Fotografisk dokumentasjon av krigsskader 1861–1865

I årene 1861 til 1865 raste den amerikanske borgerkrigen, og den ble meget blodig. Litteraturen om konflikten er omfattende.* Både på papir og på nett finnes rikholdig informasjon og det vises til denne. Blant annet har en wikipedia-artikkel (https://en.wikipedia.org/wiki/American_Civil_War, nedlastet 7.1.2017) en fyldig litteraturliste, egnet som utgangspunkt for videre søk. De tapstall som nevnes, er noe forskjellige, men det ser ut som om det var rundt 40 % døde og sårede blant troppene, og at ca. 650 000 mistet livet. I tillegg kom alle de sårede som levde videre med skader, og dertil de sivile tapene.

Nordstatenes sanitetssjef, den legeutdannede general William Alexander Hammond gjennomførte en rekke reformer, blant annet ved at han i 1862, kort etter sin utnevnelse, opprettet Army Medical Museum for å dokumentere den militærmedisinske aktiviteten.* Museet eksisterer fortsatt etter diverse omorganiseringer, siden 1989 som National Museum of Health and Medicine i Silver Spring, Maryland. Blant annet ble det i årene 1870 til 1888 gitt ut en seks binds rapport med tittelen Medical and Surgical History of the War of the Rebellion (1861–65), der det blant annet er et stort antall bilder og kasuistikker.* Tilgjengelig på nettet.

Da de prekliniske instituttene ved Universitetet i Oslo flyttet fra bygningene i Sentrum, kom det under ryddingen fram en bunke med 38 fotografier som stammer fra Army Medical Museum.* Se Larsen Ø. Kirurgiske resultater fra 1860-årene – krigskirurgi stadig aktuelt. Tidsskr Nor Lægeforen 1991; 111: forside, 657, 659. De 38 bildene befinner seg nå ved Seksjon for medisinsk antropologi og historie, Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo. Hvordan de i sin tid kom til Oslo, vites ikke. De er i størrelsen 19x15 cm, er oppklebet på kartong og har en forbløffende fotografisk kvalitet. På baksiden er det limt opp en kasuistikk med omtale av den sårede, av skadene og om hvilken behandling han hadde fått.^{* Nederst bak på hver plate står anført ”Surgeon General’s Office, Army Medical Museum, Photographic Series”. Av løpenumrene på bildene går det fram at det har vært mange flere, men det vites ikke om det har vært flere ved Universitetet i Oslo.}

Det er medisinske og kirurgiske suksesshistorier som illustreres på bildene. Når man leser kasuistikkene, er det helt klart at disse pasientene må ha vært usedvanlig heldige som har overlevd både skadene og behandlingen, tross etterfølgende plager og funksjonshemning. Sykehistoriene maner til ettertanke, og kanskje især vedrørende det meget store antall sårede som ikke overlevde.

De bildene som er gjengitt her, er et for så vidt tilfeldig utvalg som viser spredningen på skadetyper. Figur 1 og 2 gjelder en penetrerende bukskade hvor det er nærmest uforståelig at pasienten kunne overleve med datidens medisinske muligheter for å beherske både selve skaden og den uunngåelige infeksjonen. Fototeknisk er figur 1 interessant, fordi man her har brukt et speil for å få både forsiden og baksiden av pasienten med på bildet, en teknikk som både sparte kostbart fotografisk materiale og forebygget forvekslinger.^{* Se Horgmo ØH. Mirrors in early clinical photography (1862–1882): a descriptive study. Journal of visual communication in medicine 2015; 38: 184-95. Der er også dette bildet gjengitt som fig. 10, s. 192.}

Pasienten på figur 3 og 4 hadde stått over skadene fra tre forskjellige av krigens slag. Etter det siste måtte en muskettkule ekstraheres fra hans venstre hjernehalvdel. Det står tørt i kasuistikken at pulsasjoner i hjernen kunne sees gjennom hjernehinnen. Han ble anbefalt for å få pensjon, hvilket han måtte ha fortjent.

Forkortninger av skadede ekstremiteter ser ut til å ha vært vanskelige å unngå (figur 5 og 6), på tross av ekstensjon. Denne pasienten var særlig uheldig, idet han brakk opp igjen skaden før den var tilhelet. Bemerk typen krykker, som går igjen på alle bildene av denne typen.

Amputasjon kunne gi langvarige senplager, dersom pasienten overlevde de medfølgende infeksjonene. Figur 7 og 8 viser en pasient som tross sitt manglende høyre bein må ha vært svært heldig. Hans helse anføres som eksellent, på tross av at et stort beinstykke, avbildet på baksiden av bildet sammen med teksten, var blitt fjernet i ettertid.

Figur 9 og 10 illustrerer for så vidt det samme, men her hadde pasienten unngått amputasjon, tross beinnekrose og sekvestrering – og han kunne være i fullt arbeid som sykepleier.

Pasienten som hadde fått knust høyre humerushode av en muskettkule (figur 11 og 12), hadde et alarmerende tilbakefall i behandlingsforløpet i form av erysipelas. Men tilhelingen fortsatte likevel.

Sett i historiens bakspeil formidler disse fotografiene og kasuistikkene flere budskap. Vi skjønner hvor framsynt general Hammond var da han iverksatte en systematisk dokumentasjon for å kunne evaluere det militærmedisinske arbeidet, for senere å kunne dra nytte av erfaringene. Fotografering var forholdsvis nytt i 1860-årene, og viste her sine muligheter i klinisk medisin. Ved at bildene også viser pasientene som mennesker, noen i deres sivile klær, trekkes krigen for oss nærmere det samfunnet den utspant seg i. Ved å se på bildene fornemmer vi smerten og ulykken krigen og skadene medførte, særlig sett i forhold til det store antallet mennesker som ble berørt. Vi forstår hvor viktig senere tiders store innsats for skadeforebygging, rask hjelp og rask evakuering til høykompetent behandling er.