Karl Evang – det opplyste eneveldets siste representant?

Når man – som jeg – underviser i nyere medisinsk historie, får gjerne den såkalte Evang-perioden behørig omtale. Jeg ble overrasket, og litt forskrekket, en gang da jeg for flere år siden hadde snakket opprømt og engasjert om utviklingen av medisinske og sosiale forhold i Evang-perioden. Til sist spurte jeg om det var noen spørsmål? En hånd kom nølende opp: Hvem var egentlig denne Karl Evang? Litt perpleks fortalte jeg selvsagt straks litt mer utfyllende om personen Evang. Men dette manet til ettertanke. Episoden minnet meg om at tiden går – og at den går fort. Studenten var kanskje født ti år etter at Evangs død. Det helsevesenet som Evang hadde bygd opp, var blitt en selvfølgelighet for hans generasjon. Det var også blitt en politisk skyteskive i løpet av tiden som var gått. Et kostnadssluk istedenfor en investering i helse og velferd.

Evang-perioden strakte seg formelt fra Karl Evang tiltrådte som helsedirektør i 1938 og fram til han gikk av med pensjon ved oppnådd aldersgrense i 1972. Perioden er imidlertid egentlig lengre enn dette. Evang var medisinerstudent da han kom inn i den politisk radikale Mot Dag bevegelsen som var ledet av Erling Falk (1887–1940).

Befolkningspolitikk var blant de temaene som var særlig aktuelle i mellomkrigstiden, også i Mot Dag. Familieplanlegging og seksuell opplysning var da et viktig arbeidsområde, spesielt i et samfunn der det var lite åpenhet om slike temaer. Evang vakte furore med sin innsats, og hans tidsskrift Populært tidsskrift for seksuell oplysning som kom ut fra 1932, fikk stor utbredelse og ble lest i dølgsmål av mange ungdommer i hjem der man ikke snakket om denslags.

For medisin og helsepolitikk var utviklingen av en grupperettet samfunnsmedisin, håndtering av folkehelse på det strukturelle plan, en naturlig konsekvens av den befolkningrettede tankegangen. Evang var tilhenger av tidens førende retning innen sosialmedisinen, nemlig Alfred Grotjahns (1869–1931) såkalte sosialpatologi som la særlig vekt på de sosiale betingelsene for sykdom. Evang tok initiativet til dannelsen av Sosialistiske legers forening i 1931 og gjennomførte selv flere sosialmedisinske undersøkelser i 1930-årene.

Bare to år etter at han tiltrådte som helsedirektør i 1938 ble det krig. Evang oppholdt seg i krigsårene i England og USA. Dette fikk stor betydning for norsk helsestell i tiden som fulgte, blant annet fordi han nå fikk god kontakt med utenlandske helseforhold og utenlandsk helsevesen. Han så og lærte. Han hadde en visjon om et sentralstyrt, heldekkende helsevesen til beste for alle, og denne visjonen hadde han som ledetråd gjennom hele sin funksjonstid.

Foruten at han var en meget dyktig fagmann, hadde han en personlighet som ga ham et spesielt spillerom. Hans retoriske kraft var uovertruffen, og det var knapt noen som i en tid da det var betydelig mer autoritetsrespekt enn nå, unødig gikk inn en diskusjon med ham.

Evang hadde stort sett venstresidens politikeres fulle tillit. Ettersom Norge formelt hadde Arbeiderpartistyre i alle årene fra 1935 til 1965, ga dette Evang et godt politisk grunnlag for å få satt sine idéer gjennom. Det ser ut som om politikerne mer eller mindre overlot helsevesenet til ham. Historisk er det mange tegn på det: Eksempel: Da sykehusloven av 1969 trådte i kraft, var det allerede bygd sykehus over hele landet i stort tempo som en respons på Evangs bestrebelser fram mot et universelt helsevesen i hele Norge.

Karl Evang var også instrumentell da Verdens Helseorganisasjon (WHO) ble opprettet i 1948 og etablerte sin nye helsedefinisjon. Den definerer helse som «en tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom og lyte». Denne definisjonen blir ofte latterliggjort. Den må imidlertid forståes i lys av sin tid. En internasjonalt omforent og for- pliktende slik definisjon er et politisk verktøy. Den trekker en lang rekke forhold inn i den medisinske sfære. Spesielt gjelder dette helseskadelige sosiale forhold som det nå blir et medisinsk anliggende å gjøre noe med. Og sosial elendighet var det nok av i verden i etterkrigsårene. WHOs vedtak om en ny helsedefinisjon gjorde at medisinens etikk og verdigrunnlag fra da av også gjaldt forhold som tidligere lå utenfor.

Hva ville jeg anbefale den spørrende studenten å lese for å komme Karl Evang nærmere inn på livet? For det første ville jeg anbefale gode biografier som fins om ham (1–4). Dernest ville jeg be studenten kikke i festskriftet til Evangs 60-årsdag, der hans virke settes inn i et større perspektiv (5). Evang ga selv ut en bok i 1960 som gjengir hans engelske gjesteforelesninger fra 1958, The Heath Clark Lectures (6). Den gir innsikt i hans bakenforliggende tanker for det helsepolitiske programmet han gjennomførte i Norge (6).

Evang hadde et våkent øye for sosiale forhold som kunne true folkehelsen. Han så f. eks. tidlig hvordan narkotikamisbruk kunne bli et alvorlig befolkningsproblem og engasjerte seg sterkt i arbeidet mot dette. Jeg ville derfor anbefale studenten å se på Evangs bok Narkotika, generasjonene og samfunnet fra 1972 (7). Selv om det er lenge siden 1972, gjelder det som står der den dag i dag.

Etter at Evang gikk av med pensjon, var han en stund ved det nye Universitetet i Tromsø og holdt sosialmedisinske forelesninger. Dette var grunnlaget for hans bok om helse og samfunn – egentlig en oppsummering av et langt livs tanker (8). Etter dette hørte man ikke så mye fra Karl Evang. Han fikk en skjebne som måtte ramme den sterkt verbale Evang særlig ubarmhjertig. I 1976 fikk han hjerneslag med afasi og han mistet taleevnen.

Det er egentlig umulig å forstå Norges helse- og sosialhistorie uten å sette seg inn i hva som skjedde under Evang-perioden. Ikke minst er det interessant å merke seg hvordan premissene for tanker og arbeid forandret seg hele tiden, fra mellomkrigstidens helseaktivisters radikale jakt på måter for å omforme samfunnet på universalistisk vis, til individualismens styrke igjen begynte å melde seg.

Vi merker oss også det kulturelle og politiske tidsvinduet som Evangs virke faller inn i, da det faktisk var mulig for en norsk embetsmann å drive helsevesen på en måte som bare kan sammenliknes med gamle tiders opplyste enevelde.