14. Jakobs delirium og overbevisningens nevrobiologi

Jakob er en av patriarkene i Det gamle testamentet, Isaks sønn og Abrahams sønnesønn. Han er en sammensatt karakter. Som ung var han en stillferdig mann som helst holdt seg hjemme ved teltene. Hans tvillingbror, Esau, likte best å gå på jakt. Esau, som var født først av de to, var farens yndling, Jakob var moren Rebekkas favoritt. Da Isak var blitt gammel, lurte Jakob til seg farens velsignelse; den skulle egentlig Esau som den eldste hatt. Jakob la lammeskinn rundt nakken og underarmene for at den nesten blinde Isak skulle tro det var den hårete Esau han hadde foran seg. Når Esau får høre at han har gått glipp av farens velsignelse, sverger han at han vil drepe Jakob. På morens initiativ flykter Jakob til morbroren, Laban, der han arbeider i mange år og får ansvaret for dyreholdet. Han gifter seg med Labans døtre, Lea og Rakel, og legger seg opp en formue i form av buskap. Laban sønner blir til slutt sjalu, og Jakob må flykte på ny. Han har ingen andre steder å dra enn hjemover. Det betyr å møte Esau igjen. Jakob er svært redd; han har fått vite at Esau kommer mot ham med 400 mann (1).

Jakobs følge kommer fram til elven Jabbok (fig. 1). Der sender han familien over med tjenere og buskap, men blir selv igjen alene. Det er kveld. Nå forteller Bibelen at det kom en mann (eller engel; fig. 2) og brøt med Jakob hele natten:

Delirium (av latin «lira», plogfure, spor) er et vanlig fenomen blant mennesker som blir plutselig og dramatisk syke og hjelpetrengende. Ordet kan oversettes med «å gå av sporet». Mange som brekker lårhalsen, utvikler delirium (2). Det arter seg som forvirring. Man forstår ikke sine omgivelser og feiltolker dem. For eksempel kan en person som er innlagt på sykehus, mene seg å være hjemme, omgitt av mennesker som pønsker på noe ondt. Styrken i disse vrangforestillingenes er ofte slående. Selv hvor merkverdige de kan være, tviler ikke pasienten på sannheten i dem. Delirium innebærer ofte hallusinasjoner, helst visuelle. Små dyr krabber over dyna, nisser beveger seg i halvskyggene borte i krokene. Høy alder, smerter, angst, søvnløshet, ukjente omgivelser, fravær av de nærmeste, dårlig belysning (som gjør det lettere å innbille seg at noe lurer i mørket) disponerer for deliriumutvikling.

Jakob er alene i mørket på elvebredden. Han er under et voldsomt press, han frykter for livet. Esau har sverget å drepe ham. Og han kan ikke dra tilbake til Laban; der er fetterne hans ute etter ham.

Elven Jabbok, slik den flyter i dag, går gjennom et steinete landskap med grønnsvær her og der på vei mot Jordanelven. Kanskje Jakob klatrer opp på en stein for å se seg om og snubler når han skal ned igjen. Kanskje han sklir i grønsken. Han slår hoften av ledd. Det gjør veldig vondt. Han blir liggende en stund. Ut av mørket kommer det visst noen. «Hva vil du?», roper han, «Vil du drepe meg?». Jakob er helt utkjørt, men han har ikke tenkt å overgi seg. Han bakser og bryter hele natten, brøler og roper til denne som har overfalt ham. Så demrer det. Omgivelsene blir mer kjente igjen. Smertene i hoften gir seg litt. Han kommer seg på bena og halter etter følget sitt.

Ens daglige tankeverden preger deliriet. På sykehuset tok jeg en gang i mot en eldre vekkelsespredikant med hjerteinfarkt. Han var sikker på at han var kommet til helvete. Jeg var djevelen, og han sloss mot meg alt han kunne. I Jakobs tankeverden er Gud viktig. Han taler til Jakob ved flere anledninger. Bibelen forteller om Jakobs drøm under flukten fra Esau til Laban mange år tidligere. Han så en stige som gikk fra jorden opp til himmelen, og på stigen vandret engler. Gud snakket til ham den gangen også.

Cervantes’ Don Quixote, som sloss mot vindmøller i den tro at de var fiendtlige riddere, er gjerne brukt som eksempel på en litterær person med delirium (3). Men don Quixotes vrangforestillinger varer ved gjennom to tykke bøker og er dermed ikke forbigående, slik et delirium normalt er. Et bedre eksempel er Dickens’ beskrivelse av en fattig og arbeidsledig revyskuespiller. Skuespilleren har høy feber og er døende. Han er sikker på at hans egen, snille kone vil drepe ham. Angsten veksler med en veldig travelhet, for han er overbevist om at han straks må ut og spille en viktig rolle på teateret. Så ser han alle krypdyrene på vegger og tak før skremmende skikkelser kommer mot ham med glødende jernstenger. «He struggled madly for life», skriver Dickens (4). Desperat kamp er en ikke helt sjelden ingrediens i et delirium. I Der Erlkönig beskriver Goethe de synene som en syk liten gutt har om natten mens faren frakter ham hjem på hesteryggen. Skygger og blader blir til Alvekongen (fig. 3). Etter hvert blir denne skikkelsen truende, så voldelig, og til slutt dør gutten i farens armer. Barn er disponert for delirium (5), ofte i form av feberfantasier.

Høy alder legger til rette for deliriumutvikling (2). Jakobs alder er ikke angitt i episoden med slåsskampen på elvebredden, men den kan regnes ut: Esau og Jakob var tvillinger. Da de var 40 år, giftet Esau seg med to hetittkvinner, som altså var av et annet folk enn hebreerne. Foreldrene, Isak og Rebekka, var misfornøyde med svigerdøtrene. Når mor Rebekka skysser Jakob av gårde til Laban, forklarer hun dette for far Isak med at de må unngå at også Jakob gifter seg med en hetittkvinne. Vi vet ikke hvor lang tid det tok før det skar seg mellom svigerdøtre og svigerforeldre, men hos Laban arbeider Jakob i 20 år: 7 år for Lea, 7 år for Rakel og 6 år for småfeet. Jakob er altså minst 60 år når han bakser på Jabboks bredd. Han har levd et hardt liv som gjeter hos Laban. Som han selv sier: «Heten fortærte meg om dagen og kulden om natten; søvnen flyktet fra øynene mine.» Jo, aldersmessig, både kronologisk og biologisk, er nok Jakob deliriumdisponert.