Avhandlingen

Utgangspunktet for markeringen var altså at Frederik Holst var den allerførste som forsvarte en doktorgrad ved Det kongelige Frederiks Universiteti Christiania – uansett fagfelt.

1800-tallets doktoravhandlinger og disputaser var ganske annerledesenn dagens ph.d.-utdanning. Ved Det medisinske fakultet i Christiania,opprettet i 1814, som ved det unge universitetet for øvrig, var det å tadoktorgrad en totrinnsprosess de første førti årene. Fram til 1845 måtteman først forsvare et arbeid for lisensiatgraden, og deretter kunne man gåvidere og forsvare sin doktorgrad (2). Det var bare fire leger som disputertefor doktorgraden i denne perioden, og Frederik Holst var den første. Hansavhandling for lisensiatgraden som han forsvarte 16. februar 1816, De acidinitrici usu medico (3) handlet om medisinsk bruk av salpetersyre, et temasom allerede hadde innbrakt ham en gullmedalje for en prisoppgave somstudent i København.

Radesyken var tema for doktoravhandlingen. «Radesyken var en kroniskhudsykdom, særlig karakterisert ved utbredte sår, som kom snikende, menutartet til illeluktende og vansirende, dyptgående lesjoner» skriver AnneKveim Lie i innledningen til den norske oversettelsen av avhandlingen, somble skrevet på latin (4) (figur 3).

Hva slags tilstand radesyke var i henhold til vår tids sykdomsbegrep, harvært omdiskutert. Uklare diagnostiske kriterier gjør at både lepra, skabb ogskjørbuk har vært drøftet. Fra 1850-årene ble radesyken av mange oppfattetsom en variant av syfilis (5). De første sykehusene i Norge var ofte institusjonerfor nettopp radesyke. I 1822 fantes det i alt 16 slike sykehus for»venerisk syge, Radesyge og andre ondartede Hudsygdomme» i Norge (4).

Både lisensiat- og doktoravhandlingen måtte forsvares på latin, og språketkunne være en utfordring i seg selv. Holst hadde en latinkyndig filologved sin side (6). Ved forsvaret av lisensiatavhandlingen var det to ordinæreopponenter, hvorav den ene var fakultetets første professor, Michael Skjelderup(1769–1852) en slektning som Holst både hadde hatt mye med ågjøre allerede, og som han skulle skulle få enda mer å gjøre med senere.

Selve doktordisputasen fant sted onsdag 18. juni 1817 i Den gamle Stortingssal i Christiania og var en nasjonal begivenhet. Dagboksopptegnelsene til presten ved Akershus slott, Claus Pavels (1769–1822) forteller fornøyelig om hvordan disputasene foregikk (6, 7). Ved begge var det 13 opponenter, to ordinære og 11 ex auditorio. Doktordisputasen varte hele dagen, til klokken «var henved 10». Da var også den formelle doktorpromosjonen, «Inagugurasjonen» gjennomført etter mønster fra Københavns Universitet (6). I denne seremonien, som ble ledet av professor Skjelderup, ble den nyslåtte doktoren forevist en lukket og åpen bok, han fikk en doktorhatt av «purpurrødt Silkefløyel» og en gullring som forestilte en Æskulapstav (6). Da alle formalia var over, gikk hele den «..fornemme og lærde Skare … til Calmeyers Gaard [nå Stattholdergården], hvor Soupéen ventede. Beværtningen var meget god med 3 Sorter Viin, Rødviin, Rinskviin og Champagne. Der proponeredes en Mængde Skaaler, som deltes mellem en af de medicinske Professorer qua Vert, Grev Wedel som fornemste Mand i selskabet og Holst som Festens Fyrste» (7).

Karrieren

Som Holsts tipptippoldebarn Jacob Bergsland skriver, ble Frederik Holst født inn i en kjøpmanns- og skipsrederfamilie i Holmestrand 14, august 1791 (8). Mens etterslekten er rik på medisinere, også profilerte forskere, slik Kaare R. Norum viser (9), var det ingen leger blant Frederik Holsts forfedre. Frederik var den eneste av 11 søsken som ble akademiker, og som flyttet bort fra Holmestrand. Motivasjonen for hans yrkesvalg er ukjent, men det spekuleres i den påvirkning den 22 år eldre Michael Skjelderup, fetter av Frederiks far, kan ha hatt.

Som allerede nevnt, skulle Holst og Skjelderup senere møtes i ulike roller og etter hvert arbeide tett sammen. En annen Vestfold-lege, danskfødte Hans Iver Horn (1761–1836), som bodde i Tønsberg fra 1785 til sin død og sannsynligvis var venn med Holst-familien, kan også ha påvirket yrkesvalget. Horn var annenopponent ved doktordisputasen til Frederik Holst, og skal ved denne anledning ha uttalt at «han havde baaret Holst som Barn paa sine Arme, havde opdaget hans Genie og tilraadet hans Fader at lade ham studere, havde med Glæde lagt Mærke til Drengens og Ynglingens Flid og Fremgang» (7).

Frederik Holst må tidlig ha planlagt en medisinsk løpebane. Etter fem år ved Christiania Kathedralskole begynte han ved Københavns Universitet i 1810, der han «Allerede tidligt bestemt til Lægevidenskabens Studium begyndte .. at lægge sig efter de medicinske Dicipliner» etter nødvendige forberedende prøver (10). Han fikk privat undervisning av den allerede flere ganger omtalte Michael Skjelderup som ble professor i medisin i København i 1805. Fra 1812 var Frederik Holst dels volontør (lærling) og dels kandidat ved Frederiks Hospital. 29 juli 1815 avla han dansk medisinsk embetseksamen med utmerkelse, og det heter at han «var den sidste Nordmand, for hvem Embedsexamen i Kjøbenhavn blev gjældende i Norge» (10).

Etter å ha flyttet tilbake til Norge og ha avlagt både lisensiat- og doktorgradsprøver, tok han fatt på sin første studietur i form av en reise til Stockholm og Uppsala høsten 1817. I 1818 ble han utnevnt til «Stadsphysicus» i Christiania, et embete han imidlertid overlot til sin etterfølger Jans Grønbech Døderlein (1787–1867) i 1824, det året Holst ble professor.

Før det begynte han imidlertid som privatdosent å holde forelesninger om osteologi og bandasjelære. Fra 1823 foreleste han i kirurgi ved universitetet som vikar for professor Magnus Andreas Thulstrup (1769–1844). 10 januar 1824, ennå ikke 33 år gammel, ble han, som den fjerde i rekken, utnevnt som professor i medisin ved Det kongelige Frederiks Universitet. Hans fagområder var farmakologi, toksikologi og hygiene, der hygiene tilsvarer den fagkretsen som i Norge fra slutten av 1900-tallet har vært kalt samfunnsmedisin.

Det er viktig å merke seg at farmakologi hørte med til fagkretsen. Danmark-Norge hadde en farmakopé, altså en autorisert oversikt over legemidler fra 1772. Nå skulle det utarbeides en egen, norsk farmakope. Fredrik Holst satt i komiteen som skulle gjøre dette fra 1824 og helt til boka forelå i 1854. Holst bygde også opp Universitetets farmakologiske samling.

Det ble med årene mange studieturer til utlandet. Bare i perioden mellom 1819 og 1821 reiste Holst til Danmark, Tyskland, Østerrike, Frankrike, Storbritannia og Irland. Det er ganske imponerende når vi tenker på hvilke kommunikasjonsmuligheter det var den gangen. Som Aina Schiøtz påpeker, ble han sterkt påvirket av de tanker han møtte rundt om i Europa (11). Erfaringene og ideene han tok med seg hjem, ble brukt i utformingen av det norske helsevesenet som var i rask vekst.

Frederik Holst var medlem eller leder av de fleste komiteer og kommisjoner og involvert i de fleste initiativer som var knyttet til helsetjenesten her i landet i første del av 1800-tallet, f. eks. angående hvordan samtiden tok seg av sinnssyke og fanger, kfr. nedenfor.

Holst deltok aktivt i planleggingen av Rikshospitalet som ble åpnet i 1826, og var medlem av styret der fra åpningen til 1854 (12). Han redigerte selv årsberetningene derfra i mange år, og publiserte interessant statistikk over Rikshospitalets virksomhet.

Koleraepidemiene i 1832 og 1833 ble avgjørende både for Frederik Holsts arbeid og utviklingen av helsetjenesten i Norge. Ikke siden pestens herjinger hadde noen sykdom skapt så mye frykt som kolera gjorde på denne tiden. I dag vet vi at sykdommen forårsakes av bakterien Vibrio cholerae, som danner tarmveggskadende toksiner. Dette gir voldsom diaré med livstruende tap av væske og elektrolytter. Ubehandlet kan dette bli dødelig i løpet av timer eller få døgn. Det antas at kolera har eksistert i Asia i flere århundrer, men kort inkubasjonstid og hurtig sykdomforløp gjorde at sykdommen ikke spredte seg vestover før et stort antall mennesker forflyttet seg raskt (13). Det begynte å skje i første del av 1800-tallet. Spredningen ble fulgt med stor interesse og bekymring over hele verden, også i Norge. I 1831 publiserte Frederik Holst en omfattende artikkel der sykdommens natur drøftes og symptomene beskrives (14). Her framgår det at det aktuelle utbruddet skal ha oppstått i India i 1817, og i løpet av 1820-årene spredt seg med handelskaravaner gjennom det sørlige Russland og etter hvert ha nådd Polen og østersjøhavnene der kolera ble påvist rundt 1830. Beredskapen var høy, og Holst var medlem av en spesiell «Centralcommission « som ble nedsatt for å følge kolerasituasjonen og om mulig forhindre utbrudd i Norge. Selv om smittemåten fortsatt ikke var kjent, førte koleraepidemiene til et tidsskifte i synet på overførbare sykdommer.

Uunngåelig nok kom så sykdommen også til Norge. I første omgang var man i tvil om dødsfallet til losen Knud Jensen i Drammen 15. september 1832 virkelig skyldtes kolera. Frederik Holst ble to dager senere anmodet av departementet om å begi seg til Drammen for å vurdere situasjonen. Han konkluderte med at losen ikke døde av kolera, men at hans «hengivenhet for sterke drikker» kunne ha gitt ham et dødelig anfall av diaré og kramper (15). Det medisinske fakultet, som var myndighetenes rådgivende organ, sluttet seg til Holsts erklæring og konkluderte med at det nok ikke dreide som om kolera likevel. Men etter hvert som stadig nye tilfeller oppstod, endret man syn. Innen 1832 var omme var 118 personer blitt syke i Drammen og omegn, og 75 av dem døde (16). Det var ingen tvil om at kolera var kommet til landet. I 1833 oppsto nye koleraepidemier både i Drammen og i Christiania. Frederik Holst publiserte i 1834 en 45 siders detaljert rapport om forløpet og oppsummerte erfaringene (17).

Basert på det som fra 1826 hadde vært «Et lægevidenskabelig Journal-Læseselskab i Christiania» og som Holst var medlem av, ble Det norske medicinske Selskab formelt etablert i 1833, langt på vei som en direkte følge av koleraepidemien. Frederik Holst var blant de 16 grunnleggerne av foreningen som samlet medlemmene regelmessig til faglig oppdatering, spesielt om kolerasituasjonen.

Etter at de første koleraepidemiene var over, oppnevnte regjeringen i 1834 en tremannskommisjon som skulle utrede lovgivning og organisering av medisinalvesenet. Frederik Holst var selvskreven medlem. Han hadde, blant annet på bakgrunn av det han hadde sett i utlandet, ambisjoner om å utvikle en profesjonalisert og legestyrt helsetjeneste. Selv om det tok tid, og det første forsøket i 1844 ikke lyktes, ble Holsts visjoner med tiden oppfylt, slik Aina Schiøtz formulerer det (11). Sunnhetsloven av 1860 bærer tydelig preg av Holsts ideer.

En annen arena for hans engasjement var de nordiske naturforskermøtene der han fra 1839 til 1856 fungerte som norsk generalsekretær. Samtidig publiserte han et tresifret antall fagartikler, spesielt om epidemiske sykdommer og helsetjenesteorganisering. Han var innvalgt medlem eller æresmedlem av en lang rekke vitenskapelige selskaper i Europa.

De siste årene av Frederik Holsts liv vet vi lite om. Fra midten av 1850-tallet virker det som om han trakk seg tilbake fra offentligheten, og han har etterlatt seg få spor. Ikke en gang privatlivet hans kan vi følge (8). At vi ikke kan finne ham i folketellingen i 1865, seks år før han døde, er nesten et mysterium. Kanskje var han trett og sliten og syk etter en enorm innsats? Da han gikk av som professor i 1865, 74 år gammel, hadde han nådd mer enn det vi i dag anser som vanlig pensjonsalder. Han døde «i Christiania 4 Juni 1871 af Alderdomssvaghed» (10).

I møtet i det medicinske Selskab bare tre dager senere ble et brev Holst hadde skrevet til Selskabet «ikke mange Dage før sin Død» referert (18). Her takker Frederik Holst for alt han har opplevd i møtene som «have været lærerige og til kjær Adspredelse». Og han fortsetter med å «..beklage, at min mislige Helbred i de senere Aar har hindret mig i at deltage i dets Forhandlinger» (18).

Omsorgen for de svakeste

Et karakteristisk trekk ved Frederik Holst er hans innsats for de svakeste gruppene i samfunnet. Det viste seg særlig i arbeidet for sinnslidende og fengselsinnsatte, et tema som opptok ham hele livet igjennom.

En av de viktigste kommisjonene som Holst ledet, leverte i 1827 den omfattende beretningen Om sindsvages kaar i Norge. Saadanne som de nu ere og kunne vorde, som ble publisert året etter (19). Einar Kringlen beskriver beretningen som i hovedsak et enmannsverk fra Holsts side (20). Her ble det blant annet foreslått at det ble opprettet egne institusjoner for sinnslidende i Christiania, Christianssand, Bergen og Trondhjem. Beretningen, sammen med andre av Holsts artikler, la grunnlaget for det som ble sinnssykeloven av 1848.

I forbindelse med kommisjonsarbeidet ble det gjennomført en omfattende kartlegging av forekomsten av sinnssykdom i Norge og laget en oversikt over funnene. I minnetalen over Frederik Holst i det medicinske Selskab 7. juni 1871 framholdt professor Carl Wilhelm Boeck (1808–75) Holsts «Statistik over Sindssygdommenes Udbredning her i landet» som noe av det viktigste han hadde gjort. «..det er et stort Værk, der er gjennemført med ligesaa megen Nøiagtighed som Flid « (18).

«Frederik Holst er etter mitt syn undervurdert i psykiatriens historie», skriver Kringlen i boken Norsk psykiatri gjennom tidene (21) Herman Wedel Major (1814–1854) regnes av mange som norsk psykiatris «far», men Kringlen påpeker at grunnlaget ble lagt av Holst lenge før, men «tiden var ennå ikke moden for hans program» (21).

Omsorgen for fengselsinnsatte var et beslektet område. Etter en studietur til Storbritannia publiserte Holst i 1823 boken Betragtninger over de nyere britiske fængsler, især med hensyn til nødvendigheden af en forbedring i fangepleien i Norge (22). Over 234 sider presenterte han sine inntrykk og vurderinger. Han argumenterte for fengselsreformer, og argumenterte for human behandling av fanger.

Holst påpekte behovet for en spesiell utforming både av fengsler og sinnssykeasyl. Fellestrekket var etter hans mening at disse institusjonene ikke bare skulle sperre personer inne, men også rehabilitere innsatte og behandle pasienter. Holst anbefalte en arkitektur med fløyer ut fra en sentralbygning, en såkalt panoptisk konstruksjon. Dette hadde han allerede anbefalt da det var planer om å bygge sinnssykeasyl på Gaustad i 1820-årene, men tiden og fagutviklingen førte med seg at en annen utforming var blitt valgt da Gaustad Asyl åpnet i 1855, tre tiår seinere. Botsfengselet i Christiania, som ble åpnet i 1851, var derimot sterkt preget av Holsts ideer både i arkitektonisk utforming og i sin behandling av fanger (23). Holst var også opptatt av ventilasjonen i fengslene, sannsynligvis ut i fra datidens miasmeteorier for spredning av overførbare sykdommer.

Interessen for fangepleie ledet til flere reiser for å studere fengselsvesenet i mange europeiske land. Holst var medlem av Straffeanstaltkommisjonen av 1837. Han var opptatt av balansen mellom en rettferdig straff og hensynet til fangenes helse. Et spesielt eksempel på dette presenterte han i Eyr i 1828 (24) (figur 4). Den såkalte disiplinmøllen hadde han sett i Storbritannia. Den var en tredemølle som bestod av en valse som fangene måtte tråkke på kontinuerlig for å holde balansen. Valsen gikk rundt og fangene produserte energi.

Ved det nordiske naturforskermøtet i 1839 diskuterte Holst fengselsdrift og fangebehandling på et bredt grunnlag (25). Han argumenterte da sterkt for det som ble kalt Philadelphia-systemet. I motsetning til andre fengselsregimer gav dette fangene mulighet for å snakke med personalet, men ikke med andre fanger, og de måtte arbeide og oppholde seg i cellene. Ved det «konkurrerende», såkalte Auburn-systemet arbeidet fangene sammen, men var på sine eneceller om natten. Det var imidlertid hele tiden strengt forbudt å snakke.

To år senere presenterte Holst en omfattende undersøkelse av helseforholdene ved straffeinstitusjoner i Norge (26). Han mente at de hygieniske forhold i fengslene var dårlige, men når han sammenliknet med tilstanden i samfunnet for øvrig, ble konklusjonen at resultatene av sunnhets- og sykepleien i straffeanstaltene likevel var fordelaktige. Det sier sannsynligvis mye om de hygieniske forhold i sin alminnelighet på den tiden (23).

Publisisten

En av de viktigste funksjonene Fredrik Holst hadde, var som grunnlegger, utgiver og redaktør av tidsskriftet Eyr (1826–1837) (16). Senere var han redaktør også i Norsk Magazin for Lægevidenskaben (1840–1845). Hans innsats i disse tidsskriftene hadde betydning både i samtiden og i tiden etterpå (27–29), slik vi belyser det i en egen artikkel i dette nummeret av Michael (27). Noe av dette stoffet har vi også publisert i en bok om naturviteskaplig formidling i nordisk offentlighet (29).

Holsts betydning i dag

Frederik Holst var lege og humanist med et sterkt samfunnsengasjement, og en enorm kapasitet gjennom de førti årene vi kan følge hans virksomhet. Hovedtrekkene i hans arbeid, slik Aina Schiøtz beskriver dem (11), avspeiler seg også i dag. Med god hjelp av Karl Evang (1902–81) hundre år senere ble fagstyret i norsk helsetjeneste og legenes særlige posisjon også i folkehelsearbeidet opprettholdt. Gjennom distriktslegene ble det Schiøtz kaller «legekunstens sosiale natur» videreført (30). Dagens kommunelegeordning bygger på samme filosofi; ansvar både for den ene og de mange. Helhetstenkning er fortsatt idealet.

Slik er det god grunn til ikke bare å kalle Frederik Holst vår første samfunnsmedisiner, men også et forbilde for vår tids samfunnsmedisin og dagens samfunnsmedisinere. Det er naturlig at et av tilholdsstedene for Institutt for helse og samfunn ved Universitetet i Oslo i dag bærer det ærefulle navnet «Frederik Holsts hus» (figur 5).