22. Først i verden med dyp hjernestimulering ved Parkinson

Nordmannen Carl Wilhelm Sem-Jacobsen (1912–91) (fig. 1) tok medisinsk embetseksamen i 1941. Han var tilknyttet motstandsbevegelsen under krigen og måtte til slutt flykte til Sverige, der han kom i kontakt med amerikanske spesialstyrker og innledet et langvarig samarbeid med amerikanske militære myndigheter og Office of Strategic Services – forløperen til CIA. Etter krigen dro han til USA, der han ble spesialist både i psykiatri og klinisk nevrofysiologi ved Mayo-klinikken i Rochester (1).

I 1956 kom Sem-Jacobsen tilbake til Norge og ble overlege ved Gaustad sykehus. Med støtte fra USA bygde han et eget institutt der han drev med registrering av elektrisk aktivitet og elektrisk stimulering av hjernen gjennom innopererte elektroder. Selve operasjonene ble utført av nevrokirurger fra Rikshospitalet. Sem-Jacobsen sto selv for registrering og stimulering med elektrodene (1). De fleste inngrepene ble foretatt hos psykiatriske pasienter, og elektrodene ble blant annet brukt for å avgjøre hvor lesjonen skulle plasseres ved lobotomi. Men Sem-Jacobsen foretok slik registrering og stimulering også hos en del andre pasienter, blant annet hos mange med Parkinsons sykdom. Ved den skandinaviske nevrologikongressen i Oslo i 1962 presenterte Sem- Jacobsen og medarbeidere resultater fra 10 parkinsonpasienter med dyp hjernestimulering. Figurene viste at de oppnådde bedring av alle kardinalsymptomer ved Parkinsons sykdom: bevegelseshastighet, rigiditet og tremor (2).

I dag er dyp hjernestimulering en svært utbredt behandling hos pasienter med Parkinsons sykdom. På 1950-tallet ble dyp hjernestimulering forsøkt ved flere forskjellige tilstander, og lesjonskirurgi med thalamotomi og pallidotomi mot Parkinsons sykdom ble utført mange steder. Resultater fra dyp hjernestimulering hos parkinsonpasienter hadde imidlertid ikke vært publisert tidligere, og det er sannsynlig at Sem-Jacobsen faktisk var den første i verden som begynte med dyp hjernestimulering ved Parkinsons sykdom (fig. 2). Dette var også konklusjonen Blomstedt og Hariz kom til i sin historiske gjennomgang av dyp hjernestimulering (3).