Sundhedsloven, Kommunehelsetjenesteloven og Folkehelseloven

Helt siden vi fikk Sundhedsloven i 1860 har vi her i Norge, men også i mange andre land, hatt bestemmelser som har sagt noe om omgivelsenes (mulige) innvirkning på folks helse. I 1860 ble dette uttrykt slik i omtalen av oppgavene til Sundhedscommissionen, altså det som senere ble kalt Helserådet:

Denne lovbestemmelsen hadde vi fram til 1984, da Kommunehelsetjenesteloven av 1982 ble gjort gjeldende. Under forberedelsen til denne nye loven mer enn 120 år etter at vi hadde fått Sundhedsloven, oppstod det en diskusjon om ordet trivsel: dvs. om trivsel burde tilgodesees som en selvstendig faktor i folkehelsearbeidet. Noen mente at dette var å føre det for langt; trivsel var noe folk måtte sørge for selv! Nærmest med et «nødskrik» ble allikevel ordet tatt med.

Under forberedelsen til Folkehelseloven som ble gjort gjeldende i 2012, var det ikke lenger noen diskusjon om ordet trivsel og betydningen av trivsel for folks helse. Allerede i denne nye lovens § 1 finner vi i første avsnitt følgende:

Og i den samme lovens §8 er begrepet miljørettet helsevern definert slik:

Miljørettet helsevern omfatter de faktorer i miljøet som til enhver tid direkte eller indirekte kan ha innvirkning på helsen. Disse omfatter blant annet biologiske, kjemiske, fysiske og sosiale miljøfaktorer.

Det at sosiale miljøfaktorer også ble inkludert i definisjonen, var nok mer oppsiktsvekkende enn at trivsel fortsatthadde sikret sin plass.

Hva er miljørettet helsevern?

En ting er hva miljørettet helsevern omfatter, men hva er det egentlig? For noen år siden, da jeg skulle holde en forelesning neste dag om emnet, dukket spørsmålet opp like før søvnen inntok meg: hva er egentlig miljørettet helsevern? Plutselig stod det klart for meg. Det er en oppgave/forpliktelse. Men: For hvem?

1. For private og offentlige virksomheter og eiendommer hvis forhold direkte eller indirekte kan ha innvirkning på helsen (disse skal føre tilsyn med egen virksomhet = internkontroll)

2. For kommunen som skal føre tilsyn med disse virksomhetene eller eiendommene (kommunens miljørettede helsevern)

3. For Fylkesmannen som skal føre tilsyn med kommunens miljørettede helsevern («tilsyn med tilsynet»).

Vi ser at det dreier seg om tilsyn på forskjellige nivåer. Vi har med andre ord et «tilsynshierarki» som innebærer «tilsyn med tilsyn med tilsynet».

Miljørettet helsevern er en viktig del av folkehelsearbeidet i Norge, et ansvar som langt fra bare er lagt til helsemyndighetene. Alle har et ansvar for et godt miljørettet helsevern!

Rett og plikt

Det kan med rette anføres at miljørettet helsevern i stor grad dreier seg om primærforebyggende tiltak (dvs. forebygging av sykdom, skader og ulykker), dvs. ting som skal sikre at folk ikke blir syke. Jeg ser for meg Margrethe Munthes barnesang: «Nei, nei gutt, dette må ta slutt…..» . Altså en løftet pekefinger mot alt som kan true helsen.

Men intensjonen med formuleringen i Folkehelseloven går lenger enn som så, kfr. det som er sagt ovenfor om å «bidra til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse ..», og litt mer spesifikt omtalt i lovens §4, 3. ledd: «Kommunen skal medvirke til at helsemessige hensyn blir ivaretatt av andre myndigheter og virksomheter» og at «Medvirkning skal skje blant annet gjennom råd, uttalelser, samarbeid og deltagelse i planlegging. Kommunen bør legge til rette for samarbeid med frivillig sektor og andre aktører». Dette skal tolkes dithen at kommunen har en rett og en plikt til å bry seg dersom man ser ting som ikke bare truer helsen, men også der hvor det er mangel på ting som fremmer helsen, altså helsefremmende faktorer. De ulike aktørene skal oppmuntres til å iverksette og drive helsefremmende aktiviteter. Her er det ikke pekefingeren som skal vises, men tommelfingeren, med retning oppover! Dette dreier seg ofte om svært uspesifikke grep, trivelsfremmende tiltak som alle kan eller skal bidra med. Mange tiltak kan være enkle eller helt banale, men akk så viktige! Andre helsefremmende tiltak vil være mer omfattende og kostnadskrevende og avhengig av politiske beslutninger.

Ulike helsefremmende og forebyggende befolkningstiltak

Både forebyggende og helsefremmende tiltak i befolkningen kan iverksettes ved bruk av strukturelle eller pedagogiske tiltak. Noen eksempler skal nevnes her:

1. Helsefremmende befolkningstiltak av strukturell art: («dette må du godta, enten du vil eller ei»)

   Eksempler:

   • Bedre skolegang for alle

   • Lavere skatt for de fattige

   • Gode regulerings-og arealplaner

2. Helsefremmende befolkningstiltak av pedagogisk art (dvs. som har et mer personlig preg, som appellerer til oppslutning og deltagelse)

   Eksempler:

   • Tilbud om gratis frukt og grønt i skolen

   • Gode kulturtilbud

   • Fradrag i skatten for medlemskap i f.eks. idrettslag eller sangkor

3. Forebyggende befolkningstiltak av strukturell art: («dette må du godta, enten du vil eller ei!»)

   Eksempler:

   • Klor i drikkevannet

   • Økede avgifter på alkohol og tobakk

   • Fartshumper på gater/veier

4. Forebyggende befolkningstiltak av pedagogisk art (dvs. som har et mer personlig preg, som appellerer til oppslutning og deltagelse, men kan også brukes til å «skremme» folk)

   Eksempler:

   • Tilbud om vaksinasjoner i henhold til anbefalt vaksinasjonsprogram

   • Tilbud om deltagelse i grupper for personer med høyere risiko, f.eks. deltagelse i grupper for sterkt overvektige (kfr «Tjukkasgjengen», personer med diabetes 2, røykeavvenning for storrøykere)

   • Kampanjer som «Bruk hjelm», «Bruk refleks», «Bruk kondom» (kfr. kampanjen for flere år siden: «I natt får 33 nordmenn gonoré»)

   • Opprop fra FAU-møter, vel-foreninger o.l. om å avstå fra småkjøring i nærmiljøet, til skolen etc.

Miljørettet helsevern og FNs bærekraftsmål

Når vi sammenligner det som står i norsk lovverk om miljørettet helsevern og annet folkehelsearbeid med FNs bærekraftsmål, slår det en at innholdet i mange av disse målene allerede er behørig omtalt i lovverket og fulgt opp på forskjellig vis.

Men det er noen bærekraftsmål hvor vi er langt fra mål, også i vårt land. Det gjelder, ikke uventet, mer langsiktige tiltak som går på klima og miljø. Vi kan komme i en vanskelig situasjon når langsiktige tiltak står i motsetning til kortsiktige tiltak. Utviklingen i oljeindustrien er et typisk eksempel på hvordan denne virksomheten på kort sikt (noen tiår) har hatt positive konsekvenser for utdanning, redusert ulikhet og økonomisk vekst, mens virksomheten på lang sikt kan ha bidratt til klimaendringer og påvirkninger på livet i havet og på land. Vi må mot en slik bakgrunn våge å stille oss spørsmålet: Hvor mye er vi villige til å betale i dag for et godt miljø i morgen? Eller sagt på en annen måte: Hva er nå-verdien av et fremtidig gode?