En spesiell befolkning

Den såkalte «demografiske transisjon» begynte for Norges vedkommende i 1815. Dette er et sprang i utviklingen i befolkningssammensetningen som sett i bakspeilet ser ut til å inntreffe på et eller annet tidspunkt for de fleste avgrensede og definerte befolkningsgrupper. Transisjonen består i at samfunnet endrer seg fra å ha høye dødstall og høye fødselstall til å ha lave dødstall og lave fødselstall, men med en faseforskyvning, slik at dødstallene synker først og så synker fødselstallene etter noen år, med befolkningsøkning som følge. I Norge begynte fallet i dødstall nokså markert i 1815, mens de høye fødselstallene tok til å synke først fra ca. 1890. At det var en slik prosess i gang, en transisjon, visste man ikke i 1820-årene, man bare så at befolkningen endret seg ganske dramatisk, om enn gradvis.

I 1801 var det 883 603 personer hjemmehørende i Norge. I 1815 var tallet omtrent det samme. Statistikken angir 885 431, men en fotnote med gir at dette kanskje er ca. 20 000 for lavt (51). Uansett: På tross av at det ble født omkring 26 000 barn i Norge hvert år, døde det omtrent like mange, så befolkningen økte lite. I enkelte distrikter kunne antall døde overskride fødselstallene (52).

I 1809 døde 12 314 flere enn det ble født, riket sett som helhet. Det var alvorlig! I 1813 var fødselsunderskuddet 3 073. Men fra og med 1815 var det fødselsoverskudd hvert år. I perioden 1801 til 1835 ble det født hele 1 063 174 nye nordmenn og totalbefolkningen i 1835 var 1 294 827. Hva betydde så dette for det nye samfunnet, bortsett fra at svært mange simpelthen var nye nordmenn?

Dødelighetsfallet gjaldt først og fremst spedbarn- og barnedødeligheten. Det er vanskelig å peke på noen spesifikke medisinske nyvinninger på denne tiden, bortsett fra innføringen av koppevaksine, der første norske vaksinering skjedde i 1801 og vaksinering ble innført ved lov i 1810 (53). Den hadde sin beskyttende virkning, men størst betydning for den reduserte dødeligheten hadde sannsynligvis bedret ernæring. Befolkningen hadde gjennom lang tid levd på et eksistensminimum, forsterket ved uår og handelsblokade i nødsårene. Selv en marginal bedring later til å ha slått ut i reduserte dødelighetstall. Derfor økte befolkningen raskt og egentlig før samfunnet som sådant var rede til å absorbere veksten. Ved midten av 1820-årene var Norge allerede blitt et samfunn med relativt mange barn. I 1830-årene hadde vi et enda mer utpreget ungt samfunn – nå med tallrike unge voksne med deres ønsker og behov for rimelige utviklingskår.

Til historien hører også at fødselstallene fortsatt var høye, og at ca. 90 % av befolkningen bodde på landet så sent som i 1835. Det var en slik demografisk virkelighet det foreløpig svakt utbygde helsevesenet hadde å stri med – og som den nasjonale medisinen og de nye legene skulle betjene.

Flere samfunn?

Strukturen fra 1700-tallet ble utfordret av den nye utviklingen. Den gamle relativt fåtallige, men mektige overklassen hadde ikke lenger det samme økonomiske overtaket. Likevel representerte de aristokratiske slektene en elite, ikke minst fordi de ofte var familiært forbundet med hverandre.

Siden de fleste nordmenn bodde på landet og levde av dette, var fortsatt jord den sikreste ressurs og formue, fordi jorda representerte livsgrunnlaget. Men når befolkningen begynte å øke, ble det ikke automatisk mer dyrket jord av dette. Der mulighetene forelå, tok tilpasning, f. eks. i form av økt produksjon gjennom nydyrking, atskillig tid. Noe av presset ble kompensert ved at jordbruket ble effektivisert, og ved at man f. eks. erstattet korndyrking med poteter for å få større avkastning.

En god del gårdsbruk ble oppdelt, slik at flere av barna fikk anledning til å stifte bo. Men viktigere var utviklingen innen husmannsvesenet. Dette kan sees som en blanding av lønnsarbeid og selveie. Husmannsplassene lå under et gårdsbruk, og husmannsfamilien disponerte jord for dyrking til eget bruk til gjengjeld for arbeidsplikt på gården. Hodne anfører i sin økonomiske historie hvordan antall husmenn med jord økte fra 48 000 i 1825 til 65 000 i 1855. I 1855 var det i tillegg ca. 22 000 husmenn uten egen dyrkingsjord. Hodne beregnet at rundt 1850 var mellom 1⁄5 og 1⁄4 av totalbefolkningen husmenn (49).

Underklassen i landbruket var imidlertid ikke husmennene, men lønnsarbeidere på korte kontrakter og flyttedagene 14. april og 14. oktober som merkesteiner i livet. Dertil kom de fattige som levde på legd og understøttelse.

Vi hadde altså en landsbefolkning med interne skiller, hvor det nå paradoksalt nok murret, selv om årsaken var positiv, nemlig at helsetilstanden var blitt bedre og dødeligheten sank.

En annen, men tallmessig mindre gruppe var de som livnærte seg innen handel og industri. Den store veksten her var ennå ikke kommet i Eyrperioden, men det var en gruppe som kunne opparbeide seg økonomisk makt, om enn ofte forbundet med atskillig usikkerhet. På den annen side ble det også der voksende interne klasseskiller, hvor lønnsarbeidere kunne komme dårlig ut.

Embetsmannseliten var der som før, men nå styrket med nye grupper, som for eksempel ansatte ved det nye universitetet som hadde som en del av sine oppgaver å sikre en ny, nasjonal identitet. Det var også folk i mer eller mindre frie yrker, slike som legene. Prestenes rolle var fortsatt viktig, for Norge var fra gammelt av et religiøst samfunn, der Gud styrte og kirken administrerte.

Men religionen og ønskene om konformitet kunne også føles som et press. Da det lille, 39 tonns seilskipet «Restauration» la ut fra Stavanger i 1825 med 52 utvandrere om bord, var de fleste av dem kvekere. De hadde fulgt rådene fra Cleng Peerson (1783–1865) som hadde reist til Amerika i 1821 for å rekognosere. De slo seg ned i Kendall ved Ontariosjøen for å starte et nytt liv der. Dette var altså en annen type utvandring enn den store arbeidsutvandringen som skjedde fra 1860-årene, da den bitre materielle nød sto foran døren i store deler av Norge.

Spesielt i hovedstaden oppsto det i første halvdel av 1800-tallet en riktignok liten, men høyrøstet kulturelite, f. eks. representert ved Henrik Wergeland (1808–1845) og Johan Sebastian Welhaven (1807–1873). I all støyen aner man en konflikt mellom dem som holdt på de konservative verdiene og dem som selv mente at de var mer framtidsrettede.

Det var ulmende opprør på flere plan og i flere kretser. Et interessant forhold som man støter på når man leser Universitetets historie (5, 57), er at studentlivet i de første årtiene av Universitetets virke åpenbart har vært temmelig vilt. Fyll, slagsmål og besøk på horehus var en del av kulturen. Om en medisinerstudent heter det f. eks. at han hadde en såkalt «god hånd» – han kunne slå ned en mann med ett slag. Det var opprør mot normer, både mot kirkens, samfunnets og autoritetenes rammer om det frie liv. Men vi vet også hvordan den overdrevne festingen i ethvert fall kostet Henrik Wergeland en karrière som prest.

Opprørskulturen og villstyrigheten i første del av 1800-årene må sannsynligvis sees i sammenheng med alkoholkonsumet. I 1816 ble det tillatt å destillere brennevin hjemme mot å erlegge en avgift til staten. Av sistnevnte grunn må vi anta at de tallene vi har for produksjonen, er i laveste laget. Likevel har Hodne kunnet beregne at alkoholforbruket pr. innbygger lå på rundt ti ganger så mye som f. eks. i 1970-årene (49). Flatfyll hørte med i vide kretser.

Det var altså egentlig flere samfunn ved siden av hverandre som nettopp i 1820–1830-årene var i ferd med å konvergere og å bli til ett. Forskjellige kulturer på nesten alle felt måtte harmoniseres. Dessuten beveget samfunnet seg sakte, men sikkert mot den markedsliberalismen som preget siste del av århundret. En ny middelklasse begynte forsiktig å ta form.

Men hva var de viktigste hindringene for moderniseringen? Som en basis lå ulikhetene i utdannelse. Det gjorde det blant annet vanskelig å få gjennomført reformer som trengte innsikt og felles problemforståelse med dem man skulle argumentere med.

Et annet viktig område var økonomien. Pengeøkonomien var høyst forskjellig. Store deler av landsbefolkningen var ikke vant til å bytte varer og tjenester mot penger i særlig grad. Dette gjorde det vanskelig når nye tiltak skulle innføres og det var fordret en økonomisk motytelse – som f. eks. lønn til en lege eller en jordmor. Dette gjør det også vanskelig å bedømme pengers verdi i ettertid, for eksempel hva lønn var verdt, og hvor mye man kunne få for pengene.

Men det norske samfunnet var tross alt ett samfunn. I 1826 skjedde det noe viktig som gjorde at det norske samfunn plutselig ble mindre innadvendt og kom nærmere Europa. Dampskipet «Constitutionen» ble nemlig innkjøpt fra England av det norske postverket og satt i rute i Kristianiafjorden og på Sørlandskysten fra 1827. Det anløp Stavern, og der var det korrespondanse med D/S «Prinds Carl» som gikk videre til Göteborg og København. Dette var nye tider! Da professor Michael Skjelderup skulle reise til Norge for å overta som vår første medisinske professor i 1814, måtte han simpelthen kjøpe en liten båt selv og hyre en skipper for å komme over Skagerrak. Det var dessuten krig, slik at da han steg i land på Merdø utenfor Arendal kunne han prise seg lykkelig over at svenskene som skjøt etter båten hans ikke traff. Da de unge legene Christen Heiberg (1799–1872) og Christian Wisbech (1801–1869) skulle dra av sted fra Bergen til København for å starte på sin grand tour til medisinske institusjoner rundt i Europa så sent som i 1823, holdt de nærmest på å omkomme under en langvarig seilas i motvind og sjø (58).

Fra 1827 gikk det regulær forbindelse til København en gang i uken – men det var dyrt. Bekjentgjørelsen fra 1826 (som finnes på nettet) om dampskipene forteller at en enkeltbillett fra Christiania til Frederiksværn (Stavern) kostet 2 riksdaler og 80 skilling, og ferden videre til København 12 riksdaler. Det er vanskelig å beregne hvor mye dette motsvarte for dem som kunne tenke seg å reise (59, 60). Penger da og penger nå lar seg simpelthen ikke vurdere opp mot hverandre, fordi så mye av økonomien i Norge fortsatt var preget av den landsens byttekulturen. Det at man ikke hadde noe særlig penger mellom hendene behøvde ikke å bety at man var økonomisk vanskelig stilt, kanskje tvert imot.

Nå kunne man altså ta dampbåt til Danmark! Og fra midten av århundret kunne en reise på kontinentet foregå med tog.

Moderniseringen av økonomien hadde stor betydning for utbygging av offentlige tjenester, for eksempel vedrørende forhold som hadde med helse å gjøre. Det at lokalsamfunnene som regel manglet rede penger å betale en lege med, var én ting. En annen ting var at lokaladministrasjonen i det nye Norge ikke fant sin form før i 1837, da kommunalt selvstyre ble innført. Selv dette var ikke nok, for diskusjonene om hvilke andeler av de offentlige utgiftene kommunen, «amtet» (fylket) og staten skal betale, har vedvart fra 1830-årene og til denne dag.

Oppgaver for leger og helsevesen

Detaljert medisinalstatistikk av høy kvalitet er først tilgjengelig fra 1853, fordi det da kom nye regler for hvordan den nasjonale helsestatisikken skulle føres og publiseres. I tiden før dette blir statistikkene i Eyr og noen få andre tidsskrifter viktige kilder. Vi ser at sykdommer vi nå forstår var smittsomme, dominerer bildet. Mot disse var det få effektive behandlingsmetoder, noe f. eks. den famlende håndteringen av kolerasykdommen bærer preg av (se kapittel 7). Det man kunne foreta seg med en viss suksess, var på gruppebasis, slik som f. eks. å fremme den alminnelige hygiene, etablere karantene og isolere syke. Med andre ord passet egentlig sykdoms panoramaet til tidens samfunnsstruktur og økonomi – og omvendt. Det var strukturelle, medisinske tiltak som gjaldt, og til det trengtes medisinsk personell i offentlig tjeneste og med offentlig myndighet. Derfor aner vi at selve den samfunnsmessige og medisinske konteksten i 1820–1830-årene tilsa at legerollen inkluderte et betydelig samfunnsansvar.

Det andre som trengtes, var riktignok medisinske kunnskaper og ferdigheter for å ta seg av de tallrike febersykdommene osv., men kanskje især kirurgisk kompetanse til å behandle de mange utvortes sykdommene og de mange skadene. To til tre personer omkom i disse årene i ulykker hver dag i en befolkning som var mindre enn fjerdeparten av Norges befolkning i dag.

Det var meldt 93 mord og 1 004 selvmord fra 1826 til 1835 (figur 67). Her kunne legene komme inn i bildet som rettsmedisinsk sakkyndige. Eyrs utvalg av responsa medica må antas å være pedagogisk valgt og av stor nytteverdi for legene – datidens samfunn tatt i betraktning (kapittel 9, s. 164).

Eyr – en del av embetsmannsskolen?

Vi vet ikke hvordan stoffet i Eyr er kommet inn til redaksjonen. Vi forstår at man har valgt ut stoff som ble vurdert å være av interesse og nytte for leserne, dvs. for norske leger. Kom det spontant innsendte manuskripter? Ble artikler refusert? Bestilte redaktørene manuskripter fra kolleger? Gir stoffet i Eyr, samlet sett, en indikasjon på hvordan redaktørene Michael Skjelderup og Frederik Holst tenkte seg at en norsk leges faglige profil skulle være? For å belyse disse spørsmålene har vi altså – i det minste foreløpig – ikke funnet noe arkivmateriale som kan hjelpe oss videre.

Vi vet riktignok at de to redaktørene skrev mye selv. Responsa medicastoffet har tydelig samfunnsmedisinsk adresse. Det samme har de gjengitte medisinalberetningene, årsberetningene og statistikkene, f. eks. over sykehusdriften ved Rikshospitalet og også ved helseinstitusjoner ellers rundt om i landet, om økonomien i helsevesenet og andre temaer som har med helse på overordnet nivå å gjøre. Vi må anta at stoffet var valgt, ikke for å fylle spaltene eller bare for å informere kolleger, men for at det skulle brukes i det daglige arbeid. Fordi Eyr var avhengig av at leger aktivt abonnerte på tidsskriftet, gjenspeiler stoffvalget også hva redaktørene mente leserne var villige til å betale for å lese.

Det nye universitetet var en skole for de akademikerne som skulle bli våre kommende embetsmenn. Vel hadde medisinstudiet en sterk, praktisk komponent, men det var et akademisk studium. De uteksaminerte kandidatene måtte simpelthen beherske medisinske og kirurgiske teknikker med klart hode og sikker hånd i situasjoner som ikke alltid og ikke nødvendigvis betydde liv og død for pasienten, men som i ethvert fall kunne påføre et medmenneske både angst og smerte, især hvis noe gikk galt. Eyr har også stoff om slike kliniske temaer. Men det virker som om redaksjonen er mer opptatt av legens rolle som ansvarlig samfunnsborger, eventuelt som embetsmann i offentlig stilling, hvilket de fleste ansatte leger var i første del av det 19. århundre. Eyr – redigert av to profilerte universitetslærere – kan sannsynligvis sees som en forlengelse av universitetet som embetsmannsskole.

Legene og det fysiske miljøet

Den 24. juli 1827 ble det vedtatt en «Lov om Bygningsvæsenet i Christiania «. Loven skulle tre i kraft ved kommende årsskifte, dvs. 1. januar 1828, men allerede i 1827 brakte Eyr en omtale av «de Bestemmelser, der angaae Sundhedspolitiet» (Eyr 1827; 2: 382–3.). Det er i seg selv interessant at legetidsskriftet i det hele tatt skriver om saken. Det viser at redaktørene har særlig de kolleger i tankene som har med «Sundhedspolitiet» å gjøre. Det var især distriktslegene, men også andre leger i offentlig stilling.

Leserne får f. eks. vite hvordan gater skal være. De skal være rette, og de skal så vidt mulig være 18–24 alen (10–14 m) brede. Nye gater som anlegges skal alltid være rette, minst 20 alen (12 m) brede og åpne i begge ender.

Christiania, som loven altså gjaldt for, sto i 1820-årene på spranget til en større byutvikling, og det var denne forventede situasjonen som trengte et formelt rammeverk. Rundt byen var det uryddige forsteder hvor det nå sannsynligvis ville bli byggevirksomhet, og det var også åpent land som skulle bli by. Derfor heter det f. eks. at nye bygninger skal oppføres i rett linje langs vei eller gate. Mer spesielt når man ser tilbake på bestemmelsene, er det imidlertid at gatehjørner skulle «brækkes», slik at de ikke ble skarpe. Det skulle være en avkutting på minst fem alens (tre meters) bredde med plass til et vindu. Bare praktbygninger eller offentlige bygninger kunne ha skarpe hjørner, og da bare etter søknad. Det ble altså tenkt på trafikksikkerhet.

Loven var opptatt av uhindret ferdsel. Bygging eller gjenoppføring av tilbygg, karnapper etc. var ikke tillatt, unntatt for jern- eller steinbalkonger som ikke hindret trafikken. Kjellertrapper ble også viet spesiell oppmerksomhet. De skulle være slik at fotgjengere ikke risikerte å falle ned i dem. Av samme grunn var det forbud mot rekkverk, stenger og bøyler m.v., og takrennene skulle ha nedløpsrør langs veggen. Allmenn gatebelysning lå ennå langt fram i tid.

En interessant bestemmelse går ut på at dersom en bygning eller del av den er så forfallen at den ansees å utgjøre en fare for den offentlige sikkerheten, kan den uten videre rives.

Bybrann var det store spøkelset – og med rette. Derfor inneholder loven bestemmelser som stort sett forbyr reparasjon eller oppføring av trebygninger, og det er også regler for ovner og skorsteiner m.v.

Ingen ny bygning skulle ha høyere gesims enn 19 alen (11,5 m), og inne i husene kunne det være 3 ¼ alen (1,95 m) under taket i kjellere, ellers var minstekravet fire alen (2,4 m). Avtreder og lagerplass for gjødsel måtte ikke anlegges under trapper som førte opp i husene, og heller ikke vende ut mot gate eller offentlig plass.

At det ikke var lov å bruke glassbiter i murpuss, kan man skjønne fra et medisinsk ståsted, men en bestemmelse som ikke er selvforklarende, er at mot gate eller offentlig plass måtte ingen bygning males hvit, lysegul eller lyserød. Ifølge Gunnar Ridderströms (f. 1962) avhandling (62) om helse i norsk byplanlegging, var dette fordi slike skarpe farger kunne være skadelige for øynene.

Men hvorfor skulle legene informeres om dette så detaljert og så raskt? Vi må anta at det var fordi redaktørene mente at Eyrs lesere hadde eller skulle ha innflytelse på utviklingen, enten som samfunnsengasjerte borgere, eller i sitt yrke.

Hvem passer til å være lege i Norge?

Legerollen ble drøftet, riktignok indirekte, i artikkelen «Hvorvidt kunne Fremmede beskikkes til Læger i Norge?» (Eyr 1831;6:168–71)

Den norske grunnloven av 1814 inneholdt ganske strenge begrensninger for hvem som kunne bli norsk embetsmann. De måtte blant annet bekjenne seg til den evangelisk-lutherske lære, ha avlagt ed til konstitusjonen og «tale Landets Sprog». Dertil måtte de være av norsk herkomst, hvilket var nærmere spesifisert.

Det var imidlertid unntak. Utlendinger kunne bli lærere ved universitet og lærde skoler. Leger var også unntatt.

Denne strenge holdningen overfor utlendinger i det nye embetsverket er forståelig ut fra historien. Utlendinger hadde sittet i sentrale posisjoner både lokalt og sentralt. Nå skulle Norge bygges opp som en selvstendig nasjon. Men enkelte yrkesgrupper trengte man, og der var det ikke tilstrekkelig rekrutteringsgrunnlag innenlands. Legene kom i den kategorien. Dette unntaket for leger ble imidlertid misforstått, hevdes det i den usignerte artikkelen i Eyr. Det ble misforstått av utenlandske leger som ønsket å slå seg ned her, men også av befolkningen. Man var blitt forledet til å tro at det gikk an å arbeide her uten å godtgjøre ved noen som helst prøve at de «besidde Evne til at røgte de Embeder, som de ifølge deres Stilling have maattet attraae.» Utenlandske eksamener er ikke noe bevis på slik kompetanse, skrives det, fordi prøvene må være innrettet etter hvert lands særegne forhold.

Universitetsfundasen av 28. juli 1824 trekkes inn. Der heter det nemlig at riktignok kan akademiske borgere utenfra tas opp ved universitetet, men de fritas ikke for å avlegge den filologisk-filosofiske prøve. Bortsett fra utlendinger som er blitt beskikket som universitetslærere, kan ingen befordres til noe embete som krever embetseksamen, hvis ikke denne embetseksamen er avlagt ved det norske universitetet. Kort sagt: Leger i Norge måtte ha norsk embetseksamen.

Hva med kravet om å beherske norsk språk? Det ble ansett tvilsomt om det var nødvendig med en egen eksamen i norsk, fordi om språkkunnskapene var tilstrekkelige, ville gå fram både av eksaminasjonen i de forskjellige medisinske fag, og før dette ved den obligatoriske filologisk-filosofiske prøve.

Men hva med legearbeid utenom offentlige embeter? Der kom eldre forordninger fra 1672 og 1788 inn. Heller ikke praktisk legearbeid kunne man drive med «…, ei heller udøve nogensomhelst Green af den praktiske Lægevidenskab i Norge.»

Hva gjorde så utlendinger som ønsket å arbeide i Norge? Inntil 1831, da artikkelen ble skrevet, hadde engelske, franske, tyske, danske og svenske leger fått beskjed om å underkaste seg nasjonale prøver. To utenlandske leger gjorde dette, den ene med hell, den andre uten. De øvrige ville imidlertid ikke innlate seg på nasjonale prøver.

Bortsett fra at argumentasjonen vedrørende nasjonale prøver for utenlandske leger minner svært om hva vi jevnlig har hørt i to hundre år etter at Norge fikk sin egen legeutdannelse, er den viktig fordi den bekrefter Eyr-redaktørenes holdninger til hvordan leger skulle være. De skulle være naturalisert, både språklig og kunnskapsmessig, og de skulle ha kunnskaper og ferdigheter tilpasset norske forhold, dvs. i tråd med hvordan man underviste landets egne studenter. Under det hele ligger en klart samfunnsorientert målsetting. De nye legene skulle i tillegg til sine pasientrettede funksjoner tilhøre den faglige eliten som skulle være med på å føre nasjonsbyggingen videre.