Forbilder

Det var, som leseren vil ha skjønt, en rekke utenlandske medisinske tidsskrifter av forskjellig art på slutten av 1700-tallet og inn i begynnelsen av det neste århundret. Mange representerte først og fremst sine redaktørers synspunkter. Ettersom mye innenfor medisinen var filosofisk og spekulativt, ble tidsskriftfloraen også det. Man må også huske at det var et marked som hadde en del av styringskraften. Bøker og tidsskrifter måtte kjøpes av noen hvis de skulle bli produsert, og da måtte stoffet også rette seg etter slike hensyn. Målgruppen måtte være bred nok.

Innholdmessig gjenspeiler den medisinske litteraturen triaden kunnskaper, verdier og meninger. Vekten som var lagt på hvert av disse elementene, var ulik. F. eks. finner vi nok kunnskap formidlet i Todes populærmedisinske tidsskrifter, men verdibasert moralisering og redaktørens egne meninger er ofte enda mer tydelig.

Tabell 2 (s. 72) viser hvilke medisinske tidsskrifter som ble ansett som de viktigste og mest aktuelle i København og Christiania rundt 1820. Disse er alle medisinsk-faglige i den forstand at de antas å ha til hensikt å formidle det vi i dag vil kalle kvalitetssikret, nøytral medisinsk kunnskap.

Både vi i dag og medisinerne på 1820-tallet så mot utlandet.

En oversikt over de 75 viktigste tidsskriftene fra det 19. århundret viser at de aller fleste av dem hadde lange, beskrivende navn som gjerne inkluderte faglig profil og/eller utgivernavn eller utgiversted (84). Tyskspråklige tidsskrifter hadde navn som Archiv für die gesammte Medizin og Zeitschrift für Physiologie. Franskspråklige tidsskrifter hadde navn som Archives générales de médecine og Gazette médicale de Paris. Tilsvarende bar de fleste engelskspråklige tidsskriftene navn som The Glasgow Medical Journal og The Boston Medical and Surgical Journal (senere New England Journal of Medicine). Også blant de nesten 6 000 tidsskriftene som i 2015 er indeksert i MEDLINE har de aller fleste navn som angir medisinsk spesialitet, evt. subspesialitet og/eller utgiversted. Det danske pionertidsskriftet og åpenbare forbildet for Eyr var det danske Bibliothek for Læger, og det nærmeste vi kommer en norsk forgjenger var Magazin for Naturvidenskaberne.

Det virker tydelig, både når man ser på de tidsskriftene som kunne ha vært forbilder for Eyr, og på tidsskriftlitteraturen for øvrig, at det var et nøytralt kunnskapsformidlende tidsskrift Skjelderup og Holst ønsket å utgi – selv om de ikke alltid klarte å holde denne profilen.

Hva med navnet Eyr? Hvorfor ikke en mer beskrivende betegnelse, slik man så ellers?

Ideen om et gudenavn kom nok også fra Danmark. Tode hadde brukt Hygieias navn i tidsskriftet Hygæa og Muserne allerede 1780-årene. Faktisk fantes et tidsskrift med navnet Eir i Odense i 1817, selv om det utkom med bare ett eneste nummer. Innholdsmessig var dette imidlertid neppe noe forbilde (figur 29).

Det danske, medisinske månedstidsskriftet Hygæa var grunnlagt som Ny Hygæa i København i 1823 av legen Carl Otto (1795–1879). Ny Hygæa ble først omtalt i Eyr i siste hefte i første bind (Eyr 1826;1:388), og grundigere anmeldt året etter da det danske tidsskriftet hadde endret navn til Hygea og blitt kvartalstidsskrift akkurat som Eyr (Eyr 1827;2:178–182). Hygieia eller Hygeía, som er de norske skriveformene, var i gresk mytologi datter av Asklepios (Æskulap) og gudinne for god helse og for alt levende, både mennesker og dyr. Eyr, av norrønt Eir («hjelp», «nåde», «ro», «vern» ) hadde på mange måter samme guderolle i norrøn mytologi som Hygieia i gresk. Eyr var gudinnen for legekunst, en «åsynje for lækjekunst» skriver Idar Lind (85).

Å velge det korte, gamle gudenavnet Eyr var uansett originalt og dristig, selv om det fulle tidsskriftnavnet med undertittel var Eyr, et medicinsk Tidsskrift.

I dag (2015) er nok navnet Eyr mest kjent blant leger som en epostliste og et diskusjonsforum for primærleger på internett, administrert av Universitetet i Bergen.

Trykkerier og forlag

Gode trykkeritjenester var en av forutsetningene for tidsskriftproduksjon. Selv om trykkekunsten ble oppfunnet på 1400-tallet, kom masseproduksjon av trykksaker først i gang på 1600-tallet. I Europa hadde de fleste land trykkerier før år 1500, men til Christiania og Norge kom trykkeriene først i 1643, sist av alle europeiske land (86).

Den første boktrykkeren i Norge var dansken Tyge Nilssøn (ca. 1610– 1687) som fikk en meget kortvarig karriere her landet. En rettsak med påfølgende økonomiske problemer gjorde at han avviklet trykkeriet allerede året etter, i mai 1644. I tre år var landet igjen uten trykkeri, men våren 1647 etablerte universitetstrykkeren i København en filial i Christiania. Ordet boktrykk er for øvrig en betegnelse på en trykkemetode, i moderne tid til atskillelse fra f. eks. dyptrykk og offset. Boktrykkere og boktrykkerier produserte alle former for trykksaker, ikke bare bøker, men etter hvert også aviser og tidsskrifter. Historisk forekomst av ordet boktrykk behøver altså ikke bety at det ble trykt bøker.

Etter etableringen av det første norske trykkeriet spredte trykkekunsten seg også til Bergen, Trondheim og Kristiansand. Samtidig utviklet det seg en lesende offentlighet. Ikke minst ble distribusjonen av trykksaker mulig da det norske postvesenet ble opprettet med fire hovedruter i 1647. Den norske mediehistoriens begynnelse henlegges til siste del av det 17. århundret i følge Henrik G. Bastiansen (f. 1964) & Hans Fredrik Dahl (f. 1939) (28).

Perioden er rimeligvis sterkt preget av vår tilknytning til Danmark. Over hundre år etter Danmark ble det etablert en egen norsk presse med Norske Intelligenz-Seddeler som den første norske avis i 1763. Regjeringens forordninger om almueskole i 1739 og 1741 var viktig for framveksten av et lesende publikum. Men den norske bokproduksjonen var lenge svært liten. Så sent som i 1814 ble det bare utgitt 50 bøker i Norge, og først i 1830-årene passerte den årlige produksjonen 100 titler (86).

Som nevnt i omtalen av de medisinske tidsskrifters historie (se kapittel 2), var den først periodiske publikasjon her til lands Ugentlige Afhandlinger i 1760. Akkurat som for Norske Intelligenz-Seddeler var mannen som sto bak, boktrykker Samuel Conrad Schwach (1731–1781) i Christiania.

Helt fram til håndverksloven i 1839 måtte det søkes om såkalt privilegium for å opprette trykkeri i Norge. Privilegier ble fra middelalderen av tildelt av Kongen og gav enerett til å utøve et håndverk eller drive en spesiell virksomhet. Tor Arne Johansen gir eksempler på ulike privilegier som boktrykkere kunne få; f.eks. enerett til å trykke almanakker, salmebøker eller skolebøker (88). Et privilegium til å drive trykkeri var ikke bare et næringspolitisk virkemiddel, men også en metode for å sikre myndighetene kontroll over det trykte ord.

Igjen er hendelsene på 1700-tallet avgjørende for forståelsen av den senere utvikling. Så å si alle norske trykksaker på denne tiden ble produsert i København. Det vi i dag kaller forlag ble til enten kombinert med trykkerier eller med bokhandlere. Det handlet om enkeltpersoner, boktrykkere eller bokselgere, som tok ansvar for hele produksjonen og distribusjonen av bøker og periodiske publikasjoner.

Akademiske boktrykkerforleggere var i følge Harald Tveterås (1904– 1991) karakteristisk for forlagsvirksomheten fra omkring 1820 og flere tiår senere. Dette var boktrykkere som også var forleggere, redaktører og forfattere. Det skal ha vært 5–6 av dem i Christiania på 1820-tallet. Den mest profilerte var presten Niels Wulfsberg (1775–1852), best kjent som grunnlegger av Morgenbladet i 1819 (86).

Eyr ble fra begynnelsen både trykket og utgitt av en slik boktrykkerforlegger, nemlig dansken Johan Jacob Lehmann (1779–1827). Lehmann drev dessuten stor bokhandel i Christiania og averterte over 1000 titler i 1810 (86). Lehmann kom til Norge ca. 1806. Han ble faktor i «NJ Bergs bogtrykkeri « og norsk borger i 1811. Han drev trykkeri i Tollbodgaten 13 og var den første forlegger av den norske almanakk. Lehmann døde i 1827, året etter at Eyr ble etablert, bare 48 år gammel.

Det er vanskelig for oss med våre digitale tekstbehandlingssystemer og laserskrivere å forestille oss hvor primitiv trykketeknikken var på begynnelsen av 1800-tallet. Det hadde i praksis vært liten teknisk forbedring fra det første trykkeriet i Norge mer enn 150 år tidligere. Hver enkelt bokstav som var støpt i bly, måtte settes for hånd. Hastigheten det skjedde med, varierte sterkt mellom setterne, og opp til et par tusen tegn per time skal ha vært mulig (88). Fortsatt var det trykkpresser av tre som ble benyttet, og boktrykkerne måtte lage sin egen trykkfarge som både festet seg til satsen og lot seg overføre til papiret. Trykkpapir var i seg selv en utfordring. Norske papirmøller laget på den tiden papir av tøyrester og tekstiler, såkalt klutepapir. Bentse Brug i Christiania (grunnlagt som Øvre Mølle i 1695) gikk fra håndbasert til maskinbasert papirproduksjon først i 1838. Papir var dyrt og utgjorde en stor del av kostnadene ved å produsere trykksaker (6).

Trykkearbeidet var fysisk krevende, produksjonen begrenset og lønnsomheten lav. Men sektoren ekspanderte. I Christiania var det i 1819 fem trykkerier med ni trykkpresser og 34 arbeidere. 20 år senere var der 15 trykkerier med 35 trykkpresser og 95 arbeidere (88).

Det Lehmannske boktrykkeri ble etter Jacob Lehmanns død drevet av enken og sønnen slik tradisjonen var. I 1837–39 var den senere grunnlegger av Aftenposten, Christian Schibsted (1812–1878) faktor i enkefru Lehmanns trykkeri. Lehmanns enke drev også forlagsvirksomhet etter mannens død, men selv om selve trykkingen av Eyr fortsatt skjedde hos Jacob Lehmanns enke, ble forleggeransvaret flyttet.

Den formelle oversikten over norske tidsskrifter viser at utgivere av Eyr etter Lehmanns død var «Messel, Keyser & Comp. 1827–28, P. J. Hoppe 1829–1837» (89). I virkeligheten var dette mer eller mindre det samme. I 1826 ble det nemlig etablert en ny «Universal-Boghandling» (omtalt i Eyr 1826;1:189–90) av lektor, senere professor i moderne språk, John Andreas Messel (1789–1850) og amanuensis, senere overbibliotekar ved Universitetsbiblioteket Fredrik Wilhelm Keyser (1800–1887). Med på laget var den mindre profilerte bokhandler P. J. Hoppe, som det ikke er enkelt å finne biografiske data på. De startet også forlagsvirksomhet under navnet Messel, Keyser & Comp. Uten eget trykkeri ble de et eksempel på bokhandelforlag- kombinasjonen. De to akademikerne gav navn til forlaget, mens Hoppe ser ut til å ha gjort det meste av arbeidet. Allerede etter to år overtok da også Hoppe både bokhandelen og forleggeriet. Noe av grunnen var nok all kritikk Messel og Keyser fikk for habilitetskonfliktene knyttet til boksalg til egen institusjon, ikke minst fra andre bokhandlere som også gjerne ville selge bøker til Universitetet. Fra 1829 og til 1837 står derfor Hoppe som utgiver av Eyr. Hoppe ser ut til å ha drevet mer enn forlag og bokhandel. I hvert fall angir Norsk biografisk leksikon at forretningsmannen Adam Hiorth (1816–1871) var «ansatt hos manufaktur- og bokhandler P. J. Hoppe i Christiania» i sju år (90). Hoppe omtales i Tveterås’ oversikt over norske bokhandlere, blant annet på grunn av en langvarig konflikt med forfatteren Peter Andreas Heiberg (1758–1841) (86).

Format og skrifttype

Eyr ble utgitt i form av kvartalsvise hefter som samlet i årganger ble kalt bind, og som ofte også ble besørget innbundet av abonnentene år for år. For Eyr er altså nummeret for årgangen det samme som for bindet. Tidsskrifter med større omfang som f.eks. Nyt Bibliothek for Læger hadde etter hvert flere bind per år (svarende til «volum» i vår tids tidsskrifter). De aller fleste utgaver av Eyr som eksisterer i dag, finnes som årgangsbind med fire hefter sammenbundet. Det ble utgitt fire årlige hefter fra 1826 til og med 1835, som «Første Række» med ti nummererte Bind. Deretter endte det som ble kalt «Anden Række» med «Ellevte Bind» og tre hefter i 1836 og 1837. I alt ble det altså utgitt 43 hefter. Totalt utgjorde dette 4 097 paginerte sider (tabell 3). Det ble gjerne referert til enkeltartikler på bakgrunn av bind, hefte og side, f. eks som 7 Bd. 1 Hft. S. 81–82.

Formatet ble kalt oktav, fordi det ble til ved at et ark ble brettet tre ganger slik at det ble åtte blad og 16 sider per ark. Hver side var på 16,5 x 10 cm. Trykkpressene var manuelle og satsen måtte settes for hånd. Redaktørene må ha hatt godt leselige håndskrifter og trykkeriet må ha hatt nøyaktig personell. Til tross for til dels komplisert, faglig terminologi er det nemlig få trykkfeil. Noen ganger ble det likevel publisert rettinger av tidligere skrive- og stavefeil, f.eks. på siste side i fjerde hefte i tiende bind der ni feil i det foregående hefte ble rettet, f.eks. Qvindherred, som hadde blitt Grundherred, og Provstie som hadde blitt Fogderie (Eyr 1835;10:360). Men feil i pagineringen (som selvsagt også måtte settes manuelt) forekommer flere ganger uten å bli rettet, som nettopp i 1835, tredje hefte der 70 sider er feilpaginert med et tillegg på 100: side 179 følges av 280, og siden før 249 betegnes 348.

Eyr ble trykket på to ulike papirkvaliteter; skrivepapir som var den fineste, og trykkepapir som var noe enklere. Det var prisforskjell på de to kvalitetene. Hele siste bind (1836/1837-årgangen) kostet f.eks. 2 speciedaler på skrivepapir og 1 speciedaler 84 skilling på trykkpapir.

Skrifttypen var fraktur, en variant av gotisk skrift, som er uvant i dag og som de fleste lesere nå for tiden behøver litt konsentrasjon og øvelse for å lese. Noen ord og uttrykk, spesielt latinske betegnelser på urter og legemidler og titler fra engelskspråklige tidsskrifter, ble likevel satt med det som kalles antikvabokstaver slik vi kjenner det i dagens tekster. Fraktur var en videreutviklet variant av tekstur, Johann Gutenbergs (1400–1468) opprinnelige gotiske trykkskrift. Fraktur ble lenge sett på som tysk «nasjo- nalskrift» og forbindes med tysk boktrykkertradisjon, men var også gjengs i Norge gjennom hele 1800-tallet.

I tillegg til tabeller i teksten hadde flere hefter løse tabeller. I alt 18 slike tabeller ble vedlagt gjennom de 11 årene. Dessuten ble de fleste bind supplert med figurer. Totalt 12 «Tavler i Steentryk» ble produsert, flere av dem i farger. Litografi, steintrykk, var på 1800-tallet den vanlige teknikk for mangfoldiggjøring av tegninger.

Innholdsdisposisjon og sjangere

Fra første hefte var disposisjonen av stoffet fastlagt, og mønsteret ble fulgt i de påfølgende 42 hefter. Systematikken var tydelig og det er liten tvil om at andre tidsskrifter hadde vært forbilder. De fleste teksttyper og faglitterære sjangere som vi kjenner fra dagens medisinske tidsskrifter, forekom, fra originalartikler til bokomtaler og debattinnlegg. Det vi dag kaller redaksjonelle artikler, lederartikler (editorials) manglet imidlertid som en egen, veldefinert sjanger. Redaktørenes holdninger og meninger kom i stedet til uttrykk i usignerte medisinsk-faglige og helsepolitiske artikler samt i kommenterende fotnoter.

Også innen enkeltartikler er det som oftest tydelig systematikk, spesielt i de lengre artiklene. I mange tekster er budskapet punktvis disponert, gjerne i nummererte momenter.

Oppsettet i Eyr minner sterkt om det som finnes i det danske Bibliothek for Læger som ble etablert i 1809, og som altså begge redaktørene, i særdeleshet Michael Skjelderup kjente godt. Organiseringen av innholdet i Bibliothek for Læger var meget systematisk med hovedavdelinger (angitt med bokstaver) som inneholdt enkeltartikler (nummerert med romertall). De viktigste innholdsgruppene i det danske tidsskriftet var:

• A. Originale Afhandlinger

• B. Udtog af fremmede Skrifter

• C. Recensioner af indenlandske Skrifter

• D. Medicinsk Nyt i korte Meddelelser.

Hovedgruppene av innhold i Eyr kan på sin side klassifiseres i seks kategorier som vanligvis kom i samme rekkefølge i alle hefter:

4. Nyhetsnotiser

Korte nyhetsnotiser, kalt Misceller de første årene, bygget stort sett på sykehistorier fra utenlandske tidsskrifter. De skiller seg først og fremst fra utenlandske referater på grunn av lengden. De korteste notisene kunne være på to, tre linjer, de lengste på en halv side. Mange av notisene var beskrivelser av kuriøse hendelser rundt om i verden.

Kontakten med lesere og forfattere

Den uformelle kontakten mellom redaktørene og deres kolleger vet vi lite om. I et miljø med bare et drøyt hundretalls leger i hele Norge er det grunn til å anta at det meste av kontakten skjedde muntlig og gjennom brev. Med omkring 40 ulike artikkelforfattere gjennom de elleve årene Eyr ble utgitt, var dessuten bortimot en tredel av alle norske leger direkte involvert i produksjonen av Eyr. Det ble anslått at mer enn to tredeler av landets leger leste Eyr (91).

Programerklæringer fra redaksjonen og kommunikasjonen med lesere og forfattere om stoffet skjedde i stor grad gjennom fotnoter. Den første kommentaren kom til den første kasuistikken i det aller første heftet i 1826, skrevet av Ludvig Holberg Arentz, på det tidspunktet distriktslege på Senja (Eyr 1826;1:43–47). Det vanket oppmuntrende takk og ros, og derved også indirekte oppfordring til andre leger om å bidra på samme måte: «Denne Læge, der har studeret her ved Universitetet og nu boer omtrent 150 Mile fra Hovedstaden, har benytet den første Anledning til at Opfylde vort Ønske, som er ved saadan gjensidig Meddelelse at fremme, om end Beskedenhed forbyder at sige Lægevidenskaben (thi dertil ere maaske vore Bestræbelser endnu for svage), saa dog Embedsduelighed iblandt Landets Læger.».

Det var åpenbart verken enkelt å verve abonnenter eller å få legene til å bidra med faglige artikler og innlegg når målgruppen var så liten.

Helt sist i første hefte av fjerde bind i 1829 (Eyr 1829;4:101–104) kommer «Udgiverne» med en tilbakemelding til abonnentene. «I det vi begynne dette Tidsskrifts fjerde Aargang anse vi det ikke upassende at bekjendtgjøre navnene paa dem, der hidtil have velvilligen understøttet det og derved for en

Deel bibragt til dets Tilværelse og Vedligeholdelse». Utgiverne virker noe skuffet over oppslutningen. Det står 114 navn på listen, men Gyldendalske Bokhandling mottar seks eksemplarer og Postfuldmæktig Kielland i Stavanger tre eksemplarer slik at totalt «…udgjør deres Antal kun 121». Det var på den tiden 120 leger i Norge, men bare 62 av dem abonnerte. I tillegg kom «20 medicinske Studerende, 8 Pharmaceuter, andre 21, til Udlandet 7» heter det i oversikten. Blant disse «andre» på listen finnes både jernverkseier Jacob Aall (1773–1844) og grev Herman Wedel-Jarlsberg (1779–1840).

Det påpekes at utgivelsen med «…et saa ringe Antal Subscribenter, hidintil har voldet endog betydeligt Tab». Troen på Eyrs betydning og framtid beholder utgiverne likevel «…da vi føle os forvissede om, at Skriftet stifter Nytte og saaledes for en Deel opfylder sin Bestemmelse. Det har foranlediget Flere av vore Landsmænd til deri at nedlegge Frugterne af deres egne Erfaringer og Granskninger, hvilke ellers maaskee ei vare komne for Lyset; de af vore Landsmænd, som boe i Provindserne og ei have Adgang til Bibliotheker eller selv formaae at anskaffe sig periodiske, og andre Verker ere, saavidt Skriftets Omfang har tilladt det, derved i korthed blevne bekjente med Videnskabens Fremskridt…» Meldingen til abonnentene «… slutte derfor med det Haab, at et forøget Antal af Subscribenter vil sikkre dets fremtidige Tilværelse». Kanskje hjalp det raskt? I hvert fall avsluttes neste hefte (Eyr 1829;4:192.) med en liste over 25 «Subscribenter paa Eyr, anmeldte siden Nytaar» heriblant ni medisinstudenter og en kirurg på Island. Og i slutten av fjerde hefte ble en liste på ytterligere 11 nye abonnenter presentert. Om ikke noen av de opprinnelige hadde falt fra, betyr det at det ved utgangen av 1829 var 157 abonnenter.

Ytterligere 11 nye abonnenter er navngitt i tredje hefte i 1830 (Eyr 1830;5:292), seks av disse er studenter.

I 1835, første hefte finnes en mer pessimistisk bekjentgjørelse til abonnentene: «Da Redactionen i 1825 anmeldte Udgivelsen af det medicinske Tidsskrift Eyr, nærede den det Haab at imødekomme et i dens Fødeland længe følt Savn af et Skrift, i hvilket Rigets Læger og Pharmaceuter kunde gives Anledning til deels at nedlægge Frugterne af deres egne videnskabelige Undersøgelser og Erfaringer, deels til af Udlandets Frembringelser at opdage dem, der for Læger og Pharmaceuter maatte synes at have meest Interesse. Til dette Arbeidets Udførelse stolede Redactionen altsaa paa de i Riget ansatte Læger og Pharmaceuter at finde virksomme Medarbeidere, da den vel forutsaae, at den uden saadan Understøttelse ei vilde blive i Stand til i længere Tid at vedligeholde det. Men denne Understøttelse har hidindtil ikke fundet Sted i den Grad, som var paaregnet, i det forholdsvis kun faa Bidrag ere meddelt fra Fremmede; og Redactionen har derfor, for at holde Skriftet i Gang, stedse med dens egne Arbeider maattet erstatte det manglende. Da andre Forretninger herefter ikke tillade Redactionen at afsee saa megen Tid på dette Arbeide, som hidindtil, har den anseet det for sin Pligt herved foreløbigen at underrette Subscribenterne om, at den maaske vil finde sig nødsaget til at lade Verket ophøre med denne, den tiende, Aargang, saafremt ei heller i Løbet af samme maatte gives Haab om en kraftigere Understøttelse for Eftertiden – et Skridt, hvortil den vist nødigen vil bestemme sig, da den smiggrer sig med, at Verket stifter Nytte.

Redactionen kan derfor ei undlade ved denne Leilighed at gjentage, hvad den ved flere andre har tilkjendegivet, at den med Taknemmelighed modtager som Bidrag Afhandlinger, originale eller oversatte, over Æmner, der henhøre til eller staae i Forbindelse med Lægevidenskaben; praktiske Iagttagelser; medicinske topographiske Beskrivelser, hvilke i vort Land især ere nyttige, ja nødvendige til at bestemme hensigtsmæssige Foranstaltninger; medicinske Responsa; Bedømmelser af eller Afhandlinger over Gjenstande, henhørende til Rigets Medicinalvæsen; Anmeldelser, Bedømmelser eller Uddrag af medicinske eller i Forbindelse med Lægevidenskaben staaende Skrifter; og overhode Alt, hvad der maatte have nogen lægevidenskabelig Interesse.» (Eyr 1835;10:78–79).

Noe måtte ha skjedd i løpet av året, for det siste hefte i 1835 sluttet med en litt mer optimistisk meddelelse: «I denne Aargangs første Hefte anmeldte Redactionen at den, deels fordi den fra Læger og Pharmaceuter i Riget paaregnede Understøttelse hidindtil ei havde fundet Sted i den Grad, som den havde haabet, deels fordi andre Forretninger herefter ikke tillade den at afsee saa megen Tid paa dette Arbeide, som tilforn, maaskee vilde finde sig nødsaget til at lade Verket ophøre med denne – den tiende – Aargang, saafremt ei heller i Løbet av dette Aar maatte gives Haab om en kraftigere Understøttelse for Eftertiden. Redactionen har alligevel herved den Fornøielse at berette, at den fra flere Colleger i Riget har modtaget Løfte om Bidrag, og at den, i Haab om at endnu flere ville understøtte Foretagendet, har bestemt sig til at forsøge paa at fortsætte det. Dog vover den ikke at love at levere et Hefte hvert Fjerdingaar, men kun saa ofte, som de indsendte Materialer maatte tillade det; men da den stedse vil drage Omsorg for, at hvert Hefte kommer til at indeholde omtrent det nuværendee Arketal, vil Prisen for Heftet ogsaa blive den samme…» (Eyr 1835;10:360).

Dessverre var det ikke grunnlag for denne optimismen. Neste bind, «Anden Rækkes første bind», som omfattet to år, men bare tre hefter, skulle bli det siste. Den korte bekjentgjørelsen på aller siste side var mer forretningsmessig enn emosjonell: «Med dette Hefte sluttes Tidsskriftets ellevte Bind, der altsaa bestaaer af tre Hefter…», (Eyr 1836;11:339).