Tidlig helsestell

Gruvedriften medførte at Røros svært tidlig fikk helsestell. Bergordinansen (konsesjonen for å drive gruvedrift) fra 1683 ga nemlig Kobberverket ansvar for soknets helse-, skole- og fattigvesen (2). En arbeider som ble skadet hadde ifølge bergordinansen rett på fri kur, full lønn i to måneder og deretter halv lønn ved fortsatt arbeidsuførhet (2). Like tidlig var det pensjonsordninger for gamle arbeidere og enker. Men hvordan dette ble fulgt opp i praksis varierte nok betydelig den første tiden. Og kvaliteten på bergverkets leger varierte også. De første snaut 150 årene var det stort sett bataljonskirurger og bartskjærere som var ansatt som bergleger. Falkberget la ikke fingrene mellom da han beskrev hvordan et besøk hos disse kunne arte seg. Et eksempel er fra romantrilogien Christianus Sextus, som skildrer gruvearbeidernes kår på begynnelsen av 1700-tallet. I kapitlet En barbar-natt får arbeideren Saxe Tambur et stygt benbrudd i gruven og bringes til «bartskjær og bergchirurgus Jesper With» (3, s. 511). Etter en innledende beskrivelse av bartskjærens til dels rustne kirurgiske utstyr, inkludert «husets verste torturinstrumenter»; sårbrennerjernene, blir vi introdusert for blant andre «brochshneider Wetzel». Han er berglegens assistent ved amputasjoner. «Litt mer kyndig var han vel enn folk flest i feltskjæreri», bemerker Falkberget tørt om ham. Pasienten protesterer høylytt når bergchirurgusen beordrer amputasjon, men bøyer av for overmakten og blir tjoret fast til amputasjonsstolen. Etter en brutal og høy låramputasjon bringes han til sitt hjem – Bergstaden har ennå ikke fått noe sykehus – der han passes på gjennom den forventede sårfeberens første fase av brochschneideren. Ni dager senere dør han.

Saxe Tamburs skjebne var på ingen måte enestående. I Christianus Sextus finnes det rikelige beskrivelser av sykdom og død i det nådeløse gruvesamfunnet på Rørosvidda på 1700-tallet. Ikke bare ulykker, men også epidemier truet jevnlig. Dette siste er tidligere detaljert omtalt av nevrologen Halfdan Kierulf (1944 – 2014) (4).

Omsorg for lidende

Røros fikk sitt eget sykehus sannsynligvis mot slutten av 1700-tallet. Og i 1821 fikk byen også sin aller første fullt utdannede lege, Dr. Otto Christian Stengel (1794 – 1890). Han skulle komme til å bli den første som beskrev den sjeldne nevrologiske sykdommen nevronal ceroid lipofuscinose (5). Stengel var den første av flere markante leger i bergverkssamfunnet. En av hans etterfølgere var distriktslege Hedly Ridderseth (1886 – 1941), som praktiserte på Røros fra 1918 til 1935, og som ble en nær venn av Falkberget (1). ««Ridder» er bergmann i sjel og sinn» skal Falkberget ha sagt om ham (1). Bedre attest var det sannsynligvis ikke mulig å få fra forfatteren. Ridderseth var en lege med et utpreget sosialt sinnelag og stor omsorg for de lidende. Dette var egenskaper som også preget hans venn Falkberget, og som blant annet fikk sitt utløp i hans motstand mot private pleiehjem. I 1911, i forbindelse med striden om institusjonen Emma Hjorts hjem i Bærum, kalte han slike anstalter for «torturanstalter for fattigfolk» (6). Og Emma Hjorths hjem havnet da også i statens eie få år senere. Men også MSsaken må ha ligget Falkberget hjerte nær, i det han tilegnet nyutgivelsen av sin bok Vers fra Rugelsjøen til den MS-syke forfatteren Elling Solheim (1905 – 1971). Falkbergets arvinger valgte i hans ånd også å støtte MS-saken ved senere å donere royalties fra hans bøker til Anna Marie og Johan Falkbergets Legat til MS-rammede (7).

En konversjonslidelse?

Men også i Falkbergets skjønnlitterære forfatterskap finnes det beskrivelser av sykdommer og skader i hjernen. Den første av disse finner vi allerede i den tidlige romanen Urtidsnat fra 1909 (8). Her er gruvearbeideren Kalle utsatt for en sprengningsulykke. Leseren får aldri vite hva slags skade Kalle er utsatt for, annet enn at han, når han bringes ut av gruven på en sykebåre, stirrer i «dormende villelse foran sig». Den kloke gammeldoktoren kommer samme dag, og fastslår at Kalle vil overleve, men at skaden vil kunne få følger, «især for forstanden». Noen uker senere er Kalle tilbake i arbeid. Men han makter ikke lenger det tunge gruvearbeidet. Han blir stadig mer «avsindig «, tungsindig og får mer og mer intenst skremmende syns- og hørselshallusinasjoner om nettene. Til sist tar han sitt eget liv.

Det er uklart hva som egentlig feiler Kalle. Falkberget beskriver en tilstand med økende grad av hallusinasjoner. Samtidig er det også trekk av en stadig dypere depressiv tilstand: «Alle tankene hans bundet likesom i en stor forfærdelig nat. Allevegne var det bare det evige yderste mørke» (8, s. 95). Og Kalle har også en viss genetisk disposisjon for psykisk sykdom: «Vanvid og selvmord lå til slegten» (8, s. 91). En følgetilstand av et hodetraume kan neppe alene forklare disse symptomer. Det er rimelig å anta at Kalles tilstand har en sammensatt etiologi, med en preeksisterende sårbarhet for psykisk lidelse, som utløses av den skremmende ulykken. Hvorvidt han også gjennomgikk et hodetraume lar altså Falkberget oss ikke vite. Men i en nevrohistorisk kontekst er det interessant å bemerke at Kalles sykehistorie minner svært om den tilstanden som først i 1915, under den første verdenskrig, skulle bli beskrevet som «granatsjokk»: En konversjonslidelse utløst av traumatisk ytre begivenhet, ofte en eksplosjon (9). Denne tilstanden nådde nærmest epidemiske proporsjoner under den første verdenskrig, og kan altså være beskrevet av Falkberget flere år før diagnosen ble «oppfunnet».

Interessant nok dukker en annen nevrologisk sykdom opp midt i Kalles lidelseshistorie i Urtidsnat. Parallelt med Kalles sykdom blir nemlig hans yngste barn, et noen få måneder gammelt spedbarn, sykt: «Det visnet bort i kroppen, bare hodet vokste og blev saa uhyggelig stort» (8 s. 86). Moren går og bærer sitt utrøstelige barn nærmest døgnet rundt. Når barnet en sjelden gang sovner, våkner det straks og «hikstet til i smaa krampetrækninger « (8, s. 88). Det store og voksende hodet beskrives gjentatte ganger over få sider i romanen, sammen med «de store graa øinene» og «disse visne benene» (8, s. 90). Noen sider senere, etter Kalles død, får vi vite at også barnet har dødd. Falkberget beskriver åpenbart en utvikling av hydrocephalus (vannhode) hos et spedbarn. Dette er en tilstand som det er lite trolig at forfatteren har hatt noen teoretisk kunnskap om, og som det derfor er sannsynlig at han enten hadde observert selv, eller fått kjennskap til gjennom historier fra sitt eget nærmiljø. Først nærmere 50 år etter at romanen ble skrevet ble det mulig å gi effektiv behandling for hydrocephalus hos barn (10).

Fødselsdepresjon og hjernebetennelse

En annen interessant beskrivelse av hjernesykdom finner vi i romanen Lisbet på Jarnfjeld fra 1915 (11). Dette er en tragisk bok om kjærlighet, lidelse og død satt til 1800-tallets Røros. Lisbet føder en datter som får navnet Ane-Sofia. Etter fødselen gjennomgår Lisbet åpenbart en fødselsdepresjon, muligens med psykotiske innslag:

Lisbet kommer seg igjen, men datteren Ane-Sofia forblir fjern for henne, og «vokste op paa egen haand» (11, s. 77). Ane-Sofia utvikler seg dog helt normalt, helt til hun i sitt femte år får en «slem hjernebetændelse» som endrer henne: «Hun for op av sengen om nættene, graat og tigget mor sin om tilgivelse»« (11, s. 77). Etter dette får Ane-Sofia aldri «sin fulde forstand igjen», men innbiller seg at hun er en djevel som har sluppet opp fra helvete. Hun springer av sted i redsel hver gang det kommer folk til gården, og tror at alle er djevler som skal ta henne. Ane-Sofias lidelse er så uttalt at moren heller ønsker henne død enn å se henne i en slik tilstand. Leseren får ikke vite noe mer om hjernebetennelsen, dens symptomer eller forløp ut over dette. Også her kan Falkbergets beskrivelse meget vel være bygget på en sykehistorie han har observert eller har hørt om: Hjernebetennelse (encefalitt) kan hos noen gi alvorlige følgetilstander i form av svekkede kognitive evner, atferdsendring og lærevansker (12).

Paradoksalt nok; i en roman så full av lidelse og død som Lisbet på Jarnfjeld, er det Ane-Sofia, den hjerneskadde som ble ønsket død, som våker over sin bestefar på hans dødsleie i bokens siste sider. Slik kan Ane-Sofias historie også leses inn i Falkbergets sosiale engasjement og hans angrep på de private åndssvakeinstitusjonene fire år tidligere: Ane-Sofia unnslapp i alle fall «torturanstalter for fattigfolk».