Medisinalberetninger

I 1803 bestemte myndighetene i København at offentlige leger skulle sende inn årlige beretninger om helsetilstanden, men dette ble ikke gjort systematisk. En offentlig beretning om «Sundhedsvæsenet i Norge» ble publisert i Eyr i 1829 (Eyr 1829;4:332) og omhandler året 1827. Her står det at beslutningen om en slik beretning ble vedtatt 13. juni 1828 og at de nødvendige data deretter ble «samlede og ordnede» og altså avgitt et år senere. Med ujevne mellomrom følger deretter «Beretninger til Kongen» for alle årene til og med 1833.

Beretningen for 1827 innledes med et avsnitt om klimaet i Norge som beskrives som sunt. «Luften reen og Folket haardført», heter det. Men det presiseres at helsetilstanden henger sammen med avlingene og tilgangen på mat. De senere år hadde utviklingen vært god, og sykdommer derfor mindre vanlige. Den første sykdommen som nevnes, er nervefeber, dvs. tyfoidfeber som er den sykdom «som har været meest udbredt iblandt Almuen «. Både klimaet, folks mangel på renhet, bruken av «skadelige Huusraad « og liten tiltro til medisinsk hjelp angis som årsaker.

I siste hefte i 1830 ble det gjengitt et «Circulaire, under 23 August 1830 omsendt til samtlige auctoriserede Læger og Overøverigheder i Riget, angaaende aarlige Beretninger om Medicinavæsenets Tilstand» (Eyr 1830;5:386–387). Her heter det at «Samtlige auctoriserede Læger, baade de, der ere ansatte i civile eller militaire Embeder, og de, der praktiserer privat, have herefter, inden Udgangen av hvert Aars Januar Maaned, igjennom vedkommende Overøverighed, at indsende til Departementet den i Cancellieskrivelse af 20 December 1803 befalede Medicinalberetning, saaledes affattet, at den indeholder saa fuldstendig og nøiaktig Oplysning, som hver Læge, ifølge sin Embeds, eller private Stilling, formaar, om følgende gjenstande». Så følger 11 punkter om epidemier, mulig påvirkning av været, fattigsykepleien, dødeligheten, tilstanden av badeinnretninger, vaksinasjoner, apoteker, antall leger, obduksjoner, kvakksalveri og eventuelle oppdagelser eller forsøk som ble gjort i distriktet. Pålegget følges av et par sider med kommentarer fra redaksjonen, blant annet knyttet til introduksjonen av et nytt og bedre skjema som skal benyttes ved rapporteringen.

De to neste medisinalberetningene, for årene 1828 og 1829 ble publisert samtidig i 1831 (Eyr 1831;6:52–66). I 1828 var det fortsatt nervefeber som var «Meest herskende i hele Riget», men også kikhoste hadde vært utbredt. Man var opptatt av temperaturvariasjoner og vindforhold som årsak til forkjølelse. For 1829 fortelles det at rik grøde og god tilgang på mat hadde hatt god innflytelse på helsetilstanden. Her nevnes også en plan for en «Helbredelsesindretning for Sindsvage». Denne beretningen følges av fem sider med råd om hvordan korn og mel kan beskyttes mot skade. På systematisk vis er rådene organisert i 22 punkter.

Også for året 1830 ble det meldt om god sunnhetstilstand og ingen «stærkt angribende Sygdom» (Eyr 1832;7:156–167). Ingen sykdom hadde oppstått på grunn av mangel på korn. Ikke mindre enn 35 ulike sykdommer ble gjennomgått en for en, og det ble rapportert 23 211 vaksinerte. For første gang ble også sykehusaktiveten inkludert i medisinalberetningen. Statistikk for ti alminnelige sykehus og 15 sykehus for veneriske syke, radesyke og andre ondartede hudsykdommer ble presentert i en omfattende tabell.

Medisinalberetningen for 1831 var todelt og ble publisert i henholdsvis første og andre hefte i 1833 (Eyr 1833;8:77–92 og Eyr 1833;8:177–186).

Første del var ganske lik de tidligere meldingene, med et beroligende budskap om «Ingen farlig, stærkt angribende, smitsom eller epidemisk Sygdom» til tross for at «afgrøden var mindre rig og Høsten mindre heldig». Andre del var imidlertid preget av den truende koleraepidemien som i 1831 hadde nådd Østersjøen. Man erkjente at en eventuell koleraepidemi i Norge ville gjøre det umulig for alle syke å få legehjelp. Derfor ble det produsert en «let fattelig Anviisning til Sygdommens Behandling» for meningmann som var trykket i 22 400 eksemplarer og fordelt til amtmenn og leger for videre distribusjon.

Koleraepidemien, som begynte i Drammen høsten 1832, preget medisinalberetningen for 1832 og 1833 som ble slått sammen. Departementet oppgir koleraepidemien som årsak til den forsinkede publisering, som fant sted først i 1835 (Eyr 1835;10:317–338). Denne beretningen inneholder også opplysninger om en pågående koppeepidemi i Christiania, og det uttrykkes bekymring for vaksinasjonsdekningen selv om antall vaksinasjoner har økt.

Arbeidet mot kolera dominerte helsetjenesten i Norge i disse årene (se kapittel 7). Kolerafaren gjorde blant annet at Corpslæge Andreas Christian Conradi (1809–1868) ble utplassert i Førde. Det førte igjen til en interessant artikkel i 1834 med tittelen «Bemærkninger over Medicinalvæsenets Tilstand i Sønd- og Nordfjords Fogderie, med nogle foruskikkede topografiske Notitser» (Eyr 1834;9:1–15).

Sykehusstatistikk

Mye plass ble viet til beskrivelser av aktiviteten ved sykehus. Fra 1828 åpnet ikke mindre enn 17 av 35 hefter med slike statistiske sykehusoversikter. Hvis man går nærmere inn i dem, er disse oversiktene spekket med informasjon, både medisinsk og sosialt. De kan være litt uvante å arbeide med for ettertidens lesere, blant annet fordi man i eldre statistikk gjerne brukte forholdstall istedenfor prosenter.

Særlig hyppige og omfattende var beretningene fra Rigshospitalet, som ble grunnlagt samme år som Eyr. Åpningen fant sted 16. oktober 1826. Hovedavdelingen i det gamle miltærhospitalet på Hammersborg, bygd 1807, hadde plass til 100 medisinske og kirurgiske pasienter, I tillegg ble det 1. november samme år åpnet en filialavdeling for 55 pasienter med hudsykdommer i det tidligere Christiania sivile sykehus (125).

Rigshospitalet hadde helt fra begynnelsen en spesiell posisjon blant sykehusene. «Det er i vort land det største og tillige hensigstmæssigst indrettede Sygehuus og har desuden, som praktisk Skole for vordende Læger, en forhøiet Betydning» (Eyr 1828;3:181). Den første oversikt over Rigshospi talets virksomhet kom i 1827 (Eyr 1827;2:166–178) og deretter fulgte det årlige oversikter helt til siste bind av Eyr i 1836/37 som hadde med årsberetninger både for 1835 og 1836. Disposisjonen var mer eller mindre den samme hvert år: Statistikk over innlagte ved hovedavdelingen og filialavdelingen etter blant annet måned og diagnose, og en gjennomgang av aktiviteten diagnose for diagnose. Gjennomsnittlig antall innlagte og liggetid ble sammenlignet med foregående år, likeså andel «Helbredede», «Uhelbredede» og døde. Også det økonomiske regnskapet ble presentert i form av «Stiftelsens Udgifter og Indtægter». I 1827 behandlet Rigshospitalet 569 pasienter i hovedavdelingen og 322 i filialavdelingen. I 1836 var tallene 717 i hovedavdelingen og 348 i filialavdelingen.

At slike detaljerte, rent beskrivende framstillinger ikke var det mest etterspurte blant leserne, syntes redaktørene å være oppmerksom på. Nesten unnskyldende var åpningen av årsberetningen for Rigshospitalets fjerde driftsår (1830) som ble publisert i tredje hefte i 1831: «Beretninger om Resultaterne av Virksomheden i Sygehuse frembyde vel ikke altid synderlig Interesse, i det de stundom for det ene Aar ei ere betydeligt afvigende fra dem for et andet. Men Beretningene om Rigshospitalets Virksomhed have en særegen Interesse, da de, fordi Stiftelsen er en praktisk Skole for Rigets vordende Læger, blive, ved at offentliggjøres, end mere nyttige for de Studerende, som derved desto bedre erindre de deri seete og behandlede Tilfælde. Derfor, om end den Beretning, som her gives om Rigshospitalet i dets fjerde Virksomheds Aar, vel ikke egentlig viser Resultater, paafaldende forskjellige fra dem i de foregaaende Aar, vil den dog sikkerlig af Mange ei læses uden Nytte.»

Nest etter Rigshospitalet var det Det civile Sygehuus i Bergen som preget sykehusstatistikkene. Tre år på rad, i 1829, 1830 og 1831 ble data fra dette sykehuset publisert for henholdsvis årene 1827, 1828 og 1829. Forfatteren var alle tre årene Christian Wisbech, som var lege ved dette sykehuset fra 1826 til 1848 og som i 1831 stiftet Bergens lægeforening, senere Bergens medicinske selskab. Som innledning til oversikten for 1828 (Eyr 1830;5:97–127) gir Wisbech en introduksjon til sykehusets historie. Allerede på midten av 1700-tallet ble en bolig innredet som sykehus, og i 1779 ble det oppført en egen sykehusbygning «paa Byens Bekostning». Før 1792 var det imidlertid ikke midler til sykehusdrift, og i følge Wisbech var det først fra 1825 man kunne si at Bergen hadde et sykehus «som formaaer at opfylde de Betingelser, man nødvendigen maa fordre af en saadan Stiftelse «. Som for Rigshospitalet var årsberetningene organisert med en tabellarisk oversikt over antall innlagte og utskrevne først og deretter beskrivelser av pasientene fordelt etter diagnose. Det ble behandlet 397 pasienter i 1827 ved Det civile Sygehuus i Bergen, 385 i 1828 og 404 i 1829.

Litt annerledes enn de årlige sykehusstatistikker fra Christiania og Bergen er Hans Munks artikkel i 1831 «Om Bradsbergs Amts Sygehuus i de sidst forløbne 12 Aar» (Eyr 1831;6:1–16). Over 16 sider og med fem omfattende tabeller beskriver Munk utviklingen ved sykehuset i Skien fra 1818 til 1829. Han var blant annet opptatt av antall reinnleggelser. Blant 1 944 behandlede pasienter disse årene var det 232 reinnleggelser hvorav 16 innen et halvt år etter utskrivning. Hudsykdommer dominerte diagnoselisten med hele 814 «ulcera», fordelt på 482 «non crustosa» og 332 «crustosa». Munk avsluttet artikkelen med en selverkjennelse: «Saadanne ere Resultaterne af min Virksomhed som Sygehusslæge for dette Amt. At de ikke ere glimrende, indseer Ingen bedre, end jeg: men alligevel vilde jeg ikke tilbageholde dem, da jeg troede at være et offentligt Regnskab skyldig». Hans Munk var i 1830 den eldste Amtssygehuuslæge i landet og viste til over 30 års embetstid.

Variasjon og kvalitetsvurdering

Allerede på begynnelsen av 1800-tallet ble data fra sykehus brukt som kvalitetsindikatorer uten at dette begrepet ble brukt. Man var opptatt av å bruke systematiske registreringer til det vi i dag vil kalle kvalitetsvurderinger, men også den gang med varsomhet.

Betydningen av sammenlikninger over tid innen samme institusjon framgår for eksempel av årsmeldingen for «Rigshospitalet i Christiania i Aaret 1833» (Eyr 1834;9:185–207) der det heter at: «En Aarsberetning om et større almindeligt Sygehus erholder nemlig ofte først da et fortrinligt Værd, naar den kan sammenlignes med dem for flere baade foregaaende og efterfølgende Aar; thi som et Led af den hele Kjæde tjener den til at bestemme Sundheds- og Sygdomstilstanden paa det Sted, fra hvilket Stiftelsen især mottager Syge».

Flere ganger ble det dessuten gjort sammenlikninger mellom ulike institusjoner. Allerede i 1829 gjorde redaktørene en form for evaluering basert på statistikk fra forskjellige sykehus. Stadsphysikus Jens Grønbech Døderlein (1787–1867) publiserte da en «Kort Beretning om Fattigvæsenets Sygehuus i Christiania for Aaret 1828» (Eyr 1829;4:281–99). Dette sykehuset lå i den såkalte Mangelsgaarden, i dag best kjent som «Prindsen» eller Prinds Christian Augusts Minde med adresse Storgata 36 i Oslo, og ble opprettet to år etter Rigshospitalet. Etter en ni siders beretning ved Stadsphysicus Døderlein fulgte ikke mindre enn 10 (!) sider «Bemærkninger af Redacteuren « der Fattigvæsenets Sygehuus ble sammenlignet med Rigshospitalet. «Det er stedse interessant og stundom lærerigt at anstille Sammenligning imellom Resultaterne av Virksomheden i tvende i samme Stad og for samme Arter af Sygdomme bestemte Sygehus». Kriteriene for sammenligningen er gjenkjennelige; andel døde, liggetid og kostnader. Påfallende nok ser Mangelsgaarden til å komme bedre ut enn Rigshospitalet og dette forklares ved at Rigshospitalet nok har alvorligere tilfeller og andre sykdommer enn Fattigvæsenets Sygehuus. Slik ble problemene omkring ved det vi i vår tid vil kalle ulikheter i pasientsammensetning, eller «case mix», tydeliggjort for nesten 200 år siden.

På bakgrunn av medisinalberetningen for 1830 (Eyr 1832;7:156–167) hadde departementet bedt om en egen rapport fra Smaalehnenes Amtssygehuus. Man mente nemlig at behandlingsresultatene i Østfold hadde vært «mindre heldige» sammenliknet med andre sykehus, noe som egentlig er vanskelig å lese ut fra tabellen. Et hovedpoeng var at legen var bosatt i Halden, mens sykehuset var i Fredrikstad, og de uheldige følgene av dette ble diskutert. Det medisinske fakultet uttalte i sin vurdering at dette neppe var uforsvarlig, men at legen måtte besøke sykehuset minst hver sjuende dag, og i tillegg måtte han for egen regning «holde en duelig Assistent ved Sygehuset» som skulle ha det daglige ansvar.

Den mest interessante artikkelen basert på sykehusstatistikk, åpner første hefte i 1835. Her publiseres en 44 siders oversikt over «Sygehuse for venerisk Syge, Radesyge og andre ondartede Hudsygdomme i Norge i Decenniet fra 1822 til 1831» (Eyr 1835;10:1–44). Artikkelen presenterer resultatene fra 15 ulike sykehus gjennom ti år. Ikke mindre enn 10 991 pasienter inngår i oversikten som for hvert sykehus klassifiserer pasientene som helbredete, uhelbredete og døde. I tillegg ble gjennomsnittllig liggetid og kostnader for hvert sykehus registrert. Det er blant annet den innledende begrunnelse for sammenstillingen som gjør artikkelen interessant: «Den Kgl. Norsk Regjerings Departement for Kirke- og Undervisnings-Væsenet var af de fra Lægerne indkomne aarlige Medicinalberetninger blevet opmærksomt paa en betydelig Forskjel i Resultaterne af Behandlingen i de for venerisk Syge, Radesyge og andre ondartede Hudsygdomme i Riget indrettede Sygehuse. For at sættes bedre i Stand til at bedømme disse Resultater, end det er mueligt ved blot at sammenligne enkelte Aar, besluttede Dpt. at indhente fuldstendige Oplysninger om Stiftelserne baade i medicinsk og oekonomisk henseende for en Række af Aar; thi viste det sig da, at enkelte Stiftelser aarligen afgave heldige og andre derimod uheldige eller dog mindre heldige Resultater, kunde Man med større Sikkerhed formode, at Aarsager, som ei vare afhengige af særegne i et enkelt Aar indtrufne Omstendigheder, havde frembragt Forskjellen, men at denne ene eller især maatte skyldes mere vedvarende Aarsager, som det derfor maatte være saa meget vigtigere at faae opdagede og, om eller saavidt muligt, hævede.».

Etter presentasjonene fra de ulike sykehusene kommer fire og en halv sides analyse og oppsummering, og to store tabeller. Forfatteren (redaktør Frederik Holst selv?) tar viktige forbehold: «Det vilde alligevel være urigtigt at bedømme disse Resultater alene eller ligefrem efter de paa denne Tabel opgivne Talforholde, da mange, baade Stiftelsens Organisation og de Syges Behandling utilregnelige, Omstendigheder kunne have bidraget til at variere dem.».

Fem punkter kommenteres spesielt:

• Det store antall «af Uhelbredede» i Christians Amts (1:8) og Romsdals Amts (1:7) Sygehuse.

• Den «paafaldende store Dødelighed» i Søndre Throndhjem, Christians, Romsdals, Agershuus og Smaalehnenes Amtsygehuse (ca 10 %), mens den i Rigshopitalet var 1:36, dvs under 3 %.

• Den lange liggetiden i noen sykehus, aller lengst i Christians Amts Sygehus med 232 døgn. Kortest liggetid var det i Søndre Bergenhuus (69 døgn) og Rigshospitalet (78 døgn).

• Billigst var behandlingen i Budskeruds, Hedmarkens og Nordre Bergenhuus Amts Sygehus.

• «Det paafaldende Mere, der er medgaaet til Lægemidler i flere Sygehuse, end i andre, især dog i Jarlsbergs Fogderies og Stavangers».

Innen hvert år var det ingen «regelmessig fremskridende Tiltagelse eller Aftagelse», men antall pasienter var høyere de siste enn de første år i perioden.

På samme måte som det kunne vært gjort i dag, avsluttes innledningen med en begrunnelse for å publisere resultatene, nemlig «…at give Stiftelsernes Bestyrere og Læger Anledning til at vorde bekjendte med dem og til at sammenligne dem med hverandre. Dette maa da have til Følge en Undersøgelse om de ulige Resultaters Aarsager, hvis Opdagelse og Erkjendelse forhaabentlig ville lede til Foranstaltninger for at faae dem afhjulpne».

Også innvendingene fra dem som kom dårlig ut av sammenligningen, minner om dagens situasjon. Kort tid etter kom nemlig flere av sykehusene med kommentarer og forklaringer, blant annet på legemiddelkostnadene fra Jarlsberg og Stavanger og dødeligheten fra Søndre Throndhjems Amt (Eyr 1835;10:192–199, feilpaginert som 292–299).