Vitenskapelige beskrivelser

Den første samlede vitenskapelige beskrivelsen av MS ble offentliggjort av den franske nevrologen Jean-Martin Charcot (1825–1893) i 1868 (2). Charcot hadde observert sykdommens utvikling gjennom flere år mens pasientene var innlagt ved Hôpital de la Salpêtrière i Paris, og kunne sammenholde kliniske funn med grundige studier av pasientenes hjerne og ryggmarg etter deres død. Dette ga støtet til moderne hypoteser om sykdommens biologi. I 1885 postulerte Charcots elev Joseph Babinski (1857– 1932) i sin avhandling at sykdommen starter med at lymfeceller trenger gjennom veggene i hjernens blodårer (2) – en presis beskrivelse som fortsatt står seg, og som la grunnlaget for effektiv behandling av MS 120 år senere.

De første avbildningene av MS er eldre enn Charcots beskrivelse. De skotske og franske legene Robert Carswell (1793–1857) og Jean Cruveilhier (1791–1874) laget mellom 1838 og 1840 atlas med detaljerte litografier av patologiske funn ved en rekke sykdommer. I disse finnes praktfulle litografier av ryggmarger med tydelige MS-forandringer. For noen av disse pasientene, blant annet broderersken Madame Gruyer som hadde vært pasient ved Salpetriere i 10 år før hun døde 43 år gammel, kjenner vi også deler sykehistorien, men hverken Carswell eller Cruveihlier forsøkte å knytte sykehistorien til forandringene de avbildet.

Dagbøker

Madame Gruyer var likevel ikke først. Den britiske adelsmannen Augustus d’Este (1794–1848) var sønnesønn av kong George III. Kongen likte ikke ekteskapet mellom Augustus’ foreldre som han underkjente og derved også Augustus’ arverett til den britiske tronen (3). Mens faren (hertugen av Sussex) ble landsforvist vokste Augustus opp i England. Han begynte en militær karriere, og var til stede da de britiske styrkenes nederlag nær New Orleans i 1815.

Augustus d’Este minnes imidlertid fordi han i sin dagbok «The Case of Augustus d’Este» beskriver helt typiske symptomer på MS. Disse startet med forbigående svekkelse av synet i 1822, sannsynligvis forårsaket av betennelse i synsnerven. Dette gjentok seg to ganger. Deretter utviklet han dobbeltsyn, impotens, lammelser, svimmelhet og etter hvert økende gangvansker. Han oppsøkte flere av tidens kjente leger, som forordnet biff, stryknin, sølvnitrat og spansk flue og elektrisitet, men også mer moderne råd om mosjon. Dagboken bærer vitnesbyrd om en følsom og empatisk karakter som bekymret seg for ofrene hungersnøden i Irland og som gledet seg over oppmerksomhet fra slekt og venner.

Helgener

Den detaljerte dagboken til Augustus d’Este gir grunnlag for en rimelig sikker MS-diagnose (4). Men var han den første med MS? Jakten på tidligere pasienter er vanskelig fordi de kildene blir mer sparsomme jo lenger bak i tid vi søker. Beskrivelser av sykdommer, særlig dersom de fortrinnsvis rammer kvinner, er sjelden yndlingstema blant tidlige kronikører og historiefortellere. Et unntak er imidlertid skriftene om helgener. Mirakuløs helbredelse har alltid vært en hyppig årsak til helgenstatus, og blant beretningene om slike finnes sykehistorier som kanskje kan tolkes som MS (5).

Ikke alle helgenberetninger handler om mirakuløs helbredelse. Hollandske Lidwina av Schiedam (1380 – 1433) er et eksempel på det motsatte. Hennes 37 år lange lidelseshistorie med lammelser, synssvekkelse liggesår og smerter i tennene startet etter et fall på skøyter (5). Det svingende forløpet ble beskrevet av fransiskanerpresten Johannes Brugman (1400–1473). Biografien har gitt grobunn til spekulasjoner om at hun led av MS, men forteller også om episoder med religiøs ekstase og visjoner. Lidwina ble i levende live hedret og beundret for måten hun aksepterte lidelsen og henga seg til Gud. Hun ble kanonisert av pave Leo III som helgen for de syke i 1890, og har messedag 14. april.

Enkelte MS-historikere har utpekt Lidwina til historiens første beskrevne offer for MS (2, 5). Dette er imidlertid usikkert. For det første er det vanskelig feste lit til enkelte av mytene om henne, som at hun ikke tok til seg næring utover nattverdsoblater sine siste 19 år og ikke drakk de siste syv (2, 3). Og kanskje finnes fins det enda eldre beretninger:

«Sjòn og màl gafst einni konu»

Sitatet over beskriver hendelser som – dersom vi skal tro på sagaen – sannsynligvis fant sted mellom 1293 og 1323. Beretningen om Halla er bare en av svært mange fortellinger om syke og skrøpelige som ble hjulpet eller helbredet av den hellige biskop Thorlak.

Ettersom Octaves Beatae Virginis er 15. september og Mikkelsmess er 29. september varte synstapet om lag tre uker, hvilket er vel forenlig med et MS-attakk. Dobbeltsidig synsnervebetennelse og tap av taleevnen er sjelden ved denne sykdommen, men dog ikke ukjent. En moderne nevrolog vil selvsagt vegre seg mot å stille MS-diagnosen på den stakkars Halla. Sykehistorien har imidlertid interesse utover det rent kuriøse, og er omtalt av Cecil Poser i essayet: «Viking Voyages: The Origin of Multiple Sclerosis» (6). For å underbygge en slik hypotese, er det viktig å finne kilder som sannsynliggjør at MS fantes i vikingtiden. Det er lett å slutte seg til Posers forbehold, ettersom mirakuløs helbredelse alltid må taes med en klype salt. Det er mulig at Halla led av hysteri – selv om helbredelsen i slike tilfeller pleier å være øyeblikkelig og fullstendig, snarere enn stykkevis over to uker som i dette tilfelle. Poser konkluderer med at sykehistorien kan ha vært et tilfelle av akutt demyeliniserende encefalomyelitt, men at MS er en mulighet.

Den hellige biskop Thorlak

Thorlak Thorhallson (1133–1193) vokste opp på gården Hlidarende (7, 8). Som femtenåring var han diakon på bispesetet Skálholt, før han studerte i Paris og Lincoln i England. Thorlaks 15 år som biskop på Skálholt var preget av striden for å frata stormenn som Jòn Loftsson om råderetten over kirkene. Dette kan ha bidratt til hans ry som en hellig mann som kunne gi hjelp mot livets gjenvordigheter – til tross for at han beskrives som en ganske aristokratisk person.

Thorlaks ry økte etter hans død. I 1198 ble hans grav åpnet og relikviene lagt i et helgenskrin i Skálholt domkirke. På alltinget sommeren 1199 ble beretninger om hans mirakuløse gjerninger lest opp av biskop Paul, og hans dødsdag 23. Desember ble fastsatt som hans messedag. Jærtegnene som ble lest opp i 1199 er nedskrevet i «Jartegnabok Þorlákur biskups en forna, su er Páll Biskop let lesa upp á allÞingi 1199». Den finnes som islandsk håndskrift fra begynnelsen av det 13. århundre. Disse og senere beskrevne mirakler er samlet i Den yngre jærtegnbok om Biskop Thorlak (7).

I de fleste jærtegnene påkalles Thorlak gjennom bønn etter hans død. Fortellingene beskriver vanlige folks liv og strev på Island i middelalderen: En fattig kvinne som ikke klarte å skaffe familien mat fikk krefter til å slå i hjel en sel, og en ørn som stjal fugl og egg ble fanget. Blant de mer kuriøse miraklene er det flaue ølet som ble friskt etter at bispestaven til Thorlak ble satt i ølstampen. Det vanligste temaet er imidlertid helbredelse: En kvinne som faller i en varm kilde og forbrenner føttene blir frisk, en blind sau får igjen synet, en mann som svulmer voldsomt opp i kroppen helbredes over natten, en døv får tilbake hørselen, en kvinne som hadde hatt en svulst i underlivet i 30 år og hostet blod helbredes.

Mirakuløs helbredelse

Av særlig interesse for nevrologer har den sjette beretningen i Den gamle jærtegnboka:

Paul etterfulgte Thorlak i bispesetet, og det var han som leste opp Thorlaks mirakler på alltinget i 1199. Dersom hendelsene har funnet sted, må det ha skjedd mellom Thorlaks død i 1193 og 1199. Dette øker sannsynligheten for at fortellingen har rot i virkeligheten. En skrøne om en så nylig hendelse ville lett blitt gjennomskuet, og snarere bragt skam enn ære over Thorlak. Historien illustrerer også hvilken vekt det ble lagt på anger og ruelse. Først når den arme synder hadde skriftet og angret grundig ble han helbredet.

«En gift kone hvis utsagn man kunne stole på»

Jærtegn nummer 40 i Den gamle jærtegnboka handler også om nevrologiske symptomer:

Resten av historien er fargerik: «En gifte kona hvis utsagn man kunne stole på» drømte at biskop Thorlak kom mot henne i svart kappe, og forlangte at Halldora ble bragt til Skálholt slik at han kunne tale hennes sak for Gud. Halldora ble bragt i båt og på båre fra Vestmannaøyene til Skálholt, og ved synet av kirken «syntes hun straks hun ble lettere om hjertet enn noensinne før under hennes sykdom». Dagen etter at kirkelyden hadde bedt for Halldora til salige biskop Thorlak, kunne hun selv gå opp til alteret og ofre en gullring.

Hva feilte Halldora? Ethvert forsøk på diagnostikk blir selvfølgelig uhyre spekulativt. En mulighet er at hun led av en nevrologisk sykdom med svingende forløp – som MS. I så fall fortjener Halldora å bli minnet som den første beskrevne MS-pasient. Uansett gir beretningene et sjeldent innblikk i middelalderens hverdagsliv og sykdomsforståelse. De viser at nevrologiske symptomer fantes den gang som nå, og at håpet om helbredelse var like inderlig. Men dagboka til Augustus d’Este må nok krediteres for den første sikre beskrivelsen av MS.