Å lese med psykiatriske briller

Min psykiatriske interesse for Gunvor Hofmos psykoselidelse startet med den gedigne boka til Jan Erik Vold om Gunvor Hofmos liv og diktning: Mørkets sangerske (4). Den inneholder biografiske opplysninger, dagbokopptegnelser, prosatekster, utdrag av psykiatrijournaler, omtale av flere i familien som var eller hadde vært psykotiske, en vurdering av hennes diktning, osv. Den dikteriske siden av henne er blant annet drøftet i en antologi (5). Volds bok kom samtidig med at jeg var i gang med et større forskningsprosjekt om pasienter med førstegangspsykose (6). Vi var opptatt av hvordan pasienter opplever sitt liv før, under og etter psykosen. Gunvor Hofmo var tydeligvis en person som både hadde hatt slike opplevelser og hadde gitt et kunstnerisk uttrykk for dem. Hvis jeg leste alle hennes publiserte og etterlatte dikt, kunne jeg kanskje finne eksempler som uttrykte bedre enn faglitteratur hvordan det kan oppleves å bli og å forbli psykotisk over år? Ingen taushetsplikt hindret meg i å offentliggjøre det jeg oppdaget ved min nærlesning. Jeg tok dermed på meg mine psykiatriske briller, og gikk på jakt i Hofmos Samlede dikt (1) og Etterlatte dikt (2). Det jeg så etter var dikt som kunne tolkes som et uttrykk for nettopp den fasen i den psykotiske utviklingen og den kontekst som Hofmo befant seg i da hun skrev dem. Jeg fant flere passende dikt enn det en artikkel kan romme. Andre lesere ville kanskje valgt andre dikt.

Blir det feil å lese en litterær tekst med psykiatriske briller? Den største fallgruven er å bruke teksten diagnostisk og se på teksten utelukkende som symptomer på en psykisk lidelse, såkalt reduksjonisme. Etter min mening er det derimot uproblematisk å lese teksten som et autentisk uttrykk for en indre tilstand hos et menneske i en bestemt kontekst. Da får pasienter i samme situasjon en stemme. Jeg er klar over at i litteraturvitenskapen har det vært, og er det til dels fortsatt, en skole som mener at man utelukkende skal holde seg til teksten (7). Forfatterens biografi, konteksten som teksten ble skrevet i, forfatterens hensikt eller mening med verket og lesernes emo sjonelle reaksjon på det, skal man se bort fra. Det eneste som er viktig, er hvilken mening leseren finner i teksten.

I mitt utvalg av dikt har jeg valgt slike som gir mening ved en psykiatrisk orientert nærlesning. I det psykiatriske blikket ligger det alltid å spørre seg om personens tidligere og nåværende liv påvirker den atferd som kan observeres, for eksempel å dikte. Jeg har derfor tolket disse diktene i forhold til det vi vet om forfatterens biografi. De aller fleste diktene kan leses med stort utbytte også uten å kjenne til dette. Men jeg mener at kjennskapet til forfatteren som person gir en utvidet mening som er verdifull. Som eksempel på betydningen av å kjenne konteksten, kan jeg nevne det korte diktet Til Kina av Olav H. Hauge (1908–94). Det beskriver et forjettet land (8). Men når vi får vite at Kina er navnet på matsalen ved Valen psykiatriske sjukehus, der Hauge flere ganger var innlagt, får diktet en utvidet mening.

Psykosens fire faser

Det er naturlig å dele opp konteksten for Hofmos diktning i de fire fasene som kjennetegner forløpet av en psykoselidelse som blir kronisk:

• Premorbid fase: konteksten for hennes ungdomsdikt.

• Prodromalfase: det skjer en gradvis forandring av personen med begynnende svake psykosetegn.

• Akutt psykose: den manifeste psykosen starter.

• Kronisk psykose: årene med psykoselidelsen fram til hun dør.

Ensomheten brytes: Ruth Maier (1920–42)

Ruth Maiers dagbøker og brev er et viktig og gripende dokument. Vi følger den unge østerrikske kvinnen fra hun er 13 år og til hun er 22 år gammel, da hun fraktes fra Oslo til Auschwitz (9). Hun forteller at hun tjue år gammel treffer den jevnaldrende Gunvor Hofmo. Hun synes straks synd på henne. Gunvors familie har ikke råd til at hun kan studere, «hjemmet hennes er ikke bra», «faren er så nervøs at han må bo for seg selv». Maier ser snart Hofmos svakheter, «hennes tendens til å synke helt inn i seg selv», «hennes fjernhet», «hennes måte å lytte apatisk på», og hennes snakk om «å gå til grunne», «hennes brå stemningssvingninger.» «I Gunvor finnes en dyp melankoli som iblant overmanner henne aldeles uhyggelig. Da behøver hun meg. Da blir hun, store jenta, som et lite barn… Akk, jeg føler det i hjertet som en mor som har et sykt barn og ikke kan hjelpe».

Det Maier ikke visste, var at Hofmo i den tiden hun kjente henne, var i prodromalfasen av sin senere psykose. De to er «som ett». Men forholdet blir likevel helt fra starten preget av turbulens. Snart avviser den ene, snart den andre. Maier blir forvirret av Hofmos plutselige og uforståelige avvisninger. Og et år før hun dør, erkjenner hun: «Alt ved henne kommer til å smerte meg, også hennes kjærtegn, fordi jeg alltid vil tenke: Hun vil gå fra meg… I morgen går hun… Jeg må gråte når jeg ser henne». De fortsetter å være venner, men Maier har ingen dypere tilknytning til noe levende menneske enn til Gunvor. Til sist er det bare jødene som folk hun er knyttet til. Og hun følger med dem til Auschwitz (10).

En rekke av Hofmos dikt henspiller mer eller mindre åpent til tapet av Ruth Maier, det eneste menneske hun knyttet seg til. Her er to eksempler på hvordan det var å bli så forlatt. Begge dikt er fra første samlingen: Jeg vil hjem til menneskene. Dit kom hun bare gjennom sine dikt.

Prodromalfasen

Prodromalfasen («varselfasen») har vanligvis tre stadier (11, 12):

• Subjektiv følelse av at noe er forandret, uvirkelig, galt, selvet blir endret eller oppløst. Atferden er ennå ikke påfallende for andre.

• Atferd endres og andre kan observere det. Personen er mer irritabel, depressiv, angstpreget, har tvangssymptomer, er anorektisk, suicidal, søvnløs, osv.

• Personen opplever de første psykotiske symptomer i lett grad, f.eks. hører én stemme eller at en annen påvirker tankene.

Tre dagboksnotater fra en reise i 1947, dvs. i prodromalfasen, belyser typiske endrete sanseopplevelser:

Akutt psykose

I 1953, da hun er 32 år gammel, får Gunvor Hofmo sitt første psykotiske sammenbrudd med alle symptomer på paranoid schizofreni: stemmehøring, forfølgelsesopplevelser, forgiftningsideer, stjeling av tanker, dikt, identitet, etc. I årene 1950–53 bodde hun sammen med lyrikeren Astrid Tollefsen (1897–1973) i et lite hus utenfor Tvedestrand (3). Tollefsen beskyldes for å stjele ord, setninger og dikt fra henne. Hofmo innlegges i psykiatrisk avdeling (16. avdeling), Ullevål sykehus med angst for å bli satt fyr på. Senere kommer hun med alvorlige drapstrusler mot legen sin der, den østerrikskfødte jøden Erika Stekel (1914–88), som den gang het Erika Wendelbo. Hofmo blir tvangsinnlagt i Gaustad sykehus, og det er rimelig å anta at hennes to hovedsymptomer har med hennes venninne Ruth Maiers død å gjøre.

I de neste to årene utgir hun to samlinger: I en våkenatt (1954) og Testamente til en evighet (1955). Det kommende diktet skildrer en psykotisk opplevelse. Veggene og tulipanen påvirker hovedpersonen (influensfenomen), men hun lar seg ikke påvirke. Den døde forfatteren er Tor Jonsson (1916–51) som begikk selvmord noen dager før.

En tidlig opplevelse i psykosen var forestillingen om at Tollefsen stjal hennes dikt, tanker og ideer.

I de neste to diktene skildrer hun den eksistensielle situasjon man er i når hele verden og Gud går en i mot, og man må være i asylet.

I datidens psykiatri ble det lagt stor vekt på å aktivisere pasientene. Arbeidsstuen var viktig som behandling. Hofmo likte ikke å være der, og skildrer her på en ironisk måte alt maset med å skulle veve.

Kronisk psykose

Gunvor Hofmo hadde to korte opphold i Ullevål sykehus i 1953 og 1954. Hun ble senere tvangsinnlagt på Gaustad i syv måneder (1954–55), og frivillig samme sted i 1960–61 etter suicidalforsøk. Hun var så frivillig innlagt 1964–75. I perioder bodde hun hos moren, men da hun flyttet hjem for godt, bodde hun noen tid med broren inntil han døde, og deretter alene. Hele tiden har hun psykotiske symptomer.

De siste årene

Hofmo diktet til det siste. Men hun var tydeligvis klar over at hun nærmet seg livets avslutning. Hun kalte da også samlingen som utkom året før hun døde, for Epilog. Hennes siste dikt bærer bud om en avklarende ro. Men «tigeren» i henne er der fortsatt.

Avslutning

Gunvor Hofmo døde i 1995. En av våre fremste modernistiske lyrikere forstummet. Men hennes dikt fortsetter å gi psykotiske pasienter en stemme og oss alle en mulighet til en dypere kontakt med oss selv. Vi vet ikke om hun reflekterte over at hun ga pasientene en stemme gjennom sin enestående formidling av ensomhet, fortvilelse, forvirring, desperasjon, pasientrollen, behandlerne, det psykiatriske sykehus, osv. Vi vet heller ikke om hun forsto at hun bidro til å endre oppfatningen av hva som kjennetegner mennesker med schizofrene psykoser. Tidligere var et viktig kriterium for diagnosen schizofreni at hele personligheten ble inndratt i psykosen og gikk i oppløsning. Gunvor Hofmos liv og litterære produksjon viser til fulle at denne oppfatningen av psykotiske mennesker er feil. Også med en smertefull lidelse som schizofreni, kan et menneske yte det ypperste på sitt eget område.

I psykiatrien minnes vi Gunvor Hofmo med ærbødighet.

Artikkelen er basert på et foredrag på et psykiatriseminar ved Gaustad sykehus, arrangert av Stiftelsen Nasjonalt medisinsk museum 13. oktober 2016.

Gjesteredaktør Erlend Hem