Anvendelse

Det er en rekke fagområder innen medisin som drar nytte av fotografisk dokumentasjon, både til bruk i undervisning, forskning, diagnostisering og behandling (tabell 2). Forutsetningen er at lidelsen som skal dokumenteres gir en eller annen form for ytre sykdomstegn eller -forandringer. Mange forbinder klinisk fotografi med de velkjente pre- og postoperative bildene, men det kan være en rekke andre årsaker til at pasienter fotograferes. I dermatologi er foto nyttig for å dokumentere utvikling og variasjon over tid i kroniske hudlidelser. Det tas også ofte bilder før behandling settes i gang for å kunne oppdage hvilke endringer som opptrer etter behandlingsstart. Enkelte medfødte syndromer gir spesielle ansiktstrekk eller strukturer i håndflate og fotsåle. Fotografisk dokumentasjon kan da være en viktig del av utredningen. Video brukes mye til dokumentasjon av nevrologiske lidelser som lammelser, spasmer og anfall.

Nevrokirurgisk avdeling er en av de største brukerne av kliniske fototjenester. Rikshospitalet har landsfunksjon i kraniofacial kirurgi (5). Barn med kraniosynostose som gjennomgår ortose/hjelmbehandling fotograferes etter en bestemt protokoll månedlig det året behandlingen vanligvis varer (figur 1). Endringene er store over kort tid hos spedbarn, og hyppig fotografering gir bokstavelig talt et godt bilde av barnets utvikling under behandlingen. Pre- og postoperative bilder tas også, men dette er mest interessant innen rekonstruktiv og korrigerende kirurgi, som for eksempel ved leppespalte, brystrekonstruksjon, kirurgi ved nesedeformasjoner og medfødte øremisdannelser (mikroti). Vanligvis er de preoperative bildene mest interessante for kirurgen, da disse kan brukes til å planlegge det kirurgiske inngrepet.

Fotografen kan også bli tilkalt til operasjonsstua. Det kan være for å dokumentere et spesielt funn (figur 2), en ny operasjonsteknikk, en prosedyre til bruk i undervisning eller et operasjonspreparat. Fotografering av barn med ganespalte gjøres også på operasjonsstua etter at barnet er lagt i narkose, for å få best tilgang og unngå ubehag for barnet. Både klinisk foto og video tas i avdelingens eget studio på Rikshospitalet eller ute på sengepost eller poliklinikk. Det siste gjøres i tilfeller hvor pasienten av ulike grunner ikke kan forflyttes til studioet. Dette kan være på grunn av sterkt nedsatt allmenntilstand, hvis pasienten er smitteisolert eller hvis bildene må tas samtidig med sårstell eller liknende. Å fotografere pasienten i studio gir imidlertid alltid best resultat. Lys er den kliniske fotografens viktigste arbeidsredskap, og i studio har vi full kontroll over lyssettingen. Lysets kvalitet (hardt/bløtt), styrke, retning og farge brukes for best mulig å dokumentere de ulike medisinske tilstandene. (figur 3).

Det er viktig at bildene tas etter fastlagte retningslinjer for å dokumentere pasientens tilstand entydig, korrekt og sammenliknbart. Praksis varierer noe fra land til land, men det internasjonale fagmiljøet følger de samme standarder for forstørrelser, anatomisk orientering av pasienten, utsnitt og bildeserier (6, 7).

Spesielle teknikker

Foto- og videotjenesten har nylig tatt opp igjen teknikken med å fotografere i reflektert infrarødt og ultrafiolett lys. Dette ble tidligere gjort med en kombinasjon av filtre og filmer som var spesielt sensitive for lys med disse bølgelengdene. Nå kreves det spesielle digitale kamera som registrerer bølgelengder utenfor det synlige spekteret (8, 9).

Infrarødt (IR) og ultrafiolett (UV) lys reflekteres og absorberes annerledes enn lys i det synlige spekteret og har derfor flere bruksområder innen medisin. IR trenger dypere ned i huden før det reflekteres og strukturer i underhuden kan derfor visualiseres. Venøst blod absorberer IR, mens oksygenrikt blod reflekterer det, og teknikken kan derfor brukes på en del vaskulære lidelser. UV trenger lavere ned i huden før det reflekteres og overflatestrukturer trer mye tydeligere frem enn i synlig lys (6). Melanin absorberer UV kraftig og selv veldig små forandringer i pigmentering kan dokumenteres (figur 4). Tredimensjonal fotografering vurderes for flere pasientgrupper, blant annet kraniosynostose og brystrekonstruksjon. Med denne teknikken tas flere bilder samtidig fra ulike posisjoner rundt pasienten. Disse sys så sammen til en tredimensjonal modell med en dedikert programvare. Fordelen med denne teknikken er både at man får en mer nøyaktig visuell dokumentasjon og helt nøyaktige mål som kan brukes i behandlingen, for eksempel til produksjon av ortoser og til operasjonsplanlegging (10).

Øyeavdelingen

Ved øyeavdelingen benyttes følgende kamerautstyr:

• Funduskamera til fotografering av retina, fluorescein angiografi (FA) og indocyanine grønn angiografi (ICGA) (figur 5).

• Heidelberg Spectralis brukes til å undersøke strukturen i retina ved hjelp av seks modaliteter: optisk koherenstomografi (OCT), infrarødt lys (IR), blå laser autofluorens, blått reflekterende lys (BR), fluorescein angiografi (FA) og indocyanine grønn angiografi (ICGA) (figur 6).

• Fotospaltelampe brukes til å dokumentere kornea, øyets forkammer og linse (figur 7).

• Digitalt speilreflekskamera brukes til eksterne foto, portretter og dokumentasjon av operasjoner.

  

  

  

  Tabell 3: Antall pasienter ved Øyeavdelingen, Haukeland universitetssjukehus (2015)

  Type kamera	Antall pasienter
  Heidelberg Spectralis	4475
  Funduskamera	1950
  Fotospaltelampe	250
  Digitalt speilrefleks	230

I gjennomsnitt fotograferes ca. 30 pasienter daglig (tabell 3). Den største pasientgruppen som blir fotografert er eldre mennesker 71–77 år som lider av aldersrelatert makuladegenerasjon (AMD). Innen 2030 vil denne pasientgruppen øke med ca. 75 % sammenlignet med 2012. I samme perioden vil pasienter med diabetesrelaterte øyelidelser øke med 20 % (13). Begge disse pasientgruppene blir hyppig kontrollert med OCT, fundusfotografering og angiografi. I aldersgruppen 71–77 år er der også mange pasienter med glaukom. Disse blir også kontrollert med OCT én til to ganger i året. Siden det er direkte innsyn til retina gjennom øyets pupille, blir fotografi i stor grad brukt til diagnostisering av intraokulære lidelser. OCT gir et tredimensjonalt bilde av retinas struktur. Ved hjelp av fundusfoto, FA og ICGA synliggjøres skader i øyets vaskulære system.

På Øyeavdelingen i Bergen har man også utviklet en teknikk der man bruker fotospaltelampen til transilluminasjon av intraokulære tumorer (14), både med konvensjonell og infrarød belysning (15).

Øyeavdelingen ved Haukeland universitetssjukehus er den eneste i landet som har ansatt fotograf. Dette fritar leger og sykepleiere fra å bruke tid på fotografering, et fag de i utgangspunktet kanskje ikke behersker.