7.1 Beriberi

På slutten av 1800-tallet fikk vi en særnorsk epidemi av beriberi. Den var så godt som ukjent i Norge før 1895*Sykdommen var imidlertid ikke ukjent andre steder. Den første beskrivelsen finnes i hollenderen Jacob de Bondts De medicina Indoru[m] lib[ri] iv. fra 1642. Jacob de Bondt (1592-1631) var læge i VOC og sannsynligvis den første som presenterte tropemedisin som en separat medisinsk spesialitet. Han var fire år i Indonesia og boken som ble utgitt etter hans død presentere hans erfaringer fra tjenesten. Boken har fire deler. Den første er en kritikk av Garcia d’Ortas Coloquios dos simples, e drogas he causas medicinas da India (1563). Den andre delen omhandler kosthold. Den tredje omhandler indonesiske behandlingsregimer og den fjerde delen erfaringer fra obduksjoner. Han gav i boken de første beskrivelser av kolera, yaws, dysenteri og beriberi. De to sistnevnte sykdommer led han selv av. En annen tidlig beskrivelse av beriberi finner vi i Nicolaus Tulps Observationes medicae fra 1652. Nicolaus Tulp (1593-1674) var en hollandsk lege og anatom. Han er vel mest kjent for å ha bestilt og vært den sentrale personen i Rembrandt Harmenszoon van Rijns (1606-1669) maleri Dr. Nicolaes Tulps anatomiforelesning (1632) (Hove 2008; 717). og et tilfelle i 1887 ble karakterisert som enestående*Anon. 1993. Da helse ble samfunnssak. 250-årsjubileum for opprettelsen av det første landfysikat. Christiansand stift 1743. Arendal, Fylkeslegene i Aust-Agder og Vest-Agder og fylkeshelsesjefene i Aust-Agder og Vest-Agder; 15., men dette skulle fort endre seg.

Beriberi*Beriberi er singalesisk og betyr «jeg kan ikke», underforstått, «jeg er for syk til å arbeide» (Lauring, 1999; 66). er en sykdom som preges av hevelse, slapphet og redusert muskelkraft. Sjømannen Finn Larsen fra Tvedestrand har beskrevet det slik:

«Du måtte dra deg fram med nevene der du best kunne få tak, beina var ikke med. De var som daue, tunge kittklatter; og presset du fingeren mot huden, sto avtrykket igjen»*Aanby AT. 2007. Sykdom ombord. Arendal: Aust-Agder Arv; 295-ff.

På slutten av 1800-tallet var det uvanlig mye beriberi på norske skip. Flere leger engasjerte seg i saken.

7.2 Dr Stian Erichsen, Tvedestrand

Distriktslege Stian Erichsen (1867–1953) fra Tvedestrand var opptatt av sykdommen. Tarald Taraldsen, hans svoger*Haga BS. 2015. En historie om tippoldefars forskning på skipsberiberi. Elevoppgave www.vennesla.vgs.no Anvendt: 2018-06-08. og kaptein på barken «Ileos», døde av beriberi mens hun krysset like utenfor utenfor Arendal. Erichsen hadde selv seilt med «Ileos» som ung. Svogerens død hadde gjort stort inntrykk på ham*Bjorvatn Ø. (red). 2009. Gamledoktoren. Av og om dr. Stian Erichsen (1867–1953). Tvedestrand, Bokbyen Forlag. 142 ss..

Han skriver om sykdommen i 1899*Erichsen S. 1899. Undersøgelse om beriberi. Tidsskrift for den Norske Lægeforening. 16; 555-571., 1901*Erichsen S. 1901. Undersøgelser om beri-beri. Tidsskrift for den Norske Lægeforening. 18; 468-480. og 1903*Erichsen S. 1903. Beri-beri. Tidsskrift for den Norske Lægeforening. 20; 259-266.. Han konstaterte at sykdommen var begrenset til seilskutene og spesielt til skutene fra Tvedestrand. Han forteller om en Tvedstrandsskute som var på vei til Rangoon. Efter to måneder i sjøen ble de første to syke. Da de kom frem til St. Helena, var åtte angrepne og to døde. Da de syke fikk fersk proviant, kom de seg så raskt at skuten kunne lette anker etter bare åtte dager.

Utifra dette sluttet Erichsen seg til at sykdommen var forårsaket av feilernæring og at den slo ut på seilskutene fordi de dro på langfart og hadde dårlig tilgang på fersk proviant. Erichsen innhentet opplysninger fra utenlandske rederier og fikk til svar at problemet var lite der. Han henvendte seg så til 19 rederier i Tvedestrand og 12 i Arendal og stilte dem en rekke spørsmål. Hans oversikt viste at på 21 skuter med mannskap på 300 i perioden 1893 til 1896, hadde det vært 122 tilfeller av beriberi med 22 dødsfall. Han gjennomgikk kosten og fant flere forskjeller. Efter innføringen av kostreglementet i 1894 ble salt kjøtt skiftet ut med hermetikk, ukentlige erterasjoner redusert og norske rotfrukter tok slutt etter 100 dager i sjøen. Videre var skipskavringene byttet ut med fint brød som ble bakt ombord.

Selv om Erichsen ikke kjente til vitaminer, da disse ikke var oppdaget den gangen, peker hans undersøkelse*Anon. 1993. Da helse ble samfunnssak. 250-årsjubileum for opprettelsen av det første landfysikat. Christiansand stift 1743. Arendal: Fylkeslegene i Aust-Agder og Vest-Agder og fylkeshelsesjefene i Aust-Agder og Vest-Agder; 15. på hvor svaret var å finne – i endringer i kosten*Aanby AT. 2006. Beriberi. Sjøfolks mare. Arendal, Aust -Agder kulturhistoriske senter..

I perioden 1890–1900 døde rundt 3600 norske sjømenn, nesten like mange som under siste krig. Havarier var en grunn, men mange døde av beriberi.*Bjørklund J. 1986. Om sjømannsmedisin. Oslo, Norsk Sjøfartsmuseums Årbok; 156.. Erichsens påstand om det dårlige kostholdet ombord medvirket til at en kommisjon til å se på beriberi-problemet ble nedsatt*Erichsen H. 2016. Sjømannssykdommen beriberi. Tvedestrand: Historielaget for Dybvåg, Holdt og Tvedestrand; 95..

7.3 Beriberi-komiteen i 1902

Beriberi-komiteen ble nedsatt for:

«at tage under Overveielse og fremkomme med Forslag til Midler til Bekjæmpelse og Forebyggelse af Sygdommen Beri-Beri ombord i norske Skibe …»

Formann var professor Vilhelm Uchermann, og legen Peter Christian Kreyberg (1866–1933) og stortingsmann Lars Abrahamsen (1855–1921)*Wikipedia. https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Abrahamsen Anvendt: 2019-02-26. var medlemmer. Legene Uchermann og Kreyberg hadde gitt ut Lægebok for sjømenn, og Abrahamsen hadde vært sjømann før han ble jurist. Professor Sophus Torup*Norsk biografisk leksikon. https://nbl.snl.no/Sophus_Torup Anvendt: 2019-02-26. (1861–1937) ble også involvert i komiteens arbeid.

Komiteen avgav sin innstilling 15. mai 1902 uten å løse gåten. De skriver at

«… beriberi skyldes en toksinforgiftning ved bedervede vegetabilske eller animalske næringsmidler» *Anon. 1902. Indstilling fra Beri-beri Komiteen. Kristiania. LXXXVI ss.…»

7.4 Kgl res av 21. juli 1894 om … Kosthold på Norske Skibe

Det så ut som om antallet beriberi-tilfellene ombord falt sammen i tid med innføringen av nytt kostreglementet for handelsflåten i 1894*KGL RES 1894-07-21 Om Medisinforsyning og Kosthold på Norske Skibe fikk et tillegg om Medicinkisten, Sykekost og Proviantliste for norske Fartøier.. Dette var den første bestemmelse som detaljert setter krav til kosten ombord *Robert Kloster har gått gjennem reskripter, resolusjoner og collegialbrev for perioden 1660-1813 for Danmark-Norge uten å finne noe om sjømannens kost (Irgens OT. 1942. Et lite skippertak. Festskrift til Bergens Skipperforenings 75 års jubileum. Bergen, Eget forlag, 65). Lov om Sjøfarten av 24. mars 1860 bygger i stor grad på sedvane. I §15 står det at skipsføreren er pliktig til å følge det reglement for kostholdet som kongen måtte foreskrive. Svenskene fikk Spisordning av 3. februar 1865. Generalkonsulatet i London skrev 20. juli 1875 at denne synes fullt tilfredsstillende, men samtidig henstiller de til det norske indredepartement å treffe bestemmelser «sigtende til såvidt mulig at forebygge Udbredelse af Skjørbug ombord i Skibe, der ere bestemte for længre Farvand» (Irgens 1942, 74). Lov om Sjøfarten av 20. juni 1893 slår fast at «skipperen skal paase at Skibet er forsvarlig forsynet med Proviant, Vand og Lægemidler». .

De nye bestemmelser påla rederne å bytte ut det tradisjonelle hårde brødet ombord (skipsbiskøiter) – laget av grovt rugmel – med mykt brød – laget av hvetemel med bakepulver fremfor gjær. I tillegg var kjøttmengden redusert og salt kjøtt og erter var byttet ut med hermetisert kjøtt og fisk. Mange mente hermetiseringen var problemet*Under Den spansk-amerikanske Krig i 1898 påstod generalmajor Nelson A. Milses at den store sykeligheten var et resultat av dårlig proviant. Spesielt var han kritisk til kjøtthermetikken. En kommisjon ble nedsatt – Dodge kommisjonen – og etter å ha undersøkt påstandene grundig konkluderte de med at kjøtthermetikken ikke kunne lastes for den store sykeligheten (Cirillo VJ. 2004. Bullets and Bacilli. The Spanish-American War and Military Medicine. New Brunswick, Rutgers University Press, 107)..

Ottar Rygh*Rygh O. 1932. Vitaminenes gåte. Oslo, Cappelens Forlag, 22. forteller om en gammel skipper som lite likte det nye kostreglement. Han tok med brød av fint mel til mannskapet, men tok med gammeldags brød av grovt mel til seg selv. På reisen – fra Burma til England rundt Kapp det Gode Håp – fikk mannskapet beriberi og han hadde gleden av å helbrede dem med sitt grove brød. Da de var kommet til Azorene, strakk det grove brødet ikke til og man måtte gå tilbake til hvetebrød. På nytt ble to sjøfolk syke og da disse fikk grovt brød (kavringer) ble de friske igjen*Holst A. 1929. Om den norske skibs beriberi og om skjørbuk. Oslo, Norsk Sjøfartsmuseums skrifter nr. 5; 9..

7.5 Axel Holst jaktet på beriberi-bakterien og fant skjørbuk

Axel Holst*Holst, Axel (1860–1931). 1884 cand. med. 1892 dr. med. med en avhandling om Nye forsøg med kjædekokker fra menneskelige affektioner (om streptokokker). Efter å ha vært 2., derpå 1. assistent ved det patologisk-anatomiske institutt fra 1885 ble han i 1887 universitetsstipendiat i bakteriologi og i 1893 professor i hygiene og bakteriologi etter professor Lochmann, idet dennes faggruppe (hygiene og farmakologi) ble delt i to. Han stod i sin stilling som professor inntil han i 1930 falt for aldersgrensen. Han hadde en rekke forskjellige administrative verv, dels som kommunalpolitiker (1905-07), dels som president i Den norske Lægeforening (1898-99 og 1902-03), dels endelig som Universitetets rektor (1919-21). Han utgav den første norske lærebok i bakteriologi. som var professor i hygiene og bakteriologi, interesserte seg naturlig for saken om beriberi som ble heftig diskutert. Han mente i utgangspunktet at sykdommen nok var en bakteriesykdom. Han dro på faglige reiser til både Pasteur i Paris og Koch i Berlin for å studere bakterologien. Han dro også så langt som til Christian Eijkman (1858–1930) i Hollandsk Ostindien (i dag Indonesia). Eijkman hadde tidligere studert hos Koch, da han også undersøkte om beriberi var en infeksjonssykdom. Eijkmann hadde allerede i 1897 vist at duer fikk beriberi hvis de ble foret på polert ris, men ble friske hvis de fikk upolert ris, men hadde ingen god teori for å forklare det han observerte. Han var i utgangspunktet tilbøyelig til å tro at beriberi var forårsaket av et giftstoff som ble nøytralisert av stoffene i skallet.

Holst besøkte Eijkmans laboratorium hvor man da forsøkte å pode biologisk materiale fra beriberisyke dyr til friske for å vise smitte. Holst fikk med seg bakterier fra en beriberi-pasient hjem og gjennomførte smitteforsøk på katt i Botanisk have*Ideen var å ha det så varmt at det lignet på forholdene i Østen hvor beriberi var utbredt. i Oslo. Det gikk ikke og Holst begynte å bruke marsvin som forsøksdyr istedenfor. Det var et tilfeldighetens lykketreff.

7.6 Holst og Frölichs eksperimenter på marsvin

Sekstifem marsvin ble gitt en ensidig føde bestående av enten brød bakt med fullkorn eller brød bakt på malt korn uten de ytre lag. Efter 18 dager kom tegn på skjørbuk. Da dyrene begynte å fremvise tegn på infantil skjørbuk, engasjerte han Theodor Frölich (1870–1947) som hadde studert skjørbuk hos barn. Alle dyrene døde etter gjennemsnittlig 30 dager på denne dietten og med et vekttap på 40 %. Obduksjonen viste at dyrene hadde tydelige blodutredelser i muskulaturen, skjøre ben og løse tenner. De gjorde ikke funn som de tidligere hadde sett hos duer på samme diett og som utviklet polyneuritt assosiert med beriberi. Mikroskopisk undersøkelse viste samme funn hos marsvinene som tidligere var referert ved infantil skjørbuk.

I neste runde foret de marsvin med samme brøddiett, supplert med antiscorbutica; fersk kål, sitronjuice eller epler. Kosttilskuddet forlenget ikke levetiden, men de karakteristiske obdukssjonsfunn for skjørbuk fant de ikke. Mest fremtredende var ødemer, et funn som passer bedre med beriberi.

I en ny runde gav de tilskudd med kalsiumkarbonat for å sjekke muligheten for at kornets saltinnhold var for lavt eller at kosten var for syrlig. Tilskuddet beskyttet ikke mot skjørbuk. De viste også at kokte grønsaker ikke hadde effekt.

Holst og Frölich konkluderte i 1907 at dietten gav skjørbuk hos marsvinene*Holst A. et al. 1907. Experimental studies relating to ship-beri-beri. I Introduction: on polyneuritis of poultry; II On the etiology of scurvy. J Hygiene, 7; 619-71.. De hadde vist at diett alene både kunne gi og helbrede skjørbuk. Holst og medarbeideres påstand om at skjørbukens årsak var en mangel på et inntil da ukjent varmelabilt stoff, møtte betydelig motstand.

7.7 Heftig debatt om årsaksforholdene

Holst og Frölich presenterte sine funn i foredrag i Det Medicinske Selskab i Oslo våren 1907 og hevdet at det var et ukjent varmelabilt stoff i kosten som var årsaken til skjørbuk*Anon. 1907. Undersøgelser i anledning beri-beri. Kristiania, Forhandlinger i Det Medicinske Selskab; 58-73, 76-97, 104-126.. Professor Torup var sterkt uening og argumenterte for at det var en forgiftning som var årsaken*Se en mer detaljert og festlig beskrivelse i Norum KR. 2014. Ernæring og erindring. Michael 2014; 11: 269-487.. Han involverte Nansen i diskusjonen og viste til at han som faglig rådgiver for Nansen i hans proviantering hadde sikret at de ikke fikke skjørbuk på polferdene. Diskusjonen mellom Holst og Nansen fortsatte friskt i Morgenbladet. På julaften 1909 skrev Nansen*Nansen F. 1909. Skjørbug og Skibs-Beriberi. Morgenbladet, 24.12.1909. Nansen F. 1910a. Skjørbug og Skibs-Beriberi. Morgenbladet, 27.01.1910. Nansen F. 1910b. Skjørbug og Skibs-Beriberi. Morgenbladet, 30.01.1910. Holst A. 1909. Skjørbug og Skibs-Beriberi. Morgenbladet, 1909-12-21. Holst A. 1910. Skjørbug og Skibs-Beriberi. Morgenbladet, 1910-01-14. Holst A. 1910a. Skjørbug og Skibs-Beriberi. Morgenbladet, 1910-01-16. Holst, A. 1910b. Skjørbug og Skibs-Beriberi. Morgenbladet, 1910-02-13. et innlegg med overskriften Skjørbuk og Skibs-Beriberi:

«Det forekommer meg at naar det gjælder menneskets sygdomme, da maa eksperimenter paa mennesket selv uten sammenligning ha mest værd; og av slike eksperimenter har vi heldigvis for skjørbukens vedkommende ikke saa faa som er sikkert kontrolleret. Jeg vil nævne dem som jeg kjender bedst, og som jeg selv staar inde for, det er Framfærden 1893 – 1896. Eksperimentene blev her anstillet med færdens 13 deltagere, og mellom 30 og 40 hunde, og de varte i mer end tre aar.»

Og konkluderte

«… bevismaterialet for rigtigheten av Torups teori, at skjørbuk er en kronisk forgiftning, er for mig fuldstændig fyldestgjørende»

Polemikken fortsatte ut i 1910. Holst hadde vært førsteopponent på Nansens doktorgrad i 1888 og hadde vært særdeles kritisk til Nansens avhandling*Nansen F. 1887. The Structure and Combination of the Histological Elements of the Central Nervous System. Bergen, Johan Griegs forlag.. Det hadde muligens en effekt på intensiteten i debatten.

I 1909 gav Nansen kostholdsråd til Robert Scott (1868 – 1912). Den provianten Scott hadde med seg på turen til Sydpolen, var utilstrekkelig for å forhindre skjørbuk, men i tråd med Nansens råd. Scott døde sannsynligvis*Graham H. 1963. Oranges and Lemons. BMJ; 1085. av skjørbuk, også Nansen mente det*Nansen F. Scotts siste ferd. Tidens Tegn, 1913, 13. februar. (Iflg. Norum, KR. 2014. Ernæring og erindring. Michael.).

Begrepet vitamin ble ikke oppfunnet før i 1912. Det var den polske legen Casimir Funk som fant på begrepet. Han studerte riskli i 1911–12 og klarte å ekstrahere et stoff fra riskliet som kunne helbrede beriberi hos høns. Han oppdaget også at ølgjær var en god kilde til dette stoffet*Funk C. 1912. The etiology of the deficiency diseases. Beri-beri, polyneuritis in birds, epidemic dropsy, scurvy, experimental scurvy in animals, infantile scurvy, ship beri-beri, pellagra. Journal of State Medicine, 20; 341–68. Funk C. 1912. The preparation from yeast and certain foodstuffs of the substance the deficiency of which in diet occasions polyneuritis in birds. Clinical Chemistry, 43, 4; 680–685.. Begrepet vitamin la grunnlaget for den moderne ernæringsvitenskapen.

Holst og Frølich var de første som viste at skjørbuk kunne utløses av mangel på og helbredes ved tilførsel av en ernæringsfaktor. Det er gitt flere Nobelpriser*Albert Szent-Györgyi (1893–1986) fikk Nobelprisen i fysiologi og medisin i 1937 «in recognition of his discoveries concerning the biological oxidation processes with special reference to vitamin C and to the fumaric acid catalyst» (Carpenter 1986; 192.) Christian Eijkman fikk Nobelprisen i 1929. til arbeider med vitaminer, men ingen til Holst. Dog fikk Holst i 1918 prisen Fridtjof Nansens belønning fra Det Norske Videnskapsakademi for sitt vitenskapelige arbeide med beriberi og skjørbuk*Norum KR. 2014. Ernæring og endring. Michael; 11: 269-487..

7.8 Forskriften om kosthold var problemet

Kostholdsreglementet av 1894 hadde medført endringer i kosten som gav øking i beriberi-tilfeller på norske skip*KGL RES 1894-07-21 Om Medisinforsyning og Kosthold på Norske Skibe fikk et tillegg om Medicinkisten, Sykekost og Proviantliste for norske Fartøier.. Det kom et nytt Kostreglemente av 24. november 1905. Heller ikke dette påvirket problemene særlig, og Medicinaldirektøren utarbeidet i samråd med Axel Holst en veiledning, utgitt i Meddelelser fra Sjøfartskontoret av 3. juli 1913. Veiledningen anbefaler sammalt hvete og rug, erter, bønner, sitron- og tyttebærsaft, friske poteter og grønnsaker, frisk frukt og ferskt kjøtt. Kostreglementet ble ikke endret. Ved Kgl. res. av 12. september 1924 tilføyes en bestemmelse om at 1/3 av brødrasjonen skal gis som hardt brød med 20 % kli for hvalfangere og andre fangstekspedisjoner. Bakgrunnen lå i forekomsten av beriberi hos hvalfangerne.*Børresen DI. 2002. Skipsdagboken fra hvalkokeriet Pythia. Beriberiutbruddet i 1928. Sandefjord, Kulturminner, Sandar Historielag. Nissen JO. 1929. Hvalfangstberiberi. Tidsskrift for den Norske Lægeforening. 39; 1177. Aga OJ. 1929. Om kostholdet ved hvalfangstekspedisjonen «Tafelberg» sesongen 1936-37. Tidsskrift for den Norske Lægeforening. 57; 794. I 1930-årene var det slutt på beriberi i den norske handelsflåte.

I 1936 utarbeidet Medicinaldirektøren i samarbeid med professor Carl Schiøtz et nytt forslag til forskrifter om kostholdet på norske skip. Forskriftene av 15. oktober 1937 trådte i kraft 1. januar 1938 og ble vel mottatt.