1826

«Om at bedømme Læger. Nogle Ord til Publikum». Noen forfatter er ikke oppgitt, men det angis at artikkelen er «Indsendt», dvs. sannsynligvis skrevet av noen andre enn redaktørene selv. Problemet er tidløst: «Alle give sig af med at bedømme Læger, og der er dog meget Faa, hvis Dom i denne Henseende kan være paalidelig». Noen kvalitetskriterier som det argumenteres mot, gjenkjennes også i dag: «Stundom bedømmes Lægers Duelighed efter den Mængde Lægemidler, de foreskrive den Syge, i det man troer, at jo flere af disse der forordnes ham, og jo oftere de forandres, jo dueligere er ogsaa Lægen, især om Sygdommen tillige faaer et gunstigt Udfald». Artikkelen er en diskusjon av kvalitetsvurderinger av legearbeid og problematisering av utfallsmål, som oppsummeres slik: «Men har man da ingen Kjendemærker paa den duelige Læge, kunde man spørge? Skjønt Forfatteren maa tilstaae, at det stundom er saare vanskeligt selv for Lægen med Sikkerhed at bedømme sin Collegas Duelighed, gives der dog vist nok bestemte Regler, som i denne Henseende kunne lede baade hans og Publikums Dom. Saaledes naar Lægen har havt Anledning til at modtage og virkeligen har modtaget en dannet Opdragelse, naar han siden bestandig har skredet frem med sin Tid, naar han derhos er en skarpsindig, redelig, oprigtig, samvittigedsfuld, øm, omhyggelig Mand, da har man Grund til at formode ham i Besiddelse af Egenskaber, der ville sætte ham i Stand til med Held at virke for sine lidende Medmennesker; og naar denne samme Mand siden ved heldig Udøvelse af sin Kunst, ved Skrifter eller andre Prøver lægger sin Grundighed og Duelighed for Dagen, bliver hiin Formodning ei blot bestyrket, men næsten ophøiet til Vished.»

«Praktiske Iagttagelser ved et Svangerskab og en derefter paafulgt for tidlig Tvillingfødsel» var tredje artikkel. «Ludvig Holberg Arenz [skulle være Arentz], Districtslæge i Senjen i Finmarken» var forfatter av Eyrs første kliniske artikkel. Arentz beskrev historien til en gravid «Bondekone … 30 Aar gammel» som hadde blitt «stødt» i siden. Smertene spredte seg, og det endte med for tidlig fødsel med døde tvillingfostre. Moren overlevde (tabell 4, nr. 1, s. 153).

Etter dette fulgte referater fra utenlandske tidsskrifter før en omtale av Christian Bianco Boecks (1798–1877) studiereise for «i utlandet at studere Veterinairvidenskapen». Muligheten for å etablere en «Veterinairskole i Norge» ble drøftet i flere av de kommende heftene. Første hefte ble avsluttet med en oversikt over aktiviteten ved det medisinske fakultet i Christiania, hvilke forelesninger som blir gitt, og hvem som har tatt medisinsk eksamen.

De neste heftene i første bind bød på flere kasuistikker (se kapittel 8), og artikler om anatomi, fysiologi, og kliniske emner. «Nogle i senere Tid opdagede og anvendte Lægemidler af Planteriget», en usignert (formodentlig skrevet av redaktørene) oversikt i annet hefte (s. 126–55) beskrev blant annet indikasjoner og effekt av morfin, emetin, jod og flere andre stoffer.

I annet hefte (s. 156–60) forekom artikkelen «Om Huusraad. Et Brev fra en praktiserende Læge til en collega paa Landet». Artikkelen er usignert, men «indsendt» og et slags oppgjør med folkemedisinen. Forfatteren kritiserer folkelige behandlingsråd for f.eks. ringorm, en tilstand som skulle få mye oppmerksomhet i Eyr de følgende årene. Spenningen mellom «alternativ medisin» og «skolemedisin» har en lang historie. «Det er dog forunderligt, hvor meget Menigmand interesserer sig for Huusraad, og at derimod Begrebet om et Lægemiddel aldeles tilintetgjør Interessen».

Første bind byr rimeligvis på første eksempel på ulike artikkelsjangere. Responsa medica, en fast rettsmedisinsk spalte introduseres i annet hefte (se kapittel 9). I tredje hefte finnes den første bokomtalen. «Physiologisk Notits af den comparative Anatomie» anmeldes usignert, sannsynligvis av redaktørene (s. 243–7). Det første innsendte debattinnlegg følger deretter (s. 247–9): «En liden Anmerkning til de i Eyr I.2. indførte Bemærkninger over Forsøg, anstillede for at oplyse Spørgsmaalet: «Gives der egne Nerver for Følelsen, forskjellige fra dem, der frembringer Bevægelsen?»«. Også denne kommentaren til en tidligere artikkel om forskjellen mellom menneskets og kaninens hjerne, er usignert, men «indsendt».

Av «forbrukerstoff» kan nevnes en notis i annet hefte om «En Universal- Boghandling i Norge» (s. 189–90). Det er planlagt en bokhandel i Christiania som «modtager Bestillinger paa Bøger i alle Sprog, forskaffer fremmede Verker hurtigt og til de i Udlandet bestemte Bogladepriser og besørger det Bestilte snarest mueligt forsendt til Rigets forskjellige Egne». Dette må være bokhandelen til herrene Keyser, Messel og Hoppe som ganske snart også skulle bli utgivere av Eyr (se kapittel 5).

Et av de viktigste målene med Eyr var nettopp å gjøre norske leger kjent med den medisinske litteratur fra ut- og innland. I tredje hefte omtales «Indenlandsk lægevidenskapelig Literatur» (s. 260–276): «Utgiverne skride herved til at opfylde det i Indbydelsesplanen givne Løfte at ville i Eyr optage Anmeldelser og Bedømmelser. …. Uagtet vi nære det Haab at sættes i Stand til at kunne efterhaanden meddele vore Læsere en Oversigt over alle her i Riget siden den Tid udkomne medicinske Verker, ….». Så følger en usignert anmeldelse av Jens Johan Hjorts (1798–1873) avhandling «De functione retinæ particula prima» «I Aarene 1816 og 17 fandt trende offentlige Disputationsacter Sted ved Norges Universitet………siden den Tid hadde nu i henimod 13 Aar Ingen meldt sig.». Fjerde og siste hefte i første bind avsluttes med en elleve siders opplisting av «Lægevidenskabelige Skrifter, udkomne i Aarene 1824, 1825 og 1826.» (s. 392–402). Fordelt etter fagfelt (anatomi, kirurgi etc.) presenteres tyske, franske og engelske skrifter med forfatter, tittel og utgiversted.

1827

Like etter fulgte en artikkel om behandling av syfilis med kvikksølv, «Nye Maade at helbrede venerisk Syge paa» (s. 107–115). Med henvisning til Dr. Karl Heinrich Dzondi (1770–1835), professor ved Universitetet i Halle, ble en detaljert retningslinje i elleve punkter presentert. Varigheten av behandlingen ble presisert: «den hele Cur maa vare i 27 Dage….». Mot slutten av denne artikkelen finnes de første henvisninger til systematisk utprøving av behandlingsmetoder på norske pasienter, det vi i dag vil kalle klinisk forskning: «For Norges Læger synes denne Methode at maatte have en høi Grad af Interesse, da det lader sig formode, at den ogsaa i leprøse Sygdomme vil kunne anvendes med Held. Forsøg ere baade i Agershuus Amts Sygehuus og paa Rigshospitalets Filialavdeling i de senere Maaneder blevne anstillede dermed saavel i leprøse som syphilitiske Sygdomsformer; og uagtet disse Forsøg endnu ere for faa til, at sikkre Slutninger deraf kunne udledes, synes dog deres hidtil viste Udfald at opmuntre til at fortsætte dem».

Spissartikkelen i tredje hefte hadde tittelen «Philosophiske Bemærkninger over den af Physiologer og Læger tidt omhandlede Livskraft» (s. 187– 204). Forfatteren var Niels Treschow (1751–1833), den første professor i filosofi ved Det Kongelige Frederiks Universitet. Artikkelen er da også høyst filosofisk og avspeiler bredden i Eyrs innhold.

Temaene i Eyrs andre bind var nemlig svært varierende. Selv om det fantes innlegg om tvangstrøyenes historie og britiske fengsler, ganske sikkert knyttet til Frederiks Holst faglige interesser, handlet de fleste artiklene om kliniske emner. Veneriske sykdommer, urinveislidelser, strikturer og steinsykdommer fikk mye oppmerksomhet. Det samme fikk svangerskap og fødsler.

I fjerde hefte gikk diskusjonen om et veterinærinstitutt i Norge videre. Chr. Boeck fortsatte sin kamp for et slikt institutt, og redaktørene kom med motargumenter i form av fotnoter blant annet knyttet til lokaliseringen. Lokaliseringsdebatter har alltid engasjert!

1828

Ulike legemidler og kjemiske substanser, som kinin, klornatrium og klorsalt, ble omtalt i flere artikler. Kanskje er det det første norske legemiddelforsøk som publiseres i annet hefte (s. 89–102) under tittelen «Erfaringer om Chlorsaltens medicinske Nytte samlede paa Rigshospitalets Hovedafdeling i Aaret 1827» Reservelæge Christen Heiberg innleder med å minne om at klorsalt var kjent som middel for å sette «Grændser for Foraadnelsen «, og derfor brukt ved obduksjoner. Med utgangspunkt i denne erkjennelsen beskriver Heiberg erfaringen med bruk av klorsalt mot åtte ulike tilstander. «I December Maaned 1826 blev Chlorsalten først benyttet paa Hospitalet imod urene stinkende Saar på Benene». Senere ble det benyttet mot en rekke sykdommer; ulcera, gangren, scabies etc., og det beskrives blant annet forsøk med klorsalt på seks pasienter med kankrøse sår.

Et annet behandlingstiltak som ble omtalt jevnlig i Eyr, var bruken av igler. I tredje bind finnes et referat fra et fransk tidsskrift om «Middel til at tvinge Igler til at suge Blod». Igler hadde blitt så populære i Frankrike at man etter å ha kjøpt opp «millioner av dem» i Tyskland, vendte seg helt til Norge. På slutten av annet hefte står nemlig en notis (s. 178) om at en igleoppkjøper fra Paris er ventet hit til landet. Det uttrykkes bekymring for at det i neste omgang kan føre til mangel på igler i Norge.

Den første omfattende årsmelding fra Rigshospitalet ble publisert i «Tredie Binds tredie Hefte» (s. 181–229) Her presenteres samlet statistikk for både hovedavdelingen og filialavdelingen, og deretter aktiviteten for hver diagnosegruppe. Gjennomsnittlig liggetid var 51 døgn, fordelt med 41 døgn på hovedavdelingen, som vesentlig behandlet akutte tilstander, og 68 døgn på filialavdelingen der kronikerne, blant annet med veneriske sykdommer, dominerte.

Mange av beretningene fra utlandet handlet om meget spesielle, kuriøse hendelser, personer eller pasienter. Et eksempel finnes i fjerde hefte (s. 292–6) om «Polyphagen Jacques de Falaise». Det dreier seg om en franskmann (f. 1754) som skal ha opptrådt med «polyphagiske Forestillinger», dvs. slukt levende dyr, mynter etc. Mannen begikk senere selvmord ved hengning og ved obduksjon ble det funnet utvidelse både av spiserør og magesekk og mange sår i tarmen. Ettersom mannen fram til døden ikke besværet seg over mageplager, trekkes det på systematisk vis fire, nummererte «vigtige Slutninger»: 1. at magen har en større tilpasningsevne enn man skulle tro, 2. at man tillegger magen for stor sensibilitet, 3. at størrelsen av magen kan bli betydelig, 4. at ulcerasjoner i tarmen ikke nødvendigvis er så farlige som antatt.

Redaktøren(e) viser en sjelden krasshet i omtalen av en bok om «Lægevidenskaben Historie» mot slutten av fjerde hefte (s. 320–31). Det dreier seg om «det første og hidtil eneste udgivne» skrift om hele legevitenskapen, endatil skrevet av en ikke-lege, nemlig den danske juristen Gustav Ludvig Baden (1764–1840). Baden har åpenbart hatt store ambisjoner med boken som skal gi en oversikt over de viktigste medisinske teorier og systemer. Anmeldelsen er drepende. Så å si side for side og punkt for punkt imøtegås forfatteren. Og dagens polemiske tone gjenkjennes når anmelderen mot slutten ikke vil «trætte sine Læsere eller spilde sin egen Tid med længere at dvæle ved den Badenske Haandbogs Urigtigheder og Ufulkommenheder». Ikke en gang trykkeriet går fri: «…ligesaa liden Ære Forf. har af sit Arbeide, ligesaa liden har Bogtrykkeren (Bogen er trykt i Christiania i H. A. Hjelms Officin af Thorkild Borg) af sit, da Sætningen er daarlig, Sværten slet og Trykningen ussel».

1829

Fjerde årgang av Eyr preges av helsestatistikk og helsetjenesteartikler.

I første hefte rapporterer C.H. Grosch, «stadsconducteur i Christiania» «Om Badeindretninger, især for Hospitaler». Arkitekten Christian Heinrich Grosch (1801–1865), som tegnet de fleste offentlige bygningene i Christiania på begynnelsen av 1800-tallet, fikk som 26-åring i oppdrag fra Rigshospitalets direksjon å reise til Hamburg via København for å studere badeanstaltene på kontinentet. Hans utgangspunkt var mangelen på slike anstalter i Norge, i særdeleshet knyttet til hospitalene. Som så mange andre artikler, rapporter og reisebeskrivelser i Eyr er også denne forbilledlig disponert. Grosch har studert sju forskjellige badeinnretninger og kan fortelle at de alle har tre ting felles; lokalene, badekarene og vannbeholderne. Beskrivelsen er saklig og nøktern hele veien gjennom.

Annet hefte i 1829 åpner med en beretning om «Det civile Sygehus i Bergen i Aaret 1827» ved Chr. Wisbech (1801–1869). På samme måte som den første årsberetningen for Rigshospitalet, er det en grundig, omfattende beskrivelse av aktiviteten delt inn diagnose for diagnose. Redaktørene var åpenbart takknemlige for slike bidrag: «Det har været Redactionen særdeles behageligt at modtage denne Beretning om Virksomheden i anførte Sygehus og sammes Resultater, og vi kunne ikke afholde os fra her at gjentage et i dette Tidsskrift forhen (Eyr 1828;3:182) yttret Ønske, at alle Rigets Sygehuslæger vilde bearbeide de Materialer, de dem betroede Stiftelser frembyde, og lade dem ved Trykken bekjendtgjøre.» Likevel supplerer de med noe kritikk for manglende opplysninger om middelliggetid og kostnader.

Kanskje den manglende økonomiske oversikten fra Bergen var årsak til at beretningen om Rigshospitalets aktivitet i 1828 (s. 193–231, feil paginering) var utstyrt med ni detaljerte sider om omkostningene ved hospitalet? Det ble bemerket at det i 1828 var behandlet 879 pasienter, 12 færre enn i 1827. Til gjengjeld kom det nå pasienter fra flere steder i landet, ja endatil fra Sverige. Og den kliniske undervisning var økt sammenliknet med året før. Liggetiden var gjennomsnittlig 38,5 døgn ved hovedavdelingen og 64 døgn ved filialavdelingen.

Årets siste hefte ble innledet med «Kort Beretning om Fattigvæsenets Sygehuus i Christiania for Aaret 1828» (s. 281–99). Det mest interessante med denne artikkelen er redaktørens sammenlikning av resultatene ved Fattigvæsenets Sygehuus og Rigshospitalet (se kapittel 10, s. 182).

Samme hefte ble avsluttet med en 13 siders beretning om «Sundhedsvæsenet i Norge» (s. 332–44). I virkeligheten er det mer en oversikt over sunnhetstilstanden enn over sunnhetsvesenet. Konklusjonen er omtrent som i vår tids helseoversikter, at helsetilstanden stort sett er god og «at Sygdomme sjelden ere hyppige». Forskjellen på nå og da handler blant annet om ernæring. Mens overvekt er vår tids problem, var den viktigste helsetrussel den gang underernæring når avlingene slo feil, og «…naar Almuen maa tye til mindre tjenelige Fødsmidler». Den mest utbredte sykdom i befolkningen angis å være nervefeber, langt senere vist å skyldes infeksjon med Salmonella typhi (tyfoidfeber).

Av det vi kan kalle basalfagsartikler, var det i første hefte en artikkel om ørets anatomi (s. 33–39) og i fjerde hefte en artikkel om spinalvæskens innflytelse på «de intellectuelle Functioner» (s. 306–310). Rettsmedisinen ble ivaretatt med artikler om «Maade at opdage Blodpletter paa» (s. 44–48) og «Om Opdagelse af Gift hos for lang Tid siden Døde» (s. 146–148), begge basert på franske publikasjoner i Révue médicale og Archives générales.

«Meel på brændte Saar» (s. 50–51) og «En ny og sikker Curmethode imod Bændelorm» (s. 150–157) var blant de terapeutiske anbefalingene i fjerde bind.

Samfunnsmedisinen var representert ved et sammendrag av en serie på tolv forelesninger over «Fangepleien og Fængslers og Fangers Forbedring» som dr. N.H. Julius holdt i Berlin i 1827 (s. 66–80). Fengselsvesenet var som kjent en av Frederik Holsts store faglige interesser. Med henvisning til Archives générales de Médecine refereres det (s. 148–150) en undersøkelse av sammenhengen mellom utdanningsnivå og dødelighet i Frankrikes «85 Departementer». Jo flere skoleelever, jo færre dødsfall. Konklusjonen var klar, nemlig at «Folkeunderviisningen …. ikke har en mindre Indflydelse paa den offentlige Sundhed, end paa Nationernes Industrie og Rigdom».

Blant bekjentgjørelsene i annet hefte (s. 186–9) var en kunngjøring om opprettelsen av Skjelderups legat. Professor (og Eyr-redaktør) Mikael Skjelderup, solgte sin samling av anatomiske og patologiske preparater til universitetet for 1 000 spesiedaler og bestemte at kjøpesummen ikke skulle utbetales, men forrentes, og at det etter Skjelderups død skulle tildeles støtte til en trengende medisinstudent.

I tredje hefte anmeldes 1828-årgangen av Bibliothek for Læger som bestod av fire hefter og til sammen 468 sider (s. 254–272). Det danske tidsskriftet var da nylig slått sammen med tidsskriftet Hygea med Carl Otto (1785– 1872) som redaktør. Den detaljerte anmeldelsen over 19 sider viser likheten mellom Bibliothek for Læger og Eyr både i struktur og innhold. Anmelderen (dvs. redaktøren) er særlig imponert over seksjonen «Lægevidenskabelige Opdagelser og Nyheder» i det danske tidsskriftet, og merker seg at ikke bare europeiske, men også nordamerikanske tidsskrifter refereres.

1830

Spissartikkelen i tredje hefte var årsmeldingen fra Rigshospitalet for 1829 (s. 197–236), og fjerde hefte åpnet med en prøveforelesning om halvblindhet av Jens Johan Hjort (1798–1873) (s. 293–308). Amaurosis dimidiata, hemianopsi, beskrives som en sjelden tilstand, og Hjort har selv kun sett tre pasienter med halvblindhet. Hos alle tre har synsforstyrrelsene vært episodiske og kortvarige og ledsaget av svimmelhet eller andre nevrologiske symptomer. En av pasientene, en jente på 16 år hadde halvsidig hodepine i forbindelse med anfallene, og hos alle de tre pasientene er migrene en sannsynlig diagnose slik vi ser det i dag.

Et typisk eksempel både på bruken av utenlandske kilder og bredden i temaene er artikkelen «Om de Bekymringer, som de civiliserede Staters steds stigende Befolkning i de nyere Tider har opvakt» (s. 34–46). Den demografiske utvikling ble beskrevet av professor Karl Ludwig Klose (1791– 1863) i Breslau, basert på en artikkel i Henkes Zeitschrift f. d. Staatsarzneykunde. Det virker nærmest som en direkte oversettelse fra tysk. Utgangspunktet var en beregning av at folketallet i Europa, forutsatt en stabil fødsels- og dødsrate, ville fordobles i løpet av 50 år. Forfatteren drøfter «Ligevægten imellom Menneskeslægtens Behov og Jordens Produktivitet». Han har liten tro på at befolkningsøkningen vil reduseres ved at «Sædeligheden vil have … Herredømme over Sandseligheden», men er likevel lite bekymret for framtiden og har tro på naturens evne til selvregulering.

Blant bekjentgjørelsene i 1830 var instruksen for Stadsphysicus i Christiania (s. 77–85). Mandatet, som var hentet fra en tilsvarende instruks i København, var omfattende. «Stadsphysicus har i Almindelighed at paasee Udførelsen af Alt hvad der kan tjene til at vedligeholde og Befordre Sundhed ibland Stadens Indvaanere».

1. oktober 1829 var antallet leger i Norge 123 (s. 85–88). Legetettheten ble beregnet til én lege per 9 000 innbyggere, basert på en folkemengde på 1,1 millioner. En økning på bare tre leger i løpet av to år betød at legetettheten var blitt redusert og konklusjonen var at «Norge har saaledes fremdeles et alt for ringe Antal af Læger».

Siste hefte (s. 386–387) ble avsluttet med et pålegg til alle leger om «… aarlige Beretninger om Medicinalvæsenets tilstand» med mer detaljert forklaring på hvordan dette skulle gjøres. For myndighetene må Eyr ha vært en viktig informasjonskanal til leger.

1831

I 1831 hadde Michael Skjelderups sluttet som redaktør av Eyr. Det forklarer nok at den rettsmedisinske spalten Responsa medica, som hadde forekommet i samtlige hefter de første fem årene, forsvant etter første hefte. Riktignok kom det en rettsmedisinsk vurdering av en kvakksalversak i første hefte i 1832 (Eyr 1832;7:54–68), men ellers var denne tradisjonen slutt.

Blant de kliniske emnene som ble omtalt i sjette bind, var inngrodde negler, behandling av stamming, lepra og behandling av «vandskræk» (rabies). Det som må ha vært den første debatt om utenlandske leger i Norge, ble publisert i andre hefte (s. 168–71).

Interessen for det kuriøse viser seg også i denne årgangen. Fjerde hefte begynte med en «Beskrivelse over et menneskeligt Misfoster uden Hoved, Hals og Arme». Det var medisinstudenten Johan Fritzner Heiberg (1805– 1883), en yngre bror av Christen Heiberg, som beskrev et misdannet foster, født i Trøndelag i 1830 (s. 281–91). Beskrivelsen var tidligere opplest i Det medicinske Øvelsesselskab i Christiania. Det var en vitenskapelig forening som ble stiftet av medisinstudentene i 1829, og der medlemmene hvert halvår skulle levere en avhandling som senere ble opplest (s. 365–7). Med henvisning til The Lancet ble det i samme hefte referert til et annet spesielt tilfelle, nemlig en navngitt, kinesisk bonde på 32 år som skulle ha fått fjernet en abdominaltumor på 56 pund, dvs nesten 28 kilo (s. 342–5).

Det viktigste i Eyrs sjette årgang var likevel de mange og grundige omtalene av kolera (se kapittel 7). Oppmerksomheten omkring denne sykdommen var et uttrykk for hvor alvorlig man tok trusselen fra den skremmende epidemien som herjet rundt i verden og stadig kom nærmere. Norge forberedte seg åpenbart på kolerautbrudd. Det ble endatil nedsatt en egen Centralcommission med fem medlemmer, inkludert Frederik Holst, som skulle «…undersøge og foreslaae alle de yderligere Foranstaltninger, der saavel i Almindelighed maatte eragtes nødvendige, for at afværge Smittens Indtrængen i Norge, som for at foreslaae, hvad der, saafremt dette uheldige Tilfælde skulde indtræffe, bør foranstaltes, for at hindre dens Udbredelse med Videre, som dermed staaer i Forbindelse.».

1832

Tredje hefte åpner med en ny årsberetning for Rigshospitalet, denne gang for 1831 (s. 189–231). Det minnes om at Rigshospitalet har to hovedoppgaver, nemlig å være «…Helbredelsesanstalt for Syge og Underviisningsanstalt for vordende Læger». Behandlingen av syke har angivelig aldri vært noe problem, men nå påpekes det at også utdanningsoppgavene blir ivaretatt. Medisinstudenter som har vært kandidater ved Rigshospitalet, gjør det angivelig mye bedre ved praktisk eksamen enn tidligere studenter uten slik erfaring. Årsberetningen inneholder også en nyhet om at Rigshospitalet har fått installert barometer og termometer til måling av lufttrykk og -temperatur. Gjennomsnittlig barometerstand, temperatur og værforhold for øvrig angis for hver måned. Bakgrunnen er «…en almindeligen bekjendt Erfaring, at Atmosphærenes Forandringer have meget Indflydelse baade paa Sygdommes Frembringelse og Gang».

De to første artiklene i årets siste hefte handler om vaksinasjon (s. 285–307). Det dreier seg selvsagt om kopper, og kilden er Henkes Zeitschrift f.d. Staatsarzneykunde. Etter innføring av koppevaksinasjon forekommer «…denne Sygdom kun sjelden og da blot sporadisk». Men man har observert at hos noen svekkes motstandskraften over tid og det anbefales revaksinasjon. I annet hefte drøftes sammenhengen mellom kukopper og barnekopper i to artikler (s. 142–147).

Blant årgangens mer spesielle artikler kan nevnes en drøfting av de skadelige virkninger barnedåp i kirken kan ha når barnet transporteres utendørs i dårlig vær og det kanskje endatil benyttes kaldt dåpsvann. Nok en gang er kilden Henkes Zeitschrift f.d. Staatsarzneykunde.

Bekymringen for koleraepidemien som nærmer seg, blir stadig tydeligere. De offentlige «foranstaltninger og bekjentgjørelser» i alle fire hefter i 1832 preges av kolerafrykt. Her trekker man veksler på erfaringer fra mange deler av verden. Det er kolerabeskrivelser fra St. Petersburg (s. 50–54), Paris (s. 73–75) og London (s. 125–136). Og behandling av kolera presenteres med bakgrunn i erfaring fra Berlin (s. 259–261) og de vestindiske øyer (s. 344–361). At blodet hos kolerapasienter er «tykt og sort og indeholder kun lidet Serum», gjør at årelating blir særlig anbefalt.

1833

Både første og annet hefte i 1833 ble innledet med «Indberetning til den Kgl. Norske Regjerings Departement for Kirke- og Undervisnings- Væsenet om en i Sommeren 1832 i det vestlige Norge foretagen Reise for at undersøge de der forekommende ondartede Hudsygdomme m m». Det var brigadelege Jens Johan Hjort (1798–1873) som hadde vært på reise. Også for ham var «Foranstaltninger imod den ondartede Cholera» viktig. Blant annet beskrives kolerasykehus og senger i beredskap (s. 101–176).

Koleraepidemien fikk mange konsekvenser. Lægeforeningen i Christiania, som ble grunnlagt 14. oktober 1833 som en fortsettelse av journalleseselskapet, vedtok å samles hver mandag så lenge epidemien fortsatte for å dele erfaringer (s. 366–367). Og Frederik Holst påpekte over nesten 30 sider «Nødvendigheten af et lægekyndigt Sundhedskollegium i Norge» (s. 324–352).

Gjennomgangen av virksomheten ved Rigshospitalet i 1832 i tredje hefte begynte med hospitalets «meteorologiske Dagbog» basert på meteorologiske observasjoner som ble foretatt tre ganger daglig (s. 201–229). I samme hefte presenterte Jens Esmark (1763–1839), Norges første professor i geologi, termometer- og barometerstand i Christiania gjennom 15 år basert på 16 325 observasjoner (s. 235–239).

En ny kilde for Eyr ble kunngjort i tredje hefte. Det var The Penny Magazine, et illustrert britisk ukeblad som ble publisert hver lørdag fra mars 1832 til oktober 1845 og utgitt av «The Society for the Diffusion of Useful Knowledge». Opplaget var hele 200 000 første året. Den første henvisning til The Penny Magazine var beskrivelsen av «Arnotts hydrostatiske seng», sannsynligvis verdens første vannseng (s. 242–249). I neste hefte kom en advarsel mot den tids motepress: «Om de skadelige Virkninger paa unge Fruentimres Helbred af utilstrækkelig Legemsbevægelse, tvungne Stillinger og trange Snøreliv» også med henvisning til The Penny Magazine (s. 353– 364).

Antall leger i Norge økte langsomt. 1. februar 1833 var det 129 leger, bare seks flere enn i 1829 viste en oversikt på slutten av åttende årgang (s. 368–369).

1834

Fortsatt var det koleraen som dominerte Eyr. Ni kolera-artikler kan registreres i tillegg til den plass kolera fikk i den faste spalten om «Offentlige Foranstaltninger». I årets siste hefte (s. 358–359) heter det endelig at «Epidemien kan nu (3 October) ansees aldeles ophørt paa de fleste Steder og er i stærkt Aftagende paa de øvrige».

Første artikkel i den niende årgang var en oversikt over «Medicinalvæsenets Tilstand i Sønd- og Nordfjords Fogderie» (s. 1–15). Forfatteren var Corpslæge Andreas Chr. Conradi (1809–1868). En fotnote beskriver hans spesielle grunn for å være i Førde, nemlig kolerafaren kombinert med den fast ansatte distriktslegens «svagelige Helbred». Conradi beskriver både folket og levesettet i området i tillegg til sykdomsmønsteret. Han konstaterer hvor lite legen i et «saadant District» kan utrette. Conradi ønsket seg flere leger, men som i mange tilsvarende distrikter på den tid, var det mye fattigdom, og terskelen for å betale for legehjelp var svært høy. Muligheten for å livnære flere leger var derfor liten. Han avslutter likevel med et ønske om at det offentlige skulle sette i verk tiltak for «…at sætte Medicinalvæsenet paa en bedre Fod i disse med Læger og Helbredelsesanstalter saare sparsomt udstyrede Egne».

En rekke nye stoffer presenteres, f.eks. kreosot og picamar som kan fremstilles av tjære og som antas å kunne få medisinsk anvendelse (s. 65–75). Aqua Binelli, med navn etter en italiener, skal være gunstig i sårbehandling og forebygge betennelse og koldbrand (s. 75–77). «Den friske Bark af Granatæbletræets Rod» skal være et ufeilbarlig middel mot bendelorm (s. 348–357).

Første hefte inneholder ikke mindre enn 28 korte nyhetsnotiser (Misceller) med utenlandske tidsskrifter som kilde. Temaene varierer fra sekslingefødsel i Arabien til antall døvstumme i Frankrike.

En ny form for kausistikker oppstår i annet hefte. Nå samles flere, ulike pasientbeskrivelser av samme forfatter i samme artikkel under tittelen «Praktiske Iagttagelser». (s. 97–113).

Publiseringsmessig er en artikkel i annet hefte av særlig interesse. Et anonymt debattinnlegg fra Morgenbladet «Om nødvendigheden af en Reorganisation af Norges Medicinalvæsen» (Fra Morgenbladet 1834 Nr 66) gjengis i sin helhet (s. 120–132). Redaktøren av Eyr anser det som en kommentar til et tidligere innlegg av Frederik Holst i Eyr (Eyr 1833;8:324–352) og ifølge en fotnote gjengis artikkelen uten at redaktøren har vært i stand til å innhente forfatterens samtykke.

I fjerde og siste hefte i 1834 er det publisert et utdrag av medisinalberetningen fra Nedre Tellemarken om kvakksalveri, skrevet av distriktslege Johs. Classen Roosen (1788–1852) (s. 333–339). Velformulert og reflektert drøfter Roosen hvorfor kvakksalvere nyter så stor anseelse som de åpenbart gjorde, og hvorfor de blir konsultert i stedet for leger. Uten å bruke begrepet «placebo-effekt», som i og for seg ble benyttet allerede fra 1811 (95), legger han vekt på holdningen og stemningen hos pasientene som søker kvakksalvere. Dernest gir kvakksalverens uvitenhet ham et større spillerom i behandlingen av pasienter, skriver Roosen. Han sammenligner en kvakksalver med noen som gir reisende råd om å forkorte veien ved å gå over isen, uten å forsikre seg om at isen bærer eller om vedkommende er svømmedyktig. Løsningen på kvakksalver-problemet er opplysning, og han fraråder juridiske virkemidler som bare vil skjerpe frontene. Roosen er inkluderende og slår et slag for samarbeid mellom leger og kvakksalvere. De lekfolk som er dyktige til årelating, kan kanskje utøve sin virksomhet under oppsyn av leger. Han spør til sist i artikkelen om dette vil åpne døren for mer kvakksalveri, og svarer selv at dører og vinduer allerede står på klem. Ved å ansette utdannede jordmødre håpet man å fjerne kvakksalveriet i fødselshjelpen. Men, avslutter Roosen: «Man har rigtigt nok paa et Viis stengt Døren, men revet Taget af, hvorigjennom mange qvaksalvende Dæmonere – stige ned i Huset».

1835

Annet hefte åpner med en artikkel hentet fra Wochenschrift für die gesammte Heilkunde om legenes forventede levealder, over 150 år før etableringen av Legeforeningens forskningsinstitutt og Legekårsundersøkelsen her i landet. Basert på tyske data angis legers levealder å være mye lavere enn andre grupper (s. 81–90). Mens 42 av 100 teologer kan forvente å bli 70 år, gjelder det bare 24 av 100 leger. Årsakene er ifølge forfatteren, dr. Casper i Berlin «den aandelige og physiske Anstrengelse» legeyrket medfører. I tillegg til lite nattero, avbrutte måltider og andre påkjenninger utsettes legene for smittefare. Mange av dagens arbeidsmiljøutfordringer gjenkjennes. Medicinalraad Casper siteres for øvrig ofte i Eyr. I samme hefte (s. 111–112) presenteres med henvisning til ham en behandling som i dag nok ville gitt fengselsstraff, nemlig «Brændejern imod Enuresis nocturna «. Det handler om et «Experiment imod den slemme Vane hos større Børn at lade Urin i Søvne». Her brennes barn på overarmen for å skremme (!) dem fra enuresis. Noen ble brent, andre så på. Og resultatene var formidable, «af de 20 Tilskuere blev de 18 aldeles helbredet».

Beretninger fra pasientene selv er fortsatt sjeldent stoff i medisinske tidsskrifter. Et eksempel finnes i annet hefte av Eyr i 1835: «Drikfældiged, helbredet ved en Blanding af Svovelsyre og Brændeviin. (Et Brev fra den Helbredede til sin Læge)» (s. 95–96). Dette er en usignert artikkel av en «pasient» som forteller om helbredelse fra alkoholavhengighet (med delir) ved hjelp av brennevin tilsatt svovelsyre gjennom tre måneder. En fotnote forteller at «Angjeldende – boende i Norge – er omtrent 40 Aar gammel».

Etter at Michael Skjelderup forlot Eyr ble det slutt på jevnlige rettsmedisinske artikler. Men rettsmedisinske emner dukker likevel opp i blant. Distriktslege Roosen, som året før skrev om kvakksalveri, drøfter denne gangen «Halshugning (Decollatio)» (s. 119–146). Han tar opp to spørsmål, nemlig om halshugging kan anses som en mild eller grusom dødsmåte, og om følelsen og bevisstheten vedvarer etter at hodet er skilt fra kroppen. Man kan lure på hva som fikk en lege i Telemark til å skrive 27 sider om dette.

Fjerde hefte åpner med en omfattende artikkel om hjertesykdommenes patologi av Thomas Blich (1810–1879), praktiserende lege i Drammen. Så følger en usignert (Holst?) artikkel om «Søebadet ved Moss» (s. 280–292) «…den første Indretning i sit Slag her i Riget…». Dette heftet inneholder også detaljerte referater fra forhandlingene i Lægeforeningen i Christiania de tre første årene (1833, 1834 og 1835).

Selv om redaktøren i første hefte signaliserte at dette kunne bli siste årgang av Eyr på grunn av sviktende «Understøttelse», ble årets siste hefte avsluttet mer optimistisk (s. 360). Riktignok kunne man ikke lenger love et hefte hvert kvartal, men løfte om bidrag fra «Colleger i Riget» gir håp om videre drift.

I 1836 ble det utgitt et 56 siders register for Eyrs innhold de første ti årene. Registeret var delt i to, et alfabetisk navneregister og et tilsvarende saksregister. Registeret er imponerende detaljert og presist og må ha kostet enormt med tid og krefter å produsere.

1836–1837

Til tross for forsiktig optimisme på slutten av det tiende bind av Eyr, skulle fortsettelsen vise seg å bli vanskelig. Det kom bare tre hefter i «Ellevte Bind» som også ble betegnet som «Anden Rækkes første Bind», nemlig to hefter i 1836 og ett datert 1837. Mye, blant annet dateringen av et publisert foredrag, tyder på at det siste heftet må ha blitt utgitt tidlig i 1838.

Anmodningen om bidrag fra leserne kan være grunnen til at det ble trykt hele åtte kasuistikk-artikler i de tre heftene. En av artiklene inneholdt endatil fire sykehistorier. Det som gradvis ble borte, var referatene fra utenlandske tidsskrifter. De siste forekommer i første hefte. Til gjengjeld opptrer nå artikler basert på opplesninger i Lægeforeningen i Christiania.

Den mest bemerkelsesverdige artikkelen i første hefte er kanskje en nekrolog. Under «Dødsfald» på side 108 kan vi nemlig lese at «Jeg, Hans Iver Horn, er født i Kjøbenhavn 28 October 1761.». Egenskrevne nekrologer var og er sjeldne, og etterlater et spesielt inntrykk. Siste del av nekrologen sier at «denne Autobigraphie, der, skreven med den Afdødes egen Haand, fantes blant hans efterladte Papirer». Horn som døde 13 mars 1836, knapt 75 år gammel, ble betegnet som den eldste lege i Norge. Den usignerte avslutningen av nekrologen er poetisk vakker: «…efter 8 Dages Sygeleie udslukkedes han…, som Lampen af Mangel på Olie».

Omtalen av Sjøbadet i Moss i fjerde hefte i 1835 gledet åpenbart en anonym forfatter som kunne melde at «Det har været Indsenderen særdeles behageligt at læse den Beretning om Søebadet ved Moss, som findes i forrige Hefte af Eyr….» (s. 64–67). Interessen for dette sjøbadet viste seg også ved rapporter både for sommeren 1836 (s. 138–141) og sommeren 1837 (s. 251–252) ved distriktslege Johan Chr. Reimer (1781–1855).

Annet og tredje hefte åpnet begge med årsberetninger fra Rigshospitalet fra henholdsvis 1835 og 1836. Deretter var det kasuistikker og referater fra Lægeforeningen i Christiania og «Offentlige Foranstaltninger», og informasjon om at det i 1837 var blitt 148 leger i Norge.

Men så var det slutt, og både en viktig periode i norsk medisin og et stykke fagpressehistorie var over.