst karakteristiske. Egeberg skriver fra epidemien i Christiania i 1833 (54) at det eiendommelige «koleriske» utseende oftest viste seg først, især i ansiktet. En av «vaagekonene» klaget en dag over diaré og at hun følte seg uvel, og plutselig ble ansiktstrekkene hennes forandret og fikk det karakteristiske «kolerauttrykket». Derefter var sykdommen fullt utviklet. I 1848 ga Kierulf en detaljert beskrivelse av sykdommens symptomer (95). Det samme har Løberg gjort, og han skriver (124) at den kolerasykes utseende er så forskjellig fra andre syke at den som én gang har sett en kolerapasient, aldri senere vil ta feil i bedømmelsen av sykdommen. Fra vår tid er det beskrevet slik:

«The clinical manifestations of a typical case of cholera are so characteristic that there is really no need for laboratory diagnosis to determine the method of treatment to be applied.»

Dette gjelder uttalte koleratilfeller. Om de lettere tilfeller nevnes at disse med en viss sikkerhet kan anses for å være av samme etiologi under en epidemi, men her krever sikker diagnostisering laboratorieprøver (14).

Av de registrerte døde pasienter på datalisten er det 120 pasienter som ikke er gjenfunnet i kirkebøkene. Noen kan være dubletter under annet navn og bopel, men ikke alle, slik at noen av de døde har unngått registrering i kirkebøkene. Det er mest sannsynlig at disse pasientene virkelig er døde, da sykdomsforløpet er angitt som meget kort. Da Medicinalkomitéens tall over døde stemmer overens med tallene som er oppgitt av presten, betyr det at de offisielle tall over døde kan være for lave.

I kirkebøkene er få voksne oppført som døde med andre diagnoser under epidemien. Det er derfor mulig at koleraanfallet kan ha vært den umiddelbare dødsårsak i en del tilfeller hvor pasienten led av andre sykdommer. Et par voksne er dog oppført under andre diagnoser i kirkebøkene, slik som «mavebetændelse», men med kolera på sykelisten.

Hos barn forløper sykdommen mindre karakteristisk, og noen som er oppført som døde under andre diagnoser i kirkebøkene, kan derfor være døde av kolera. Dette vil bli nærmere utdypet i kapittel 3, avsnitt 3.4.4.2.

Sannsynligvis ble ikke alle koleratilfeller registrert. Det var ansatt 13 koleradistriktsleger samt seks overleger, ti assistenter og fire andre leger ved lasarettene. I tillegg var det privatpraktiserende leger, militærleger og et par leger ved politiet. Det var to ambulerende overleger og ca. 17 ambulanter. Disse legene skulle dekke en befolkning på noe over 48 000 i Christiania og Ager. Men det har neppe vært så god legedekning at alle koleratilfeller ble registrert. I Ager landsogn har det vært spesielt vanskelig å få registrert tilfellene på grunn av de store avstandene. Selv om det var meldeplikt av sykdommen, har vel heller ikke alle innbyggere søkt legehjelp, spesielt ikke hvis det dreide seg om mildere tilfeller.

I 1833 ble det ansett for en skam å få kolera.¹²⁵⁾ Men i 1853 var dette ikke tilfelle i samme grad, selv om innstillingen nok har hengt ved. Likevel var det ifølge Conradi flere av de bedrestilte som ikke ble meldt med mindre sykdommen tok en alvorlig vending (46: p 441).

Det er derfor mest sannsynlig at det har forekommet en underregistrering av koleratilfeller, spesielt lette og moderate tilfeller. Conradi (46: p 444) nevner også at legene var for nøye med å skjelne mellom kolera og kolerine, slik at flere lette og moderate koleratilfeller er blitt ført som kolerine og diaré.

Hver sommer/høst forekom det i Christiania en del tilfeller av cholera nostras, den hjemlige sommerkolera. Denne hadde ingen forbindelse med cholera asiatica, men var en gastroenteritt av forskjellig etiologi, så som salmonella- og dysenteribakterier eller virus. Det kan derfor ikke med sikkerhet sies om alle kolerinene under koleraepidemien var lette tilfeller av kolera. Koleriner/diareer ble dessuten registrert ved delvis oppsøkende virksomhet, samtidig som de også ble summarisk anmeldt av praktiserende leger. De samlede tallene kan derfor være noe for høye.

Ellers skriver Kierulf (95: p 564) noe som støtter opp om at diagnosen kolerine/diaré i den uttalte form var ganske pålitelig. Under epidemien i Bergen hadde en stor del av befolkningen symptomer på kolerine. Under alminnelige forhold ville man ikke kalle en diaré for en kolerine, men disse koleriner var nokså karakteristiske i sin likhet med selve koleraen med et «Anstrøg av cholerisk Habitus». Videre bemerker Kierulf at i et hus hvor beboerne led av kolerine fantes det én som hadde diaré, en annen med brekninger, en tredje med kramper og en fjerde med kalde ekstremiteter og et «kolerisk» ansiktsuttrykk, slik at man ville ha hatt et fullt utviklet koleratilfelle hvis alle disse symptomene hadde vært samlet hos en og samme pasient.

Når det gjelder diagnosen av kolera, henholdsvis av kolerine, må vi kunne regne med at den var korrekt i alle utpregede tilfeller. Det er de usikre tilfellene, de som stod på overgangen mellom de to sykdomsformene, som representerer problemet. Her må man nok regne med en viss svingning i løpet av epidemien. I begynnelsen av en epidemi vil det være en tendens til å registrere bare utpregede tilfeller som kolera. Men under høydepunktet av en epidemi vil tendensen være å registrere også usikre tilfeller som kolera. Dette vil blant annet kunne ha betydning for beregningen av letaliteten fra uke til uke (se senere tabell 4, s. 116).

3.3.6.1. Kolera

Det er anført 2542 pasienter angrepet av kolera med 1460 dødsfall på datalisten. Efter korreksjon for dubletter og tillegg for de døde som er innført i kirkebøkene, ble tallene 2514 angrepne og 1728 døde. Heri er inkludert de 195 tilfellene som opprinnelig var registrert som koleriner, men hvor diagnosen ble forandret til utvilsom kolera, samt 18 tilfeller som døde under diagnosen kolerine. Dette er 131 flere angrepne og 61 flere døde enn i de offisielle tall. Det er mulig at forskjellen ville ha blitt enda større hvis jeg hadde hatt de manglende lister fra Kvarterene, Ager landsogn og Hammersborg lasarett.

3.3.6.2. Kolerine

Kolerine er registrert med 1431 tilfeller på datalisten i de to hoveddistrikter i Christiania, nemlig 731 i 1. hoveddistrikt og 700 i 2. hoveddistrikt. Hertil kommer 57 tilfeller fra Lakkegaden distrikt, i alt 1488 tilfeller. Efter at de 195 kolerinetilfellene, som var gått over til alvorlig kolera og 18 som døde under diagnosen kolerine, var fjernet og lagt på egen fil sammen med koleratilfellene, ble det igjen 1275 tilfeller. Dette tallet er imidlertid altfor lavt, fordi listene mangler for en rekke uker i begge hoveddistrikter og fra Ager. Om man tar Christiania for seg, skulle det ifølge løpenumrene på listene være anmeldt 1111 pasienter i 1. hoveddistrikt og 1202 i 2. hoveddistrikt. Det mangler altså 380 tilfeller i 1. og 502 tilfeller i 2. hoveddistrikt. Legges disse til, blir det samlede antall angrepne 2313, hvorav bare 1431 er registrert på datalisten (61.9 %), som vist i nedenstående tabell..

I tillegg til de angrepne som ble registrert med fulle opplysninger på listene, ble det summarisk meldt 4199 tilfeller av praktiserende leger i Christiania og sannsynligvis i Ager. Legges disse til de listeførte, blir det samlede antall angrepne 6512. Det vil si at de dataregistrerte tilfellene bare utgjør 22.9 % av det samlede antall angrepne av kolerine og diaré (inklusive de 57 tilfellene fra Lakkegaden).

3.4.2.1. Koleraepidemien

En kort beskrivelse av epidemiens forløp er tidligere gitt i kapittel 2. Tabell 4 og figur 1 viser epidemiens forløp fra uke til uke for hele området. Epidemien begynte med et enkelt tilfelle den 25. juli 1853. I uken frem til 31. juli kom det ytterligere syv tilfeller, i følgende uke 13 tilfeller og i tredje uke syv tilfeller. Men fra fjerde uke øker antall tilfeller sterkt, og fra femte uke får epidemien et eksplosivt forløp.

Maksimum nås i syvende uke med 626 tilfeller. Derefter faller kurven plutselig og siden mer jevnt i de neste fire uker. Til slutt flater kurven av, og i slutten av oktober er epidemien i det store og hele forbi, selv om det i de følgende ukene kom enkelte spredte tilfeller. Det siste tilfellet inntraff i begynnelsen av desember.

Figur 2 viser epidemikurvene for enkelte bydeler og for noen bydeler sammenlagt. Kurvene er noe mer uregelmessige og avflatede enn samlekurven for hele området, noe som i hvert fall delvis skyldes at tallet for angrepne er mindre i de enkelte bydeler. Gjennomgående har bydelskurvene en mer protrahert stigning og et tilsvarende langsommere fall enn samlekurven. Et særlig «flatt» forløp har kurven for Enerhougen.

3.4.2.2. Kolerineepidemien

Tabell 5 viser antall nye registrerte tilfeller av koleriner i hver uke, beregnet efter løpenummer, slik at de 882 pasienter fra de manglende lister er med.

Figur 3 viser epidemikurven for kolerine i Christiania med egne forsteder og kurven for kolera for samme område. De to kurvene har i hovedtrekk samme forløp. Det passer med at det dreier seg om to forskjellige former av samme sykdom. Allerede i 1848 og senere i 1850 og 1853 ble de oppfattet som forskjellige alvorlighetsgrader av samme sykdom (95, 87, 46). Kurven for kolerine viser en tidligere innsettende stigning. Dette kan tyde på at sykdommen heller ble meldt som den mindre farlige kolerine enn som den fryktede kolera, for sommerkolerine var en sykdom man var vant til. Ble utfallet dødelig, ble diagnosen forandret til kolera. Dette skjedde i ca. 200 tilfeller.

Fullstendige kurver for kolerinetilfellene i de enkelte bydeler kan ikke vises, da kolerinematerialet er for ufullstendig. Et forsøk er gjort, og det ser ut til at kurvene for kolerine har samme form som de tilsvarende kurver for kolera. Kurvene for kolera ser ellers ikke ut til å forandre karakter selv om kurvene for kolerine blir lagt til.

3.4.3.1. Koleraens spredning generelt

I kapittel 2 finnes en kort oversikt over epidemien i 1853. Denne baserer seg på offisielle beretninger. I samme kapittel omtales de oppfatninger som legene hadde under nevnte epidemi om hvordan sykdommen oppsto. Debatten som fulgte i Medisinsk selskap efter at epidemien var over ble preget av den gamle striden mellom miasmatikere og kontagionister. I dag har vi langt mer kunnskap om sykdommen og har derfor lettere for å forstå både hvordan sykdommen oppsto, hvordan den spredte seg og hvorfor den fikk så stort omfang.

Kolera er en «avføringssykdom». Smittestoffet, vibrio cholerae, utskilles med avføringen og overføres oralt til andre i en syklus der omgivelsene og spesielt vannforsyningen spiller en viktig rolle (138). Spredningen kan skje ved kontaktsmitte eller ved en felles smittekilde, f.eks. vann eller matvarer. Direkte kontaktsmitte er sjelden, men forekom tidligere hos dem som pleiet syke eller blant folk som levde tett sammen under dårlige hygieniske forhold. Mer alminnelig er indirekte kontaktsmitte, f.eks. gjennom bruksgjenstander som klær, håndklær og sengeklær, spesielt hvis de har vært fuktige i lengre tid. Hender som er skitnet til av avføring er også en alminnelig smittekilde ved indirekte kontaktsmitte (58: pp 163– 169, 104: pp 91–96, 192: pp 101–109).

De forskjellige spredningsmåter bestemmer epidemikurvens form. En mer protrahert type med få tilfeller daglig eller ukentlig og som strekker seg over flere uker, skyldes som oftest direkte og/eller indirekte kontaktsmitte. Tilfellene grupperer seg gjerne i spredte klynger, tilsynelatende uten forbindelse. Denne kan dog påvises ved nærmere undersøkelse.¹³¹⁾

Hvis epidemikurven har en «eksplosiv» form, skyldes epidemien nesten alltid bakterielt forurenset vann. Vann anses for å være det viktigste medium for spredning av kolera, og dårlig vannforsyning utgjør den viktigste faktor i spredningen. Forurensningen skjer ofte som følge av mangelfulle renovasjonsforhold (104: p 91, 134, 138). En eksplosiv epidemi kan imidlertid også skyldes bakterielt forurenset mat. Under siste pandemi forekom en slik, forårsaket av reker som var infisert med vibrio El Tor (92).

Klassiske eksempler på vannbårne epidemier er epidemien i den sydlige del av London i 1854 (181) og epidemien i 1892 i Hamburg (42). Et par nyere undersøkelser har vist at også andre eldre epidemier skyldtes forurenset vannforsyning (64, 171).

En eksplosiv epidemi som følge av smitte fra en bakterielt forurenset vannledning viser en omfattende og jevn spredning som svarer til ledningens forsyningsområde, mens en brønn vanligvis forsyner færre familier og gir en mindre omfattende spredning ved forurensning. De fleste epidemier er blandet. I begynnelsen og mot slutten vil det nesten alltid forekomme overgang fra den ene form til den andre (104: pp 95–96).

Med dette som utgangspunkt kan vi si at epidemikurven for hele området (1853) har karakter av en eksplosiv drikkevannsepidemikurve som kommer efter og efterfølges av en tardivkurve.¹³²⁾ For noen bydeler har kurvene et tilsvarende preg, mens de i andre bydeler, særlig Enerhougen, taler for en annen spredningsmåte.

Dette vil jeg komme tilbake til i et senere avsnitt.

3.4.3.2. Import og spredning fra Rikshospitalet¹³³⁾

I kapittel 2 finnes beretningen om importen av koleraen til Christiania med en sjømann fra dampskipet «Nordkap» og epidemiens videre forløp efter den offisielle beretning. Sjømannen ble innlagt på Rikshospitalet med en diaré som sannsynligvis var kolera, og derefter ble en av de andre pasientene på sykehuset smittet. Få dager efter at denne pasienten var død ble ytterligere to av pasientene på sykehuset angrepet av kolera og døde samme døgn. Den 30. juli ble sykehusets inspektør syk av kolera efter å ha hatt diaré i noen dager. Han døde kl 2 følgende natt. Det viste seg nu flere koleratilfeller ute i byen, det første hos en 38-årig kvinne som var vaskekone på Rikshospitalet. Derefter var det et tilfelle den 30. juli i Rødfyldgaden i Vaterland, også hos en kvinne som var i kontakt med sykehuset. Nabokonen som hadde pleiet henne, ble angrepet noe senere. De neste tilfeller inntraff på Hammersborg, der en arbeider og hans kone fikk kolera, mens barnet ble sykt av kolerine. Også denne konen var vaskekone på Rikshospitalet.

Flere av sykehusets vaskekoner bodde i Fjerdingen, og den 6. august fikk en slaktergutt i Fjerdingen kolera. Men han bodde i Lakkegaden, enten i slakter Christiansens gård eller i et av nabohusene. Den 11. august ble derefter en arbeider som bodde i slakter Christiansens gård angrepet. Samme dag ble også en nabo som hadde vært på besøk i denne gården syk av kolera.

På Saugene viste sykdommen seg raskt, i motsetning til i 1833. Den 5. august ble en bomullspinnerske som bodde på gården Myren, som lå på østsiden av Agerselven overfor Vøienvolden, syk av kolera. Samtidig fortsatte sykdommen å spre seg innen sykehuset. I et skriv fra Rikshospitalets direksjon til Departementet for Det Indre, som er datert 30. juli, opplyses det om de fire første pasienter: tre fra selve sykehuset og den omtalte vaskekonen fra Kirkegaden: «Direksjonen vil ikke undlade for Departementet at anmelde at efternævnte fire i Rigshospitalet indlagte Syge ere afdøde under mistænkelige Cholerasymptomer.»

Følgende natt døde sykehusets inspektør. Et skriv av 31. juli til departementet gir beskjed om dette dødsfallet og at konen fra Rødfyldgaden er død. Alle de tidligere angrepne var blitt innlagt på Rikshospitalet, men nu ble avdelingen Sorgenfri innrettet for sykehusets egne kolerapasienter og dem som ble innlagt fra byen. Frem til 14. august ble ytterligere fem av sykehusets pasienter angrepet av kolera. Tre skriv fra 5., 10. og 12. august melder dessuten om ti nye tilfeller som var innlagt fra byen. Departementet forlangte nu en beretning om sunnhetstilstanden på Rikshospitalet. Direksjonen sendte som svar på dette et brev av 15. august med opplysning om enda en pasient fra sykehuset og to fra byen samt en liste over alle de 27 hittil behandlede pasienter. Av disse var ni sykehusets egne pasienter.

Den 19. august ble avdelingen Sorgenfri overdratt til Christiania Sundhedscommission som koleralasarett.¹³⁴⁾

Figur 4 viser spredning fra Rikshospitalet av de første tilfeller i byen slik som det fremgår av datalisten og sammenholdt med skriftlige kilder.¹³⁵⁾

Man kan gå ut fra som høyst sannsynlig at koleraen ble importert til Christiania med den syke sjømannen som ble innlagt på Rikshospitalet den 22. juli med diaré. De tidligere tre tilfellene i byen i juni måned kan ikke ha vært epidemiens årsak da det var gått nesten fire uker mellom disse og de første tilfellene på Rikshospitalet. Sjømannen var efter alt å dømme blitt smittet i Helsingør. Her var det kolera på det tidspunkt da skipet «Nordkap» anløp byen, selv om den først senere ble offisielt erklært smittet.¹³⁶⁾ I løpet av de første ukene efter denne importen spredte sykdommen seg langsomt innen Rikshospitalet og på steder der de ansatte ved sykehuset bodde. Figur 4 viser denne første spredningen fra Rikshospitalet til bydeler som Kvarterene, Vaterland, Hammersborg, Saugene, Fjerdingen og Lakkegaden. Smitten må antas å ha foregått ved en eller annen form for kontakt ved pleie, stell og omgang med de syke, rengjøring av sengetøy m.v. Men fra tredje til fjerde uke kommer det et eksplosivt utbrudd av sykdommen, og i løpet av få dager er epidemien spredt over hele byen, alle forstedene og landsognet, jfr. figur 1 og figur 2.

Tabell 6 gir nærmere opplysninger om utbredelsen i bydelene. Særlig hardt rammet var de østlige forstedene på landets grunn: Galgeberg, Enerhougen og Oslo.

Tabell 6 viser angrepne og døde av kolera for de enkelte bydeler samt letaliteten.

Ikke tatt med:

Utenbysboende, bopel uoppgitt. Fæstningen, Rikshospitalet og området omkring Slottet (rode G) samt Havnen.

Se også kart 1.

Et nærmere studium av tilfellene i bydelene viser en viss opphopning rundt industristeder og andre steder hvor mye folk var samlet, f.eks. spisehus og institusjoner. Således var det flere angrepne av både kolera og kolerine ved Bisletværket, ved Scherdens teglværk i Pilestrædet og ved Heideckers teglværk i Maridalsveien.

På havnen var det mange angrepne på fartøyer ved Langbryggen, Revieret, Bjørvigen og Borkehullet, foruten flere personer ved Kranen skipsbyggeri. Dessuten oppgis det at en del havnearbeidere var blitt syke på havnen.

I fattigstuen på Volden og i Fjerdingen øvre og nedre fattigstue var det henholdsvis åtte, ni og fem angrepne. Efter belegget, som i 1853 var henholdsvis 74, 45 og 27 fattiglemmer, blir dette en angrepsprosent på 10 % i Volden fattigstue og 20 % i begge fattigstuene i Fjerdingen.

I selve byen var det Grænsegaderne, Voldgaderne, Slotsgaderne, Agersgaden, Raadhusgaden og Prinsensgade som hadde flest tilfeller, men alle gater hadde enkelte tilfeller. Selv i de «finere» gårder i Dronningens gade opptrådte koleraen.

I Vaterland og Fjerdingen var tilfellene strødd klattvis utover Vognmandsgaderne, Rødfyldgaden, Tomtegaden og Elvegaden. Det samme gjelder Fjerdingens gade.

På Hammersborg, i Møllergaden og i Grubegaden var det flere tilfeller i hvert hus. I Telthusgaden var det kolera i nesten hvert eneste hus. På Saugene opptrådte tilfellene langs Maridalsveien, Jacobsgaard ved Trindserud, Schultzehougen og Brochmannshougen og dessuten ved Beierbroen i Egebergstuen. Sykdommen viste seg ved bedrifter som Rolls, Graahs og Youngs spinderi og Hjula væveri og ved flere møller. På østsiden av elven ble især Aasengaden hjemsøkt.

Vest for byen var især Pebervigen og Ruseløkken hardt rammet. Enkelte tilfeller såes i området omkring Universitetet og Slotsparken og utover Drammensveien, Briskeby og Frogner.

Mot øst var alle forstedene på landets grunn berørt av epidemien. Spesielt var det mange tilfeller på Galgeberg, Enerhougen og Oslo, der det forekom en del tilfeller i større eiendommer slik som Ladegaarden, Saxegaarden og Lille Morseng.

I Ager landsogn var både Nordre, Vestre og Østre Ager rammet. Sykdommen «grupperte seg» med flere tilfeller på hver plass. F.eks. var en hel familie på Zindsen rammet. Industriene i landsognet hadde også en del tilfeller. Nevnes kan Faabro spigerværk ved nuværende Lilleaker, Alunværket, garveriet på Vækkerø og Riisværket på Slemdal. Det var også flere syke ved Gaustad sykehus, som var under bygging og hvor mange arbeidere var samlet.¹³⁸⁾

Denne eksplosisve spredningen av epidemien kan vanskelig forklares ved kontaktsmitte fra de relativt få primære tilfellene. Sykdommen ble spredt over hele byen, forstedene og landsognet. Den rammet begge kjønn og alle aldersklasser og forekom innen alle yrker og sosiale lag (se senere). En slik utbredning tyder på smitte fra en felles kilde, et medium som var felles for hele befolkningen eller i hvert fall for store deler av befolkningen. Et slikt medium var, den gang som nå, drikkevannsforsyningen, og spørsmålet reiser seg da om forurensningen av drikkevannet kan være forklaringen på det eksplosive utbruddet av epidemien.

De mange koleratilfellene på Rikshospitalet gjør at oppmerksomheten først og fremst må rettes mot muligheten for at det kan ha skjedd en forurensning av en eller flere vannforsyninger fra sykehusets avløp og priveter.

Et nærmere studium av sykehusets privetinnretning viser at en slik forurensning har vært mulig. Inntil omkring 1848 var privetene innrettet som et tett tønnesystem, hvis innhold ble kjørt bort en til to ganger i uken. I 1848 ble det imidlertid bygget nye priveter, kanskje under innflytelse fra sanitærbevegelsen i England. Men ved et uhell støtte man på en vannåre, slik at bingene stadig ble fylt med vann og ikke kunne tømmes ved bortkjøring alene. En del av det fastere innhold og noe vann ble fortsatt kjørt bort. For å få bingene ordentlig tømt ble det anlagt en kloakk ut til hovedkloakken som gikk gjennom Grubegaden og munnet ut ved Vaterlands bro. Gjennom denne førtes alt spillvann fra vaske- og badeinnretninger og altså noe bingeinnhold.¹³⁹⁾ Det var dessuten offentlig bad på Rikshospitalet, og en del badevann ble ledet gjennom bingene.¹⁴⁰⁾ Vannledningenes forløp er tidligere beskrevet (se s 89). Rikshospitalet fikk forsyning fra Mellemværkets ledning, og ledningen løp direkte under sykehusets grunn. Hvordan bakteriene har kommet i vannledningen kan ikke med bestemthet sies. Men de gamle vannledningene var utette og lå ganske overfladisk, og skjøtene var ikke holdbare (22,99). Binger som var fylt med vann en varm sommerdag har vært den rene utklekningsanstalt for koleravibrioner. Innholdet har kunnet infisere vannet i ledningen gjennom tilsig. Det kan også være skjedd fra kloakken hvis denne har ligget nær vannledningen. Den omtalte vannåren som man støtte på ved byggingen kan ha vært et naturlig utspring, men også Mellemværkets ledning. Med en direkte forbindelse mellom binger og vannledning har man vanskelig kunnet unngå forurensning av vannet. En eventuell desinfeksjon av bingene med klor har neppe vært effektiv på grunn av de store mengder organisk materiale.

Et nærmere studium av de områder, gater og hus som hadde vannforsyning fra Mellemværket, viser en viss opphopning av kolera- og kolerinetilfeller omkring disse. For det første var det mange angrepne i Pebervigen. Lasarettlege A. Holst bemerket at det var kolerasyke i hvert eneste hus. De to vannpostene som forsynte bydelen med vann fikk vannforsyningen fra Mellemværket. Men andre bydeler hadde like høy angrepsprosent, og det kan da heller ikke utelukkes at vannpostene i Pebervigen kan ha blitt lokalt forurenset. En slik kortvarig lokal forurensning ville neppe gi en slik omfattende spredning til nesten alle hus.

Endelig kan det ikke utelukkes at også andre bydelers vannforsyning var bakterielt forurenset, noe jeg vil komme tilbake til. Mer opplysende er likevel sykdomsforekomsten i Kvarterene, der enkelte bygårder hadde egen vannforsyning fra Mellemværket. Mange tilfeller viste seg nettopp i disse gårdene og i naboeiendommene. Her kan nevnes flere av eiendommene i Øvre og Nedre Voldgade og Agersgaden.¹⁴¹⁾ Rådhusgaden og Prinsensgade hørte også til de gater som hadde flere tilfeller i eiendommer med egen vannpost. Dessuten viste det seg mange tilfeller i eiendommer som lå i umiddelbar nærhet av offentlige poster som fikk vann fra Mellemværket. Her kan f.eks. nevnes en del gårder i Slotsgaderne.

Tabell 6 viser at Kvarterene hadde den laveste angrepsrate av alle bydeler. det kan innvendes at dette passer dårlig med hypotesen om en massiv forurensning av Mellemværkets ledninger. Til dette er å si at befolkningen «at risk» sannsynligvis har vært meget mindre enn det som fremgår av folketellingen. Atskillige kilder viser at mange av innbyggerne var flyttet fra byen og ut på sine løkker, villaer eller andre steder både på grunn av epidemien og fordi det var sommer (51, 117, 196). Det er også tidligere nevnt at folketellingen fra 1855 kanskje ikke gir det rette forhold mellom innbyggertallet i de enkelte bydeler slik som det var i disse måneder i 1853. Mange kan dessuten ha blitt smittet i Kvarterene, mens de bodde andre steder, hvor de da ble meldt.¹⁴²⁾

Den høye letaliteten kan tyde på at det var en mangelfull anmeldelse blant de sosiale bedrestilte som for det meste var bosatt i Kvarterene. Dette er også bemerket av Conradi (46: p 441). Påfallende er det i hvert fall at det i Kongensgade, Kirkegade og Dronningensgade ble meldt 42 angrepne hvorav bare syv ble helbredet. Dette gir en høy letalitet selv efter datidens forhold og tyder på underregistrering. Det manglet dessuten flere pasienter i mitt materiale i 7. – 8. uke både av kolera og kolerine, særlig fra Kvarterene.¹⁴³⁾ Man må også kunne regne med sannsynligheten for atskillige milde og stumme infeksjoner. Det har derfor sikkert vært flere tilfeller enn de som er registrert.

Noen hus har vannforsyning fra Mellemværket, men ingen syke. Dette utelukker likevel ikke forurensning av vannverket. Koch skriver om dette at en uensartet fordeling av bakterier i vannet bevirker at det ikke nødvendigvis er bakterier i hver dråpe. Hvis trykket er lavt, kan bakteriene sette seg fast på innsiden av ledningen for så å løsrives når trykket stiger igjen. En uensartet bevegelse i vannet kan føre et ulike antall bakterier til de forsynte hus fra de forskjellige ledninger. Dessuten kommer det an på beboernes livsvaner om ingen, få eller mange blir syke. Hele husrekker eller gater kan derfor være uten tilfeller uten at dette kan anses for å være et bevis mot en vannbåren infeksjon (104: p 92).

Antagelig har Mellemværket blitt bakterielt forurenset ved at ledningene løp under Rikshospitalets grunn. Privetene på sykehuset, som var massivt forurenset fra de mange kolerasyke, har på en eller annen måte stått i forbindelse med vannledningen. Forurensningen har vart en stund under epidemien. Conradi skriver at uttalte koleratilfeller efter den første tid ikke ble innlagt på Rikshospitalet, men bare pasienter med begynnende symptomer (46: p 442). I alt ble det behandlet 46 koleratilfeller, 100 koleriner og 90 diareer på Rikshospitalet (47). I den første tiden ble det ifølge sykelistene behandlet 27 pasienter med kolera. Tallet dekker både de først innlagte fra byen og sykehusets egne pasienter. Det må altså også senere ha vært behandlet egentlige koleratilfeller, enten de nu ble innlagt fra byen eller var blant sykehusets egne pasienter. Ifølge sykelistene ble det også senere innlagt noen alvorlige koleratilfeller. Løpenummer 2049 på datalisten: Niels Erlandsen fra Nordre Ager var alvorlig angrepet og ble innlagt på Rikshospitalet den 5. oktober 1853, og løpenummer 632: Lisa Ebbesen fra Christiania innkom på Rikshospitalet den 10. september i sjokktilstand og døde den 11. september. Flere eksempler finnes. Tilfellene med begynnende symptomer på kolera har jo også vært farlige smittespredere. At Rikshospitalet både i begynnelsen og senere under epidemien har vært et smittefokus, er nesten hevet over tvil. C. W. Boeck, som den gang var lege ved Rikshospitalet, skriver om spredningen i begynnelsen:¹⁴⁴⁾

«Det blev klart for enhver som observerte Sygdommen i den første Tid, at den gik fra Individ til Individ. De syge blev flyttet fra den ene Stue til den anden i Hospitalet, men Kolera viste sig atter blandt dem der var flyttet og som havde været på Værelse med en Kolerasyg og saaledes hørte jeg det ogsaa var i Byen.»

Dernest nevner han ved navn de første 20 koleratilfeller, hvorav ni var pasienter som var innlagt på sykehuset for andre sykdommer. Alle 20 er ikke referert, men de første stemmer med pasientene i mitt materiale.

De mange tilfellene blant sykehusets pasienter gjorde Departementet urolig, som tidligere nevnt, og det forlangte en innberetning om sunnhetstilstanden på sykehuset. At selve inspektøren var en av de første som døde, var også en ubehagelig sak. Sykehuspersonale og pleiepersonale smittes i dag vanligvis ikke lett, men i 1853, da smittemåten ikke var kjent og pleiepersonalet uskolert, har en kontaktsmitte innen sykehuset neppe vært til å unngå. I samtidig litteratur nevnes det ofte at kolerasyke f.eks. i Paris og London ble behandlet i alminnelige sykehus, og at det ikke forekom smitte, hvilket naturligvis ble tatt til inntekt for sykdommens miasmatiske karakter. Men slik var forholdene ikke i virkeligheten. Griesinger nevner (67: p 253) at i München ble 326 kolerasyke behandlet på byens sykehus i 1837. Herav var 106 (32 %) blitt smittet i sykehuset. Under epidemien i Paris i 1853 var 1/3 av de behandlede tilfeller i sykehusene blitt smittet der. I 1854 ble 55 tilfeller behandlet i Charitéen i Berlin. Herav var 48 tilfeller oppstått innen sykehuset. I Strasbourg var det i 1848 7 % angrepne av kolera i sykehuset, mot 1.4 % i byen. Smittespredning innen sykehus er beskrevet i nutiden, men da under meget dårlige hygieniske forhold og blant barn (135).

Epidemien hadde jo en større utbredelse enn det som svarer til det området som var forsynt av Mellemværket. Hvordan kan denne spredningen ha foregått? Det kan tenkes at sykdommen ble spredt videre fra de infeksjonsfoci som ble plantet ute i byen med smittespredningen fra Rikshospitalet og fra Mellemværket. Spredning kan ha skjedd ved direkte og indirekte kontaktinfeksjon i overbefolkede boliger med dårlig hygiene på grunn av elendig vannforsyning og renovasjon, samt ved manglende kjennskap til sykdommens smittemåte. Små husepidemier kan ha forekommet ved forurensning av mindre og felles vannkilder. Men den jevne spredningen og den bratte epidemiske kurven tyder dog på mer sentrale og større kilder. Det viser seg da også at det faktisk har vært en mulighet for at alle vannledningene kunne være blitt bakterielt forurenset med kolerabakterier.

Sykelistene viser at bomullspinnersken fra Saugene ble innlagt på Sorgenfri lasarett den 5. august 1853, som tidligere omtalt. Ifølge skrivelse fra distriktslege Chr. Wisbech til Agershus amt den 6. august ble hun syk den 5. august og straks innlagt. Han opplyser at hun bodde på Saugene på gården Myrens grunn, at hun var bomullspinnerske og arbeidet på Youngs bomullspinneri (nuværende Graahs mølle) og at hun hadde vært på besøk på Rikshospitalet søndag den 31. juli. Bomullspinnersken fra Saugene kan altså ha blitt smittet med kolera under sitt besøk på sykehuset, hvor det allerede da var flere tilfeller av sykdommen. Man kan være smittebærer i inkubasjonstiden, slik at hun i tiden fra 31. juli til 5. august kan ha smittet folk både på arbeidsstedet og ved boligen.

Vanninntaket for alle ledningene lå litt nedenfor Myren. Det er senere opplyst¹⁴⁵⁾ at bingene på Saugene hadde avløp til elven. Vannet ved inntaket for alle vannverk kan derfor meget lett ha blitt forurenset med kolerabakterier.

Spredningen kan stemme med denne hypotese. Det store antall høyere militære som ble angrepet kan tyde på en forurensning av Fæstningens ledning. En forurensning av vannet i Slottsledningen kan forklare tilfellene omkring Slotsparken, av Nyværkets ledning i gatene ved havnen og ved torvet, mens endelig en forurensning av Gammelværket kan ha forårsaket, eller i hvert fall bidratt til spredningen på Vaterland, Grønland og Enerhougen. Beboerne her brukte blant annet vannposten ved Vaterland bro når de skulle ha godt vann. Det var vanlig å sette igjen et kar på vei til arbeidet i byen og bringe vannet med seg hjem (50).

Alle vannverk kan således ha vært bakterielt forurenset og ha forårsaket denne helt store og ukontrollerbare spredning. Forurensningen ved inntaket for vannverkene er likevel ikke så sikker som forurensningen av Mellemværket, men den er meget sannsynlig.¹⁴⁶⁾

Smittespredning kan i tillegg ha funnet sted gjennom kloakkene. Kloakkene var en utmerket hygienisk innretning. Man hadde begynt anlegget av kloakker i 1845, og i 1853 var det lagt kloakker i Kvarterene, omkring Hammersborg, på Vaterland og ved Universitetet (197). Men slik som kloakkene ble benyttet virket de også som store smittespredere under koleraepidemien. De var beregnet til å lede overflatevann bort, men flere huseiere hadde, efter å ha murt bingene tette, laget forbindelse fra bingene til kloakkene, hvilket naturligvis var forbudt (99: p 200). En stor kloakk fra Kvarterene munnet ut i havnebassenget, og den har uten tvil spredt smitten til havnen. Likevel kan nye importer av smitte fra ankommende skip ikke utelukkes. Mange sjøfolk på skip i havnen og flere arbeidere i havnen og på Kranen skipsbyggeri ble som nevnt syke av kolera. Skipsbyggmesteren ble også angrepet, men han bodde i Toldbodgaden og kan ha blitt smittet fra vannforsyningen der, da denne delvis kom fra Mellemværket. Men når kolera først hadde fått fotfeste i havneområdet, bidro kneiper, spisehus og priveter på havnen til videre smittespredning (120).

Det var enda en kloakk som i høyeste grad har vært smittefarlig, og det var kloakken fra Rikshospitalet. Denne kloakken førte som nevnt spillvann med bingeinnhold til kloakken gjennom Grubegaden. Denne kloakken var tilknyttet hovedkloakken som gikk over Youngstorvet og som derefter munnet ut i elven ved Vaterland bro. Her ved broen samlet fiskehandelen mange mennesker, og vibrioner fra kloakken er sikkert blitt formidlet sammen med fisken.

3.4.3.3 Spredning til landsognet og forstededene på landets grunn

Spredningen til landsognet og forstedene på landets grunn kan ha skjedd ved at arbeidere fra forstedene arbeidet på gårder i Ager, eller omvendt ved at folk fra Ager og forstedene hadde arbeid i byen. Som et eksempel kan nevnes en boktrykker som ble angrepet av kolera. Han bodde i Oslo, men arbeidet i Wulfsbergs boktrykkeri i Christiania, hvor det var flere angrepne. En del bønder og håndverkere reiste til byen for å selge sine produkter, og flere bønder ble syke i byen. En bonde ble f.eks. meldt syk fra en bondehandelsgård i Vaterland.

Spredningen kan også ha skjedd gjennom familie og sosiale kontakter. Et slikt eksempel på smitte til landsognet er en liten gutt fra Grønland som – da moren var blitt syk av kolera – ble flyttet til en familie ved Bogstad. Her ble han syk, idet han da allerede før flyttingen har vært smittet av moren. Derefter smittet han pleiersken som døde. Følgen ble en epidemi i området Rød (Røa)/Bogstad.

Det var ikke bare mennene som arbeidet i byen. Mange koner hadde husarbeid i større bygårder. En innberetning fra Ager Sundhedscommission om flere tilfeller på Zindsen (Sinsen) viser en slik spredning fra by til landsogn. Disse koleratilfeller er omtalt av C. W. Boeck som eksempel på koleraens smittsomhet under diskusjonene i Medisinsk selskap.¹⁴⁷⁾ Hendelsesforløpet stemmer med opplysninger i mitt materiale: Konen Karine Lorentzen fra Lorentzelien på Zindsen kom hjem til Zindsen efter å ha stelt gullsmed Lems lik i byen. Det var to gullsmeder Lem. Begge bodde i Prinsensgade i gårder som hadde vannforsyning fra Mellemværket, den ene i nr. 15 og den andre i nr. 33. Gullsmeden i nr. 33 fikk kolerine, mens han som bodde i nr. 15 fikk kolera og døde den 29. august. Dagen efter likstellingen ble først moren til konen Karine, derefter Karine selv og hennes to barn angrepet av kolera. Alle døde den 2. september. Noe senere ble også en voksen sønn syk. Muligens var det mannen, fordi aldersangivelsene ikke stemmer helt og kan ha vært unøyaktige. Karine Lorentzen hadde fått mat og klær med seg hjem fra gullsmed Lems. Vi vet nu at kolera kan smitte gjennom klær fra kolerasyke, især hvis klærne er byltet sammen og er fuktige, og at maten også har vært smittefarlig. Denne smittespredningen viser koleraens indirekte smittemåte, og at de sosiale forhold har spilt en underordnet rolle. Sønnen/mannen, som er oppført som arbeider, ble først syk noe senere, og det er lite sannsynlig at smitten ble brakt til huset av ham.

Forløpet er et eksempel på smitte utgått fra Kvarterene, hvor drikkevannet sannsynligvis var bakterielt forurenset. Uten tvil har det vært mange flere slike eksempler på smitte fra Kvarterene. Sykdommen kan ha spredt seg fra sentrum og ut til periferien på denne måten.¹⁴⁸⁾

Ikke bare spredtes sykdommen til landsogn og forstedene, men epidemien rammet forstedene på landets grunn hardt. Den dårlige vannforsyningen fra brønner, bekker og elver har vært medvirkende til dette. En meget alminnelig form for privetinnretning var et skur med sete, hvor avføringen ble liggende i en haug på jorden og av og til spadd vekk. Slike priveter har lett kunnet forurense nærliggende vannkilder når smitten først hadde fått innpass. I nutiden er dette påvist av Umoh og medarbeidere (194). Vann til husholdning ble uten tvil også tatt direkte fra Agerselven, som har vært full av smittefarlige bakterier. Bebyggelse som grenser til elv er særlig utsatt fordi elver lett forurenses (105: p 85). Lakkegaden, som grenset til elven, hadde således høy angrepsprosent, på samme måte som noen av gatene på den andre siden av elven i Vaterland og Fjerdingen.

Ikke bare elven, men også bekkene var smittefarlige. De ble først lagt i rør i siste halvdel av 1850-årene (17). Bekker som mottok avløp, spillvann og annet avfall var Frognerbækken, Skillebækken, Incognitobækken, Bislettbækken, Agersbækken, Torshaugbækken, Sandagerbækken, Hovindbækken og Etterstadbækken. Omkring alle disse bekkene forekom det koleratilfeller i landsognet og forstedene. Landsognet viser samlet en lav angrepsrate, men meget tyder på at det var ganske høye angrepsrater og høy letalitet på den enkelte plass. Det er flere eksempler på bonde- og husmannsfamilier hvor nesten alle medlemmer døde.¹⁴⁹⁾

En mulighet for forurensning av elve- og bekkevann ved tilsig fra kolerakirkegårdene må nevnes, selv om den ikke er særlig sannsynlig. Dette kunne forklare den høye angrepsprosent i Telhusgaden ved Ager kirkegård og på Galgeberg, hvis kirkegården på Tøyen ved Åkeberg var i bruk i 1853.

3.4.3.4. Epidemien i de enkelte bydeler

Epidemikurvene for de enkelte bydeler viser at i bydeler som Kvarterene, Vaterland og Hammersborg hadde epidemien i de første par uker et snikende forløp med et fåtall tilfeller. Det var i disse bydeler at de smittede fra Rikshospitalet bodde, jfr. figur 4, og den snikende begynnelse kan forklares ved en eller annen form for kontaktsmitte fra disse. Det senere eksplosive forløp av epidemien tyder på en felles, sentral smittekilde, i første rekke at bydelenes vannforsyning var blitt forurenset.

Et helt annet forløp har kurvene fra Enerhougen og fra Grønland med Lakkegaden. Både den snikende begynnelse og det senere eksplosive forløp mangler. Epidemien bygger seg gradvis opp og går langsomt tilbake. Et slikt forløp tyder på at smitten har spredt seg fra hus til hus ved en eller annen form for kontakt eller ved forurensning av en lokal mindre kilde, f.eks. en brønn for ett eller noen få hus. Vann som hentes langveis fra i spann, kan også lett bli kontaminert underveis. For Enerhougens vedkommende vet vi at både menn og kvinner arbeidet i byen. De kunne bli smittet på sin arbeidsplass og dermed bære smitten med seg hjem.

Kurven for de tilstøtende bydelene Galgeberg, Oslo og Egeberg har derimot et eksplosivt forløp. Angrepsraten var også særlig høy her. Også disse bydeler fikk vann fra brønner. Kommer bakteriene i en brønn, blir resultatet en epidemi som avgrenses til dem som bruker brønnen, men den kan til gjengjeld bli svært voldsom, hvis brønnen er massivt forurenset og benyttet av mange (181). Det kan i tillegg ha forekommet smitte fra en annen felles kilde (se senere i neste avsnitt). Det er epidemien i Oslo/Egeberg og Galgeberg som gir felleskurven for forsteder på landets grunn den eksplosive karakter.

3.4.3.5. Spredning innen de enkelte husholdninger. Kontaktsmitte eller smitte fra felles kilde?

I enkelte hus forekom en opphopning av sykdomstilfeller, og det fremgår også av sykelistene at det forekom flere tilfeller innen samme familie. Dette er funnet såvel i eldre epidemier (95) som i senere. Men det er ikke dermed vist entydig om denne opphopningen skyldes direkte eller indirekte kontaktsmitte på grunn av trangboddhet og sviktende hygiene, eller smitte ved felles, mindre husholdningskilder. Nær personlig kontakt har av noen vært ansett som en viktig smittemåte og årsak til flere tilfeller innen samme husholdning (52, 191). Men disse rapporter stammer fra forhold hvor det var meget nær kontakt, fortrinnsvis mellom småbarn; epidemien forekom dessuten som en utløper av en større epidemi forårsaket av en felles smittekilde (rå reker). I husholdninger med felles matvarer og vannforsyning er det vanskelig å bedømme om tilfellene skyldes intim kontakt eller felles forurenset mat eller vann. Under en koleraepidemi i byen Dacca, som er overbefolket og med dårlige sanitære forhold, ble det funnet en opphopning av tilfeller blant familiemedlemmer. De epidemiologiske funnene kunne bare forklares ved smitte gjennom felles infiserte husholdningskilder. Hypotesen ble understøttet ved positivt bakteriologisk funn i 45 % av 76 nærliggende vannkilder (131).

Det er flere forhold som taler for smitte ved felles kilde i materialet. Efter undersøkelse av noen husholdninger med flere tilfeller fant jeg at disse ofte falt på samme tidspunkt. Lignende forhold ble funnet i epidemien med klassisk kolera i Dacca, som omtalt ovenfor. De fleste sekundære tilfeller i familiene opptrådte samme dag eller et par dager senere, og bare få tilfeller viste seg efter den 5. dag. Dette tydet på at eksponering for smitte skjedde nesten på samme tid innen familien/husholdningen, og at spredning skyldtes felles mat/vannforsyning (131). Ved kontaktsmitte skulle man vente at det gikk en viss tid mellom primærtilfellet og de sekundære tilfellene, svarende til inkubasjonstiden. Denne kan dog være bare en dag ved kolera.

Det finnes flere eksempler på smitte ved matvarer i materialet. En hel familie på Vækkerø døde av kolera. Det er anmerket på sykelistene at alle hadde spist bedervet lungemos. Denne har dog snarere vært kontaminert med kolerabakterier. Et annet eksempel er en juridisk student som døde av kolera. Han bodde i Pilestrædet, men fikk sin middagsmat hos spisevertinnen Madam Hygen i Øvre Slotsgade, ifølge professor Joachim Voss' anmerkning på sykelisten. Madammen selv døde av kolera, flere av hennes middagsgjester ble syke, og en del døde, alle omtrent på samme tid. Like utenfor pensjonatet lå en offentlig vannpost som ble forsynt med vann fra Mellemværket. Det kan ha vært brukt bakterielt forurenset vann i maten, som ikke ble ordentlig kokt, eller til drikke. Maten kan også ha vært direkte kontaminert fra bakterieforurensede hender, noe som man har flere eksempler på (76).

Smitteoverføring med matvarer har lett kunnet forekomme. Det er vist at vibrionen overlever og formerer seg i matvarer (106). Det var kvinnene som pleiet de syke og samtidig laget maten. Det var heller ikke ualminnelig med seng i kjøkkenet den gang, eller i det hele tatt at mange huslige funksjoner foregikk i ett og samme rom. Tjenestepikene kan meget lett ha overført smitte til maten. Det var nemlig tjenestepikenes arbeid i Christiania å rense kloakkslukene (197), og de tømte vel også nattpotter og lignende.

Maten kan også ha vært forurenset før den ble tillaget. Ni slaktere i byen og forstedene var angrepet av kolera, og de fleste døde. Allerede ved epidemiens begynnelse ble en slaktergutt i Fjerdingen samt en slakter i Lakkegaden syke. Kjøtt som var behandlet av kolerasyke slaktere, kan ha spredt sykdommen. Flere av slakterfamiliene bodde på Galgeberg hvor angrepsprosenten var høy. To slaktere ble syke den 9. og 15. september, og to slaktermadammer ble begge syke den 7. september. To personer ble syke hos slakter Caspersen i Oslo den 8. og 12. september, og en slakter i Oslo døde den 6. september. Det var omkring den 7.september at de mange tilfellene viste seg temmelig eksplosivt på Galgeberg. En bemerkelsesverdig smittespredning fra en epidemi i Berlin bekrefter at en slik overføring av smitte kan finne sted (175). 18 mennesker ble her syke av kolera og 14 døde efter å ha spist hestekjøtt tilberedt som biff. Ved dyrkning ble vibrionene påvist i kjøttet som var solgt fra en slakter hvis ene svenn var død under diagnosen «tarmslyng». De første av epidemiens ofre døde under diagnosen «kjøttforgiftning», før bakteriologiske prøver ble tatt.

Av andre profesjoner som tilberedte mat for flere mennesker, og som kan ha medvirket til å spre smitten, kan nevnes bakere og konditorer. Det var flere av disse som var angrepet av kolera. Dårlige hygieniske forhold i bakeriene den gang støtter en slik hypotese (158).

Til slutt må nevnes at smittespredning med fluer kan ha forekommet. Thjøtta forteller om slik spredning både ved kolera, tyfus og dysenteri (192: pp 120–128).

3.4.4.1. Kjønn

De samlede tall viser en liten overvekt av angrepne og døde menn. Angrepsraten for menn er 52.0 og for kvinner 49.1. Dødsraten er henholdsvis 35.7 og 33.8. I aldersgruppene opp til 70 år har menn både en høyere angrepsrate og dødsrate. Over 70 år har kvinnene de høyeste rater. Forskjellen mellom de to kjønn er størst i alderen 40 – 70 år.

Den høyere angreps- og dødsrate for menn i det samlede materiale og i aldersklassene 40 – 70 år stemmer med nyere undersøkelser (52). Andre har dog hevdet at kvinner i flere epidemier har hatt en høyere angrepsrate enn menn på grunn av større eksposisjon, f.eks. på grunn av pleiefunksjoner (89: pp 151–152). I dette materialet er angrepsraten høyere for kvinner bare når det gjelder angrepne over 70 år. Undersøkes de enkelte bydeler for seg, forekommer dog en høyere angrepsrate for kvinner i yngre aldersklasser. For eksempel var det i Rødfyldgaden i Vaterland mange flere angrepne kvinner enn menn i alderen 15 – 60 år. I denne gaten, som lå ved elven, bodde det en del kvinner som sannsynligvis var særlig eksponert for smitte blant annet på grunn av pleiefunksjoner og klesvask. Det er f.eks. tidligere omtalt en kone fra Rødfyldgaden som vasket på Rikshospitalet og som døde av kolera. Nabokonen, som pleiet henne, ble også angrepet av sykdommen og døde.

Den høyere angrepsrate for de eldste kvinner skyldtes mest sannsynlig at de på grunn av biologiske forhold var særlig mottagelige (se senere s. 186).¹⁵¹⁾

3.4.4.2. Alder

Tabell 7 viser at både angreps- og dødsratene er lave i spebarnsalderen. I småbarnsalderen er de betydelig høyere for så å synke ned til aldersgruppen 15 – 19 år hvor de har sin laveste verdi. Derefter stiger ratene sterkt med økende alder. Letaliteten er derimot meget høy i spedbarnsalderen. Derefter synker den, og også den har sin laveste verdi i 15 – 19-årsalderen. Derefter sees en stigning opp til de høyeste aldersgrupper. Disse funnene stemmer helt med funn fra andre, eldre epidemier (82, 35: pp 65–67, 203: p 166).

Kurven i figur 6 ligner dessuten på kurven for den samlede dødelighet i en befolkning med middellevetid omkring 50 år. Unge mennesker i alderen 10–20 år har her meget lav dødsrate og menn fra 30 år og oppefter har en høyere dødsrate enn kvinner.

De stemmer også med funnene i nyere epidemier hvor det er vist en lav angrepsrate hos spedbarn. Selv om bakterier er påvist, viser spedbarn likevel sjelden kliniske symptomer. Dette er tilfelle både i områder hvor sykdommen er endemisk og hvor den opptrer epidemisk (153, 191). Det er likeledes i nyere undersøkelser vist at barn i alderen ett – fire år har høy angreps- og infeksjonsrate både for klassisk kolera og for El Tor kolera. Unge mennesker har en lavere angrepsrate enn både barn og voksne så vel i områder med epidemisk kolera som endemisk forekommende kolera. Dette er funnet både for klassisk kolera og for El Tor kolera (13).

Det fremgår videre av tabell 7 at både angreps- og dødsraten for barn under 15 år – sett under ett – er betydelig lavere enn for voksne personer på 15 år og oppover. Dette er et typisk funn ved infeksjonssykdommer som kommer inn i et område der sykdommen ikke har eksistert før, og der befolkningen ikke har utviklet noen immunitet mot den. I områder der sykdommen er endemisk, er det derimot vanlig at sykdommen har en betydelig høyere angrepsrate hos barn enn hos voksne. Tallene tyder på at den lille koleraepidemien i 1850 i Christiania ikke har efterlatt noen varig immunitet hos den voksne befolkningen i byen.

Disse funn stemmer med funn som er gjort ved andre koleraepidemier. Dizon fant i 1962 at i epidemiske områder var angrepsraten hos personer over 20 år mer enn dobbelt så stor som hos personer under 20 år. Men noe senere, da sykdommen var blitt endemisk, falt 51 % av tilfellene på barn under ni år, fordi det oppsto en viss immunitet ved reinfeksjon hos de voksne (52).

Den meget lave angrepsrate i spedbarnsalderen og den høye letalitet er bemerkelsesverdig. Flere forklaringer kan tenkes:

1. Feil aldersangivelse for barna.

2. Underdiagnostisering av kolera.

3. Biologiske faktorer som gir øket resistens.

4. Mindre eksposisjon for smitte.

Ad 1. Aldersangivelsen kan være feil.

Frekvensopptellingen over alder viser flest i avrundede 10-års tall. Noen barn under ett år kan derfor være anført som ettårige. Det er et par eksempler på barn som er ført på én liste som under ett år og på en annen liste som ettårig.

Ad 2. Med hensyn til diagnosen er det nevnt at legene var for omhyggelige med å skjelne mellom kolera og kolerine. Det kan derfor tenkes at kolera hos spedbarn snarere ble diagnostisert som kolerine. Dette ville kunne forklare den høye letalitet av kolera alene. Men koleriner viser også for barn under ett år en lav angrepsrate (tabell 8). En forskyvning av diagnosen mot kolerine kan derfor ikke gi en forklaring på forholdet.

Underdiagnostisering på grunn av diagnostiske vanskeligheter kan tenkes. Kolera hos barn kan forløpe atypisk med bevissthetsforstyrrelse som viktigste symptom. Hos spedbarn skulle kolera hyppig kunne bli diagnostisert som enteritt, dysenteri, meningitt, krampe og andre sykdommer. Spesielt de cerebrale manifestasjoner skulle kunne gi mistanke om meningitt (157: p 745).

Diagnosen kolera kan også ha manglet fordi det den gang ikke krevdes dødsattest med diagnose fra lege. Det var i mange tilfeller presten som anførte dødsårsaken i kirkeboken. Noen tvil om dødsårsaken fra prestens side kan det ha vært siden den hos et barn er ført opp i kirkeboken som hjernebetennelse, men på sykelisten som kolera. Imidlertid kan hjernebetennelse ha vært en forholdsvis alminnelig sykdom, og noen barn kan ha hatt begge sykdommer.

For å undersøke dette forhold tellet jeg opp fra kirkebøkene for Christiania og Ager i tidsrommet for epidemien antall spdebarn og småbarn som var døde av sykdommer som kunne ha vært kolera, men hvor annen dødsdiagnose var anført. Det var 26 spedbarn og 18 småbarn. Av de 26 spedbarna var 11 oppført som døde av hjernebetennelse, 10 av kramper og 5 av andre sykdommer. Av de 18 småbarna var 13 angitt som døde av hjernebetennelse og 5 av forskjellige andre sykdommer.

Antas nå at samtlige av disse var døde av kolera, som hverken var blitt meldt under sykdommen eller ved dødsfallet, ville det bli følgende korreksjon av tallene som er angitt i tabell 7:

Korreksjonen ville minske forskjellen mellom spedbarnsdødeligheten og småbarnsdødeligheten. Men selv efter korreksjonen ville spedbarnsdødeligheten ligge lavere enn småbarnsdødeligheten, og letaliteten ville bli enda høyere. Nå må det ansees som usannsynlig at alle disse dødsfallene skyldtes kolera, og derfor er det lite sannsynlig at underdiagnostisering har spilt noen stor rolle som årsak til de lave spedbarnsratene.

Ad 3. En øket resistens kan spedbarnet ha fått ved tilførsel av uspesifikke antistoffer gjennom placenta og morsmelken. Flere undersøkelser viser at brysternæring beskytter mot infeksjoner i alminnelighet (71, 198, 39). IGA er det viktigste beskyttende immunoglobulin i brystmelken, men andre komponenter yter også beskyttelse, slik som leukocytter, lactoferrin, lysozymer og interferon. I et norsk forskningsprosjekt som undersøker brystmelkens evne til å beskytte mot infeksjoner, er det vist at et sukkerholdig fettstoff, gangliosid som finnes i brystmelken, virker hemmende på dannelsen av koleratoksin (107, 123). I andre nye undersøkelser er det påvist spesifikke antistoffer mot koleravibrionen i brystmelk hos kvinner som er blitt immunisert med koleratoksin (65). Antistoffene beskytter mot kolonisering i tarmen hos spedbarna slik at forløpet blir mildere. Men selv om det har vært flere av de ammende mødre som hadde kolera (evt. i lettere grad), har det neppe vært tid til å utvikle noen immunitet i den korte tid som epidemien varte, slik at denne mulighet faller bort.

Det er sannsynlig at de fleste spedbarn den gang fikk brysternæring, da ammefrekvensen i Christiania var høy (73: p 4, 164). Foruten å yte beskyttelse med uspesifikke antistoffer, har brysternæringen også ytet beskyttelse ved å minske risikoen for en vanninfeksjon eller fødemiddelinfeksjon. Spedbarna levde vel også en mer beskyttet tilværelse enn de litt eldre barna og var derfor mindre utsatt for kontaktinfeksjon. Årsaken til den lave angrepsrate er mest sannsynlig minsket eksposisjon sammen med en mulig beskyttelse fra uspesifikke antistoffer. En viss underdiagnostisering kan dog ikke utelukkes.

Den høye letalitet hos spedbarna kan skyldes at koleraen hos disse forløp fulminant fordi spedbarn har et stort væskebehov. Den daglige vannomsetning er hos spebarn 1/10 av total vekt mot 1/35 hos voksne. Ved store væsketap uten vanntilførsel vil overlevelsestiden derfor være meget kortere hos så små barn.

Bemerkelsesverdig er den lave rate i alderen 15 – 19 år, altså den gang omkring puberteten. Unge mennesker i den alder har vært minst like utsatte som andre, om ikke mer. Den lave angrepsrate, dødsrate og letalitet må derfor snarere skyldes en øket resistens.

Et holdepunkt for at organismen er mer motstandsdyktig i aldersklassen fra 15 – 19 år sees av forholdet mellom antall tilfeller av kolerine og kolera i de forskjellige aldersklasser (tabell 8). For kolera har aldersklassen 15 – 19 år den laveste angrepsrate med 11.2 pr 1000 innbyggere, men derimot det høyeste forholdstall for kolerine/kolera med 1.77. Kolerasykdommen synes å anta et mildere forløp i 15 – 19-årsalderen enn i eldre aldersklasser. Det stemmer med at dødsraten for kolera synker fra en relativ høy verdi i alderen ett – fire år til et minimum i alderen 15 – 19 år. Selv i alderen 20 – 29 år holder den seg på et forholdsvis lavt nivå, inntil den stiger sterkt i aldersklassene fra 30 år og oppover (tabell 7). Griesinger nevner i 1857 at prognosen var best i alderen frem til 20 år, at den var noenlunde god i det følgende decennium, men fra 30 års alder og oppover meget dårlig (67: p 350).

Barn i aldersgruppen ett – fire år har en høy angrepsrate, en høy dødsrate og en høy letalitet. Samtidig er det også flere tilfeller av koleriner enn kolera. Småbarna har vært mye utsatt for smitte, men likevel har de samtidig hatt en viss motstandskraft. Nyere undersøkelser bekrefter at mens barn oftest har en mild diaré eller asymptomatisk infeksjon, så har voksne ofte en alvorligere form som krever innleggelse (61). Ved hjelp av bakteriologiske og serologiske prøver er det funnet et større antall asymptomatiske tilfeller hos barn. Barn i denne alder ansees derfor å være store smittespredere (126, 12). Selv om eldre barn og unge mennesker i alderen 15 – 19 år også har vært meget utsatte for smitte, så har småbarna kanskje på grunn av deres særegne trang til å putte alt i munnen og urenslighet med avføringen, hatt større infeksjonsrisiko. Samtidig er den immunitet som spedbarnet muligens fikk ved brysternæringen forsvunnet, og barnet er blitt mer utsatt for smitte ved vanndrikking og forskjellige former for kontakt (100).

Det var mange barn i Christiania i 1855 – og antagelig i 1853. I 1853 var det fem barneasyler for barn i alderen to – syv år i Christiania: ved Eugenias stiftelse i Agersgaden, i Vaterland, i Pebervigen, på Grønland og på Enerhougen. I Vaterland asyl var det f.eks. ca. 170 småbarn samlet hver dag i 1850. Det er meget mulig at alle disse småbarna i asylene har bidratt til å spre sykdommen både innbyrdes og til familiene i deres hjem.

Den relative høye dødsrate hos småbarn sees spesielt i Pebervigen, på Galgeberg og Enerhougen. Barn under ti år utgjorde i disse bydeler ca. 15 % og voksne ca. 6 – 8 % av innbyggertallet. Efter hvert som epidemien skred frem og mange voksne ble innlagt og døde, var mange av disse barna overlatt til seg selv og uten pleie når de ble angrepet. Et par barn på Enerhougen lå f.eks. syke i flere døgn uten pleie eller legetilsyn. De yngste av barna som døde, sees også å være registrert som døde i distrikt og ikke på lasarett. Et eksempel fra Enerhougen er familien Kristoffersen: Mursvenn Kristoffersens kone Stine ble syk den 13/9 og døde 14/9. Mannen selv døde 22/9 efter 14 timers sykdom, og sønnen Ludvig på tre år ble syk den 21. og døde 23/9. Mursvenn Kristoffersen var for øvrig oppsynsmann på Enerhougen (om oppsynsmenn, se senere).

Det fortelles om prost Halling (117) at han samlet alle de mange barna som var blitt foreldreløse. Fra Pebervigen fortelles at en liten gutt var efterlatt og oppholdt seg flere dager i et utdødd hus inntil nabokonen, ledet av klynkende lyder fra husets bakbygning, fant en to–tre år gammel gutt i et kott. Fra Hammersborg berettes det om at det av en familie på syv medlemmer kun ble en halvvoksen pike tilbake.

Uten tvil har mange barn hatt det vanskelig under epidemien, og mange døde som ellers ved alminnelig god pleie kunne ha overlevd.

Resultatene tyder på at aldersfordelingen i en befolkning kan ha hatt betydning for den samlede angrepsrate. En befolkning med et stort antall barn mellom ett og fem år og yngre voksne viser forholdsvis mange koleratilfeller, men også mange lettere tilfeller (tabell 8). Er det mange gamle mennesker i befolkningen og spesielt gamle kvinner, vil dette bevirke en høy letalitet. I Christiania var det – som nevnt – mange barn i alderen null – ni år ifølge folketellingen i 1855. Forholdet reflekterer det som er benevnt «Sundts lov» (140: p 70). Det var også mange mennesker i aldersgruppen 30 – 40 år på grunn av nettoinnflytting av folk i denne alderen (140: p 70).

3.4.5.1. Yrke og morbiditet

Personer er blitt regnet for å være i yrkesaktiv alder fra og med fylte 15 år. Det var 993 menn og 1000 kvinner, i alt 1993 personer. Ved den primære behandling av materialet ble disse fordelt på 99 grupper (se vedlegg 10). Ved den videre bearbeidelse av materialet er disse primærgruppene blitt samlet i 19 yrkesgrupper vist i tabell 10 (se vedlegg 11). Her er grupperingen ved folktellingene i 1845 og 1855 (183, 184) lagt til grunn. Dette har imidlertid budt på vanskeligheter.

Folketellingene opererer med store sekkebetegnelser innenfor hvilke det sannsynligvis skjuler seg personer med svært forskjellig yrke og sosial klasse. For kvinnenes vedkommende kunne dette også bare delvis gjennomføres fordi få av disse er oppført med eget yrke på sykelistene. De fleste er oppført som koner eller enker med mannens yrke og er havnet under betegnelsen «Familiemedlemmer». Det er dog neppe tvil om at en del av kvinnene har hatt eget yrke som f.eks. med vasking eller pensjonatvirksomhet (se tabell 10).

Tabellen gjelder Christiania med alle forsteder og Ager landsogn. I tabellen er det skjelnet mellom yrkesaktive og ikke yrkesaktive. Til den sistnevnte gruppen hører også personer hvis yrke man mangler opplysninger om. Mesteparten av gruppen utgjøres av enker og familiemedlemmer. Blant yrkesaktive menn utgjør daglønnere og fabrikanter/håndverkere de største gruppene. Blant yrkesaktive kvinner er tjenestefolk (tjenestepiker) den største gruppen.

Letaliteten varierer i de enkelte grupper mellom 56.3 (kvinnelige tjenestefolk) og 85.3 (embetsmenn/bestillingsmenn). Men da tallene i de enkelte grupper er små og dertil heterogene med henblikk på alder og kjønn, vil jeg ikke gå nærmere inn på disse tallene.

Tabell 11 viser morbiditeten av kolera for yrkesaktive menn fordelt efter yrkesgrupper i Christiania med samtlige forsteder og landsognet. For kvinnenes vedkommende er morbiditeten bare vist for kvinnelige tjenestefolk fordi dette var den eneste yrkesgruppen som det var opplysninger om i folketellingen. Utenbys hjemmehørende er ikke tatt med. Tallet for politi/vektere stammer fra Amtmannens beretning 1851–1855. For de tre gruppene under streken er tallene fra folketellingen i 1845 brukt fordi den oppgir disse.¹⁵²⁾ Embets- og bestillingsmennenes (tjenestemenn) andel i befolkningen hadde sannsynligvis steget i de åtte årene mellom 1845 og 1853, mens soldatenes andel var gått tilbake. Beregningene blir derfor usikre, men kan likevel gi en viss orientering. Morbiditeten er særlig høy for politi/vektere og for daglønnere. Handelsfolk og tjenere har lav morbiditet (se tabell 11 s 160).

Tabell 12 viser angrepne av kolerine innen de enkelte yrkesgrupper samt morbiditeten. Da kolerine bare ble registrert i Christiania med byens egne forsteder, er befolkningstallet følgelig begrenset til disse (tabell 12 s 161). Gruppen politi/vektere viser høy morbiditet også av kolerine, mens handelsfolk og tjenere også her har lave morbiditetstall. Skippere og sjøfolk har en meget lavere morbiditet av kolerine enn av kolera.¹⁵⁴⁾ For håndverkernes vedkommende er tallene for de to sykdomsformene omtrent like. Men blant håndverkernes læregutter var det 21 som ble registrert som angrepne av kolerine mot bare én av kolera.

I 1850-årene bar det norske bysamfunn preg av å være en blanding av et begynnende klassesamfunn og det gamle standssamfunn med tre stender: embetsmenn, kjøpmenn og håndverkere (139). Industrialiseringen skapte efter hvert andre skillelinjer med en ny overklasse, konturene av en mellomklasse og en underklasse.

Innen håndverksnæringen ble forandringene merkbare på denne tiden. Privilegiene var falt bort i 1839, og mange håndverkere ble håndverksarbeidere i en industrialisert produksjon i stedet for mestre eller svenner.

En sammenligning mellom yrke/sosial klasse for de angrepne i materialet med tilsvarende grupper i folketellingen kan derfor bare gi et tilnærmet bilde. Folketellingene fra 1845 og 1855 har fordelt hovedpersoner (i 1855 også familiemedlemmer) på en blanding av stands- og yrkesgrupper i store samlegrupper. Pasientmaterialet har også vist usikkerhet m.h.t. yrkesangivelser; en del av tallene er dessuten for små. Flere pasienter mangler yrkesbenevnelser, men dette gjelder dog mest for barn. For voksne har det vist seg at yrkesbenevnelsen er omtrentlig. Det later således til at gruppen «arbeidere» har vært den store sekk hvor de fleste vanlige folk ble samlet. Et eksempel er Sander Sandersen fra Sagveien. Ifølge Myhre (141) var han møller, men på sykelisten i materialet er han oppført som arbeider.

Da alder har stor betydning for angrepsraten og fordi det er fremsatt en hypotese om at noen yrker i Christiania den gang var aldersroller (140: p 154), hadde det vært av interesse å se på angrepsraten innen de enkelte yrker i forhold til alder. Men da kontrollmaterialet for befolkningen mangler, kan det ikke foretas noen sammenligning.

De mange forskjellige yrker som er representert (vedlegg 10), svarer til andre samtidige epidemiberetninger og avspeiler sannsynligvis tidens bysamfunn.

Det fremgår av tabellene at morbiditeten er høy for gruppene dagleiere, vektere/politi og sjøfolk. Den er noe lavere for håndverkerne, men tallene er usikre fordi det ikke er skjelnet mellom mestre, svenner og læregutter. Håndverksmestrene var fortrinnsvis i aldersgruppen over 30 år, mens svenner og læregutter var under 30 år (140: p 152). Det var flest angrepne av kolera i gruppen mestre og svenner, og utvilsomt var det temmelig mange mestre blant de angrepne. Av læregutter var bare én angrepet av kolera. Morbiditeten i tabellen er imidlertid regnet ut efter alle tre gruppers andel i befolkningen (3.824). Trekker man læreguttenes andel i befolkningen fra (778), blir morbiditeten for gruppen mestre og svenner noe høyere, omkring 7 %. Derimot var 21 av læreguttene angrepet av kolerine. Læreguttene har sannsynligvis tilhørt de aldersklasser som har lav angrepsrate av kolera, nemlig 15–19 år (tabell 7 og 8), mens angrepsraten for den mildere form kolerine er noe høyere.

Den lavere morbiditeten for håndverkerne og den høyere for dagleierne kan skyldes feilregistrering av yrket på sykelistene. En del av arbeiderne kan i virkeligheten ha vært håndverkere. F.eks. er en mann benevnt «arbeider» på sykelisten, men oppført som «hattemagersvend» i kirkeboken. Dette stemmer med det som innledningsvis er anført om at det var skjedd en viss glidning fra håndverk til industri, og at det for 100 år siden var vanskelig å trekke noen skarp grense mellom arbeider og håndverker (185: p 165).

Den høye forekomst av kolera hos arbeiderne og den lave forekomst hos mannlige tjenestefolk, reiser også tvil om hvorvidt arbeidere og tjenestefolk skal regnes som én gruppe. Da kolera er en aldersrelatert sykdom, og da visse yrker sannsynligvis hadde karakter av aldersrolle, kan dette ha hatt betydning for forekomsten. Et typisk livsløp for innflyttere kunne se slik ut: Tjener som ung, derefter arbeider og til slutt fattiglem (140: p 154). Muligens har flere av de yngre «arbeidere» i virkeligheten hørt til i folketellingens tjenergruppe, da tjenere omfattet mange andre enn hustjenere (140: p 84). Den høyere forekomsten av kolera blant de eldre arbeidere kan da skyldes biologiske forhold som har med alder å gjøre (se sluttordet), idet det nemlig sees en fordobling av angrepsraten fra decenniet 20–29 og til 30–39.

Det forhold at arbeiderne, som innflyttere, var godt representert i aldersklassen 30–40 år (140: p 68 og 70), kan også ha hatt betydning. Arbeiderne bodde fortrinnsvis i forstedene hvor det var dårlig vannforsyning og renovasjon. De var derfor meget utsatte for en sykdom som kolera. Yrket, med stor kontaktflate, skittent arbeid og dårlige hygieniske forhold, ga i seg selv også større eksponering med følgende høy angrepsrate for denne aldersklasse.

Regner vi gruppen dagleiere og tjenestefolk under ett, blir morbiditeten lavere. Betraktes tjenestefolk for seg, er den lave morbiditeten bemerkelsesverdig. Det er nevnt at omgang med det sosialt bedrestilte herskap skulle gjøre dem mindre mottagelige (140: p 146), men grunnen er vel heller at tjenestefolkene ble rekruttert fra de yngre aldersklasser som hadde lav angrepsrate.¹⁵⁵⁾ Hvis mannlige tjenestefolk anslås til å være mellom 15–29 år, ser vi at forekomsten i gruppen svarer til raten for aldersgruppen som helhet (tabell 7).¹⁵⁶⁾

Den høye forekomsten hos vekterne kan skyldes både en stor kontaktflate, og at vekterne hjalp til med innleggelse av de syke om natten. Høy forekomst hos sjøfolk er også funnet i andre epidemier (112) og er ikke overraskende. Forurenset havnevann var lett tilgjengelig og ble brukt om bord. Men tallene for begge gruppene er for små til at man kan trekke endelige konklusjoner av dem.

For kvinnelige tjenestefolk er morbiditeten 4.2 % både for kolera og kolerine. Denne gruppen har sannsynligvis vært i alderen 15–30 år, der angrepsraten ifølge tabell 7 er noe lavere. Lignende tall ble funnet under epidemien i Hamburg i 1892 (102). Tjenestepikene har sannsynligvis vært særlig eksponerte på grunn av arbeidet med blant annet vasking av kloakker, nattpotter, vannbæring og lignende, noe som også tidligere er nevnt.¹⁵⁷⁾

At det forekommer feil i materialets yrkesregistrering og overfladisk yrkesregistrering i folketellingen som utgjør kontrollmaterialet, bidrar til usikkerhet omkring forholdet mellom morbiditet og yrke. Det er således mulig at morbiditeten innen de enkelte yrker i virkeligheten svarte ganske godt til gruppens andel i befolkningen. Det er nevnt at daglønnere og tjenestefolk var den tallrikeste gruppen i byene, der de skulle utgjøre mellom 25 og 40 % av den voksne bybefolkningen (185: p 259).¹⁵⁸⁾ Ved inndelingen av materialet i tre sosiale klasser (se senere), ble det funnet at underklassen utgjorde 38 % av voksne angrepne av begge kjønn, hvilket kanskje ikke var så langt fra klassens virkelige andel av befolkningen i 1853.¹⁵⁹⁾

En høy forekomst i noen yrker kan virke villedende da det beror på andre forhold enn det rent yrkesmessige. Det var f.eks. mange gullsmeder som fikk kolera, men de fleste av dem bodde i den del av Kvarterene (Gullsmedekvartalet) som fikk vannforsyningen fra Mellemværket. Dette illustrerer yrkets indirekte betydning. En av gullsmedene var dessuten oppsynsmann, slik at han sannsynligvis var særlig utsatt for smitte av den grunn.

3.3.5.2. Særlig utsatte yrker og spredning med disse

Visse yrker var særlig utsatte for smitte. Dette gjaldt især ansatte på sykehus, portører, gangkoner, vaskekoner og også leger. Pasientene på sykehus var utsatte fordi kolera- og kolerinetilfellene ble lagt inn på alminnelige sykehus. Ofte hadde disse sykehuspasientene nedsatt resistens på grunn av andre sykdommer. Av leger er det bare meldt én syk og død i materialet fra Christiania. Det ble spesielt bemerket at han var rekonvalesent og et lett bytte for koleraen (46: p 446). I samtidige epidemiberetninger legges det stor vekt på dette at få leger ble angrepet. Münster mente at det var fordi legene vasket hendene efter sykebesøk (142). Snow nevner at det var fordi de bare hadde kortvarig og perifer kontakt med pasientene og især ikke spiste eller drakk noe sammen med dem (181). I samtiden ellers ble forholdet tatt til inntekt for at sykdommen ikke var smittsom. Men at legene ikke ble syke er ikke helt sant. Legene var i høy grad syke, noe som fremgår av flere skrivelser fra legene til Medicinalkomitéen. At sykdommen var en lettere grad av kolera, kan det ikke være tvil om. Jeg siterer fra utdrag av skrivelse fra Herman Major som var koleralege på lasarettet på Gaustad sykehus:

«Jeg vil ikke undlade at underrette Kommitéen om at jeg idag igjen er nødt til at holde Sengen formedelst idelige og smertelige Diarrhoer med Qvalme og Svindel, som har varet de første Døgn.»

Fra Gamlebyen Oslo skriver doktor Rasch den 7. september at han har vært på sykebesøk i Oslo fordi de ansatte koleraleger hadde vært syke. Sunnhetskommisjonen i Ager anmodet også Medicinalkomitéen om flere leger. Koleraen hadde spredt seg på Saugene, og doktor Wilse var syk. Den 6. september skrev distriktslege Wisbech at han ikke kunne tilse pasientene da han var syk, men at koleraen hadde spredt seg i Ager. Den 13. september kom det brev fra koleralegen Smith i Kvarterene om at han dagen før var blitt så syk at han måtte gå til sengs, og at han stadig var matt og meget svimmel. Disse brev er bare et lite utvalg.

Av andre med tilknytning til sykehus må også nevnes inspektøren på Rikshospitalet som var blant de først angrepne og som døde. Likeledes ble matronen på Oslo sinnsykehospital angrepet.¹⁶⁰⁾ Blant portører og gangkoner var det flere angrepne, men hvor mange som var ansatt vet jeg ikke fordi antallet vekslet i løpet av epidemien. Disse var på grunn av deres ukyndighet mer utsatte enn legene og hadde vel også mer direkte kontakt med pasientene.

Av angrepne i andre institusjoner kan nevnes fattiglemmene blant hvilke angrepsprosenten var høy. Dette er også påvist av andre (203: p 170–172). Det fantes ca. 1000 personer med fattigunderstøttelse i selve Christiania, men fattiglemmene i materialet stammer hovedsakelig fra fattigstuene, slik at tallene ikke er sammenlignbare. De som ble angrepet i fattigstuene var mest gamle kvinner. Den høye angrepsprosenten skyldes snarere alder og kjønn enn at de var fattige. Volden fattigstue med 10 % angrepne fikk dessuten drikkevannet fra det forurensede Mellemværk. I andre institusjoner, som f.eks. Bodsfengslet, var det bare to angrepne. Muligens har dette sammenheng med at koleraen ble oppfattet som en farlig, pestartet smittesott av fengselsinspektør Møinichen, og at han derfor forlangte at fanger som ble syke ble innlagt på lasaretter for å unngå smitte i fengslet (skriv fra inspektøren til Medicinalkomitéen).

En gruppe som også var særlig utsatt var vognmennene samtidig som de også var smittespredere. Dette skyldtes nær og hyppig kontakt med lasaretter og kolerasyke. Ifølge Provisorisk Anordning hadde vognmennene plikt til å kjøre likene til begravelsen, og de hentet også syke til lasarettene. Sannsynligvis kjørte de også bingeinnhold ut til gårdene i Ager.¹⁶¹⁾ Følgende sykehistorie er illustrerende: Skomaker Anders Nielsen ved Saugene hadde i lengre tid holdt seg hjemme. Hans kone arbeidet på Olsens veveri, hvor det ikke var kolera blant arbeiderne, og hun hadde heller ikke hatt kontakt med andre. En kveld fikk de besøk av en som kjørte syke til lasarettet. Han var imidlertid selv frisk. Men den neste morgen ble både skomakeren og hans kone syke av kolera, og dagen efter døde de begge.¹⁶²⁾ I Raadhusgaden nr. 10 døde alle tre barna til vognmann Torgersen. Men i denne gården var det også vannpost fra Mellemværket, slik at yrkets betydning som smittefaktor her er usikker. Det samme er tilfellet hos en vognmannsfamilie i Grubegaden.

Av andre yrker kan nevnes at en «postmager» med familie også var blant de angrepne. Postmageren reparerte vannposter og ledninger. Han kan ha blitt smittet som en følge av det, og han kan også ha ført smitten videre i kraft av sitt yrke.

Spredning av smitten har sannsynligvis skjedd fra leger, oppsynsmenn, gangkoner og portører. Spredningen med gangkonene på Rikshospitalet er tidligere omtalt. Det forekom flere koleratilfeller i de gårdene hvor disse menneskene bodde og hos deres familier. Blant annet kan man se at det var flere angrepne blant oppsynsmennene og deres familier. Oppsynsmennene var folk med borgerskap, som f.eks. håndverksmestre som kunne motta offentlige ombud. Lochmann uttalte i 1866 at man gjorde en stor feil i 1853 ved å bruke ukyndige medisinske studenter som ambulanter, fordi de snarere bidro til å spre sykdommen enn til å begrense den. Det samme kunne han ha sagt om oppsynsmennenes virksomhet. Manglende opplysning om smittemåte og smittefare bidro uten tvil til spredning med disse.

Det opptrådte også en del koleratilfeller i gårder hvor koleralegene losjerte. Således døde vertinnen til doktor Kjølstad i Smalgangen nr. 9, og hennes sønn ble også angrepet. Videre var det meldt angrepne hos frisør Eckhardt i Østre gade hvor to andre koleraleger bodde, i Peckels gård i Pilestrædet og hos Madam Werner i Kirkegade 22. Men dette var gårder i Kvarterene hvor også vann fra Mellemværket og eventuelt andre vannverk kan ha befordret smitten. I et annet tilfelle ble faren til en lasarettlege syk av kolera og døde i sin bopel i Gamlebyen.

3.3.5.3. Sosial klasse

Med utgangspunkt i den detaljerte yrkeslisten (vedlegg 10), er hele materialet blitt inndelt i tre sosiale klasser: kondisjonerte, mellomklasse og underklasse (vedlegg 12).

Til de kondisjonerte har jeg regnet embetsmenn med fruer og frøkner, enker av overklassen/embetsklassen, kandidater og studerende, offiserer og leger. Det er et par lensmenn samt inspektøren ved Rikshospitalet og inspektrisen ved Oslo sinnsykehospital. Dessuten er prokuratorer og meglere medregnet.

Mellomklassen omfatter en skipsbyggmester og øverste sjikt av sjøfolkene, dessuten håndverkere (mestre og svenner), bønder og handelsfolk, restauratører, tjenestemenn (bestillingsmenn), slike som kantor, skolelærer, kopist samt en pedell. Av kvinnene er jomfruer og en jordmor regnet til denne klassen.

Underklassen omfatter arbeidsfolk og tjenestefolk, dessuten matroser, vaktmestre, vognmenn, prostituerte, fanger og fattiglemmer. Alminnelig militære er også medregnet til underklassen. (Det vises for øvrig til vedlegg 12, hvor numrene svarer til numrene på yrkeslisten i vedlegg 10.)¹⁶³⁾

Denne sosiale lagdelingen er basert på en inndeling hos Sverre Steen (185: pp 236–264). Her nevnes som kondisjonerte alle akademikere, offiserer, velstående forretningsmenn og verkseiere og mange lensmenn. Middelstanden var håndverkere og tjenestemenn. Den laveste klassen besto av daglønnere og tjenestefolk.

Sundt (190) deler beboerne i Pebervigen og Ruseløkken i tre klasser: bestillingsmannsklassen, svenneklassen og arbeiderklassen. De yrker som jeg har regnet til mellomklassen svarer til Sundts klasse 1 og 2 og underklassen noenlunde til Sundts klasse 3.

Det er mulig at den kondisjonerte klassen er blitt noe for liten i min undersøkelse fordi et par velstående kjøpmenn og noen som kanskje var embetsmenn er blitt oppført i mellomklassen. Det har heller ikke vært mulig å skjelne mellom mester og svenn når det gjelder håndverkerne. Noen av disse hørte kanskje hjemme i underklassen, selv om det på denne tiden ikke var stor avstand mellom en mester og hans svenn. Underklassen kan til gjengjeld ha blitt noe for stor fordi omkring 25 borgerkoner er blitt anbragt under nr. 5 og 6 i yrkeslisten (vedlegg 10), som egentlig bare skulle omfatte arbeiderkoner. Også ved andre tall kleber det atskillig usikkerhet, så inndelingen i sosiale klasser må derfor betraktes som et forsøk.

Tabell 13 viser derfor forsøksvis og med store reservasjoner antall angrepne og døde av kolera i de tre sosiale klasser samt letaliteten. Tabell 14 viser angrepne av kolera og kolerine i de samme klassene.

På grunn av at det mangler tall for de sosiale klassers andel i befolkningen i folketellingen og heller ikke andre kilder har slike tall, har det ikke vært mulig å regne ut morbiditeten og mortaliteten i hver av klassene. Det foreliggende materiale kan derfor ikke gi noe svar på om angreps- og dødsratene var forskjellige for de tre klassene.

Når det gjelder letaliteten, viser tabell 13 at den var høyest blant de kondisjonerte og lavest innen underklassen. Dette noe overraskende funn forklares delvis av ulik aldersfordeling i klassene. I den kondisjonerte klassen var hele 42 % over 60 år, mens tilsvarende tall var 21 % for mellomklassen og 12 % for underklassen. Dette tyder på at det var bedre melding av de gamle enn av de yngre blant de kondisjonerte, noe som sannsynligvis skyldtes at de gamle døde.

Kolerinen ser ut til å ha hatt en noe annen sosial profil enn koleraen, med forholdsvis færre tilfeller blant de kondisjonerte. Dette er litt overraskende, men tyder på at de meget lette tilfeller hos de bedrestilte heller ikke ble meldt. Dette stemmer med Conradis uttalelse at når sykdommen ikke fikk en dødelig utgang, ble den ikke meldt hos de bedrestilte (46: p 441).

Spørsmålet om kolera er en «sosial sykdom» som fortrinnsvis rammer de sosialt dårligst stilte, er omstridt. I noen epidemier har det sett ut til å være slik, i andre ikke. I Hamburg-epidemien i 1892 ble det funnet en sammenheng mellom angreps- og dødsratene og lønnsinntekten. De laveste inntektsklassene hadde fire ganger så mange angrepne/døde som de mest velhavende beregnet pr 100 skattebetalere. I rapporten fra epidemien bemerkes det dog at velstand i seg selv ikke beskytter; beskyttelsen ligger i den sunnere livsstil som følger med høyere inntekt. Unntak fra denne sosiale profil forekom dog. Høy angrepsrate i en av Altstädtene skyldtes f.eks. at beboerne var meget eksponerte for smitte på grunn av arbeid i havnen og ikke så meget på grunn av dårlige sosiale forhold (102). Dette kan til dels stemme med forholdene i Christiania der det var flere angrepne blant dem som arbeidet i havnen.

Fra noen nyere bearbeidelser av eldre epidemier kan det nevnes at Zacke fant at det under epidemien i 1834 i Stockholm døde forholdsvis flere fattige enn standspersoner (203: p 165–174). Men under epidemien i Gøteborg samme år synes hovedsakelig de velstående å ha blitt hardest rammet, sannsynligvis på grunn av dårlig vannforsyning (6). Den første koleraepidemien i Paris i 1832 rammet fattige og førte til uro og opptøyer. Det forhold at det er de fattige som rammes hardest er dratt i tvil av andre, som mener at selv om det er et visst belegg for å betegne kolera som «The Disease of the Poor», er dette ikke hele forklaringen, men at også vannforsyningen har spilt en vesentlig rolle (30).

I en nyere epidemi i Thailand (178) hadde arbeidere, gatefeiere og gateselgere høyest angrepsrate. Men det oppgis ikke tilsvarende tall for andel av gruppene i befolkningen. Det viste seg dog at de som hadde høyest antall angrepne ikke nødvendigvis tilhørte den lavere sosiale klasse, men levde langs åpne kanaler under primitive forhold. Derimot ble det funnet lavere angrepsrate i noen av de fattigste og tettest befolkede distrikter.

I en prospektiv undersøkelse fra et område i Bangladesh over bruk av tre forskjellige former for vannkilder i 1975 (118) ble det funnet at en hygienisk utmerket offentlig vannforsyning ikke er tilstrekkelig til å beskytte mot kolera. Derimot ytet høyere utdannelse og bra økonomi beskyttelse mot sykdommen. Forfatterne konkluderer med at dette henger sammen med bedre personlig hygiene, ernæringsstatus og romsligere boligforhold hos de velutdannede.

Kanskje kan forholdene sammenfattes slik: Kontaktepidemier av kolera sprer seg lettere under dårlige sosiale forhold med fattigdom og dårlige, trange, overbefolkede boliger enn under mer tilfredsstillende sosiale forhold. Derimot sprer en vannbåren koleraepidemi seg like lett blant de velstilte som blant de fattige. Her vil vannforsyningens art og kvalitet være avgjørende.

3.4.6.1. Opprettelse av lasaretter. Oppgave og kapasitet

Da det i Christiania ikke fantes sykehus for smittsomme sykdommer, ble lasarettene innrettet i all hast som et provisorium.¹⁶⁴⁾ Det var bolignød i byen på grunn av stor innflytting, og det var ikke lett å få leiet bygninger til lasarettene. I 1831 var det heller ikke helt enkelt å skaffe de nødvendige midler. Subskripsjon var derfor en stund på tale. Hverken i 1833 eller i 1853 var lasarettene parate til å motta de første syke. I 1833 lå mange pasienter hjemme og ventet på innleggelse og var nærmest moribunde da de ble innlagt. Sengeklær manglet, og sengene var heller ikke ferdigsnekret (54). Men forholdene var ikke bedre på Rikshospitalet i 1853, der de første pasienter ble lagt inn. Da hospitalets inspektør døde av kolera ganske tidlig, ble reservelege C. T. Kierulf konstituert som inspektør mens den ledige stillingen ble lyst ut. Ved den følgende opptelling av inventaret, viste det seg at dette var helt utilstrekkelig i forhold til sykehusets pasientbelegg. Det manglet både senger, sengeklær og annet nødvendig utstyr. Sykehuset måtte derfor søke departementet om ekstra bevilgning.¹⁶⁵⁾

Det var også vanskelig å skaffe pleiepersonale under koleraepidemiene. På alminnelige sykehus var pleiepersonalet «gangkoner» som vesentlig var eldre kvinner, mest enker fra arbeiderklassen (132: p 10). Det ser ut til at rekrutteringen under epidemien var fra de samme klasser.

En liste over lasarettene med blant annet plasser og antall innlagte og døde pasienter efter offisielle kilder er gitt i kapitlet «Materiale og metode».

Det største lasarettet var Ankerløkken lasarett. Undersøkelsen viser at det her ble innlagt 359 pasienter eller 14.4 % av materialets samlede antall på 2514 pasienter. Dernest fulgte Hammersborg lasarett med 277 innleggelser eller 11.0 % av pasientene og Grønlands lasarett med 265 innlagte (10.5 %). Pebervigen lasarett hadde 50 plasser, men bare 149 innlagte (5.9 %) og Oslo lasarett i prestegården hadde bare 72 innlagte (2.9 %).

Isolasjon, pleie og behandling var lasarettenes oppgave. For de pasienter som ellers levde under dårlige kår, kan god pleie ha hatt betydning, men behandlingen bidro neppe til å bedre utsiktene for helbredelse. En viktig funksjon som lasarettene kunne ha hatt, og som de antagelig hadde i noen grad, var som forebyggende isolasjon mot videre spredning. Fra Bergen nevnes det at i de tilfeller hvor den først angrepne i en familie ble innlagt ganske fort, spredte sykdommen seg ikke til de nærmeste (95). I Stavanger ble nesten alle syke innlagt, og dette var medvirkende til å hindre videre spredning (16). Men i Christiania ble langt fra alle innlagt.

* Inklusive de 268 registrerte døde fra kirkebøkene, herav 208 behandlet i distrikt og 60 i lasarett. De 18 pasienter som døde med diagnosen kolerine, er ført opp som behandlet i distrikt. De 44 pasienter som døde i distrikt og som innbragt døde til lasarettene, er også ført i distrikt.

Tabell 15 viser at litt over halvparten av pasientene ble behandlet i distrikt (behandlet hjemme) og litt under halvparten i lasarett. Det samme gjaldt for dødsfallene; litt over halvparten fant sted i distrikt og litt under halvparten i lasarettene. Letaliteten var den samme ved behandling i hjemmet og i lasarett.

Frykt for innleggelse kan være en av årsakene til den relativt lave innleggelsesprosenten. Meget tyder på at folk ventet i det lengste med innleggelse, og dette skyldtes vel en viss motvilje mot lasarettene. Münster omtalte i 1832 almuens motstand mot å bli bragt hjemmefra (142). Det samme skriver Conradi i 1860 (47).

I 1850 måtte leger og oppsynsmenn stadig bekrefte at ingen ville bli innlagt mot sin vilje (83).

I 1853 finnes det blant annet en anmodning fra en møller hos rittmester Grüner på Saugene om å bli pleiet hjemme, hvilket ble imøtekommet, og det er et par eksempler på nektelse av innleggelse.¹⁶⁶⁾ Letaliteten i lasarettene var også høy og bidro til å holde frykten ved like og forsinke innleggelse. Letaliteten i distriktet var dog like høy, men den var mindre iøynefallende.

Det er mulig at den lave innleggelsesprosenten ikke bare skyldtes motvilje mot lasarettene, men at det – i hvert fall da epidemien var på det verste – også var for få plasser. Det var i alt 250 sengeplasser til en befolkning på ca. 48 000. Under epidemiens kulminasjon var det uten tvil for få plasser på noen av lasarettene, selv om den høye letalitet og motviljen mot innleggelse førte til at de få plassene var tilstrekkelige under det meste av epidemien. Et brev som er sendt til sunnhetskommisjonen fra lasarettlege Backer den 24. august kl 22, illustrerer forholdet. Han skrev at Hammersborg lasarett ville være overbelastet neste morgen hvis ikke dødeligheten samme natt ble meget stor.

På Grønland og i Pebervigen lasaretter angis antall plasser som værende tilstrekkelige (199, 77). På Grønland lasarett var plassen så god at kjønnene kunne holdes adskilt. Det var ti store rom med 50–60 senger, og det var kun på få dager at belegget overskred 50 pasienter. Rekonvalesenter kunne også adskilles fra de syke. Det samme var tilfellet i Pebervigen lasarett. Ankerløkken lasarett hadde 70 plasser, og det omtales som godt egnet til sykehus med store og luftige rom (88). I de første 14 dager var pasientbelegget meget høyt. Det ser ut til at alle 70 plasser var i bruk, og at det enkelte dager var bruk for enda flere plasser. Hvis dette var tilfelle, tyder det på at plassmangel også har vært en medvirkende faktor til lav innleggelsesprosent.

En så stor pasientsirkulasjon, som det her var tale om, må ha betydd et enormt arbeidspress for leger og pleiepersonale. Innleggelse, pleie, behandling, rengjøring, desinfeksjon og likbæring har foregått døgnet rundt. I tillegg skulle legene føre sykeprotokoll, og noen skulle også se til de omliggende distrikter. Flere skrivelser fra legene til Medicinalkomitéen gir uttrykk for den store arbeidsbyrde og ønske om flere assistenter, slik at legene i hvert fall kunne ha fri deler av natten. Den 31. august kom det f.eks. brev fra lasarettlege Hørbye på Ankerløkken lasarett: Da innleggelsene er «utallige» ber han om en assistent til. Den 9. september viser brev fra Major at hans assistent doktor Wallem på Gaustad er meget medtatt efter dagens arbeid. I et brev av 10. september skriver sunnhetskommisjonen til Medicinalkomitéen at ikke bare av hensyn til befolkningen, men like meget til legene, burde det ansettes flere leger, da disse var sterkt overanstrengte.

3.4.6.2. Innleggelse og alder

Tabell 16 viser aldersfordelingen for pasienter behandlet i distrikt og innlagt i lasarett. Tabellen viser at innleggelsesprosenten varierte sterkt med alderen. Av barn under ti år ble langt de fleste forpleiet i hjemmet, bare 19 % ble innlagt. I aldersgruppene 10–59 år, ble derimot over halvparten innlagt, mens det i aldersklassen 60 år og over var flest hjemmebehandlede.

Den lave innleggelsesprosenten hos barn kan skyldes at kolera hos barn har et mildere forløp enn hos voksne og derfor ikke så ofte krever innleggelse som vist blant annet av McCormack og medarbeidere (126). Det døde dog relativt mange barn i alderen ett–fire år, og det er mulig at disse barns sykdom har vært neglisjert i forhold til de voksnes. Det er også mulig at foreldrene nødig ville sende sine barn til de fryktede lasarettene. Den lave innleggelsesprosenten hos de eldre skyldes sannsynligvis at de fleste var for syke til å flyttes, og at sykdommen hadde et fort og fatalt forløp i disse aldersklasser.

3.4.6.3. Innleggelse fra de enkelte bydeler

Tabell 17 viser innlagte i lasarett av begge kjønn fra de forskjellige bydeler i antall og prosent av angrepne i bydelen. Av tabellen ser en at innleggelsesprosenten varierte en del mellom bydelene. Kvarterene, områdene omkring Pilestrædet og Universitetet samt Oslo med Galgeberg, hadde relativt lav innleggelsesprosent. I disse bydelene, unntatt Galgeberg, bodde de bedrestilte. Disse fikk sannsynligvis like bra forpleining hjemme og ønsket kanskje heller ikke å bli innlagt på lasarettene som lå i forstedene. Den lave innleggelsesprosenten for Oslo og Galgeberg kan også henge sammen med at Oslo lasarett ble opprettet relativt sent under epidemien. Før lasarettet ble innrettet den 11. september, måtte syke fra Oslo innlegges i Grønland lasarett.

Høyest innleggelsesprosent hadde bydeler som Fjerdingen og Hammersborg, hvor det nære naboskap til lasarettene muligens har hatt betydning. Hvis boligen har vært dårlig og overbefolket, og flere i familien angrepet, har vel også legene tilskyndet innleggelse.

Nesten alle de syke fra skip i havnen ble innlagt. Forpleiningsmulighetene har vært svært dårlige om bord. Letaliteten var høy med 17 døde av 20 angrepne, slik at disse tilfellene også har krevd innleggelse på grunn av sin alvorlige karakter.

Den lave innleggelsesprosent i landsognet skyldtes uten tvil de vanskelige transportforhold, og at det var få plasser på lasarettene som dessuten lå for langt vekk. Fra Østre Ager ble faktisk ingen innlagt, og dette kan ikke ha vært på grunn av mildere tilfeller da letaliteten var ca. 50 %. Lasarettkapasiteten var for liten for pasientene fra landsognet. Ager kommune hadde også hatt vanskeligheter med å få innrettet lasaretter. Ager Sundhedscommission hadde derfor forespurt Christiania Sundhedscommission om pasientene fra Ager i nødsfall kunne legges inn på byens lasaretter, især til å begynne med, hvis sykdom oppsto før lasarettene var blitt innrettet. Men svaret var «nei». Ager Sundhedscommission overveide da å anmode slakter Nordby i Lakkegaden om å få disponere hans gård til lasarett, slik som i 1850. Men resultatet ble at Kommunalgaarden på Grønland, som ellers hadde andre funksjoner, blant annet som skole, ble innrettet til lasarett for forstedene på landets grunn. Her ble det avsatt noen plasser til pasienter fra landsognet i tillegg til de tolv plasser man hadde på Gaustad sykehus.¹⁶⁷) Transporten ble likevel for lang. Den var en påkjenning for de kolerasyke, og pasientene var derfor ofte døende under transporten og døde ved innkomsten (199).

Tabell 17 viser at samlet hadde menn en noe høyere innleggelsesprosent enn kvinner. Det samme gjelder for de fleste bydeler. Bare Oslo med Galgeberg og Fjerdingen hadde høyest innleggelsesprosent for kvinner. Den høyere innleggelsesprosenten for menn samsvarer med at det var noe flere menn enn kvinner blant de angrepne (se tabell 7).

3.4.6.4. Kolera – en hyperakutt sykdom

Under omtalen av epidemiens omfang er det nevnt at koleraen hadde en gjennomsnittlig letalitet på ca. 68 %. Tiden fra de første symptomer meldte seg til døden inntraff var vanligvis meget kort. Nesten halvparten av dødsfallene inntraff i løpet av det første døgn, og efter to døgn var nesten 3/4 av alle dødsfallene skjedd. Griesinger skriver at halvparten av alle dødsfall skjedde i løpet av 48 timer (67: p 348).

For pasienter som var meldt fra distriktet, var den gjennomsnittlige varighet fra sykdommens begynnelse til døden inntrådte 45 timer, det vil si under to døgn. Tiden varierte mellom 36 og 71 timer for de forskjellige aldersklasser, men det var ingen tydelig trend.

For pasienter som var innlagt i lasarett, var den gjennomsnittlige varighet fra innleggelsen til døden inntrådte 42 timer. For disse pasientene var det en tydelig alderstrend, idet tiden de levde var lengst for de yngste aldersklasser, dog med unntagelse av barna, og avtok med stigende alder. For aldersgruppen 0–9 år var tiden til døden inntraff 35 timer, for aldersgruppen 10–19 år var den 71 timer, for gruppen 20–29 år 59 timer, og derefter faller antall overlevelsestimer jevnt til 16 timer for gruppen 80 år og mer.¹⁶⁸⁾

Mange av de pasientene som ble behandlet i lasarett, befant seg i et sent stadium av sykdommen og var i sjokktilstand ved innleggelsen. Den gjennomsnittlige korte varighet fra sjokktilstandens inntreden og til døden inntraff hos de eldste viser at disse hurtigere bukket under for sykdommen enn de yngre, sannsynligvis fordi de tålte væskemangelen dårligere.

Tallene kan også tydes slik at eldre mennesker ble innlagt senere enn yngre. Men dette er ikke sannsynlig. De skriftlige kilder og sykelistene vitner om at pasientene ble innlagt efter at det hadde vært diaré noen dager og efter at sjokktilstanden var inntrådt. Lasarett lege A. Holst fra Pebervigen lasarett skriver at de fleste ble innlagt i det algide stadium (= sjokkstadiet) (77). Det finnes dessuten opplysninger om 62 pasienter som ble registrert først i distrikt og siden innlagt i lasarett. Varighet før innleggelse var ca. 1/2 – 1 døgn, uansett alder. Dette stemmer til dels med andres funn. Griesinger nevner at eldre ikke bare hadde høyere dødsrate, men at døden også inntraff hurtigere enn hos yngre (67: p 349).