Ullevål som gårdsanlegg

Gården er nevnt i biskop Eysteins jordebok 1396, og var eid av bispestolen frem til reformasjonen på begynnelsen av 1500-tallet. Men at gårdsanlegget er eldre, kan man lese ut av navnet Ullevål. Det kommer fra det norrøne gudenavn Ullr og váll, som betyr avbrent mark, eller hváll, som betyr høy. Store norske leksikon sier: «Sammensetninger med gudenavn som Frøy, Odin og Tor, eller bare Gud, som forledd kan ha vært religiøse sentre, og de er da trolig fra etter folkevandringstiden 400– 600 år e. Kr» (1).

Ved reformasjonen overtok kongen eiendom som krongods og i 1669 private eiere (2). Den mest kjente var Bernt Anker (1746–1805). Han forærte den i 1793 til «svigersønnen» John Collett (1758–1810), gift med Ankers pleiedatter Marthine Elieson (1764–1826). Collett utviklet garden til et mønsterbruk og var en pionér i å ta i bruk nye metoder. Han drev også opplæring i landbruk for bondegutter (3).

Lille Ullevål gård ble utskilt fra hovedbølet i 1837. I 1884 ble denne delen, ca. 133 dekar, overtatt av Kristiania kommune for bygging av Ullevål sykehus, eller «Epidemilazaretherne på Ullevold» som det den gang hette. I 1909 kjøpte bystyret i tillegg det meste av øvre Ullevål, 134 dekar. Tilsammen ble det da ca. 267 dekar for videre utbygging (4). Det meste av dette er fortsatt intakt som sykehustomt.

Våningshuset på Lille Ullevål ble i en lang periode brukt som direktørbolig (figur 1). Det står fortsatt og brukes nå som videregående skole.

Befolkningsøkning og sykdomspanorama i Kristiania på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet

Befolkningen i Kristiania økte meget raskt i siste halvdel av 1800-tallet, fra 30 000 i 1850 til 230 000 i 1900, det vil si en vel syvdobling. I 1887 bodde det 130 000 mennesker i byen. Denne økningen, og dårlige sanitære forhold, særlig vedrørende vann og kloakk, førte til store utbrudd av epidemiske sykdommer. Ifølge helsestatistikken for Kristiania økte forekomsten av smittsomme sykdommer fra 100 syke pr 1000 innbyggere i 1868 til 250 pr 1000 i 1887 (5,6).

På midten av 1800-tallet var det kolera som dominerte. Sykdommen kom i tre utbrudd: 1833, 1850 og 1853. Særlig utbruddene i 1833 og 1853 var voldsomme.

1 400 mennesker døde i 1833– omlag 4 % av befolkningen, og 1 700 i 1853 – 6 %. I 1853 begynte epidemien mest sannsynlig på Rikshospitalet, der en sjømann var innlagt med kolera som han hadde importert fra Europa. På et eller annet vis ble mannens smittestoffer ført ut fra Rikshospitalet med vannledningene (7). Hvorfor man så lett fikk spredning av vannbåren sykdom, kan man få et inntrykk av når en ser bilder som figur 2 og vet at mye avløpsvann gikk rett i elva.

Før man fikk vedtatt og realisert prosjektet på Ullevål, fikk man imidlertid kontroll over koleraen ved hjelp av hygieniske tiltak. Men så tok skarlagensfeber og difteri over. Den første pasienten som ble innlagt i sykehuset 5. september 1887, var en 10 år gammel gutt med skarlagensfeber (8). I 1888 ble det innlagt 2000 pasienter hvorav mange hadde difteri (9). I årene 1887–1895 døde 20 – 35 % av de angrepne av denne sykdommen. Men etter at sykehusets andre bestyrer/overlege Peter H. Aaser (1848–1923) i 1895 innførte serumbehandling, falt dødeligheten til 3 – 5 % (10). Den videre utviklingen var at kronisk degenerative sykdommer i muskel/skjelett, hjerte kar, psykiatri og kreft tok over for infeksjonssykdommene (figur 3).

I dag er infeksjonssykdommene knapt synlige i totalstatistikken, men tendensen til økning av de andre sykdommene forsetter, både på grunn av befolkningsøkning og aldring.

Byggingen av epidemilasarettet og driften de første årene

På grunn av befolkningsøkningen og den epidemiske situasjonen i byen vedtok bystyret i Kristiania (11):

Og (13):

Dag- og nattkonene, som måtte til for å drive sykehuset, er ikke er nevnt.

Disse vedtakene førte til at det ble satt ned en sakkyndig komité som bestod av arkitekt Adolf Schirmer (1850–1930), stadskonduktør (byplansjef) Georg A. Bull (1829–1917) og medisinsk sakkyndig Gotfred E. Bentzen (1852–1937). De la frem områdets første arealplan (figur 4). Sykehuset var planlagt som et klassisk miasmesykehus, det vil si basert på en på dette tidspunktet utdatert teori fra middelalderen om sykdomsspredning, den såkalte miasmeteorien. Teorien fordret stor avstand mellom bygningene for å hindre de sykdomsfremkallende miasmene i å spre seg, og det var tårn på plenen for luftinntak som skulle sikre god ventilasjon i sykesalene og fjerne miasmene gjennom luftekanaler over tak. Beplantningen var også begrunnet med å hindre smittespredning,

Da sykehuset åpnet 1. september 1887 var åtte av bygningene i planen ferdigstilt: Fire sykehuspaviljonger, en observasjonspaviljong, økonomibygning, likhus og stall (figur 1). Bentzen ble utnevnt som den første overlege og bestyrer.

Mange planer og enda flere utbygginger

Bygningsutviklingen er fremstilt i tabell 1. Den kan best sammenfattes med at det har vært en kontinuerlig byggeaktivitet gjennom 130 år. Dette slår hull på myten om at det er så vanskelig å bygge nytt i et sykehus i drift, slik dagens ledere hevder.

Andre utviklingsplan kommer allerede i 1893 (figur 5), men ingen av de foreslåtte bygningene ble realisert. Men planen er interessant fordi den viser hva som ble realisert av planen fra 1885, nemlig fem paviljonger hvorav to er i bruk den dag i dag, en som museum (pil til venstre) og en som barnehage (pil til høyre) (4).

Fra 1894 ble Victor Nordan (1862–1933) hovedarkitekt. Han la i 1898 frem ny plan (figur 6) og i 1911 en til (figur 7). Disse planene førte til at de bygningene som i dag betraktes som sykehusets signalbygg, ble reist: Kirurgen (1902) (A) Medisin (1915) (B), Søsterhjemmet (1921) og Administrasjonsbygget (1924) (se tabell 1).

Planen av 1911 (figur 7) viser at han gikk bort fra paviljongprinsippet, idet kirurgisk bygning (A) da er tegnet og ble bygd som en blokk. Men for medisinbygget har han beholdt paviljongstrukturen fra 1898 (B). Det går han imidlertid bort fra i 1911, hvor medisin er tegnet slik bygningen ble ferdigstilt i 1915.

To andre bygg, barneavdeling (C) og et bygg som skulle kombinere badeanstalt og kapell (D) ble aldri bygget. Derimot er Administrasjonsbygget (E) og Søsterhjemmet (F) kommet på plass omtrent slik de ble bygget mange år senere (tabell 1).

Å gå gjennom alle utviklingsplanene vil føre for langt, men jeg vil nevne noen som har fått konsekvens. Den første er planen fra 1953, den såkalte Bullplanen (figur 8). Den fikk sitt navn etter arkitekten Ole Bull (1920– 1992) og la opp til å fortette den sydligste delen av tomta. Den førte senere til at Thulstrupsfløyen med kontorer og forskning (1957) (G), Midtblokka med laboratorier (1973) (H), og det som i dag er Kvinnesenteret 1999 (I) fikk sin plass. Det store komplekset i sentrum (J) ble i 1995 bygget som Sentralblokka (Tabell 1).

I 1987 startet man utredninger for å flytte Rikshospitalet ut av gammeldagse og slitte lokaler i Pilestredet. En av planene, den som ble realisert, var å flytte til Gaustad. Men det de fleste har glemt, er at det også ble lansert en plan for å flytte til Ullevål, og dermed få slått sammen de to sykehusene. Det ble da lagt opp til å rive det meste av det som nå er fredet (figur 9). Men å legge regionsykehuset sammen med Ullevål var altså ikke noe nytt da det igjen ble utredet i 2013–14!

Den neste planen fra 2005 kalt Ullevål 2020 + var jeg selv (1940–) med på sammen med arkitekt Øyvind Almaas (1939–). Grunnen til å trekke den frem, er at hovedtrekkene har gyldighet også i dag. Vi ville samle all somatisk aktivitet syd for første tverrvei (figur 10). Det viktigste grepet var å rive all småbebyggelse nord for Midtblokka (H) og reise et nytt klinikkbygg der (K) til erstatning for de gamle og nedslitte kirurg- (A) og medisinbyggene (B). Nord for andre tverrvei og det fredede området (pil) ville vi samle psykiatri og tekniske bygg. Når dette var ferdigstilt, kunne de gamle byggene rives og videre ekspansjon skje på disse tomtene. Dette forslaget ble fulgt opp med en 2011 plan som førte til at styret i Oslo universitetssykehus vedtok å bestille en utredning for et klinikkbygg med denne plasseringen.

Men så skjedde det at daværende administrerende direktør Siri Hatlen (f. 1957) sa opp sin stilling fordi hun ikke fikk legge frem en realistisk finansieringsplan. Hun ble erstattet av Bjørn Erikstein (f. 1952) som forkastet idékonseptet om klinikkbygg på Ullevål, og lanserte en «visjon» om å samle hele Oslo universitetssykehus på ett sted, enten på Gaustad eller Ullevål. Aker og Radiumhospitalet skulle nedlegges. Det ble utarbeidet idékonsept som viste at begge plasseringene av et sykehus på mer en 600 000m2 var mulig til en pris på rundt 45 milliarder kroner (2014). Styret gikk for plassering på Gaustad, men løsningen falt sammen da det viste seg at Veivesenet ikke ville akseptere at Ring 3 ble lagt under lokk eller i tunnel. Gigantismen i disse planene kommer godt til syne på illustrasjonen av Gaustad-alternativet (figur 11).

I mellomtiden hadde lobbykrefter ført til at tanken om å legge ned Aker og Radiumhospitalet var lagt død. I forbindelse med Stortingsvalget 2017 lovet Regjeringen å finansiere nytt klinikkbygg på Radiumhospitalet.

Stilt overfor disse realiteter la ledelsen ved Oslo universitetssykehus (OUS) om sin strategi og utarbeidet et nytt idékonsept. Nå er det Ullevål som skal legges ned. Traumesenter på Ullevål (nytt i 2014), skal flyttes til Gaustad hvor det må bygges et lokalsykehus for opp mot 240 000 personer for å gi tilstrekkelig mengdetrening til traumatologene.

Dette konseptet ble vedtatt av styrene i OUS og Helse Sør-Øst (HSØ) i mai og juni 2017. Først tenkte man seg et tomtealternativ ned mot Ringveien. Men innvendinger fra fagfolk viste at det ble for lite (15). Dermed snudde OUS-ledelsen enda en gang og lanserte i desember 2017 et alternativ nordøst for nåværende Rikshospital (figur 12). Det ble vedtatt i styringsgruppen 15.01.18, og det er bestilt en konseptutredning av dette alternativet sammen med det første. Den skal være ferdig i slutten av 2018 og behandles i Oslo Plan- og bygningsetat våren 2019.

Det ser altså ut til at de mange utviklingsplanene for Ullevål sykehus skal ende med at det nedlegges engang i 2030–2040. Men hvor godt gjennomtenkt den planen er, kan diskuteres og om den noensinne blir gjennomført er tvilsomt (1).

En lite gjennomtenkt nedleggelse

Denne artikkelen er en historisk gjennomgang og ikke polemikk mot nedleggelsen av Ullevål sykehus.

Men sammenfattet er de to viktigste grunnene til å si at planene er lite gjennomtenkte, som følger:

1. Økonomisk fordi det å bygge et lokalsykehus på Gaustad for å erstatte Ullevål sykehus, vil koste 5–10 milliarder kroner mer enn å bygge nytt klinikkbygg på Ullevål.

2. Demografisk og økonomisk fordi å legge ned Ullevål vil føre til at cirka 390 000 mennesker står uten lokalsykehus i 2040. Det krever bygging av nytt lokalsykehus 1,6 ganger større enn nytt Aker sykehus. I tillegg får man et stort udekket behov for kreftdiagnostikk og behandling. Samlet investeringsbehov er da rundt 50 mrd kr. Dersom Ullevål beholdes er 20 til 25 mrd kr unødvendig.

Men aller viktigst er at dagens sykehusledelse ikke må få anledning til å selge ut deler av Ullevåltomta. Da blir skaden uopprettelig, og man må senere finne annet areal egnet til sykehusutbygging i en by som ikke har for mye av den slags!