Hodelus

Skulle man bli kvitt hodelusa, måtte man bokstavelig talt ta knekken på egg (som ble kalt gnett) og lus som befant seg i håret. I middelalderen kunne man øyensynlig børste lusene ut av håret (fig. 4). Vi vet også at det ble brukt børster i de nordiske land. Om en gjenstand i Trøndelag Folkemuseum fra Å i Meldal, Sør-Trøndelag (fig. 8) fortalte en gammel kone på gården: «Denne «lusfjøl» har vært brukt her på gården til at «boste seg nedpå». I Gauldalen stelte yngre kvinner håret med bost, en kost av grisebust.* Eggset 1994: 269. Kanskje har man også brukt en kost innsatt med tjære for å fange opp lusa; uttrykket «lusa på tjærekosten» kan stamme fra en slik praksis.

En metode med en lang forhistorie var å fjerne lus og egg ved hjelp av en fintindet kam, en såkalt lusekam. Lusekammen kunne være laget av bein eller tre, men omkring 1900 ble det masseprodusert kammer av messing. Messingkammen hadde én grovtindet side og én side der tindene stod svært tett. Lusene kunne bli kjemmet ned på et lusebrett, slik at det ble lettere å fange og avlive dem (fig. 7). En vanlig avlivingsmåte var å knekke lusa med tommelfingerneglene.

I 1915 fikk Trøndelag Folkemuseum inn en «lusfjøl» fra Å i Meldal. En slik gjenstand ble også brukt på Tynset i Hedmark.* NEG 25747. Lignende gjenstander finnes også i Glomdalsmuseet og Nordiska museet i Stockholm. Man børstet eller kjemmet altså lusene ned på lusebrettet, der de ble klemt i hjel. Disse fjølene er temmelig lange og brede for at lusa ikke skulle unnslippe.

Man forsøkte også å knekke lusa med hårvask og visse tilsetningsstoffer. I mange tilfeller ble det benyttet grønnsåpe, men det ble også brukt hardere lut som gråsalve (kvikksølvsalve) eller sabadille-eddik (mer om disse giftmidlene nedenfor).

Når lusebørsten eller lusekammen ikke var i bruk, ble gjenstanden gjerne plassert i et bostkast på veggen. Bostkastet lignet litt på en postkasse og ble brukt til å oppbevare småting som børster og kammer. Møblet kunne derfor bli kalt ‘luskasse’.

Kroppslus

Kampen mot hodelusa var nok på mange måter enklere enn kampen mot kroppslusa. Kroppslusa hadde mange gjemmesteder både i klær og sengeklær. Det gjorde det ikke enklere at det kunne gå uker eller måneder mellom vasking av kropp og klær. Noen forsøkte å fjerne lusa fra klærne ved å plukke den én for én, noe som må ha vært et møysommelig arbeid. Som fig. 10 er gjengitt et foto av tre menn som forsøker å fjerne utøy fra sine klær utenfor en koie i Finnmark.

Ellers bød det selvsagt på store problemer å få sauefellen fri for lus. Vinters tid kunne man henge fellen ut slik at lusa frøs i hjel.* Eggset 1994: 269. Dette ble ansett for en effektiv metode. I Leksvik (Nord-Trøndelag) het det: «Kok mæ i sju luter, men kast mæ itj ut ei vinternatt».* Røstadsand 1981: 312. I Fjaler i Sogn og Fjordane hadde man en regle om at lusa tålte bedre to netter med soda og lut enn én frostnatt. * NEG 25782. Om sommeren kunne man legge fellen i en maurtue en dag eller to til mauren hadde gjort det av med lusa. Men lukten av mauren satt lenge i.

Det var heller ikke enkelt å få has på lus som hadde tatt bolig i klær. Det hjalp altså ikke å bløtlegge klærne i lut. Det tok ikke knekken på eggene. Så lenge man brukte klær av ull, gikk det heller ikke å koke klærne. Hygienen bedret seg da man fikk klær av bomull som tålte koking. Fra Sverige blir det fortalt at man kunne «varmebehandle» klærne ved å legge dem i badstuen eller badstueovnen. Det hjalp også å stryke klærne med et varmt pressjern.* Rosander 1970: 106. I Hylestad i Aust-Agder kunne man henge opp skinnfellen i badstua og fyre så hardt at lusa falt ned på den glovarme steinovnen.* NEG 256819.

Bitt av lopper og lus kunne til tider klø ganske sterkt. Da kunne man skrubbe seg mot en fast bygningsdel, slik man kan se dyrene gjøre. Jens Haukdal forteller fra Gauldalen at det like innfor døra var boret inn en trepinne.* Haukdal 1978: 29. Den var plassert så høyt på veggen at den rakk en voksen person like nedenfor skuldrene. Denne pinnen ble kalt kløpinne. Når lusa i skjorta ble for pågående, kunne man gå bort og gni seg mot pinnen. I Soknedal (Sør-Trøndelag) hendte det at verten i bryllup eller gravferd kunne oppfordre gjestene til å bruke kløpinnen ved behov. Plasseringen av kløpinnen synes å harmonere med en gammel forestilling i Velfjord (Nordland) om at hvert menneske hadde to lusebol, ett mellom akslene og ett i hodebunnen.* Jonassen 1989: 6. Mer eller mindre forseggjorte løse kløpinner var også i bruk. De kondisjonerte kunne ha elegante varianter med en liten hånd av bein i enden på et langt skaft. Man kunne da klø seg over skulderen og langt ned på ryggen. Folk flest hadde enklere utgaver; ofte var kløpinnen laget av en enkelt kvist med en krok i enden. Først på 1900-tallet ble det samlet inn en god del samiske kløpinner fra Finnmark som så ganske like ut. Det ble på denne tiden foretatt systematiske innsamlinger av samiske gjenstander av bl.a. doktor O. Solberg og diakon B. M. Nilsen.* Nielsen 1911: 6.

En god del planter har forstavelsen lus- i navnet, noe som kan være en indikator på at planten har vært brukt som lusemiddel på en eller annen måte. Lushatt (alias torhjelm, lat. Aconitum septentrionale) ble nok først og fremst brukt til krøttervask, men kunne også brukes på mennesker.* Høeg 1976: 173. Når lusegras ble brukt som en benevnelse på reinfann (Chrysanthemum vulgare) i Eid i Sogn og Fjordane, antyder Arbo Høeg at det kunne ha sammenheng med at planten ofte var befengt med svarte lus.* Høeg 1976: 288. Vi har imidlertid opplysninger om at reinfann ble brukt som lusemiddel. Det ble slått kokende vann over planten og vasket med dette avkoket.* Sannidal ved Kragerø, NEG 25704. I lokal språkbruk har mange planter blitt betegnet som lusegras. En plante som virkelig fortjener dette navnet er Lycopodium selago (fig. 12), som ble mye brukt i bekjempelsen av hodelus. Benevnelser med elementet lus i navnet kan imidlertid også skyldes andre forhold. Løvetann ble kalt ‘lusablom’ i Austevoll «fordi det smell i frøa når ein krasar dei mellom neglene, nett som det skulle vera lus». Lus- benevnelsen kunne også skyldes at planten hadde frø som festet seg som lus.

Det kunne også bli brukt hardere lut enn avkok av lokale planter. Olaus Magnus skriver (1555) at hvis en jaktfalk fikk lus,* Olaus Magnus 1976: 124. skulle man smøre hodet med en blanding av gammelt fett og kvikksølv. Ivar Røstadsand forteller at folk kokte kvikksølvsalve i Leksvik.* Røstadsand 1981: 312. Den bestod av et tefat med smult og en teskje kvikksølv. Dette ble rørt sammen til en salve. Det ble sagt at en slik salve var like nødvendig som mat når mennene reiste ut til fiskevær på vinterfiske. En frøyværing bekrefter dette:* Slettan 1979: 138. «Jeg vil påstå at hver eneste mann var lusete. Hos oss ble vi kvitt lusa i 1924 ved hjelp av kvikksølvsalve. Lusa ble utryddet helt omkring 1945 med DDT-pulver».

Allerede på 1700-tallet kunne man få kjøpt lusemiddel på apotek. I mellomkrigstiden solgte apotekene ferdig salve som ble kalt lusesalve eller gråsalve. Ingrediensene var kvikksølv og hvitløk, blandet sammen med fett, smør eller ister.* Jonsson 2010. Slik gråsalve ble brukt mot hodelus i Trysil, Hedmark.* NEG 25779. Etter hvert ble det masseprodusert kvikksølvsalve i blikkesker (se fig. 13). Et annet middel som ble brukt mot lus langt tilbake i tiden var de svært giftige frøene av en liljeplante som vokser i fjellene i Sør- og Mellom- Amerika.* Alm 2003. Den latinske benevnelsen på planten er Schoenocaulon officinale. Apotekbenevnelsen på frøene er imidlertid Semen Sabadillae. På folkemunne ble remediet gjerne kalt ‘sabadillefrø’ og knuste frø ‘lusepulver’. Frøene inneholder giftige alkaloider som har en drepende virkning på insekter. Utover 1700-tallet ble sabadillefrø å få kjøpt i europeiske apotek. At man også kunne få tak i slike frø på et relativt tidlig tidspunkt i Norge, vitner en såkalt svartebokoppskrift fra Fron i Gudbrandsdalen: «For lus paa folk og fæ Kiøb paa Apoteket for nogle skilling Sibidillefrøe og bland det i fersk smør naar det er smaat stødt og smør paa hvor lussen er forgaar den strags».* Espeland 1974: 55. I Verdal (Nord-Trøndelag) ble sabadillefrøene lagt i sengen for å kverke lus og utøy, «også blainda med smør og smurd i hodebuinn».*http://verdalsbilder.no/TronderOrd1.php?BiggerThan=s&LessThan=t&Oid=9105 «Sabadilljfrø» En jente fra Trysil som hadde fått kroppslus forteller at halslinningen ble dratt til sides og sabadille-pulver drysset ned mellom kropp og underklær.* NEG 257799.

Frøene ble også brukt som uttrekk i sabadille-eddik. Dette middelet ble nok først og fremst brukt mot hodelus. I de trykte minnesamlingene fra 1970- og 1980-tallet er det flere informanter som nevner at de som barn måtte gjennomgå en kur med sebadille-eddik.* Alm 2003: 102 f.

Det ble ikke nødvendigvis sett på som noe negativt at man hadde kroppslus. Trolig hang det sammen med at man hadde observert at lusene forlot døde mennesker. I Suldal i Rogaland hadde man et ordtak som lød: «Lusalaus er lukkalaus».* NEG 25675. I Verdal het det at den som ble lusløs, ble pengeløs.* Jonassen 1989: 6.

Fra flere steder blir det fortalt at lus kunne brukes som legemiddel mot gulsot. Ofte var en form for magi en del av kuren. Man skulle lure kroppslus i maten til den syke, men selv skulle han ikke vite noe om det.* Jonassen 1989: 7. I Gauldalen smurte de lus sammen med smør på flatbrød som ble gitt til den syke. I Valdres hadde lus fra odelsgutten (eiterungelus) undergivende virkning både mot gulsot og andre plager. Lus i smøret på brødskiven skulle også hjelpe mot kusma.* NEG 25747.

Veggedyr

Veggedyret har trolig kommet relativt sent til de nordiske land, men kildematerialet er spinkelt. Sikkert er det at veggedyret var en stor plage på 1800-tallet. I Sverige ekspanderte veggedyret kraftig under Den første verdenskrig. I følge en spørreundersøkelse fra begynnelsen av 1920-tallet hadde 50 % av husholdningene i Norrköping og 75 % av husholdningene i Luleå veggedyr.* Rosander 1970: 108. I 1935 ble 85.000 værelser i Sverige behandlet med «Cyanvätebehandling «. Det var en avansert kjemisk behandlingsform; før det ble det utprøvd en rekke hjelpemidler av forskjellig art.

Noen slike midler var av magisk art. Fra Beiarn blir det fortalt at man kunne bore hull i et trestykke, ta en veggelus og putte den levende i hullet, sette propp i hullet og kaste trestykket i en bekk som rant mot nord. Dette skulle føre til at utøyet forsvant.* Eriksen 1958: 125. Det var en allmenn oppfatning at det onde kom fra nord. Hørte man gauken gale fra nord første gangen om våren, ble den kalt «lusegauk».* Jonassen 1989: 5 f. Da skulle det bli mye utøy det året.

I det store verket om de nordiske folkenes historie viet Olaus Magnus et helt kapittel til bekjempelsen av mygg og veggelus. Arbeidet kom ut i Roma i 1555. Vi gjengir her hans latinske tekst i svensk oversettelse:* Olaus Magnus 1976: 282.

I motsetning til de egentlige lusene har ikke veggedyrene fast bopel på menneskekroppen. At det også fikk betydning for bekjempelsen, går tydelig frem av det Olaus Magnus skriver. For det første kunne man forsøke å fordrive dyrene med røyking. I Jølster i Sogn og Fjordane kunne det bli fyrt opp med hegg i røykovnen for å drepe veggelusa.* NEG 25735. Stoffer med sterk lukt kunne også brukes for å avskrekke veggedyrene. Pors er f. eks. en plante som også nevnes i noen av de svar som kom inn til Norsk Etnologisk Gransking (NEG) i forbindelse med spørrelisten om lus fra 1981. Fra Soknedal i Sør-Trøndelag blir det fortalt at en gammel kone la en dusk med pors under hodeputen og en dusk i fotenden av sengen.* NEG 25702. Hun la også pors i vindusposten for å avskrekke utøyet. Dette skal ha skjedd på slutten av 1800-tallet. En mann fra Trysil i Telemark forteller at hans far i tiden omkring første verdenskrig forsøkte å utrydde veggedyret ved å slå rotdeler av nøkkerose (Nuphar luteum) inn i veggsprekkene.* NEG 25779.

Olaus Magnus skriver også at man kunne stenke veggene med et oppkok av planterøtter. Den aromatiske malurt er hos oss først og fremst kjent som et folkemedisinsk legemiddel mot mageonder, men kunne også bli brukt mot møll og lopper.* Høeg 1976: 232. En informant fra Tinn i Telemark forteller at «likvann» var et effektivt hjelpemiddel mot veggelus. Man vasket liket i litt lunkent grønnsåpevann og når man etterpå vasket veggene med det samme vannet, forsvant utøyet.* NEG 25765. Dette var en metode som også var kjent i Sigdal, Buskerud.* NEG 25739.

Olaus Magnus nevner også flere remedier som kunne drepe insektene der de holdt til. Et vanlig middel også i senere tid var å helle kokende vann med eller uten tilsetninger i sprekkene i tømmerstokkene. En informant fra Bjerkreim i Rogaland forteller at hans mor omkring 1915 slo kokende vann inn i sprekkene med en kaffekjele for å fjerne utøyet.* NEG 25662. I Vinger i Hedmark tok man på 1930-tallet i bruk et middel som ble kalt «Flit». Dette middelet ble dusjet ut i rommet ved å blåse i et rør, senere fikk man en pumpeanordning.* NEG 25703. Dette var et insektmiddel som også ble brukt mot fluer, mygg etc.^{*http://en.wikipedia.org/wiki/Flit Her er også avbildet en «Flit manual spray pump for insecticides from 1928».}

Folk tok også i bruk attraktanter for å bekjempe luseplagen. Det vil si at man prøvde å lokke lusene i en felle for i neste omgang å avlive dem. I en husmannsstue i Lom fikk samfunnsforskeren Eilert Sundt (1817–1875) øye på en merkelig gjenstand:* Sundt 1975: 29 f.

Sundt trodde først at dette hjelpemiddelet var noe husmannen i Lom hadde funnet opp, men fikk senere høre at slike også hadde vært i bruk på Nes på Romerike. En mann fra Aker, som hadde flyttet til Skedsmo, kjente også til denne gjenstanden, som var kjent under betegnelsen «jomfru-brædt». Forekomsten på Østlandet må trolig ses i sammenheng med at denne gjenstandstypen har vært temmelig vanlig på svensk side av grensen. Den såkalte «vägglusbrädan» ble anbefalt av en apoteker i Vetenskapsakademiens handlingar allerede i 1745.* Rosander 1970: 107. I Uppland var den i bruk så sent som på 1920-tallet.

Framgangsmåten var heller ikke ukjent på Vestlandet. En informant skriver i 1981 at hans far hadde fortalt om «lusefjøla».* NEG 25650. Den ble laget ved at man tok en fjøl med løs ved og stakk hull tett i tett ved hjelp av en grov syl. Fangstredskapet ble så plassert i sengen. Når lusene ble urolige, sprang de i forvirringen ned i sylhullene. Etterpå ble det slått kokende vann over fjøla for å ta livet av lusene.

Ble veggedyret overrasket av lys, ville det prøve å gjemme seg fortest mulig. På Finnøy i Rogaland hadde man uttrykket «å springe som en forvirret veggelus».* NEG 25667.

Ifølge kartotekkortet til en lusefjøl fra Telemark i Nordiska museet (fig. 14) var den laget av giveren, som trolig må krediteres følgende utsagn: «Man drepte dem i hundrevis» og «Den er fælt nyttig».

Ove Arbo Høeg (1898–1993) var en botaniker som var sterkt opptatt av hvordan folk gjorde seg nytte av viltvoksende planter og trær. Hans grunnleggende bok Planter og tradisjon er f. eks. en viktig kilde til planter som har vært brukt som lusemiddel på den ene eller andre måte. På 1980-tallet fattet han interesse for den såkalte lusepungen og på hans initiativ sendte Norsk Etnologisk Gransking i 1981 ut en spørreliste med emne nr. 136: «Lusepung, luseplatting og vegglus». I vedlegget til spørrelisten heter det:

En del informanter som svarte på spørrelisten kjente til at barn som hadde vært gjetere hadde laget slike kurver av seljebark eller never.* NEG 25669, Tinn Telemark. Ganske mange nevner at ordet «lusepung» kunne bli brukt i nedsettende betydning. De fleste av svarene på NEGs emneliste 136 vitner imidlertid om at kunnskap om denne gjenstandstypen enten var fraværende eller temmelig vag. I materialet er det likevel noen som hevder å ha genuin kunnskap om bruken.

Eksempelvis kunne en kvinne i Sigdal berette at hun hadde en lusepung som var laget av en navngitt kvinne i samme bygd på 1890-tallet. Hennes lusepung ble avbildet i Bygdeposten (fig. 16) med et ønske om reaksjoner fra lesere som kunne ha noe å fortelle om gjenstanden. I teksten stod det at etter professor Arbo Høegs antagelser var gjenstanden først og fremst hjemmehørende i Ytre Sandsvær, Telemark, Vestfold og bygdene Modum og Sigdal.

I 1991 fikk Norsk Skogmuseum ti lusepunger av seljebark som hadde vært i Arbo Høegs eie.* Registrert som SJF.09135-09144. De fleste var laget i Drangedal i Telemark. På kartotekkortene står det at det er noe usikkert hva lusepungen hadde vært brukt til, men ifølge et brev fra Arbo Høeg hadde gjenstanden vært brukt til å fange veggelus. Veggelusa ble tiltrukket av mørket og seljebarken.

En informant fra Årdal i Sogn og Fjordane forteller 1981 at det var laget slike gjenstander der, men at benevnelsen var «bastekoll».* NEG 25658. Han mintes ikke at slike gjenstander hadde vært i bruk de siste 50–60 år (før 1981). En annen informant fra Gaular i samme fylke hadde lært av sin far hvordan man kunne flette lusepunger av den hvite basten på brake (einer).* NEG 25650. Disse lusepungene hadde blitt plassert under sengene om natten. Om morgenen ble de hentet frem og kastet i en kokende kjele. Etterpå tok man ut de kokte lusene og «ladet» på nytt. Det blir antydet at denne fremgangsmåten knapt hadde vært brukt etter 1900. En mann som var født 1896 i Seljord, Telemark hadde sett «bastekallar» da han var liten, men visste ikke hva de hadde blitt brukt til.

Takk for god hjelp til

Intendent Leif Wallin, Stiftelsen Nordiska museet, Stockholm

Magasinforvalter Tore Krogh Albertsen, Trøndelag Folkemuseum, Trondheim

Avdelingsdirektør Preben Ottesen, Nasjonalt folkehelseinstitutt, Oslo