Fag med svingende popularitet

Det lar seg ikke benekte at undervisningen i samfunnsmedisinske fag for legestudenter ofte har seilt i motvind. Uansett hva de ble kalt, var hygiene, sosialmedisin og arbeidsmedisin fag som ble møtt med stor entusiasme fram til 1950-årene, både blant medisinerstudenter og i samfunnet ellers. Strukturelle tiltak i samfunnet og grupperettet medisin hadde vist seg å bidra til å heve den alminnelige folkehelsen i løpet av relativt få tiår. Men da den kurative medisin skjøt fart og laboratoriene utviklet nye og spennende forskningsmetoder, endret også forventningene til legene og legestudiet seg. Det strukturelle var blitt selvfølgelig. Det var lege man skulle bli, bruke sine kunnskaper og ferdigheter til å behandle og hjelpe enkeltindivider som hadde det vondt, eventuelt la sine evner få utløp i engasjerende forskning.

Selv i de radikale 1970-år, da mange unge entret barrikadene for å verge befolkningen mot det man oppfattet som samfunnets utnytting, utbytting og miljøforurensning av alle slag, vendte medisinstudiet seg innover mot lege-pasientforholdet og en individrettet tilnærming. At «gammeldags» samfunnsmedisin fortsatt var kunnskap med slagkraft, gled ytterligere ut av synsfeltet da distriktslegeordningen forsvant i 1984.

Samfunnsmedisin som et definert fagområde fikk især faste former i Tyskland fra 1920 og utover og baserte seg på en gruppe- og samfunnsret tet medisinsk tenkning som har bevart sin gyldighet gjennom de fleste politiske ideologier. Den første, store, og bredt anlagte læreboken på norsk i henhold til disse sosialhygieniske prinsippene ble gitt ut av professor i hygiene ved Universitetet i Oslo, Carl Schiøtz (1877 – 1938) i 1937. Denne boken ble så revidert av hans etterfølgere. Faget sosialmedisin ble skilt ut fra 1950, og felt som arbeidsmedisin og epidemiologi fikk etter hvert sitt eget lærestoff.

Oversikt og spesialkunnskap

Hva med det oversiktsperspektivet som definerer det samfunnsmedisinske fagområdet? Og som blant annet har fått økende aktualitet når global helse får stadig større oppmerksomhet ved de medisinske fakultetene? Når forståelsen av enkeltindividenes kontekst blir stadig mer påtrengende nødvendig?

Undervisningen i samfunnsmedisin omfatter egentlig tre aspekter som med det økende kunnskapstilfanget etter hvert er blitt vanskelig å forene i en enkelt lærebok. Schiøtz og hans nærmeste etterfølgere hadde det i så måte lettere.

For det første må samfunnsmedisinen gi studentene en oversikt over den befolkningen de skal arbeide med og det samfunnet de skal arbeide i. Til dette hører utviklingen av helsevesenet, hvordan det er blitt slik det er – og hvordan det pr. dato er bygd opp. Mye styres her av historien. Dette er kartet leger i Norge trenger for å navigere etter.

For det andre må undervisningen gi en faglig og teoretisk tyngde i grupperettet medisin og tenkemåter i offentlig helsearbeid. Det trengs innsikt i forskningsmetodikk for å forstå vitenskapelige resultater og for selv å kunne utvikle en kvalifisert, faglig nysgjerrighet.

Men for det tredje er det den konkrete hverdagen en kommunelege eller en fastlege kan møte når sommerdiareer herjer, når flåttbitt skaper hysteri, når rusproblemer blant unge tar overhånd og når svevestøvet gjør bygatene utrivelige.

Disse tre aspektene har hver sine representanter blant lærerne i samfunnsmedisinske fag, og det kom også fram ved møtet i Trondheim. De ulike syn har ulike konsekvenser for hvordan en tross alt begrenset mengde lærestoff skal være. Studieplanene ved de fire norske medisinske fakultetene er da også forskjellige. Undervisningen er forskjellig og blir forskjellig mottatt av studentene. Men samfunnet utenfor er det samme.

Hva så med f.eks. de legene som vil utdanne seg videre til spesialister i samfunnsmedisin? De er egentlig en annen målgruppe for undervisningen fordi de allerede er «tent» på fagområdet. Studentundervisningen har som oppgave å tenne denne interessen.

Hvordan blir det framover?

Det viktigste med lærermøtet i Trondheim var at man møttes. Og at man ble enige om å møtes igjen for å drøfte mer. Kanskje er det håp om å styrke den samfunnsmedisinske siden av medisinerstudentenes selvbilde gjennom en felles målsetting for undervisningen.