Hva hemmer innvandreres deltakelse i friluftsliv?

Friluftsliv slik det utøves i Norge kan oppleves som fremmed i noen kulturer. Studier i andre europeiske land fant at immigranter, definert hovedsakelig som ikke-vestlige, liker best å tilbringe tid i større grupper i parklignende områder eller på en strand (3). En amerikansk studie som undersøkte barrierer for utendørs vinteraktivitet blant somalisk ungdom, fant at mangel på økonomiske ressurser, helseproblemer, kjønnsbarrierer for kvinner og kunnskapsbarrierer knyttet til vinteraktiviteter var de største utfordringene for deltagelse, mens foreldre nevnte bekymring over slike mangler (4).

Natur og villmark kan i enkelte kulturer oppleves som truende, da man ikke oppholder seg innenfor tilrettelagte arealer (5). Erfaringene for enkelte som flyktet på grunn av klima eller krig, kan påvirke deltakelse i friluftsliv, siden det å være ute i naturen var nødvendig for å overleve. I tillegg kan det å bryte religiøse eller moralske normer være en barriere ved deltakelse på aktiviteter i naturen.

Ofte hører innvandrere fra Asia, Afrika og Latin-Amerika til lavinntektsgrupper i den norske befolkningen. Selv om aktiviteter i naturen som for eksempel å gå turer ikke medfører store kostnader, kan dårlig økonomi føre til at noen ikke deltar fordi nødvendig utstyr er for dyrt.

Levekårsundersøkelsen fra 2017 viser at andelen innvandrere som trener eller mosjonerer en gang i uken eller mer, er lavere blant innvandrere enn i den øvrige befolkningen (6). Dette bekreftes også av studier i andre land (7). Det samme gjelder for barn med innvandrerbakgrunn fra lav og middelinntektsland. Hvis en ikke har erfaringer med at fysisk aktivitet kan være bra for en selv, vil det kunne bidra til økt motstand mot også å delta i friluftsliv. Dessuten er fedme (kroppsmasseindeks over 30) i enkelte innvandrergrupper utbredt, noe som kan bidra til at lysten til å bevege seg ute i naturen er redusert.

Ifølge levekårsundersøkelsen er innvandrere i flertall blant dem som plages av rygg- og nakkelidelser, samt av diabetes. Det samme gjelder også psykiske problemer. På den annen side viser undersøkelsen at det er flere immigranter som er fysisk aktive på fritiden nå enn for ti år siden. I en undersøkelse om innvandrere og friluftsliv gjennomført av Nasjonal kompetanseenhet for migrasjons- og minoritetshelse, kommer det fram at det å ha bodd i Norge over lengre tid ikke nødvendigvis øker innvandreres sjanser for å ha kjennskap til aktiviteter og tilbud (8).

Barrierer som er spesielle for nyankomne innvandrere, er utfordringer med språk, å være ukjent med norsk livsstil, utilstrekkelig tilgang til kjente og ønskede former for fritidsaktiviteter, sosioøkonomisk status, men også erfaringer med diskriminering.

Det finnes altså ulike grunner som kan føre til at innvandrere deltar mindre i friluftsliv enn nordmenn. En generell konsensus blant forskere på feltet er at etniske minoriteter opplever mer begrensninger i tilgang til fritid og utendørs rekreasjon enn ikke-minoriteter (9).

Ulike etniske grupper har forskjellige oppfatninger av fritid, avslapping og rekreasjon. Disse oppfatninger eller verdisystemer påvirker dermed individuell rekreasjonsadferd (10). Som med andre former for aktiv deltakelse involverer rekreasjonsdeltakelse engasjement og utveksling mellom enkeltpersoner, familier og grupper. Forskere argumenterer for at en slik deltakelse ikke bare er helsefremmende, men kan også føre til en større følelse av gjensidig forpliktelse blant enkeltpersoner mot et større samfunn (11). Høyere deltakelse fører til høyere samhandling, noe som igjen fører til høyere tillit blant enkeltpersoner og mellom grupper.

At innvandrere og etniske minoriteter deltar i friluftslivet, er derfor av særlig interesse fordi det er en indikator på samfunnsengasjement og videre integrasjon, men også for å forebygge både muskel- og skjelettplager og diabetes som ofte skyldes fysisk inaktivitet. Og ikke minst bidra til et inkluderende og helsefremmende friluftsliv for å oppnå FNs bærekraftsmål nummer 10.2; å «sørge for å myndiggjøre alle og fremme deres sosiale, økonomiske og politiske inkludering, uten hensyn til alder, kjønn, funksjonsevne, rase, etnisitet, nasjonal opprinnelse, religion, økonomisk status eller annen status».

Inkluderende og helsefremmende friluftsliv

Aktiviteter ute i naturen kan brukes som et integreringstiltak for innvandrere og flyktninger. Ved å delta i friluftsliv får de mulighet til å bli bedre kjent med nordmenn, gjøre positive erfaringer, lære språket, finne felles interesser, og lære om såkalte norske verdier. Det finnes allerede mange eksempler på hvordan friluftsliv kan bidra til dette.

Den Norske Turistforening (DNT), Seksjon Oslo og Omegn, tilbyr i samarbeid med Tøyen Sportsklubb, som er lokalisert i en bydel med en høy innvandrerandel, barnefamilieturer til både innvandrere og ikke-innvandrere i sommerferiene. Turene er gratis for alle og inkluderer turleder og kollektivtransport. DNT satser på tre suksessfaktorer:

1. Et lavterskeltilbud, siden turene er gratis, det kreves ingen påmelding, og turene foregår i lett terreng;

2. samarbeid med en lokal partner som kjenner til målgruppen og har tillit;

3. kontinuitet fordi oppmøte er på faste dager på et fast sted og til en fast tid.

Disse tre komponentene fører til at DNTs tilbud har blitt svært populært blant innvandrerfamilier i Oslo.

Likeså har Oslo og Omland Friluftsråd siden 1993 et spesielt fokus på å introdusere Marka og friluftsliv for nyankomne immigranter i regionen. Å lære om allemannsretten, bli kjent med Marka og delta på friluftsaktiviteter knyttet opp mot årstidene, er del av en opplæring rettet mot elevene som heter «Introduksjon til Friluftsliv» og foregår i skoletida. Videre tilbys ferieleiren for flyktninger i samarbeid med Bærum kommune. Høydepunkt hvert år er flerkulturell friluftsfest der alle elever ved mottaks- og voksenopplæringsklasser er invitert. Det er et stort samarbeidsprosjekt blant 17 ulike friluftsorganisasjoner med et aktivitetstilbud som omfatter alt fra kanopadling, fugletitting, sykling, klatring, orienteringsløp, spikking og fisking.

Et annet prosjekt som er verdt å nevne, er «Til Topps» arrangert av Røde Kors. Det er et nasjonalt integreringsprosjekt, hvor turgrupper med folk fra hele verden som bor i Norge møtes og går turer sammen. De er for alle, både flerkulturelle og etnisk norske som har lyst til å være med og lyst til å treffe nye venner fra forskjellige nasjoner, lære om turkultur i Norge, være fysisk aktiv og ikke minst lære, øve og å snakke norsk. Turene er gratis, og turutstyr kan lånes.

Konklusjon

Det gjøres allerede mye for å motivere innvandrere til å være fysisk aktive ute i naturen. Spørsmålet er om det trenges innvandrer-spesifikke tilnærminger og tiltak for å fremme deltakelse i friluftsliv blant etniske minoriteter og dermed bidra til et mer helsefremmende liv? Fokus på innvandrerstatus gir ikke alene en god forståelse av mangfoldet i friluftsmønstret blant etniske grupper. Vekten på rollen som «utenforstående», som innvandrere, som homogen gruppe, skjuler de mer varierte og flertydige måter å bruke naturen som aktivitetsrom.

Det er her beskrevet friluftsaktiviteter som ikke bare er for immigranter, men som også er åpne for resten av den norske befolkningen, noe som sannsynligvis bidrar til at prosjektene lykkes.